Kategori: Arthur Conan Doyle – The Adventures of Sherlock Holmes

Min påskekrim: Sherlock Holmes, nazister og fyrrige svensker

Det ble mye krim på meg i mars. Først ut var Dürrenmatt-krisen, som jeg allerede har dekket behørig her. Så var det Krimfestival tre dager til ende hos Cappelen Damm. Jeg trosset heroisk et dundrende migreneanfall for å få med meg hele tolv arrangementer på tre dager (pluss nachspielene, of course), og avlegger rapport om festivalen så fort den ikke lenger har et snev av aktualitet. Deretter var det påske, den store krimhøytiden, i slutten av måneden. Jeg holdt meg til krim som handlet om gamle dager, og det nærmeste jeg kom moderne tid var 1950-tallet. Det er fordi jeg liker sånt som er gammelt mye bedre enn sånt som er nytt. I tråd med denne tankegangen får du her påskekrimtipsene du trengte for en måned siden.

TårnTårn er Bernt Rougthvedts tredje krimroman, utgitt tidligere i år. Vanligvis pleier jeg å opplyse om det hvis jeg har mottatt boken fra forlaget, men denne gangen må jeg dessverre melde pass. Jeg tror at jeg fikk boken av forlaget på et av ovennevnte nachspiel, men er litt usikker. Jeg kan ha kjøpt den selv. Jeg håper i alle fall at jeg ikke har stjålet den. Men nachspielet var så bra at jeg ikke kan sverge på noe.

Handlingen i Tårn er lagt til Oslo i 1944-45. Tyskerne er slitne og drikker for meget. Nordmennene er lei av Hitler og savner kongen sin. Erik Fjeld er motstandsmann og jobber med svart propaganda for motstandsgruppen H7, ofte forkledd som tysk eller norsk nazist. Han blir valgt inn i den hemmelige ledelsen av organisasjonen når en av lederne blir avslørt og må flykte til Sverige. Før mannen flykter, ymter han frampå om at ikke alle i ledelsen er til å stole på. Som om ikke kampen mot nazister og angivere er nok å bale med for Fjeld, blir han i tillegg involvert i et komplott mot kong Haakon 7. og må prøve å fange en kvelermorder med Gestapo i hælene.

Andre verdenskrig er sannsynligvis verdens aller beste utgangspunkt for en spenningsroman, med nazister, spioner og motstandsfolk en masse som prøver å lure hverandre i feller med livet som innsats. Det skal godt gjøres ikke å få god underholdning ut av krigen, og Tårn er intet unntak. Romanen er relativt kort, og det er høyt tempo og masse action hele veien. Faktisk ble det litt i overkant høyt tempo innimellom, selv for meg, som surmuler hvis krimheltene tenker for mye og løper for lite. Men handlingen ble så mettet og dødpunktene så få at jeg aldri fikk helt grep om strukturen. Og for meg er strukturen i en krimroman omtrent like viktig som å finne ut hvem morderen er. Jeg leste imidlertid boken ganske stykkevis og delt, og tror den fungerer helt ypperlig hvis den leses i en noenlunde uavbrutt økt – som er måten den selv legger opp til å leses på. For det går i ett her, og leseren får ingen grunn til å ta pauser.

Rougtvedt har store kunnskaper om krigen, og kombinerer fakta og fiksjon så godt at jeg føler at jeg lærer noe, selv når jeg ikke vet om det jeg lærer er sant eller ikke. Sånne bøker faller alltid i smak hos meg, spesielt når de er fra krigens dager. Det jeg likte best med boken var alle detaljene fra okkupasjonstiden, og et Oslo fra gamle dager som virket spill levende – både gjenkjennelig og veldig annerledes. Mitt eget nabolag var til og med beskrevet, og klimakset foregikk i en leilighet rett over gata fra der jeg bor. Jeg skal ikke være dårligere enn å innrømme at bøker får bonuspoeng av sånt.

Jeg grøsset da jeg kikket ut av sidevinduet. Nedre del av Schweigaardsgate var som alltid et trist skue, den tette og uensartede bygningsmassen var ubeskrivelig sotete og stygg.

