Kategori: Ukenytt

Uke 50

Stormen jeg bestilte tidligere i høst da jeg skulle lese Dumas’ Greven av Monte Christo, kom litt forsinket. Natt til julaften ble jeg holdt våken av bekymringen for om taket ville holde, og natt til første juledag var det lyn og torden i beste armageddon-stil. I dag er det snøstorm, så værgudene vet i det minste å variere. Det verste med stormen, bortsett fra å ligge våken hver natt, er at dekningen for tv, mobil og internett forsvant i to dager. Hva i alle dager gjorde man i gamle dager, før man kunne takke for julegaver på sms, glane på julefilmer dagen lang og bruke julefreden til å blogge om bøker? Jeg har alltid betraktet meg selv som noenlunde frigjort fra teknologihysteriet, men det selvbedraget er nå blitt ettertrykkelig avslørt.

Det har imidlertid vært noen svært gode nyheter å få i løpet av julehelgen, nemlig BØKER! Jeg må ha vært snill jente i år, for hele tretten bøker ventet på meg under juletreet. Enda bedre enn å få bøker, er å få bøker man har på ønskelisten. Og de var det mange av.

Jeg fikk tre 1001-bøker. Michael Cunninghams Timene (1998) er boken bak filmen «The Hours» med Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore i hovedrollene som Virginia Woolf, Clarissa Vaughan og Laura Brown. Romanen er en slags lesning av Virginia Woolfs liv og forfatterskap, spesielt gjennom referansen til hovedpersonen Clarissa Dalloway i Woolfs kjente roman Mrs Dalloway. De tre karakterene lever i forskjellige tidsepoker, men livene deres flettes likevel sammen gjennom plott og tematikk. Cunningham vant den prestisjetunge Pulitzer-prisen i 1999 for Timene. Jeg har lest Mrs Dalloway og sett «The Hours», så her kommer jeg til dekket bord.

Joseph Hellers Catch 22 er en bok mange har hørt om, noen lest, og romanen fra 1955 regnes som en moderne klassiker. Ifølge baksideteksten har Joseph Heller «skapt en satireform som gjør det mulig å harselere med de alvorligste ting; det er den svarte humoren som gjør Yossarians (hovedpersonen) overlevelse sannsynlig. Hvis han bare er syk nok og frisk nok». Jeg elsker satire, og leser for tiden Tom Wolfes satire over jappetiden i New York på 1980-tallet Forfengelighetens fyrverkeri med stor begeistring. Jeg elsker også svart humor, så dette lover godt. Ingalill har overbevist meg om at dette er et av de sjeldne tilfellene hvor den norske oversettelsen (av Herbert Svenkerud) faktisk er bedre enn originalen. Romanen står høyt på prioriteringslisten min, siden Ingalill alltid kommer tilbake til boken i kommentarfeltet mitt uten at jeg forstår referansene.

Den siste 1001-boken vant Booker-prisen i 2008, og er en bok jeg har sett anbefalt på flere bokblogger. Aravind Adigas Hvit tiger er lagt til det moderne India, og tar blant annet opp de enorme kontrastene mellom fattig og rik. Hovedpersonen er Balram Halwai, som baksideteksten beskriver som en sammensatt mann.

«Balram er født i en liten landsby i dypeste India. Det er jobben som sjåfør for landsbyens rike mann som blir starten på den lange reisen han skal foreta. Fra sin plass bak rattet på Hondaen ser han India slik bare en innfødt kan. Kakerlakkene og call-sentrene, horene og de hellige, internettkulturen og eldgammel visdom, vannbøffelen og den hvite tigeren. Den hvite tigeren er kallenavnet Balram får, det er det sjeldneste av alle dyr, skapningen som kommer bare én gang i hver generasjon. Og i India sitter tigeren i bur i dyrehagen. Men Balram nekter å bli i buret sitt. Han tar det han mener han har krav på – også liv om det er nødvendig.»

Jeg leser ikke så mange spøkelseshistorier, men tidligere i høst ble jeg gjennom et av Bokelskerinnens innlegg gjort oppmerksom på at det finnes en bok bak en av de skumleste skrekkfilmene jeg har sett – «The Woman in Black». Jeg er mye modigere når det gjelder å lese skumle bøker enn å se skumle filmer, så denne måtte bare inn på ønskelisten. Boken er skrevet av Susan Hill.

