Kategori: Bokhøsten 2014

Samleinnlegg: Bokbloggerprisen (special edition)

Atter en kongeI vår har jeg visst slått min gamle personlige rekord i latskapsblogging. Jeg har verken «mistet gnisten» eller hatt behov for å «lade batteriene», noe man sikkert er opptatt av hvis man er solariumsbrun hele året og skriver om det 24-7 på rosa fjolleblogg. På fjollete bokblogg i streit pastellblått vet man jo at livet uansett er et ubarmhjertig slit, hvor man tvangsleser seg gjennom den ene helt greie boken etter den andre, mens ulestbunkene stadig vokser. Det er et evig Sisyfos-arbeid med utakk som verdens lønn. Livsgnist og overskudd gjør så liten forskjell fra eller til.

Siden avstemningen til Bokbloggerprisen starter om få uker – og bokhøsten rett etterpå – er det vel bare å piske seg selv opp på den litterære kjepphesten igjen og skrive noen tusen ord. Samleinnlegg er fremtiden! Men aller først, en liten oppdatering på hva jeg har gjort når jeg ikke har blogget om bøker. Siden sist har jeg –

– nesten sluttet å kjøpe bøker. Den trofaste leser vet at dette umulig kan stemme, og finner raskt de kinkige punktene i mitt bloggarkiv som dokumenterer det. Men det er helt sant. Nedturen startet i februar, forverret seg i mars, og i hele april kjøpte jeg ikke én eneste bok. Faktisk. For første gang siden jeg begynte å blogge for fem år siden. (Og nei, jeg jukset ikke med å snike femogtjue anmeldereksemplarer inn bakdøra.) Ikke var det vanskelig heller. Jeg var så imponert over meg selv og min egen selvdisiplin, at jeg overveide å bli et sånt menneske som står opp halv seks hver morgen for å løpe en liten mil før havregrøt og siste nytt fra børsen. Men så leste jeg denne saken. Jeg hadde visst undervurdert min egen betydning for norsk forlagsøkonomi. Nå kan jeg berolige alle aksjonærer om at jeg er tilbake i sedvanlig kjøpemodus.

– i et svakt øyeblikk vurdert å kjøpe Fifty Shades of Grey. Det er også helt sant. Første bok, i alle fall. Det var i slutten av mai, jeg hadde fylt 35 år, var halvveis til 70 og maksimal forventet levealder, og hadde fått et gavekort hos ARK som en slags kompensasjon for det. I bokhandelen skjønte jeg at jeg til tross for midlertidig kjøpestopp hadde de fleste bøkene allerede, bortsett fra Fifty Shades. Jeg stod der med boken i hånden, men kom til meg selv før noen kom til skade. Jeg ble så skremt at jeg flyktet til den andre siden av bokhyllen, hvor jeg fem minutter senere vurderte å kjøpe trilogien til Jon Fosse. Herregud, liksom. Enda mer skremt flyktet jeg ut av bokhandelen og løp rett hjem. Jeg har altså en symboltung litterær midtlivskrise på gang. Det er bare å beklage at symbolene er så overtydelige og platte.

– lest nesten hele femte bok av Ringenes herre! (((fanfare))) Tretten år etter at jeg startet på første bok, tør jeg for første gang å tro at det går an å fullføre trilogien i et av denne jordens tideverv, og at en sølvskimrende dag en gang vil gry over Gondors fruktbare sletter og kaste sin glans på Minas Tirith mens en frisk vind blåser fra vest over Mindolluin – etter at Frodo en-de-lig har ødelagt den forbannede ringen og fått det overstått. Fortelleren er etter åtte hundre drøye siders trasking, grubling, værmelding og blablabla nå i ferd med å snegle seg videre fra slagmarken i Gondor til Mordor, meter for meter, og ifølge kartet skal dette være en lovende utvikling. Forutsatt at absolutt alle steiner, trær og elver ligger akkurat der de skal, at ingen høviske språk eller skikker dør ut på veien, og at den autistisk korrekte stamtavleforskningen ikke krever en plutselig retrett til Rohan. Hjertet mitt svulmer av håp. Men jeg kan allerede slå fast at Silmarillion, den leser jeg aldri. Da blir det heller Fifty Shades eller Jon Fosse.

Sånn. Hvis du vil ha mer detaljert rapportering om hva jeg har lest/gjort i vår/sommer, får du presisere ønsker i kommentarfeltet. Men jeg advarer om at jeg brenner inne med noen heslig detaljerte anekdoter om døde og halvdøde dyr som har vært innom leiligheten min i det siste, og de fortelles først.

Over til Bokbloggerprisen: Jeg teller ned til avstemningen starter midnatt 1. august, og er meget spent. Jeg tipper at valgets kvaler blir ekstra kvalfulle i år, og ikke bare for meg. Årets kandidater er gode. I skrivende stund har jeg lest fire av seks nominerte bøker, og rekker de to siste med romslige nok marginer til å være den første bokbloggeren som slenger inn stemmene kl 00.01. I fjor leste jeg på spreng rett før avstemningen. I år har jeg lært at man for sikkerhets skyld må regne med treig progresjon på grunn av seige bøker, og er for lengst ferdig med romanene.

unnskyldJeg trenger ikke engang å lyve på meg et sjeldent anfall av diplomati for å si at jeg vil sove godt uansett hvem som vinner Årets roman. Jeg hadde noen innvendinger til Ida Hegazi Høyers Unnskyld da jeg skrev om den i april, men for å sette ting i perspektiv, var boken definitivt bedre enn to av fjorårets nominerte til Årets roman, Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk og Roy Jacobsens De usynlige. Enda et argument for å gå forbi de store stablene med forhåndsannonserte bestselgere i bokhandelen og heller velge noe annet.

Aina Bassos Finne ly handler om den unge romjenta Hanna, som flykter fra tukthuset i Christiania på midten av 1800-tallet og tar tjeneste hos en bonde med to sønner midt i tjukkeste skauen. Hun er ufri der også, om enn på den respektable og trauste måten. Men som et dyr i bur lengter hun etter naturen, å kunne bevege seg fritt både fysisk og mentalt, reise dit hun vil. I stedet havner hun mellom de to brødrene, og lever i frykt for å bli avslørt. Romanen er lavmælt og poetisk, og uventet fengende til å være så anslagsvis stillferdig. Karakterene trådte gradvis frem for meg gjennom et sanselig språk og subtilt kinkige relasjoner, både privat og politisk, mens den illevarslende stemningen lå som et tjukt lokk over handlingen fra starten av.

