Kategori: Jo Nesbø – Gjenferd

Gjenferd

Harry Hole er tilbake i Oslo etter tre år i Hong Kong. En ung rusmisbruker er blitt skutt i brystet og drept, og drapsmannen er arrestert. Det ser ut til å være en opplagt sak. Et oppgjør mellom to narkomane, en uvesentlig hendelse ingen bryr seg om. Likevel er Harry tilbake i Oslo for personlig å etterforske saken. Gutten som er arrestert for drapet er nemlig Oleg Fauke; sønnen til Harrys store kjærlighet Rakel, og den eneste gutten som noen gang har kalt Harry for pappa.

Harry jakter på sannheten om hva som egentlig skjedde den ettermiddagen i juli da Gusto Hanssen ble drept. For å finne svaret må Harry skaffe seg oversikt over det nye rusmiljøet i Oslo, hvor alt dreier seg om det nye stoffet som omsettes på Plata. Stoffet kalles fiolin, og har satt omsetningen av heroin ut av spill. Fiolin er sterkere, men medfører færre overdosedødsfall, noe politikerne og allmennheten er svært fornøyd med. Bakmannen kalles Dubai, en skygge ingen har sett, men som allerede har fått et rykte på seg som får alle involverte i omsetningen av fiolin til å holde kjeft. Advarslene Harry mottar er tydelige: Hvis han ikke lar saken være i fred, kommer han til å dø.

Gjenferd er en utrolig god kriminalroman. Som svoren Nesbø-tilhenger er jeg aldri i tvil om hvorvidt bøkene hans kommer til å falle i smak. Spørsmålet er heller hvor godt jeg kommer til å like den siste boken sammenliknet med de tidligere bøkene om Harry Hole. I Gjenferd er spenningsnivået så konstant at det egentlig aldri stiger. Det er der fra første til siste side. Selv om jeg begynner å gjenkjenne noen av Nesbøs grep, klarer han fortsatt å dra noen overraskelser opp av hatten til slutt. Jeg kan ikke annet enn å nikke anerkjennende, og tenke at han var smartere enn meg denne gangen også. Og det er nøyaktig det en god krimforfatter skal være. Men Nesbø er etter min mening mer enn “bare” en god krimforfatter. Han er en intelligent forfatter, som på sitt beste forteller historier som det er viktig å lytte til.

Gjenferd er en sterk reise inn i Oslos tunge rusmiljø, en brutal og nådeløs virkelighet de fleste av oss bare ser bruddstykker av utenfra. Nesbøs perspektivveksling minner meg om filmen “Traffic” (2000), fordi vi får innblikk i alle de involverte leddene av narkotikahandel og -misbruk. Smuglerne, bakmennene, politikerne, selgerne, brukerne og de pårørende veves alle inn i romanen, med sine historier og grunner til å være der de er. Hvem som tjener på andres elendighet, og hvordan elendigheten sprer seg. Lest som kriminalroman klarer Jo Nesbø det veldig få krimforfattere klarer: Å forene who dunnit-krim med psykologisk krim. Spenningen er jevn fra første side fordi leseren både lurer på hvem som er morderen, og hva som er motivasjonen bak drapet. Det viktigste spørsmålet i romanen var for meg likevel: Hvor gikk det galt med Oleg Fauke?

Svaret får vi gradvis, gjennom den avdøde Gusto Hanssens siste tanker. Han ligger på gulvet i narkoreiret, skutt i brystet, og skal snart dø. Unggutten tenker tilbake på sitt eget liv, i de siste sekundene før han mister bevisstheten. Gustos fortelling er opprørende lesning. Han er fosterbarn, sjeldent vakker, og har klare antisosiale trekk. Han elsker ingen, men er en mester i å lese andres følelser. Innsikten bruker han til å ødelegge alle han kommer tett nok inn på, ved å manipulere, stjele og misbruke andres kjærlighet. Det nærmeste han kommer følelsen av kjærlighet i løpet av sitt korte liv, er rusen.

I litteraturens verden har Gusto visse fellestrekk med Goethes Mephistopheles, som lokker Faust på avveie og utløser fortvilelse og undergang. En skikkelse som alltid ser halve sannheten klart, men bare den kyniske, destruktive delen. I virkelighetens verden er Gusto en psykopat. For ham er andre mennesker brikker i et spill han kan bruke til egen vinning. Andres medfølelse og sårbare punkter er hans inngangsportal til utnytting, og konsekvensene flirer han av.

Dessverre er Gusto også en troverdig karakter, og det er det som gjør boken så opprørende. I hovedsak finner man mennesker med antisosiale personlighetsforstyrrelser (psykopater) to steder i samfunnet: I rusmiljøer/fengsler, og på toppen av samfunnsstigen. Hvor de ender opp handler om hvorvidt de er ressurssvake eller -sterke. Dette er nok et faktum Jo Nesbø også er klar over, for den kriminelle rusmisbrukeren Gusto har ganske riktig sine tvillingsjeler godt plassert på solsiden i det dystre samfunnet boken skisserer. Og de har mye å tjene på andres undergang. Makt og penger. Enten eller. Mest sannsynlig både og. Jeg sitter igjen med følelsen av å ha fått innblikk i en verden som er alt annet enn fiktiv.

Gustos historie avdekker samtidig Olegs historie og binder ungguttene sammen gjennom deres farløse skjebner. Gusto har aldri kjent sin far, men det har Oleg. Valget Harry Hole og Rakel Fauke tok om å holde seg unna hverandre på grunn av hendelsene i Snømannen, viser seg å ha vært en større belastning for Oleg å takle enn risikoen for å bli drept av en potensiell seriemorder. Voksne beslutninger er ikke alltid så velfunderte som de ser ut til. Oleg har tolket Harrys fravær som et svik, og spørsmålet er om det nå er for sent å rette opp i.

Gjenferd er en eksemplarisk utført kriminalroman, men den forteller samtidig en viktig historie. Da spørsmålene om hvem og hvorfor til slutt ble besvart, var det et svar som både knuste hjertet mitt og reparerte det samtidig. Jo Nesbø er for lengst utkåret til Norges ubestridte krimkonge, men jeg synes det er på tide at han rett og slett får status som god forfatter. Observasjonsevnen og refleksjonsnivået som kommer til uttrykk i de beste romanene hans fortjener å bli lest for mer enn bare spenningens skyld. Gjenferd er en slik roman.

Reklamer