«Arthur Kipps, a young lawyer, travels to a remote village to put the affairs of a recently deceased client in order. He works alone in her fog-shrouded house, unaware of the disturbing secrets it holds – but his unease grows when he glimpses a mysterious young woman dressed in black at his client’s funeral. The locals are strangely unwilling to talk about the sighting, and Kipps is forced to uncover the true identity of the woman in black on his own, leading to a desperate race against time when he discovers her true intent.»

Jeg får fortsatt lyst til å gjemme meg under dyna når glimt fra filmen dukker opp på netthinnen, så denne skal garantert ikke leses i en regnfull og stormende romjul.

En bok jeg derimot har lyst til å lese så fort som overhodet mulig er Dennis Lehanes roman De gales øy, bedre kjent under originaltittelen Shutter Island, en spenningsroman/ psykologisk thriller som i 2009 ble filmatisert av Martin Scorsese med Leonardo DiCaprio i hovedrollen som politimannen Teddy Daniels. Han ankommer Shutter Island, en øy for kriminelle sinnsyke, for å etterforske en forsvinning. Men ting er ikke helt som de virker, for å si det mildt. Galskap, lugubre eksperimenter på psykisk syke og kløktig manipulasjon av både karakterer og lesere er noen stikkord. Anmelder og forfatter Kurt Hanssen er sitert på baksiden av boken: «Noe så sjeldent som en spenningsroman man uten problemer kan lese én gang til – bare for å gjenoppleve hvordan Lehane manipulerer leseren.» Jeg så filmen i forrige uke, og ut fra plottet sier jeg meg enig i den påstanden. Så fort jeg hadde sett slutten, fikk jeg lyst til å se hele på nytt i lys av oppklaringen. Jeg har smuglest både her og der i boken, og ser til min glede at filmmanuset er lagt tett opp til romanen. Det lover godt.

Siste nye bok som muligens kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på leseren (baksideteksten lover både «Gothic tension» og «haunting horror») er The Phantom of the Opera (1911) av Gaston Leroux, en annen bok de fleste har hørt om. Det spøker i operaen i Paris, og mer trenger ikke jeg for å bli nysgjerrig.

Det kan være vanskelig å finne julegaver til folk som har alt, men det er slett ikke vanskelig å vite hva man skal kjøpe til andre bokbloggere. Jeg ga Ingalill Michail Bulgakovs strålende roman Mesteren og Margarita, mens Silje fikk Benedicte Meyer Kronebergs Ingen skal høre hvor stille det er. To veldig gode bøker jeg ennå ikke har fått skrevet innlegg om (men det kommer). Av Ingalill fikk jeg Carl Frode Tillers Innsirkling, en roman som neppe trenger videre presentasjon i bokbloggland. Ingalill har skrevet om boken her. Jeg gleder meg til å lese en bok som så utrolig mange bokelskere har falt pladask for, selv om jeg kanskje må kjempe hardt mot tvangskronologismen min for å lese Innsirkling før Skråninga. Av Silje fikk jeg Gail Carrigers Soulless, en bok jeg har hatt lyst til å lese siden Silje skrev innlegg om den i juni, et innlegg du kan lese her. En varulv som jobber for dronning Victoria, en sjelløs peppermø og en vampyr som bryter sosial etikette – dette må sjekkes ut. Kombinasjonen overnaturlige fenomener og 1800-talls high society i London kan bare ikke slå feil. Tusen takk for flotte julegaver, Ingalill og Silje!

Ellers ønsket jeg meg og fikk Jodi Picoults Plain Truth (fordi jeg har en uforklarlig, og muligens noe morbid, fascinasjon for Amish-folket), Baroness Orczys The Scarlet Pimpernel (en bok jeg lånte og slukte rått på barneskolen), Kathryn Stocketts Barnepiken (bøker fra sørstatene i USA interesserer alltid + stort gruppepress fra begeistrede lesere) og Johanna Spyris Heidi. Jeg husker tv-serien godt, men har aldri lest boken. Dessverre fikk jeg en forkortet utgave på nynorsk istedenfor komplett utgave på engelsk. Egentlig burde jeg slått til og lest den på tysk, men det får heller bli i et inspirert øyeblikk.

Det var tolv bøker. Den trettende hadde jeg allerede, og den må byttes. Dermed blir det ny bok i januar også, uten at jeg bryter målet om å la være å kjøpe. Huzza! Jeg satser på at det er nok til å holde abstinensene i sjakk noen uker.