– Herregud, sa jeg, det er som å kjøre inn i en spøkelsesby!

Ulla smilte svakt. – Eller som en polsk getto. Da jeg var liten turde jeg ikke nærme meg østkanten for mitt bare liv. Jeg var overbevist om at det bare bodde fylliker og forbrytere her.

70 år senere bor det fremdeles bare fylliker og forbrytere her i Schweigaards gate. Heldigvis er alle bygårdene nymalte og lekre, og det ser ikke lenger ut som en polsk getto her. All elendigheten er skjult bak en plettfri og smekker fasade, akkurat som på vestkanten.

På det nachspielet under Krimfestivalen da jeg fikk (?) Tårn, diskuterte jeg den med en mannlig leser som mente at den er en guttebok. Jeg husker ikke lenger begrunnelsen hans (det var som sagt et bra nachspiel), men jeg funderte mye på det mens jeg leste boken. Kanskje det skyldes at det er masse action på våpenfronten og lite action på klinefronten? Men jeg er uansett ikke enig. I tilfelle du som leser dette er kvinne og tilfeldigvis har snakket med samme mann: Tårn er en unisex-bok. Du kan trygt lese den hvis du har lyst. Menn har faktisk ikke enerett på å like andre verdenskrig, iskalde nazister og konspirasjoner mot kongefamilien. Eller bøker som går i hundre i stedet for slow motion.

Men tenker folk virkelig fremdeles sånn at gutter liker morsomme, spennende og kule bøker, mens jenter bare liker følsomme, romantiske og teite bøker? Og tenker de sånn fordi det er sant? Hva mener dere? Det er et interessant tema, uten tvil. Men jeg synes at risikoen ved å tørre å ta debatten akkurat her, på min blogg, er ganske høy. Hvis jeg ikke argumenterer godt nok for jenteleserne, mister jeg kanskje retten til å være kvinne. Med Inga Marte Thorkildsen i regjering kan alt skje. Så jeg feiger ut og konkluderer med at jenter også kan elske krimbøker fra krigen, forutsatt at bøkene har de samme egenskapene som vi elsker hos menn. Og Tårn er både spennende, smart og kjapp i replikken, med et maskulint og lekkert ytre. Jeg skal ikke engang nevne alle uniformene. Take me upstairs, darling.

lang-maria-en-morder-lyver-ikke-alenePåskens største høydepunkt ble likevel En morder lyver ikke alene av Maria Lang. Hun sammenliknes ofte med Agatha Christie, og er det én ting jeg liker i krimbransjen, så er det Agatha Christie. Jeg følte meg litt sprelsk og vågal sånn rett før påske og bestemte meg for bare å kaste meg ut i en helt alternativ påskefeiring der jeg byttet ut den obligatoriske Poirot-krimmen med Maria Lang. Hvorfor ikke? Man lever bare en gang.

Jeg hørte rykter om at det kunne være lurt (men ikke tvingende nødvendig) å begynne med førsteboka, En morder lyver ikke alene, siden det er her detektivtrekanten Puck, Christer Wijk og Einar Bure introduseres for første gang, og Puck og Einar forlover seg. Puck er en kvinne, forresten, så dette er ikke noe homoerotisk kammerspill.

Jeg er uansett en tvangskronologisk leser og kontaktet derfor Silke forlag lenge før påske for å få tilsendt førsteboka tidsnok til ferien. Da den ikke kom, ble jeg nervøs. Så nervøs, faktisk, at jeg purret på forlaget, noe jeg ellers holder meg for god til. Da postmannen endelig dukket opp med boken, stod jeg og trippet som en høne ved postkassen.

Til tross for så utrolig store forventninger på forhånd, ble jeg likevel positivt overrasket. Maria Lang er en svensk Agatha Christie med litterære kvaliteter. Hun har alt jeg liker med Agatha Christie og enda mer. Mordgåten var riktignok ikke like absurd innviklet og totalt usannsynlig som hos Christie, men Lang tar det igjen ved å skrive bedre. Det er mer stemningsfylt og løssluppent, og miljøet kommer tydeligere fram. Det er sommerlig og sanselig og svensk. Og jeg får virkelig ikke sagt hvor herlig vittig det er.