Aina BassoBasso balanserer litterære hensyn til språk og den gode historien, en kyndig historisk skildring av Romanifolket i Norge på 1800-tallet, og et indirekte og humant innspill til den aktuelle og (som regel) inhumane diskusjonen om Romanifolket i Norge i dag. Dessuten var slutten like herlig dramatisk overraskende som i fjorårets vinnerroman, Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Så jeg tenker konspirasjonsteoretisk at det finnes en hemmelig Samlaget-oppskrift på romaner som bokbloggere er særlig mottakelige for: Underspill, underspill, underspill – ACTION!!! Katastrofe.

Marit Kaldhols det skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź er min selvsagte favoritt til Årets roman. Selvsagt fordi jeg har et like sterkt bånd til Kaldhol som det andre har til Dostojevskij, Hamsun eller Bjørneboe. Skjellsettende leseropplevelser i de formative år, sporene kan umulig viskes ut. For meg startet det tidlig, med barneboken Farvel, Rune i 1986. Med den boken klarte Kaldhol å etablere i en seks år gammel kropp, med en langt over gjennomsnittlig følsom sjel, at det som var trøblete og vondt og vanskelig også var en del av livet, at det var greit, og til og med kunne være fint på en litt mystisk måte. Farvel, Rune var den første boken jeg maste meg til å få, og jeg utfordret meg selv til å lese hele boken uten å gråte. Tredve år senere har jeg fremdeles ikke klart det. Tredve år senere trykker Kaldhol på samme knappene.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omsldet skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź handler om et år i unge Jennys liv. Hun har mistet moren i en ulykke, og bor alene i huset med den nesten blinde bestefaren Olvar rett over tunet. Storesøsteren Sol er rusmisbruker, og romanen åpner med at Jenny setter seg inn i bilen for å lete etter henne. Deprimerende sosialrealistisk? På ingen måte. Samtlige kapitler i boken bør leses to ganger: Første gang for plott og sammenhengen i historien. Andre gang for å dvele ved det vakre språket, og underteksten bak metaforene som røper hvordan Jenny egentlig har det, alt det hun selv ikke formulerer.

Det er nærliggende å si at Kaldhol skriver om død, tap og sorg, og at det er derfor det gjør inntrykk å lese. Men egentlig handler det mer om livet og kjærligheten. Mennesker tåler mye djevelskap og motstand uten å knekke. Det vi ikke tåler så godt, er å miste det fineste i livet, og de vi ikke kan leve uten. Det er det Kaldhol skriver så innsiktsfullt, gripende og poetisk om. Samtidig gjør hun det en av karakterene i ungdomsromanen hennes søkeord: ayotzintli ønsker å oppnå med kunsten sin:

«Jag vil öppna rum i människan – stora tomma rum – så att dom själva ser och känner denna plötsliga längtan att fylla dom.»

Måtte langt flere lesere oppdage Marit Kaldhols bøker. I beste fall åpner hun store tomme rom i deg som du lengter etter å fylle. I verste fall har du bare lest en god roman. Hvis Marit Kaldhol hadde vært en karakter i Ringenes herre, ville hun ha vært Gandalv.

Trivia på blogg: Ifølge min polske kollega Anna uttales Łódź ikke som låts, men vodsj, der o-lyden lener seg mot norsk u-lyd og sj-lyden likner litt på lyden du får når du knipser med fingrene. Så vet du det.

de som ikke finnesI Åpen klasse har jeg fremdeles en jobb å gjøre. Simon Strangers ungdomsroman De som ikke finnes ble lest og forsøksvis fordøyd i påsken, omtrent tre uker før nettavisene eksploderte med rapporter om alle som drukner i Middelhavet hvert år, på vei til Europa i håp om et bedre liv. De som ikke finnes er tredje bok i en trilogi for ungdom, og handler om papirløse asylsøkere. Barsakh er en form for skjærsild i islam, der de døde venter på dommedag. På en måte er Samuel død allerede og lever i Barsakh; papirløs, hjemløs, verdiløs, uønsket overalt, på evig flukt.

Andreboka i trilogien, Verdensredderne, passer nok bedre for ungdom enn voksne. Men både De som ikke finnes og førsteboken Barsakh bør leses av ungdommer i alle aldre som fremdeles har klart å forsvare hjerte og samvittighet mot retorisk iskalde tankerekker om hvorfor fortvilte menneskers verdi handler om statsbudsjett og logistikk i et land så absurd rikt på ressurser og plass.

Samuel fra Ghana er 21 år og ofrer alt for å komme seg til Norge. Bak seg har han et liv uten muligheter, med fattigdom, voldtekt, drap, prostitusjon, dop, sult, utnytting, kriminalitet og enda mer fattigdom. Foran seg har han en lapp med adressen til Emilie i Bærum, jenta som reddet livet hans tre år tidligere på Gran Canaria (i Barsakh). Nå har han et halvhjertet håp om at hun kan redde ham enda en gang, og oppsøker hjemmet hennes i Bærum.

Romanen veksler mellom perspektivene til Samuel og Emilie, og det er sårt å lese hvor stor avstanden er mellom dem i De som ikke finnes sammenliknet med Barsakh. Håpet renner ut. Emilie blir skremt av forandringen Samuel har gjennomgått siden sist, og er redd ham. Samuel har opplevd så mye forferdelig, men klarer ikke å nå fram til Emilie eller formidle hva som har skjedd. Emilie står ved terskelen til voksenlivet med alle muligheter et menneske kan ønske seg. Samuels erfaring er annerledes: «Det har vært altfor vondt å leve altfor lenge.»