Dette var også siste ukesinnlegg fra meg i denne omgang. I 2012 begynner jeg med månedstatistikker over hva jeg har lest og kjøpt i måneden som gikk, og ambisjonen er å lese mer enn jeg kjøper. Kanskje blir det også innlegg første dag i hver måned om hva jeg planlegger å lese den måneden. Inspirert av Labbens avstemninger på bloggen om både lesesirkelbok og beste Charles Dickens-roman, har jeg bestemt meg for at dere fra 2012 kan stemme frem lesesirkelbøker for 2013, måned for måned. Detaljene for avstemning og forslag til bøker kommer jeg tilbake til så fort jeg har funnet ut hvordan poll-funksjonen virker.

Da gjenstår det bare for meg å takke alle leserne mine for følget i 2011, jeg håper dere er med meg videre i 2012. En spesiell takk går til alle dere som slår dere løs i kommentarfeltet mitt en gang i blant eller stadig vekk. Uten dere hadde ikke blogging vært halvparten så gøy. Jeg ønsker dere alle et fantastisk godt nytt år!

Uke 49

Jeg var tidlig ute med neste års lesemål og en oppsummering av hvordan det har gått med målene for 2011. Utålmodig som jeg er, føles 2011 allerede som et tilbakelagt år, og latmannsjulen jeg nå er i gang med er behagelig fritt for de modale hjelpeverbene skal, må og bør. Jeg leser ikke så mye riktig ennå, først må jeg venne meg til at mørketiden er enda mørkere i nord enn i sør.

Men de siste dagene har jeg tenkt mye på det jeg oppga som et vagt og ubestemmelig mål nummer 10 i innlegget mitt om lesemål for 2012, nemlig det som handler om å endre på bloggen min. Dette har jeg tenkt stadig mer på i løpet av høsten, men jeg har ikke helt klart å få taket på hva jeg vil endre og hvorfor før de siste par dagene. Da jeg leste innlegget «Dette er ikke en bokblogg» på bloggen Fløy en liten blåhval igår var det noe som falt på plass. Hva det var, skal jeg komme tilbake til.

Men jeg kan begynne med å slå fast at jeg alltid har hatet å skrive. Helt siden barneskolen, gjennom ungdomsskolen og videregående var stilskriving noe jeg utsatte til kvelden før innlevering. At jeg alltid fikk tilbakemeldinger om at jeg var flink til å skrive, hjalp ingenting. Jeg hatet det likevel. Da jeg begynte å studere litteratur ved universitetet var oppgaveskrivingen alltid semesterets store nedtur. Forelesningene var nesten uten unntak spennende. Jeg var alltid god til å plukke ut fag som passet mine interesser, med et pensum jeg ble oppglødd og engasjert over. Men å skrive om det? Nei, det var like traurig hver gang.

Til tross for min litteraturvitenskapelige utdannelse og livslange entusiasme for bøker var det altså ganske usannsynlig at jeg skulle begynne å blogge om bøker. Og ganske riktig, det var et ork det også. I starten. Og veldig nedprioritert. Men i løpet av det halvannet året jeg har blogget, har det skjedd noe. I hele høst har jeg tatt meg i å glede meg til å skrive innlegg. Og jeg har det sabla gøy mens jeg skriver. Jeg har vært så vant i alle år med å føle ulyst ved skriving at jeg ikke har oppdaget at ulysten gradvis har forsvunnet, før den nå så og si er borte.

Hva er det som har kurert meg? Jeg har hatt det på tungespissen en stund nå, men det falt altså ikke på plass før jeg leste Elizabeths innlegg.

«Jeg liker å kunne skrive om masteroppgaven min den ene dagen og katten min den neste. Jeg liker å ha muligheten til å skrive om trolldeig og middelalderlitteratur, mummitroll og metatekstualitet om hverandre og med akkurat så mye entusiasme, kjærlighet, faglighet, amatørisme og akademiske poenger som det faller seg naturlig, som jeg kan stå inne for, osv, uten å behøve å føle at jeg samtidig står til ansvar overfor en eller annet usynlig ‘plikt’ til å la være å være amatør.»

JA!!!

