Kategori: Helene Uri – Rydde ut

Rydde ut

Rydde utHelene Uris roman Rydde ut kombinerer fiksjon og virkelighet, og handler blant annet om sorg, slektsgranskning og forfatterens skriveprosess. Uri forsøker å gjøre mye på en gang i romanen, og resultatet er delvis vellykket.

Uri skriver på en roman om språkforskeren Ellinor, en nyskilt og barnløs kvinne fra Oslo, da hun oppdager at oldefaren hennes var sjøsame fra Finnmark. Nysgjerrigheten på sin ukjente familiebakgrunn får Uri til å forlate sitt prinsipp om aldri å skrive selvbiografisk litteratur. Hun reiser til Finnmark for å finne ut mer om oldefarens oppvekst, mens Ellinor får i oppgave å forske på utdøende samiske språk samme sted. Ellinor har lite annet til felles med sin forfatter enn utdannelsen, og i begynnelsen av romanen beskriver Uri hvordan hun forsøker å bli kjent med sin nye romankarakter. Etter hvert som Ellinor tar form, bruker Uri erfaringer og minner fra sitt eget liv for å gi Ellinors liv dybde og retning.

Jeg må tilstå at selvbiograf-ish skjønnlitteratur og forfattere som skriver “om det å skrive” står langt opp på listen min over ting som får meg til å stønne oppgitt over litteraturen. Jeg liker ikke å føle at jeg stirrer forfatteren i hvitøyet mens jeg leser romaner, og jeg er mer interessert i resultatet av skriveprosessen enn selve skriveprosessen. Men i Rydde ut fungerer møtet mellom forfatter-karakter og virkelighet-fiksjon overraskende godt.

Helene Uri har en språkorientert stil, og skriver med en nokså kjølig distanse til innholdet. Nettopp derfor er det beste med romanen hvor nært og varmt hun skriver om forholdet til og tapet av moren, som havner på sykehjem og dør. Minnene om moren, stemmen hun aldri kommer til å høre igjen, de små tingene moren alltid la merke til; alt det man ikke tenker over før det er borte. Ellinor mister faren sin, og her har Uri lagt inn en kontrast mellom de to måtene å miste en kjær forelder på, og hvordan man som voksen går frem for å bevare minnet om de som plutselig er borte. Uris mor er åndsfrisk, og opplever at kroppen til slutt bryter sammen. Ellinors far forsvinner gradvis i demens. Uri beskriver begge deler så godt at jeg jammen ikke vet hva som er sårest.

Jeg liker å lese historien om Ellinor, og jeg liker å lese om tankearbeidet forfatteren gjør i kulissene mens hun skriver om Ellinor. Det gir Ellinor en slags dypere motivasjon, en opprinnelse, selv før jeg har skjønt hvem hun er. Før Uri har skjønt hvem hun er. Ellinor er en vanlig kvinne, uten bemerkelsesverdige trekk, som lever et ordinært liv. Men med forfatteren som trekker i trådene bak henne, får jeg (og Ellinor) plutselig øye på alt som kan skje i et helt vanlig liv, alle retningene livet kan gå. Skal, skal ikke? Spør både Ellinor, og Uri på Ellinors vegne. Forfatteren bestemmer hva Ellinor skal utsettes for, og så blir det (tilsynelatende) opp til Ellinor å bestemme hva hun skal gjøre ut av det.

Forholdet mellom Ellinor og hennes forfatter var det jeg syntes fungerte best i Rydde ut, på delt førsteplass med skildringen av morens død. Uri skriver ellers så kontrollert og behersket at teksten trengte et skikkelig emosjonelt innslag. Samtidig viser hun på en forbilledlig enkel og god måte hvordan forfatterens egne erfaringer kan være nøkkelen til alt liv i en tekst. Det handler i og for seg ikke om virkeligheten, men om hvordan en forfatter kan bruke sine egne erfaringer i en skjønnlitterær sammenheng. Fiksjonen kan stables oppå en virkelighet som er ukjent for leseren og få diktningen til å føles troverdig og sann, uten at man blir belemret med en følelse av klam intimitet.