Språklig sett er bøkene langt enklere enn (det jeg har lest av) Strangers voksenromaner, men på grunn av tematikken gjør ikke det så mye. Her er det ingenting som trekker oppmerksomheten vekk fra innholdet, og flere steder føles det som å skli nedover i et mørkt hull uten noen flotte formuleringer jeg kan klamre meg fast til på vei nedover.

Trilogien er moralsk, uten å være moraliserende. I De som ikke finnes banker Samuel fra Ghana på soveromsvinduet til Emilie i Bærum en morgen og ber henne om hjelp. Det burde ha vært et passende bilde på Norges forhold til mennesker fra den tredje verden. Noe av det siste Samuel sier til Emilie er likevel: «Det er bare ikke plass til meg i denne verden.» Men hvor skulle han ellers være, om ikke rett utenfor vinduene der vi – med Arnulf Øverlands ord – tåler verdens urett så inderlig vel?

VinternovellerJeg ville ha utropt De som ikke finnes til min soleklare favoritt, hvis det ikke var for at jeg nå har lest Ingvild H. Rishøis novellesamlinger La stå og Historien om Fru Berg, klar for å lese den nominerte Vinternoveller. Jeg tenker at oddsene er ganske dårlige for at Rishøi mellom andre og tredje bok har skrevet seg ned fra en brukbart stormfull litterær høyde, til et lite konkurransedyktig svadanivå. Topp tre noveller så langt? «Jentene mine», «Historien om Fru Berg» og «Det regner inn». Den klumpen i magen gjorde vondt, gitt.

Men gjennom Rishøis noveller har jeg endelig klart å definere hva det er jeg savner når jeg leser norsk samtidslitteratur og sier at jeg savner noe: Klassebevissthet. Det er det jeg savner. Rishøis noveller har klassebevissthet i et monn som nesten fyller hele den samtidslitterære kvoten for 2010-2020. Men det burde ikke være et hvileskjær for noen forfatter. Husk: Du må ikke sove!

Livet ser litt annerledes ut når man ikke kan lese eller har penger nok til å kjøpe en bussbillett (jeg har sniklest første side i Vinternoveller), enn når en forfatter for eksempel skriver om livet til en som sitter der ved skrivebordet og ikke klarer å formulere hvor vanskelig det er ikke å kunne formulere det som burde kunne formuleres for å skape en sammenheng i noe. Gjerne på grunn av en barndom som var i overkant anti-Disney både tematisk og strukturelt. Som er det jeg, til tross for iherdig og variert norsklesing de siste par årene, fremdeles har en overbevisende følelse om at alle norske forfattere skriver om hele tiden. Bortsett fra Rishøi. Og de andre nominerte. Ser det ut til at jeg har dokumentert ganske solid lenger opp.

Jeg har skrevet et utkast om Rishøis noveller som sannsynligvis aldri blir publisert, hvor jeg åpner prangende og pompøst med et lærd sitat av Hemingway, og i løpet av andre avsnitt oppdager at jeg liker Rishøis noveller langt bedre enn Hemingways. Men så er Hemingway da også den eneste Døde Hvite Mann hvis forfatterskap jeg setter enda mindre pris på enn skriveriene til han nordlendingen som donerte Nobelprisen sin til Dr. Goebbels. Så her kan alt fremdeles skje.

ida jacksonApropos Dr. Goebbels og hans publiseringsdyktige norske nazitilhengere: Om siste nominerte bok ut, Ida Jacksons dokumentar Morfar, Hitler og jeg, kan jeg foreløpig bare si at den handler om Jacksons tilfeldige oppdagelse av at bestefaren hennes var SS-mann og redaktør for den nasjonalsosialistiske avisen Germaneren. Det var også den boken jeg endte opp med å kjøpe i stedet for Fifty Shades og Jon Fosse da den litterære midtlivskrisen min hadde stabilisert seg. Ikke minst var/er boken ifølge omslaget på pocketutgaven nominert til Kritikerprisen, Bokbloggerprisen og Brageprisen. I den rekkefølgen.

Da må den vel være bra? Eller?

Bokbloggerprisen og greier, midt i fleisen på leseren – i samme åndedrag som både Hitler og morfar. Hjertet mitt svulmer av stolthet. Og det aner meg ut fra baksideteksten at jeg kan få bruk for en av anekdotene mine om døde dyr, hvis jeg anmelder boken og ingen har spurt i kommentarfeltet først.

Siste punkt på dagens timeplan er bokhøsten, som starter snart snart. Jeg liker bokhøsten. Det er den eneste tiden på året jeg tror at jeg vil rekke å lese alt jeg har lyst til, og den tiden på året jeg leser aller minst. Hvis det er lykkerus du ønsker deg her i livet, er selvinnsikt det første du bør kvitte deg med. Målet i år er som i fjor å finne noen dugelige kandidater til Bokbloggerprisen, og helst noen forfattere som ikke er så kjent fra før. Men det viktigste er selvsagt at de skriver bra ting. Så det går i norsk årgang 2015, alle sjangre, selvpubliserte skriverier ikke medregnet.

Første store skjær i bokhøstsjøen er lokalisert utenfor Helgelandskysten et sted. Fem personer har allerede kontaktet meg uavhengig av hverandre for å spørre om jeg vet at Roy Jacobsen nå kommer med en oppfølger til De usynlige. Sist ute var min mor, som ringte fra Helgelandskysten et sted for å si at hun gleder seg til å lese både boken og min påfølgende slakt. Hun betaler full pris for den boken, så det må hun ha lov til.

Men så blir jeg litt oppgitt, for jeg sa jo at De usynlige 2 ville utgis bokhøsten 2015 så tidlig som 17. august i fjor! (I mitt svar til kommentar 7, siste linje) Hvis folk hadde lest bloggen min OG alt som skrives i de sykt lange og kaotisk (u)strukturerte kommentarfeltene, ville alle ha lest det her først! (Jeg foregriper en fornuftig innvending, og det er at de som både elsket De usynlige OG leste hele det lange kommentarfeltet – hvor alle andre som heller ikke likte boken uimotsagt avla rapport i tur og orden– sannsynligvis fortsatt sliter med en brysom PTSD.)