I likhet med Elizabeth har jeg ikke lest hva som skrives om bokblogger i Vagant. Jeg har tenkt å gjøre det, men ikke før jeg er sikker på at jeg vet hvilken retning bloggen min skal ta. Inntil videre tar jeg ikke sjansen på å bli påvirket i negativ retning av ideer jeg har brukt lang tid på å komme meg unna, nemlig den akademisk orienterte teksten og klokkertroen på dens fortreffelighet. Det som har skjedd i det siste, er nemlig at jeg har begynt å frigjøre meg fra kravene, eller «en eller annen usynlig plikt», jeg alltid har følt meg underlagt. Jeg har aldri vært min egen premissleverandør når jeg har skrevet noe. Det er slik den underlige motsetningen om at jeg elsker å diskutere muntlig, men ikke skriftlig, har oppstått. Fordi jeg alltid har skrevet slik en eller annen instans implisitt har fortalt meg at jeg burde skrive; i en form som ikke er min, med et språk som ikke er mitt, hvor de strenge formelle kravene har sneket seg over til innholdet, og sensurert enhver frihet til å tenke. Hvor jeg skulle skrive noe som ikke var meg. Og de rigide formkravene, den sterke innholdsmessige sensuren, den språklige tvangstrøyen, var aldri så sterk som på universitetet. Med kunnskapen om forfattere, bøker, litteraturhistoriske perioder, sjangre, begreper og teorier, får man en stor porsjon ideologi med på kjøpet. «Det kan du ikke skrive» var en evig gjentakelse, og det var lite rom til å stille spørsmålstegn ved føringene som ble gitt og hvilke konsekvenser de hadde for utforskning og legitim kritikk. Jeg tror at utfordringene ved skrivemåten virket mot sin hensikt for meg, selv om jeg også på universitetet fikk tilbakemeldinger om at jeg var flink til å skrive.

I løpet av det halvannet året jeg har blogget, har jeg imidlertid latt meg påvirke i stadig større grad av andre bokbloggere. Siden det etter min mening ikke er mulig å si noe generelt om disse bokbloggene – til det er de altfor forskjellige – har jeg endelig oppdaget at oppskriften ikke finnes. Man kan rett og slett skrive akkurat hva man vil, på den måten man vil, i det språket man vil, kort eller langt, grundig eller i forbifarten.

Friheten det innebærer er berusende, og jeg har undervurdert betydningen av den altfor lenge. Så lenge, faktisk, at jeg de siste månedene har kjedet meg over det jeg skriver. Det høres kanskje paradoksalt ut. Hvordan kan man oppdage gleden over å skrive samtidig som man kjeder seg over resultatet? Jeg tror det ene følger det andre naturlig. Litt som når man lærer å lese, og oppdager at spenningen forsvinner idet flyten kommer. Da trenger man nye utfordringer.

Det er der jeg er nå. Jeg forstår endelig at jeg kan skrive akkurat det jeg vil, og som Elizabeth sier det så treffende: med akkurat så mye entusiasme, kjærlighet, faglighet, amatørisme og akademiske poenger som det faller seg naturlig, som jeg kan stå inne for. Når man er opplært til å skrive innenfor en rigid institusjonell ramme, til å skrive med autoritet og ambisjoner om å skulle overbevise en sterkt kritisk leser ved å gjøre egne argumenter så uangripelige som mulig, alltid å fremstå som flink og smart og dyp og belest, alltid å skulle bevise noe, er det fantastisk å oppdage at man faktisk har lov til å være helt åpen når man skriver, og ikke engang være opptatt av å skulle overbevise seg selv. Man trenger ikke vite alt, og det er lov å stille spørsmål som ikke er retoriske. Det er mye positivt å si om akademisk form og dens funksjon, men for min del har den hittil virket begrensende snarere enn inspirerende, fordi den har krevd at jeg tilpasser meg vekk fra synspunktene mine.

Det er her målene mine for bloggens fremtid kommer inn i bildet. Så langt har jeg stort sett skrevet innlegg om bøker som i større eller mindre grad har vært en merkelig bastard av anmeldelse, omtale, essay, kåseri og helt subjektiv leseropplevelse, med en salig blanding av ymse formelle krav og fravær av slike, og en stemme som stadig forandrer seg. Sannsynligvis er det et resultat av at jeg aldri har klart å bestemme meg for hva det er jeg egentlig prøver å skrive, og om jeg heller burde ha skrevet noe helt annet. Og hvem er det jeg skriver for? Hvem er leseren? Det vet jeg fortsatt ikke, med unntak av mine trofaste lesere som legger igjen spor etter seg i kommentarfeltet med jevne og ujevne mellomrom. Men mine ambisjoner fremover går ut på å forsøke å viske ut denne tvilen fra bakhodet, og skrive akkurat det jeg har lyst til å si, å skrive det jeg vil. Slik jeg tror at mange av de andre bokbloggerne gjør. Jeg tror det er derfor jeg liker bloggene deres så godt. Det er deres fortjeneste at jeg har oppdaget hvor gøy det kan være å skrive.