Solen skinner over Sverige anno 1950, og Puck skal på ferie til en øde øy sammen med sine akademisk-litterære, smårike og tiltrekkende borgerlige venner. Det er førti grader i luften, blodet bruser enda hetere under ungdommelig glatt hud, og det brygger opp til tordenvær – både bokstavelig og metaforisk. Snuskete hemmeligheter har vært feid under teppet til gjæring over lang nok tid, og det lukkede rom er forskriftsmessig lukket. En håndfull mistenkte er oppstilt og klare til inspeksjon under påskudd av å være fredelige feriegjester. Leseren gnir seg i hendene og kjenner påskefreden senke seg. Her skal det myrdes!

«Det var allerede altfor mange vakre og erotisk tiltrekkende personer på den lille øya vår til at det kunne bli ordentlig hyggelig.»

Mindre hyggelig skal det bli når disse vakre og erotisk tiltrekkende menneskene begynner å ta hverandre av dage. Hvis Tårn hadde for lite klining til at en jenteleser som meg kunne like boken, er det så mange erotiske eventyr i En morder lyver ikke alene at jeg på vegne av mitt kjønn må si meg fornøyd og vel så det. Kärleken er både plott, drapsårsak og generell underholdning her.

Neida, det er ingen spoiler. Tro meg, det er så mange kjærleiksforviklingar på gang at min monogame hjerne ikke klarer å holde tritt med disse vellystige femtitallssvenskene der de elsker hverandre, dreper hverandre og gir hverandre falske alibier når de egentlig skulle ha ligget alene i enkeltsengene sine om natten som vanlige folk. Hvem elsker egentlig hvem? Er spørsmålet. Et spørsmål det er vanskelig å få et tydelig svar på så lenge alle kliner med alle.

Sjefsklineren er George Malm, den perfekte mann. En nordisk Adonis; blond, blåøyd, velskapt og med en meget liten hjerne. Det spiller ingen rolle hvem han kliner med, så lenge han får kline. Første kveld på øya, første gang han møter Puck, går de en liten kveldstur. Han kaster seg over henne. Det er på side 35. Allerede på side 37 har Puck stått opp om natten og tatt George på fersken mens han kliner med vertinnen Ann-Sofi, gift med Rutger. Mannen er en kosemaskin.

«Tankene tumlet rundt i det stakkars hodet mitt da jeg endelig kom meg usett inn i rommet. Hadde jeg tatt så grundig feil av den kjølige Ann-Sofi? Eller var hun blitt desperat av sjalusi? Og Rutger – lå han inne og sov mens hans kone hadde en hyrdestund med en annen, eller var han også ute på eventyr i sommernatten?»

Og det var da jeg skjønte det, nederst på side 37. Herregud, det er jo meg! Hyrdestunder og eventyr i sommernatten, det er jo akkurat sånn jeg skriver! Maria Lang skriver nøyaktig sånne krimromaner som jeg ville ha skrevet hvis jeg hadde sluttet å fjase på blogg og begynt å skrive krim! Rettere sagt: Maria Lang skriver sånn som jeg ville ha prøvd å skrive, jeg sier ikke at jeg hadde fått det til. Ikke ser jeg noen vits i å prøve heller, når Maria har gjort det for meg.

Men … Det er til og med litteraturvitere der! Folk som har tatt doktorgrader i litteraturhistorie, og/eller skrevet diktsamlinger og makabre krimromaner med mange lik! Jøye meg. Det er som hentet rett ut av min indre verden. Og ytre verden, for så vidt, for det beskriver jo minst halvparten av min omgangskrets. Karakterene diskuterer til og med hvem som får flest damer; vulgære grøssermordere med «en svak pasjon for krim» eller diktere av «sublim poesi om kjærlighet og åkerrikser»? Dette må jeg komme til bunns i før liv går tapt. Ellers blir jeg kanskje nødt til å skrive en kjedelig krimroman for å forklare hva som egentlig skjedde da min venn X bestemte seg for å myrde min venn Y. Det høres litt for lite ut som Maria Lang, og litt for mye ut som Donna Tartts makkverk Den hemmelige historien.