Forlaget bruker adjektiver som «dramatisk», «intens» og «handlingsmettet» for å beskrive Hvitt hav, som altså er en kjærlighetshistorie fra andre verdenskrig. Aha, ser man det. Siden De usynlige var selve motpolen til alt som er dramatisk, intenst og handlingsmettet, tyder dette på at også Moshonista hadde rett, da hun i januar 2014 antok at de viktigste delene av De usynlige ikke kom med i den endelige versjonen:

«Alas – man kan gjerne ha som mål å beskrive mennesker i en spesiell tid, i et spesielt landskap – men det må jo være en historie i midten – noe å bygge rundt. Det undrer meg om ikke Jacobsen glemte de kapitlene på hytta – gadd ikke reise tilbake, og skitta au au, ingen merker noe likevel. Could it be?»

It could be.

Jeg er delt, og har fremdeles ikke bestemt meg for om De usynlige 2 skal leses eller ikke. På den ene siden har jeg sverget aldri å lese Jacobsen igjen, noe alle Jacobsen-fans (og kanskje også Roy Jacobsen selv, for alt jeg vet) ville ha satt stor pris på, minus min mor. Men på den andre siden finnes det et optimistisk lite barn i mitt indre, som plent nekter å tro at det går an å skrive kjedelige romaner om andre verdenskrig. Overbevisningen krever selektiv hukommelse og mye velvilje, og jeg har rikelige mengder av begge deler.

Men faen heller, altså. Ikke før har Frodo tråkket seg gjennom ni hundre tettskrevne sider for å kaste ringen i gryta, så må man trå til og lese De usynlige – the lost chapters? Nei, det må man ikke. I stedet kan man lytte til de advarslene man får, og i seks måneder advarte Moshonista meg mot De usynlige: «Ikke les den, du må ikke lese den, ikke gjør det, ikke les, ikke — [jeg leser likevel] — jammen, det var jo det jeg SA!» Denne gangen lytter jeg. Kysten er klar for all den hemningsløse beundringen kritikere, bloggere og lesere klarer å mobilisere for Hvitt hav. I alle fall inntil videre. Jeg skal lese noe annet, hva som helst egentlig, så lenge det ikke er selvpublisert. Alle tips mottas med takk!

Om bøkenes opprinnelse: Tolkien var hovedbok i Den Norske Bokklubben, Høyer fikk jeg fra Tiden, Basso og Kaldhol fra Samlaget, Strangers trilogi fra Cappelen Damm, Rishøis samlede noveller fikk jeg i julegave fra mamma og Jackson via bursdagsgavekort fra Mario. Bokhyllene mine har aldri vært tjukkere, og jeg har aldri vært gladere. Tusen takk!

Advertisements

Men bloggen var ikke død!

Jeg trodde det var greit å ta en lengre pause fra bloggen på grunn av sykdom og generell bloggtretthet. Men det viste seg at myten om bokblogging som et lystbetont overskuddsprosjekt bare er sånt man leser om i avisene. I virkeligheten handler det om tvang, plikt, ansvar og mest mulig ubehag. Etter å ha fått min andre purring/advarsel fra Moshonista for et par uker siden føler jeg meg presset til å komme med en forklaring på mitt lange fravær og igjen melde meg til offentlig tjeneste.

Here goes. I september leste jeg Agnes Ravatns Operasjon sjølvdisiplin; selvhjelpsboken for de som ikke liker selvhjelpsbøker. Ravatn har blant annet konkrete tips for hvordan man kan slutte å fjase så mye på internett og heller få gjort noe fornuftig med livet sitt. Operasjon sjølvdisiplin overbeviste meg umiddelbart om at jeg måtte kvitte meg med nettavhengigheten som boken påstod at jeg hadde, og bli et nytt og bedre menneske. Et par måneder senere har jeg fremdeles ikke blogget, og jeg har sluttet å svare på mail som ikke inviterer meg på fest eller eksplisitt ber om bekreftelse på at jeg lever.

Jeg kunne ha satt punktum der, og latet som om Ravatns bok er et mirakel og jeg regjerende verdensmester i selvdisiplin. Istedet innser jeg nå at jeg innerst inne hater internett, at bloggen har krevd alt jeg har av selvdisiplin de siste fire årene, og at jeg endelig har hatt tid til å gå på alle festene jeg vil. Å slutte med blogg virker derfor som den soleklart enkleste løsningen. Jeg føler meg som en martyr når jeg velger det motsatte. Bøker skal anmeldes, omtales og namedroppes regelmessig om jeg så blør ut av øynene mens jeg skriver. Her er jeg, i et perfekt synkronisert tilfelle av anagnorisis og peripeti.

Og det kom i grevens tid, for om halvannen måned sitter jeg og Gro og biter negler mens vi teller opp nominasjonene til Bokbloggerprisen 2014. Før den tid må jeg ha klart å finne til sammen fjorten norske bøker fra 2014 som jeg mener er gode nok til at de fortjener å komme på longlist, shortlist eller stikke av med hele seieren i september 2015. Aller helst bør jeg også ha klart å overbevise/overtale/manipulere/hypnotisere andre bokbloggere til å nominere de bøkene jeg, Machiavelli, mener er best.

Siden jeg er direkte motstander av å røpe alle detaljer rundt nominasjonene, kan det godt hende at jeg underslår noen av mine kandidater bare for å gjøre ting spennende. Jeg kan uten problemer nominere sju romaner allerede. Planen min er likevel å fortsette å lese 2014-romaner på spreng til jeg er så overbevist om de sju kandidatene mine som den gregorianske kalenderen tillater meg å bli. Romankategorien har hittil vært prioritert, og her er fire av mine sju romaner. Fanfare!

  • Hanne Ørstavik På terrassen i mørket
  • Kristine Næss Bare et menneske
  • Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz
  • Emil B. Lund Norske edelstener

Begrunnelsen fra den tidemannske jury er språk, tenkning og særpreg. Romanene setter standard på hver sin måte. Kristine Næss’ språklige nivå burde få ca 50% av norske forfattere til å krympe seg av skam og seriøst vurdere et annet yrke. Av hensyn til alminnelig høflighet skal jeg ikke engang nevne nivået på tenkningen hennes. Les selv, og ta det derfra.