Hva endringene på bloggen min skal bestå i rent konkret, vet jeg ennå ikke. Jeg kan si med sikkerhet at disse ukesinnleggene blir borte neste år. I år har jeg brukt dem til mye forskjellig, og neste år deler jeg det heller inn i egne innlegg når det passer seg sånn. Jeg har lyst til å gjøre mer ut av lesesirkelen, siden jeg synes det er fryktelig moro, og det er et prosjekt jeg er veldig glad for å ha satt i gang. Jeg har lyst til å skrive forfatterpresentasjoner av forfatteren bak bøkene vi skal lese i forkant av lesesirkelen, siden det er nokså sjelden at forfattere får egne innlegg på bokblogger. Da får jeg mulighet til å gjøre research, og det liker jeg. Forhåpentligvis vil dette være inspirerende for de som er med i lesesirkelen, og kanskje også for andre.

Jeg skal selvfølgelig fortsette å skrive innlegg om bøkene jeg leser, det er jo det morsomste av alt. Men kanskje dropper jeg å skrive like samvittighetsfullt om alt jeg leser, og heller lar enkelte bøker ta større plass, mens andre omtales i oppsamlingsinnlegg. Særlig fordi jeg ønsker å ha tid til å skrive om bøker jeg leste før jeg begynte å blogge, blant dem en del av 1001-bøkene jeg har haugevis av notater om fra studietiden. Jeg har lyst til å intervjue folk som driver med bøker på en eller annen måte, fordi jeg liker å lese andres intervjuer, og fordi jeg liker å snakke med folk om bøker. Og jeg har lyst til å skrive om andre ting enn bøker av og til.

Det er mye jeg har lyst til. Når det gjelder min egen lesing er jeg skeptisk til bare å følge lystprinsippet, for det har vist seg ikke å passe så bra for meg. Men når det gjelder bokblogging tror jeg det er et veldig bra prinsipp å ha.

Gode bøker, store planer og bokbloggkritikk

Tidligere denne uken leste jeg Benedicte Meyer Kronebergs debutroman fra 2010, Ingen skal høre hvor stille det er. For en debut! For ei nydelig bok! Det er tredje roman nesten på rad som har fått terningkast seks av meg på bokelskere, og hvor ofte skjer dét? Alexandre Dumas’ Greven av Monte Christo var en lite overraskende sekser, men jeg hadde ikke forventet at verken Väinö Linnas Ukjent soldat eller en debutroman skulle være så glitrende. Med unntak av Nadine Gordimers Bevareren og Robert Musils novelle Grigia, har jeg imidlertid ikke lest noe som var dårligere enn en firer på terningen etter sommerferien. Jeg er veldig usikker på hvilke kriterier jeg legger til grunn når jeg kjøper bøker, og like usikker på hvordan jeg til enhver tid velger lesestoff fra min stadig voksende boksamling. Men jeg gjør det i alle fall helt riktig.

Jeg er i gang med min sjette og siste debutant for i år, Ragnhild Kolden, som debuterte i fjor med romanen I krig og kjærleik. Med tre uker igjen av 2011 regner jeg derfor debutantutfordringen som oppnådd. Jeg rekker riktignok ikke å skrive om alle debutantbøkene i 2011, men man skal jo ha noe å skrive på i januar også.

Andre og tredje bok i neste års lesesirkel er nå anskaffet, Stella Gibbons Cold Comfort Farm og Victor Hugos The Hunchback of Notre-Dame, så i 2012 skal jeg prøve å ligge litt i forkant med lesesirkelbøkene istedenfor å sprenglese de siste dagene før bloggdato. Ingen av bøkene ser avskrekkende lange ut, så det skal være mulig å puste med magen helt til det er på tide å lese Tolstojs Anna Karenina på forsommeren.

Ellers har jeg fått med meg at stipendiat i litteraturvitenskap Bernhard Ellefsen har skrevet noen kritiske linjer om norske bokblogger i siste nummer av Vagant, og det nummeret må jeg skaffe meg. Noen av bloggerne som har skrevet om Ellefsens kritikk er Kommafeil, Aroundbooks og Bokstavelig talt. Så langt virker det ikke som Ellefsen har sagt stort mer enn det man kan forvente når en stipendiat skriver om bokblogging i et medium som Vagant, men jeg har som sagt ikke lest det selv ennå. Hvis det viser seg at Ellefsen har sagt noe riktig interessant, kommer jeg tilbake til det i et eget innlegg.