The adventures of Sherlock HolmesOg plutselig, før jeg visste ordet av det, hadde jeg fått Kindle. Det skjedde akkurat så brått, fra det ene avsnittet til det andre. En veldig gavmild og omtenksom venninne fant ut at jeg trengte å forflyttes fra 1800-tallet til moderne tid, og ga meg en Kindle. Det første jeg gjorde var selvsagt å bruke Kindle til å løpe strake veien tilbake til 1800-tallet.

For fire dollar lastet jeg ned rubbel og bit av Arthur Conan Doyles bøker om Sherlock Holmes, og førti andre britiske klassikere på under ti minutter. Førti klassikere! Til fire dollar! Jeg maler som en katt. Sherlock Holmes snur seg derimot i graven og deduserer seg  fram til at verden har gått av hengslene når en utepils koster dobbelt så mye som å anskaffe seg alle perlene i britisk litteratur utgitt før 1900. Det ser ut til at solen har gått ned for godt over dronning Victorias store imperium.

Til gjengjeld har solen stått opp og skinner smilende over våre smellfeite Kindle-oppfinnende naboer i vest. Jeg kan dessverre ikke identifisere min Kindle mer spesifikt enn at den lyder navnet Kindle og er «assembled in China». Dere elektronifiserte mennesker der ute gjenkjenner den kanskje hvis jeg sier at den veier ingenting, er liten og veldig nusselig, har knapper på begge sidene, og mangler touch-skjerm og tastatur. Den er idiot proof, selv for meg som bare så vidt aner konturene av hva instagram, blu-ray, lcd og twitter er for noe, og derfor velger å tro at det er omtrent det samme som Kindle.

Siden The Adventures of Sherlock Holmes var den første boken jeg leste på Kindle, tviler jeg på at jeg klarer å skille dem fra hverandre. Derfor skriver jeg like godt verdens aller første kombinerte anmeldelse av The Adventures of Sherlock Holmes og Kindle.

My name is Sherlock Holmes. It is my business to know what other people don’t know.

Jeg har aldri lest om Sherlock Holmes før, og jeg trodde ikke at jeg ville like ham. Jeg trodde at Arthur Conan Doyle skrev sånn gammelmodig og tørrpinnaktig liksomkrim som var altfor opptatt av å gjøre inntrykk litterært til å unne leseren å ha det skikkelig moro. Sånne inntrykk oppstår gjerne når man får krim anbefalt av en lyriker, som anbefaler Sherlock Holmes ved å si at han er en interessant karakter fordi han mest sannsynlig er bipolar og en veldig ensom og barnslig sjel, som fniser mye og pøser sin uforløste kreativitet over i vitenskapen, når han ikke spiller fele, kler seg ut eller ruser seg fra sans og samling på kokain. Eller forresten, det høres jo faktisk skikkelig moro ut.

The Adventures of Sherlock Holmes er en samling med tolv noveller skodd over samme lest. Sherlock mottar et brev eller et besøk fra noen som trenger hjelp med enten et merksnodig problem med overnaturlige undertoner, men som viser seg å ha en svært naturlig forklaring. Eller det er en sak som ser ut til å være tilforlatelig og ordinær, men viser seg å være fantastisk komplisert. Det viktigste Sherlock kan bidra med, er sin evne til å observere, samle inn data og dedusere seg fram til svaret, bruke forstørrelsesglasset sitt og drive vitenskapelige eksperimenter i pausene.

Å lese om Sherlock Holmes for første gang føltes i grunnen litt som å komme hjem. Følelsen bunner nok i at han så åpenbart har inspirert noen av krimforfatterne jeg liker aller best, spesielt Agatha Christie. Hennes Hercule Poirot og kaptein Hastings hadde selvfølgelig aldri blitt født hvis det ikke var for Sherlock Holmes og Dr. Watson. Christie har bare gjort sin egen vri ved å gjøre Poirot mye mer uptight enn Sherlock, og Hastings mye dummere enn Watson. Man samspillet er det samme. Mesterdetektiven deduserer og bruker sine små grå. Assistenten er der for å beundre hemningsløst og dokumentere de store bedrifter for leseren.