Hanne Ørstavik skriver så hudløst og treffende om kjærlighetssorg at lesingen ble en like fysisk opplevelse som en intellektuelt krevende øvelse. Jeg sitter igjen med følelsen av at mine emosjonelle traumer nå er en del av norsk litteraturhistorie, til tross for at jeg aldri har opplevd noe tilsvarende som Ørstaviks hovedperson. Sånn går det når forfatteren graver dypt nok i menneskesjelen.

Det er vanskelig å avgjøre om Marit Kaldhols roman er en roman, eller om man bare skal gjøre kort prosess og kalle det poesi. Jeg har ingen fornuftig forklaring på hvordan hun klarer å skrive så poetisk og komplekst, og samtidig ende opp med en tilgjengelig roman. Heller ikke hvordan hun kan skrive så nydelig om erfaringer som unektelig er helt forferdelige.

Emil B. Lunds roman er påtrengende og in your face annerledes enn den slitsomt store mengden selvmedlidende oppvekstromaner debutanter vanligvis debuterer med. Romanen er kritisk, intelligent og tankevekkende, og er skrevet med en overbevisende arrogant og vital selvsikkerhet som er sårt tiltrengt i norsk samtidslitteratur. Lunds upålitelige forteller er en opplevelse i seg selv; en snørrhoven narsissist fra Oslo vest det er umulig å like. Men Gud bedre, så morsom han er. Flere har etterlyst en morsom norsk 2014-roman. This is it.

Dessuten beviser romanen det alle lesere burde vite nå: De mest underholdende romanene er alltid eksepsjonelt velskrevet. Så alle burde gjøre hverandre en tjeneste og glemme den falske motsetningen mellom underholdningsverdi og litterær kvalitet. Enten det handler om forfattere som tror de ikke trenger å skrive godt for å underholde, eller forfattere som tror de ikke trenger å underholde fordi de skriver godt. Begge deler er påkrevd, og alt annet må tilskrives latskap eller mangel på talent.

Og med den doktrinen sier jeg meg klar for å anmelde bøker igjen. Ordforrådet mitt har ligget til lading på ubestemt tid etter at jeg brukte opp hele repertoaret på De usynlige i sommer. I retrospekt kunne timingen ikke ha vært verre. Tenk å slite seg ut på en av fjorårets bøker før årets bokhøst! Dermed har alle de ekstremt dårlige bøkene fra i år sluppet unna, og er for alt jeg vet i ferd med å hamstres i store mengder for å ligge under et juletre nær deg. Det er jeg slett ikke sikker på at de fortjener. Jeg hører rykter om dvaske metaforer, slapp dramaturgi og irriterte etterlysninger av hvor forlaget har vært hen i prosessen. Folk har begynt å anbefale meg høstens bøker ved å si at de er skikkelig, skikkelig dårlige, og at noen må ta ansvar.

Heldigvis er jeg ikke den eneste bokbloggeren som har gått løs på bunkene av årets norskbøker med dødsforakt for å komme gjennom flest mulig før 1. januar. Det viste seg å være smått genialt å dele ut Bokbloggerprisen midt i neste års bokhøst. Tre og en halv måned er akkurat passe for systematisk norsklesing, mens motivasjonen fremdeles er på topp etter årets prisutdeling. En del av oss har dessuten gjort seg opp tanker om hvor galt det kan gå hvis man ikke engasjerer seg i tide. Mens andre planlegger jul, bedriver vi kriseforebyggende arbeid.

Så hvordan ligger vi an?

Aller siste nytt fra ryktebørsen er at Ida Hegazi Høyers Unnskyld kan komme til å slå selveste Carl Frode Tillers Innsirkling 3. Andre hete navn er ovennevnte Ørstavik og Kaldhol, i tillegg til Brit Bildøen, Aina Basso, Vigdis Hjorth og Monika Isakstuen. Bare damer. Hvor blir det av herrene? Eivind Hofstad Evjemo, Sigbjørn Skåden og Birger Emanuelsen nevnes ikke like ofte, men desto mer innbitt og inderlig. Det sies at Carl Frode Tiller kan komme til å slite av samme grunner som Tore Renberg. Utmerkede bøker ifølge fansen, men hvem av oss lykkelig uvitende har vel tid til å lese seg opp på deres tidligere utgivelser for å komme til årets bok når Dommedag er rett rundt hjørnet?

Og det er med tilløp til panikk, utmattelse og dårlig samvittighet jeg innser at jeg fullstendig har nedprioritert Åpen kategori. Jeg er sannsynligvis den eneste som vil prøve å finne gode dikt- og novellesamlinger å nominere i år. Jeg frykter derfor at neste års shortlist i Åpen kategori kommer til å bestå av tre ungdomsromaner av bedriten litterær kvalitet som er totalt uegnet for lesere over 13 år.

I så fall er det bare å forberede seg på et blodbad uten like under neste års samlesing. Da må de bloggerne som nominerte bøkene belage seg på å forsvare dem i et iskaldt frontalangrep fra oss nådeløse litteraturstalinister. Kanskje er det langt færre av oss blant bokbloggerne. Men til gjengjeld er vi bevæpnet til tennene med knusende, nedlatende og utrivelige adjektiver.

Simon Stranger er foreslått som et mulig preventiv her. Jeg har ikke lest boken ennå, men det skal visstnok være en ungdomsroman som slipper gjennom den litteraturkritiske voksensensuren. Dokumentarbøkene (valgfri forfatter, valgfritt tema) kan også bidra til å forhindre krig. Forutsatt at bloggfolket klarer å enes om hvilken av dem som fortjener det mest.

Mine neste bøker er: Sunniva Lye Axelsen Tyrkisk frokost (noveller), Eli Fossdal Vaage Hekla myter (dikt), Lars Petter Sveen Guds barn (roman), Mikkel Bugge Tauet (noveller) og Tora Seljebø Om kvelden blir namna ropa heim (dikt). Og jeg blir nok nødt til å sjekke ut Ida Hegazi Høyers Unnskyld nå straks, for å finne ut hva det er slags roman som har begeistret både Ellikken, Silje og Moshonista. Det har såvidt jeg vet aldri skjedd før. Boken må være meget spesiell.