Noe mer bokbloggentusiasme klarer jeg ikke å mobilisere akkurat nå. Jeg har hatt feber i en uke, og hoster som en gammel mann. Likevel har jeg hatt et veldig hyggelig møte med Siljes skriblerier i ettermiddag, og snart er det tid for julefest med julequiz og juleølsmaking.

God adventshelg, folkens!

Uke 47

Forrige uke la jeg ut lesemålene mine for 2012. Nå som det bare er en måned igjen av året, er det på tide å oppsummere hvordan det har gått med lesemålene mine i 2011. Det er bedre å gjøre det nå, mens det fortsatt finnes en ørliten sjanse for at flere av dem kan fullføres, enn når 2011 er historie og alt er for sent. Da skal skylappene på, alt feies under teppet, og den blinde troen på morgendagens muligheter vinne en knusende seier over realiteten.

Aller best gikk det med lyrikkutfordringen. Jeg hadde som mål å lese tre diktsamlinger, og endte opp med å lese fire: To av Inger Hagerup, en av Gunvor Hofmo og debutsamlingen til Dan Aleksander Andersen. Ikke verst! Skuespillutfordringen kom dårligst ut, for jeg har så langt ikke lest et eneste skuespill i år. Dette målet er kanskje det kjipeste ikke å få til, for de fleste skuespill er korte og kan leses på en ettermiddag. Og jeg har nok av fristelser å ta av i bokhylla. Ibsen og Shakespeares samlede, Evripides, Strindberg, Pirandello, Tennessee Williams og Tsjekhov. Men det er fortsatt en hypotetisk mulighet for at jeg kan klare det, så fremt desember blir en inspirert lesemåned og julestria ordner seg selv.

Jeg er kommet litt over halvveis i utfordringen om å lese 52 noveller i år. Det skal godt gjøres å komme i mål her, men det er helt i orden siden jeg har lest så vanvittig mange gode noveller på grunn av utfordringen. De fleste novellene har vært langt over middels, og det har vært ytterst få skuffelser. Flere spennende nye forfattere har jeg også oppdaget, så her vinner kvaliteten lett over kvantiteten.

Debutantutfordringen har jeg fortsatt en mulighet til å klare. Jeg har lest fire av de seks jeg hadde bestemt meg for, og har to debutromaner (Ragnhild Kolden og Benedicte Meyer Kroneberg) på vent i hylla. De er korte, ser lettleste ut, og frister med sin tematikk. I tillegg har jeg skaffet meg fire av høstens debutromaner (Sondre Midthun, Marianne Terjesen, Olav W. Rokseth og Jan Henrik Nielsen), og trenger derfor ikke å ha et eget mål om å lese debutanter neste år. Utfordringen har rett og slett ført til at jeg er mye mer oppmerksom på debutanter enn jeg har vært før, og det er en stor bonus.

I off the shelf-utfordringen har jeg ikke klart målet om å lese alle mine eldste uleste bøker, og har bare lest fem av nitten. Jeg valgte imidlertid bare å telle med de aller eldste bøkene som off the shelf, mens mange andre bloggere regnet med alle bøker kjøpt før 2010. Hvis jeg også gjør det, klarte jeg tolv. Det er en tredjedel av bøkene jeg har lest så langt i år, og er meget bra.

Om jeg har klart utfordringen om å lese tolv klassikere i år er et definisjonsspørsmål. Siden «hva er en klassiker?» er et av de mest omdiskuterte spørsmålene i litteraturvitenskapen, ender jeg med å si ja, det har jeg. Da teller jeg med det som er utgitt før 1950, og det er tre Knut Hamsun-romaner, en roman av Sigrid Undset, to diktsamlinger av Inger Hagerup og en av Gunvor Hofmo, en novellesamling av Sigrid Undset og en av Oskar Braaten, Dumas’ Greven av Monte Christo, Chandlers Den lange søvnen og en bråte med klassikernoveller. Väinö Linnas Ukjent soldat kan også tas med under tvil, siden den er utgitt på 1950-tallet og er så sabla god at den neppe går ut på dato med det første.