Det artigste med novellene er å høre de besøkende fortelle sine historier. Noen er troverdige fortellere, andre … not so much. Hvis man gjør som Sherlock – observerer og deduserer – er sjansene gode for at man skjønner hvordan dette henger sammen svært lenge før Dr. Watson. Det er et pluss for selvtilliten, for det føles inn til margen godt å vite at hjernen min er omtrent på høyde med Sherlock Holmes’. Men det er et minus for min Sherlock-smarte hjerne, som misliker krimgåter du må være ganske tett for ikke å løse selv.

Digresjon: Karakterene Poirot-Sherlock fikk meg til å tenke på noe med moderne krim, særlig den norske. Du vet hvordan alle krimforfattere prøver å gi hovedpersonene sine særtrekk sånn at de kan skille seg ut? De burde heller gjøre som Doyle og Christie, og gi hovedpersonene sine virkelig sære personligheter. Eksentriske karaktertrekk er så mye artigere å lese om og kan brukes til så mye mer enn ulike stadier av alkoholisme og en kronisk misfornøyd og gneldrete kjæreste/samboer/kone/ekskone. Bare et tips fra tante, altså, hvis du går med en krimroman i magen. Som det er fifty-fifty sjanse for at du gjør. I så fall, her har du også et stalltips fra Sherlock Holmes:

Crime is common. Logic is rare. Therefore it is upon the logic rather than upon the crime that you should dwell.

Nemlig. Jeg satte i gang med The Adventures of Sherlock Holmes for å teste ut om bøker faktisk virker når man leser dem på skjerm, eller om all den vidunderlige bokmagien er støpt inn i cellulosen. Men det virket! Til en viss grad, i hvert fall. Magien var ikke til å ta feil av mens jeg leste, og det var nesten akkurat som å lese en papirbok.

Bortsett fra at en av mine store styrker som papirbokleser viste seg å være et gedigent handicap med Kindle. For jeg er en sånn leser (viser det seg) som husker og vurderer tekst ut fra hvor ting lar seg plassere på en fysisk side på konkrete steder i boken. Jeg husker om ting står på høyre eller venstre side, øverst, midt på eller nederst på siden, tidlig eller sent eller midt i boken. Og hvis eselørene står tett i tett når jeg lukker boken for siste gang, vet jeg at jeg nettopp har lest glitrende litteratur.

Jeg koste meg fælt med Sherlock, det gjorde jeg. Men da jeg skulle sjekke sitatene jeg hadde lagret etterpå, var det kun elleve av dem. På tolv noveller. Det er ikke bra. Det er knapt gjennomsnittlig. Når eseløretesten ikke lar seg utføre, må jeg vurdere boken manuelt. Men det lot seg ikke gjøre, fordi Kindle er helt flat og mangler papirsider som – når jeg leser – etterlater seg millioner av spor i hjernen min. Med andre ord: Jeg husker ingenting.

Derfor måtte jeg skrive om boken i helt generelle vendinger, og slenge inn en fin og oppbyggelig digresjon til krimforfatteraspiranter. Det jeg lurer på nå, er hvor det egentlig gikk galt. Enhver anmeldelse bør inneholde en konklusjon og en presisering av hvor feilen ligger. Men det eneste jeg har klart å dedusere meg fram til, er at feilen ligger hos én av tre:

  1. The Adventures of Sherlock Holmes
  2. Kindle
  3. Meg

Det synes jeg i grunnen var en passende krimgåte å avslutte med. Jeg kan gi deg noen spor du kan jobbe videre ut fra. Jeg har aldri blitt diagnostisert med autisme. Jeg leste mesteparten av boken på dagtid. Og Kindle var fulladet. Lykke til!

Mens du forsøker å løse mysteriet for meg og avgjør om jeg trenger å anmelde Kindle for forbrytelser mot lesehesten (punchline courtesy lyrikeren), sier jeg som Sherlock Holmes:

I have a caseful of cigarettes here which need smoking.