Siste frist for å nominere er tidlig januar en gang. Shortlisten offentliggjøres i slutten av januar. Jeg håper vi sitter igjen med seks bøker som ikke ligger øverst i stabelen i bokhandelen. Jeg håper shortlisten ikke vil bestå av alle de bøkene forlagene selv har satset på i år ved å sende ut leseeks uoppfordret i hytt og pine. Jeg håper det blir nye forfatternavn på listen i år, og at Åpen kategori ikke blir en ren reprise av fjorårets shortlistede forfattere. Jeg håper vi klarer å få til noen overraskelser, også for oss selv. Jeg gleder meg.

Men først: Bokbloggere, avlegg statusrapport!

Hvilke førsteplasser har dere foreløpig i de to kategoriene?

Hvilke diktsamlinger og/eller novellesamlinger kan anbefales?

Hvilken bok bør virkelig ikke komme på shortlist?

På en skala fra en til ti: Hvor vanskelig kommer dette til å bli?

Bokhøsten hos Samlaget

operasjonsj¿lv-9788252186673.inddBokhøstturneen min er kommet til Samlaget, det eneste forlaget som kan skilte med 100% nynorske utgivelser. Egentlig er det rart at jeg liker Samlaget så godt, jeg som på ungdomsskolen skrev alle nynorskstilene mine på bokmål og fikk mamma til å oversette dem for meg. Men det skyldes nok at Samlaget – i motsetning til norsklæreren min – synes at det er helt ok at man skriver pene ting om bøkene deres på bokmål. Godt er det, ellers måtte jeg ha kamuflert min egen utilstrekkelighet ved å boikotte nynorsk litteratur her på bloggen.

Istedet kan jeg med god samvittighet røpe at min stemme til Bokbloggerprisen 2013 var like 100% nynorsk som Samlagets høstkatalog, og at 50% av poengene mine gikk til Agnes Ravatn. Slutten på fjorårets roman Fugletribunalet fikk meg til å ønske at jeg hadde fulgt bedre med da vi lærte om de klassiske tragediene på litteraturskolen. I stedet måtte jeg google hybris.

Før norske bokbloggere (og Ravatn selv) har rukket å finne ut om Fugletribunalet har vunnet den gjeve tittelen Årets roman i Blogglandia, har Ravatn jammen rukket å skrive enda en bok. I september kommer Operasjon sjølvdisiplin, en tittel som langt på vei forklarer hvordan dette kunne skje. Ifølge forlaget er dette en selvhjelpsbok for deg som ikke kan fordra selvhjelpsbøker. Selv har jeg ingenting imot selvhjelpsbøker, annet enn at de ofte inneholder en banal versjon av ex.phil-pensumet og er skrevet av folk som åpenbart ikke har tatt ex.phil. Men Ravatn refererer lettere henslengt til Platon allerede i forordet til boken, og da begynner vi å snakke. Dessuten er forordet skrevet på bursdagen min. Et tegn fra Gud!

Fra forlagets omtale: Mangel på sjølvdisiplin er eit problem stadig fleire merkar på kropp og sinn. Slik var det òg for forfattar Agnes Ravatn, som i mange år var ein kronisk utsetjande internettslave, med frynsete livsstil og altfor høg kvilepuls. Heilt til ho bestemte seg for å ta eit grep. Resultatet er ein vitskapleg fundert og praktisk guide til korleis du kan gjenvinne viljestyrke og sjølvkontroll. Operasjon sjølvdisiplin er ei gjenkjenneleg og underhaldande bok spekka med råd om korleis du kan bryte dårlege vanar, arbeide konsentrert, få gode rutinar, og meir fritid utan dårleg samvit.

sju dagar i augustJeg hørte Brit Bildøen lese fra Sju dagar i august på lanseringsfesten hennes forrige uke, og er glad hun sluttet å lese da hun gjorde. Gåsehud er greit på en fest, men grining er litt verre.

Forlagets omtale: I løpet av ei veke i august opplever Sofie og Otto ei rekkje små ulykker. Kvar for seg er ikkje desse hendingane så alvorlege, men dei avslører små og store sprekkar både i ekteskapet, på jobben og i samfunnet rundt dei. Er alt i ferd med å falle frå kvarandre? Eller er desse ulykkene påminningar om ein større livskatastrofe? Romanen er lagt fram i tid. Sofie jobbar på Munch-museet i Bjørvika, Otto er leiar for FROM, Foreningen for romfolket. Dei har busett seg på Tøyen i Oslo. Valet av jobb og bustad er del av ein plan for overleving. Det er åtte år sidan terrorangrepet, der Sofie mista dotter si. Ekteparet har halde det gåande fram til denne veka i august. Men kor lenge kan sorgarbeid vere ein felles prosess? Medan regnstormar herjar og konfliktane tårnar seg opp, blir det klart for Sofie og Otto at dei ikkje kan la livet gå vidare som før.

22. juli begynner å gjøre sitt inntog i skjønnlitteraturen, og Bildøen leste blant annet fra en scene der Sofie får en slags hallusinasjon for første gang etter terrorangrepet. Andre pårørende har fortalt henne at de på ulike måter kan oppleve et nærvær av den de har mistet. Når Sofie opplever det samme etter åtte år, er det imidlertid ikke datteren hun ser, men støvlene til en viss mann med politiuniform og våpen. Sterkt.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omslJeg har aldri lest en voksenroman av Marit Kaldhol før, men barneboken Farvel, Rune og ungdomsromanen søkeord: ayotzintli gjorde et dypt og uutslettelig inntrykk på meg. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz ble utgitt i vår, og akkurat nå fatter jeg ikke hva jeg har somlet med som ikke har lest boken allerede.

Marit Kaldhol er en av ytterst få forfattere jeg ikke klarer å snakke om bøkene til uten å få tårer i øynene. Hun skriver så intenst og gripende om sorg og tap, og klarer samtidig å vise hvor uendelig vakkert livet er i all sin skjørhet. Jeg har finlest setninger som treffer like mye hver gang, og jeg er ikke engang i målgruppen, kresen og voksen som jeg er. Årets Kaldhol-roman er imidlertid skrevet for voksne. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz handler ikke bare om å miste, men om å forsøke å berge den man er glad i før det er for sent. Jeg gleder meg stort.