Jeg har lest 38 bøker mens målsetningen var 52. Det er en påminnelse om at jeg bør lystlese mer i 2012. De store tidstyvene i 2011 var Nadine Gordimers Bevareren, Knut Hamsuns Benoni og Rosa, Marguerite Duras’ Elskeren og Alexandre Dumas’ Greven av Monte Christo. Til sammen brukte jeg flere måneder på disse bøkene, og da blir resultatet deretter. Men blant de 38 bøkene var det mange gode, og da er det greit likevel. Neste år skal jeg klare 52.

Sånn på tampen slenger jeg på noen flere fakta som jeg ikke har skrevet om tidligere. Hvis jeg har talt riktig, er kjønnsfordelingen 19-19. Dette var ikke et mål, men beviser at jeg heller ikke trenger å ha kjønnsbalanse som eget mål. Jeg leser så forbilledlig kjønnsmessig korrekt at jeg burde danne regjering.

Jeg har lest bøker som er lagt til Norge, Sverige, Finland, England, USA, Frankrike, Tyskland, Sør-Afrika, fransk Indokina (Vietnam/Laos/Kambodsja), og et fiktivt Columbia-liknende land i Sør-Amerika. Det er internasjonalt nok for meg.

Jeg har lest tre Nobelprisvinnere og seks 1001-bøker. Men jeg ligger an til å klare åtte 1001-bøker, siden jeg skal lese Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri i desember, og forhåpentligvis får fullført Karen Blixens Den afrikanske farmen i samme slengen.

Alt i alt har 2011 vært et helt greit leseår, med klart forbedringspotensiale. Hvordan har det gått med dere andre?

(Bokbildet er freidig lånt fra det store internettet)

Uke 46

Igår var jeg så opptatt med å være kulturell at jeg helt glemte at jeg hadde et ukesinnlegg å publisere, med lesemål for 2012. Og idag er det bloggdato i lesesirkelen og alt. Det får bli to innlegg idag, da. Skylden legger jeg som sagt på at jeg fikk en overdose kultur igår. Først var jeg og Ingalill på Lisa Bjurwalds foredrag om høyreekstreme på frammarsj i Europa. Deretter var jeg på kino og så filmatiseringen av Hunter S. Thompsons «The Rum Diary». Begge deler var meget bra, i terningkast seks-land et sted. Eget innlegg om Bjurwald kommer når jeg har fått lest ferdig boken hennes. «The Rum Diary» anbefaler jeg helhjertet. Veldig morsom film, og Johnny Depp blir bare aldri gammel.

Forrige uke lovet jeg at jeg skulle avsløre mine lesemål for 2012 denne uken. Jeg har hatt vanskeligheter med å gjøre målene konkrete uten at de blir helt urealistiske. Derfor sier jeg heller noe om hva jeg ønsker å prioritere i 2012, og så kommer resten etter hvert. Likevel trenger jeg å ha mål, for jeg vet av erfaring at lesingen fort sklir ut hvis jeg ikke har noen leseprosjekter på gang. Det er en lei skade jeg pådro meg i studieårene, da det var pensumlister og forelesninger som avgjorde hva jeg til enhver tid leste av bøker. Uten mål blir lesingen enten helt nedprioritert i forhold til andre ting. Eller så ender jeg opp med å lese for ensporet og går lei.

1. Dickens-året 2012

Det er to hundre år siden Charles Dickens ble født, og jeg er ikke den eneste som vil benytte anledningen til å lese bøkene hans. Jeg har de fleste verkene i bokhyllen allerede, men finner liksom aldri tid til å sette meg ned med dem. Dette skyldes hovedsakelig at bøkene er så lange, men nå er jeg oppmuntret av den store suksessen med fullversjonen av Greven av Monte Christo. I 2012 skal jeg lese Great Expectations, Bleak House og The Pickwick Papers. I tillegg skal jeg få sett flere av BBC-filmatiseringene jeg har i diverse samleutgaver. Kanskje blogger jeg om det også, hvem vet.

2. Off the shelf

Jeg kjøper altfor mange bøker, og de fleste av dem blir liggende ulest i årevis. I år begrenset jeg off the shelf-utfordringen til å gjelde kun de eldste av bøkene, de som var kjøpt i 2000 og 2001. Jeg fikk ikke lest så mange av dem, og viderefører målet til 2012. Men målet utvides til å gjelde bøker kjøpt før 2009.

3. 1001 bøker

Ca annenhver bok jeg leser skal dessuten være hentet fra listen over de 1001 bøkene man skal ha lest før man dør. Siden jeg har over hundre av bøkene allerede, lar dette målet seg stort sett kombinere med målet om å lese bøker jeg kjøpte før 2009. I tillegg kommer lesesirkelen. Jeg liker også at dette målet inneholder en mulighet til både å lese klassikere og nyere bøker man «burde» ha lest.