Men for å vende tilbake til min skepsis til selvbiograf-ish skjønnlitteratur. Den bunner i at det er svært vanskelig å legge skjønnlitteraturen tett opp til virkeligheten uten å tryne før eller senere. På et eller annet tidspunkt må virkeligheten konkurrere med det litterære, og det litterære taper ni av ti ganger. Forfatteren blir altfor opphengt i det som er sant, og glemmer at hovedregelen for absolutt all god skjønnlitteratur og generelt skrønemakeri er:

Man skal aldri ødelegge en god historie ved å fortelle sannheten.

Rydde ut er et godt eksempel på at det er vanskelig å gi seg mens leken er god. Gi virkeligheten lillefingeren, og den tar hele armen. Etter morens død blir diverse arvegods noe konkret Uri kan knytte minnene sine til. Hun gir seg tingene i vold, beskriver hva de betyr for henne og hvilken plass de skal få i hjemmet. Jeg vet ikke om oppramsingene av inventar tidvis er endeløse, eller om det bare føles sånn. I stedet for å stramme inn grepet om Ellinor, litteraturen og livet, ramser hun opp minnene hun knytter til en lang rekke gjenstander. Å skrive om det man har i skuffer og skap er riktignok en uskyldig måte å være privat på. Likevel opplevde jeg det som privat, lite viktig og en avsporing i romanen.

Livet mitt ser ut til å handle om gjenstander for tiden. Jeg tar på dem, lukter på dem. Jeg tenker på dem, skriver om dem. På pinlig vis lar jeg meg røre av dem.

Skillet mellom privat og allmenn interesse glipper også i Uris jakt på sin ukjente familiebakgrunn. I begynnelsen av romanen er Uris nysgjerrighet på slekten fra Finnmark en smittsomt spennende jakt på svar. Deretter blir «prosjekt oldefar» imidlertid for personlig, detaljert og lite interessant lesning. Jeg ble pinlig klar over at jeg ikke engang klarer å interessere meg for mine egne oldeforeldres helt ukjente og udokumenterte liv, og at det er begrenset hvor mye jeg klarer å interessere meg for forfatteres ukjente oldeforeldre hvis ikke forfatteren holder seg til den gode historien. Noe Uri ikke helt gjør.

Det jeg likevel fikk størst problemer med, er måten Uri forholder seg til oldefarens bakgrunn. Han var altså sjøsame. Jeg forstår at oppdagelsen kommer som en stor overraskelse når det aldri har vært kjent i familien. At det er naturlig å tenke at han holdt bakgrunnen sin skjult på grunn av skam, fordi han giftet seg over sin stand med en fin frøken fra et velmøblert hjem. Men hvorfor er det så viktig for Uri i nåtid? Det synes jeg aldri at hun kommer skikkelig inn på, i alle fall ikke på en måte som gjør at jeg forstår henne.

For Oslo-folk er samer tydeligvis adskillig mer eksotiske enn jeg på forhånd ville ha trodd. Det virker som om Uri har et visst behov for å understreke hvor veldig spennende og viktig de samiske anene er, på en måte som er litt vanskelig å skjønne for en nordlending som meg. Jeg har riktignok ingen samiske aner (såvidt jeg vet), men jeg tviler på at jeg hadde reagert med mer enn et skuldertrekk og et høflig «jasså?» hvis jeg hadde oppdaget at oldefaren min var same. Derfor trengte jeg en slags forklaring fra Uri på hvorfor det for hennes del var så interessant at det ble bok av det, for vi befinner oss åpenbart på hver vår side av en forståelsesmessig avgrunn her.

Jeg vet ikke helt, men det er noe ved fokuset hennes som for meg virker en smule snobbete. Som om hun skriver om samer fra eller for en fordomsfull overklasse. Jeg får inntrykk av at Uri kommer fra en familie der alle har sittet pent på stolene, og familiehistorien skal være like ryddig, komplett og respektabel som sølvtøyet i skuffene. At Uri tar for gitt at alle leserne hennes tenker det samme om samer, i stedet for å gå dypt nok inn i tematikken til at den virker allmenn. Derfor fikk jeg også problemer med å forholde meg til det jeg oppfatter som romanens verdigrunnlag, og et av de viktigste premissene for romanens motivasjon.

Totalt sett spriker Rydde ut i for mange retninger til at den gjorde skikkelig inntrykk på meg. Men på sitt beste var den velskrevet, lesverdig og engasjerende.

Advertisements