Forlagets omtale: To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende. Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

Aina BassoAina Basso er historiker, og skriver historiske romaner for både ungdom og voksne. Jeg har hatt bøkene hennes på leselisten min helt siden hun i 2011 skrev en artikkel om nedvurderingen av sjangeren historisk roman for mitt nå nedlagte tidsskrift Biblioteket. Artikkelen het «Den feige sjangeren?», der Basso argumenterte overbevisende for at historiske romaner ikke trenger å være bare eventyr og underholdning; de kan også være gode kunstnerisk sett.

Ettertiden har gitt henne rett i form av nominasjoner til både Brageprisen og Nordisk råds litteraturpris for ungdomsromanen Inn i elden (2012), som handler om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. De to første bøkene hennes var lagt til 1700-tallet, og relevante stikkord her er incest og en romanijente på tukthus. Uredd omgang med vanskelige temaer, mye research og fokus på litterær kvalitet er det som skal til for å gjøre meg interessert. Årets roman Finne ly er skrevet for voksne, og her har Basso beveget seg fremover til – relativt sett – mer moderne tider.

Forlagets omtale: Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom. Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.

Mette KarlsvikMette Karlsvik er en forfatter jeg vet svært lite om, bortsett fra at hun har fått veldig mye skryt for den imponerende mengden tekster hun har skrevet siden debuten i 2005. En debut hun for øvrig mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Men jeg har Prinsland (2012) stående ulest i hyllen, en roman som er så praktfullt illustrert av Svein Størksen at jeg aldri i verden kommer til å gi den bort selv om jeg leser og finner ut at jeg hater teksten. Høstens Karlsvik-roman heter Den beste hausten er etter monsun. Du kan si hva du vil, men det er ikke hvert år en norsk roman foregår i Himalaya, har en jagerpilot og en tebonde som hovedpersoner, og er skrevet på nynorsk.

Forlagets omtale: Sikkimsdalen i Himalaya. NATO har erstatta det britiske imperiet. Med vid utsikt frå cockpiten reflekterer jagarpiloten Venor over si rolle i storpolitikken. Ikkje langt frå basen bur tebonden Pasi. Hans blikk er retta mot dei nære tinga, mot grønsaker og teplanter. Hans mål er å få dei til å vekse, trivast – og smake godt. Gjennom å skildre alt fra dei høgste, tynnaste luftlaga til dei minste minerala i jorda, utforskar Karlsvik personlege og nasjonale relasjonar. Ho let kvardagen til menneska i Sikkim spele seg ut mot ein global bakgrunn, og viser korleis politiske, økologiske og militære forhold er ein del av dette dagleglivet.

Hele katalogen til Samlaget finner du her.

Samlaget var fjerde forlag ut i bokhøstturneen min. Tidligere har jeg skrevet om noen av høstbøkene fra Flamme, Tiden og Vigmostad og Bjørke. I dag var jeg på denne høstens siste pressekonferanse, og den første som ble avholdt på det anstendige tidspunkt kl 12:00. Det er vel unødvendig å si at jeg fikk et meget godt inntrykk av høstbøkene deres. I ukene fremover skriver jeg om bøkene fra følgende forlag: Kolon, Oktober, Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm. Med mindre jeg rammes for hardt av den for bokelskere velkjente sykdommen selection fatigue.

Bokhøsten hos Vigmostad og Bjørke

smilefjestyrraniet-9788241910708 cmyk + 1.inddForrige onsdag holdt Vigmostad og Bjørke sin aller første høstlistepresentasjon. Ifølge forlagssjef Tine Kjær satser forlaget nå sterkt innen allmennforleggeriet, med flere utgivelser innen alle sjangre. Jeg tror aldri jeg har lest en eneste bok fra Vigmostad og Bjørke, og vet ikke om deres kvalitetsstandard går overens med min. Det har jeg tenkt å finne ut av i høst. Foreløpig skriver jeg derfor bare om de bøkene jeg har i min besittelse, og har hatt muligheten til å inspisere selv.

En av grunnene til at jeg foretrekker å gå på disse høstlanseringene fremfor å lese forlagskatalogene hjemme i sofaen, er nemlig at jeg ikke stoler et sekund på katalogtekster. Helst vil jeg lese utdrag fra boken eller høre forfatteren lese selv. Men et meget godt alternativ er å høre forlagsfolk snakke om bøkene. Da kan jeg danne meg et inntrykk av om de behersker korrekt bruk av semikolon eller ikke. Hvis de ikke gjør det, er sannsynligheten stor for at forfatterne deres heller ikke kan det. Og da gjør jeg som alle seriøse og semikolonkyndige forfattere, og går til et bedre forlag.

Frank Rossavik har så vidt jeg vet aldri ergret seg på trykk over folk som bruker semikolon feil. Men han har ergret seg over mye annet, blant annet smilefjesenes utbredelse i skriftlig kommunikasjon. Kommentaren «Død over smilefjesene» ble opprinnelig publisert i Morgenbladet i 2011, men fikk ny aktualitet i vårens diskusjon om kvinner som heier på kvinner og snakker rosaspråk overalt. Med massevis av smilefjes, selvsagt. Smilefjestyranniet heter samlingen med Rossaviks kommentarer i utvalg fra perioden 1993-2014, med temaer som varierer fra Muhammed-karikaturene til hva som er god fotball. Samlingens undertittel er «Ergrelser og krenkelser i utvalg», og forordet er ved Agnes Ravatn. What’s not to like, liksom. «Å ligge med døden» er også med, og dermed setningen jeg kåret til årets beste på Facebook i fjor høst: «Jeg har alltid tenkt at ok, det er ikke noe pluss å være homo, men det kunne vært verre, jeg kunne for eksempel ha manglet sans for humor.» Nydelig. Dette er obligatorisk lesning for en uhelbredelig sarkastiker som meg.