4. Stop the madness!

Det vil si: Slutte å kjøpe så inn i granskogen mange bøker. Jeg har aldri kjøpt så mange bøker før som i år. Og selv om jeg har god plass i leiligheten og er flink til å kjøpe billige bøker, kommer jeg til å bli gal av frustrasjon over at stabelen med bøker jeg skal lese bare vokser og vokser uansett hvor mye jeg leser. Derfor er det slutt fra 2012. Ikke helt slutt, selvfølgelig, jeg har da noe selvinnsikt, men ganske slutt. Regelen jeg har landet på er (nokså) enkel. Takk til Ingalill for forslaget. Jeg får kjøpe to bøker pr måned. Utover det får jeg kjøpe ny bok først når jeg har lest den forrige jeg kjøpte. Det tror jeg kan funke. Men det er selvsagt en pikant tvist. Gratis leseeksemplarer er unntatt. Her satser jeg på at min naturlige skamfølelse vil beskytte meg. En ting er ustanselig å miste selvkontrollen når jeg selv betaler regningen. Noe annet er å be andre om å gjøre det.

5. Andre bloggere sier… hæ?

Jeg skal slutte å innbille meg at jeg kommer til å følge opp alle gode tips jeg kommer over fra andre bokbloggere, selv om jeg har aldri så lyst. Det finnes ikke nok tid og jeg er ikke millionær. Jeg skal i de fleste tilfeller forholde meg til bokinspirasjon som til røyksug: Det er intenst mens det står på, men det går over. (Det kan kanskje interessere noen at jeg likevel ikke har som mål å slutte og røyke i 2012.)

6. Lese 52 bøker

Å lese en bok pr uke er et realistisk mål for meg. Når jeg ikke klarer det i år, skyldes det at jeg brukte altfor mye tid på Nadine Gordimer og Knut Hamsun. Men neste år skal jeg klare det, godt hjulpet av lyrikkmålet og neste mål.

7. Lystprinsippet

Jeg er skeptisk til bare å lese det jeg har lyst til. Hvis jeg hadde fulgt dette prinsippet siden tenårene, ville jeg sannsynligvis ha rukket å lese Sagaen om Isfolket tredve ganger, og lite annet. Man kan si mye stygt om tvangslesing, men det er nå en gang sånn jeg har oppdaget samtlige av mine yndlingsforfattere. Samtidig er det slitsomt hele tiden å skulle være på jakt etter det som kan bli store leseropplevelser (og som ofte ikke blir det), og jeg trenger å kunne falle tilbake på det velkjente for å holde leselysten ved like. Derfor skal jeg i 2012 være flinkere til å slutte å utsette lystlesingen til ferien kommer eller jeg er ferdig med treige og tungleste bøker. Lystlesing er sunt året rundt.

8. Sjanger: Sakprosa/skuespill/lyrikk

Jeg leser for lite sakprosa, og i 2012 skal jeg lese mer. Jeg setter ikke noe fast antall bøker siden mye av det jeg kommer til å lese er artikler og kapitler fra bøker. Jeg leser også for få skuespill, men setter meg ikke noe konkret mål her heller. Det beste hadde vært å fordype seg i sjangeren en periode og samtidig lese bakgrunnsstoff og teori, så det er mulig jeg prøver å få til noe sånt. Jeg skal lese mer lyrikk, og har bestemt meg for å konsentrere meg om en lyriker hver måned. Det vil variere om jeg bare leser utvalgte dikt eller hele samlinger.

9. Nobelprisvinnere

Jeg har ikke lest så mange Nobelprisvinnere som jeg har lyst til, og neste år skal jeg i hvert fall skaffe meg en oversikt over hvem av dem jeg kunne tenke meg å lese noe av. Etter hvert lager jeg kanskje et mer konkret mål, men det blir i så fall en svært langsiktig affære.

10. Bloggendringer

Jeg skal dessuten gjøre en del endringer på bloggen, men er ennå ikke blitt helt enig med meg selv i hva endringene skal bestå av. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at det blir flere kulturelle aktiviteter i 2012, og det må selvfølgelig både dokumenteres og analyseres.

Det var det. Hvilke lesemål har dere andre planlagt for 2012? Hvilket mål gleder du deg mest til å begynne på? Og hvilket tror du blir vanskeligst å klare?