stifoss-hanssenFra smilefjes til kreft. Ellisiv Stifoss-Hanssen debuterte i januar med romanen La meg sove til dette bare er en drøm. Boken handler om Mia, en ung kvinne som legges inn på sykehus for behandling av livmorhalskreft. Ved utgivelsen ba jeg umiddelbart om å få boken tilsendt fra forlaget. Ikke på grunn av tematikken, men på grunn av (nettopp) tekstutdraget som lå ved presentasjonen. Jeg fant ikke tekstutdraget igjen nå, men et avsnitt fra romanens første side treffer meg like hardt:

«Jeg har prøvd å forstå hva de mener, hva de vil jeg skal svare på. Hvor ofte skal jeg gråte før det kalles en depresjon? Hvor stort er søvnproblemet, målt i tall langs en rett linje, hvis jeg vekkes fra fine drømmer midt på natten av at livet er marerittet? Spørsmålene blander seg med kvinnekroppene som sitter spredt rundt i venterommet, gjør meg nummen. Tre, anslår jeg. Statistisk sett vil det bare være tre igjen av oss om fem år. Kvinnene børster vekk usynlig støv fra buksene, stirrer mot maleriet. Jeg orker ikke å se på dem, vil ikke vite hvem jeg må skyve ned på fjerdeplass for å overleve.»

Siden boken ble utgitt i januar, har den allerede fått flere anmeldelser. Jeg er litt hissig på ordknappe kritikere for tiden, og denne gangen retter jeg mitt irriterte blikk i retning Bergens Tidende. Frode Helmich Pedersens anmeldelse avsluttes akkurat idet han sier noe riktig interessant: «Samtidig er dette også en temmelig begrenset roman, hvilket er en konsekvens av dens lave litterære ambisjonsnivå.» Sånt må man jo begrunne! Jeg er nysgjerrig. Både på romanen, og om jeg vil være enig med Pedersen. Eller om dette er enda en roman skrevet av en kvinne som virker mindre begrenset for lesere som selv har en livmor.

det går ikke overJakob Arvola er en av høstens debutanter, og Det går ikke over består av 19 fortellinger. Forlagets omtale: En skamfull mann i en begravelse. En intens og prøvende arbeidsformidlingsansatt. Gutter og menn i grisete kortspill, helt ute av kontroll. Og det ekle vannglasset frisøren dypper kammen i. En psykolog med et brev han gjerne vil sende. To menn som danser. En velduftende kvinne som kler av seg foran vinduet, og en annen, som ringer i smug fra badet, mens mannen lager mat. Det går ikke over er et tog, av mennesker og av skjellsettende øyeblikk, som spenner over et helt århundre. Det er en samling fortellinger, som alle skildrer minutter, uker, eller lange, lange tider med alle slags følelser av den sterke sorten.

En av fortellingene begynner sånn: «Hver fredag kveld for to år siden, klokken kvart over ti i kveldsmørket, pleide Miranda Mundt å vise meg brystene sine.» Jeg har lest en del novelleteori i mitt liv som akademiker, og vet at det regnes som et alminnelig godt tegn når den første setningen hever leserens øyenbryn med en drøy centimeter. Som den blaserte leseren jeg er, var det ikke nakenheten jeg reagerte på. Selvfølgelig. Men snarere at denne nakenheten inntraff på så faste tidspunkter. Og (okei da) hvorfor nakenheten ikke er total, når der først er nakenhet. Ikke minst: Hvorfor sluttet nakenheten å være der? Det er sånn vi fanges inn, nysgjerrige kikkere.

Lenger ned på siden observerer jeg for øvrig at jeg-personen er en av disse fiktive mennene som sier ting om fiktive kvinner som virkelige menn dessverre aldri sier til virkelige kvinner, for eksempel meg: «Jeg kan drømme meg vekk i bereiste øyne som har sett de mest storslagne steder, øyne som i seg selv er en severdighet.»

den sjette smakKjærlighet er i det hele tatt vanskelig å lykkes med, og det samme er humor. Tom H. Dalbak er blant dem som prøver seg på begge deler i romanen Den sjette smak. Max Bergman er 29 år og driver en eksklusiv restaurant i en fransk landsby. Max er egentlig ikke interessert i kunder, for driften sponses uansett av hans rike far, som ønsker å holde Max unna seg og sin nye familie. Så dukker den nyskilte noenogførtiårige keramikeren Émilie opp med sin lille sønn, og Max blir stormforelsket. Han bestemmer seg for å oppdage den sjette smak for å erobre henne.

Romanen beskrives som en intelligent, satirisk roman som setter søkelyset på vår tids gourmettrender. Det er vel og bra, men jeg blir alltid litt skeptisk når forlaget ser seg nødt til å understreke at boken er intelligent. Det betyr påfallende ofte at intelligente lesere slett ikke synes at boken er intelligent, og at mindre intelligente lesere helt uten grunn føler seg intelligente mens de leser en uintelligent bok.

Men! Jeg har lest første kapittel, og jeg lo. I første kapittel er Max på jakt etter kjæreste, og han jakter i likhet med mange andre moderne mennesker etter kjærligheten på internett via spørreskjemaer, kalkyler og håp om flaks. Dalbak demonstrerer her selve sannheten om mennesket i internettets tidsalder: Folk som er skikkelig sugne på kjærlighet lyver langt mer enn folk som har viet hele sitt liv til yrkeskriminalitet. Han treffer også blink om menn og tiltrekning i likestillingens tidsalder. Forskjellen mellom hva menn tenker om kvinner og hva de føler at de bør si til kvinner, kan nok oppsummeres så enkelt som dette:

Faller jeg for kvinner som er sexy, sporty, elegante, jordnære, karrierebevisste, eller de som er rolige og avslappete?

De som er sexy.

Men jeg krysser av for jordnære.

Dialogene i romanen er derimot ikke gode. Såpass har jeg allerede registrert med mine bereiste øyne som har sett de mest storslagne steder. Dialogene er riktignok troverdige hvis man måler dem opp mot hvordan virkelige mennesker snakker i noenlunde edru og koherente øyeblikk. Men hvis man behersker semikolon, vet man at karakterer i litteraturen aldri kan tillate seg å si like kjedelige ting som virkelige mennesker. I stedet må de si litterært interessante, tvetydige og komplekse ting på en tilforlatelig måte. De må snakke sånn som semikolonbrukerne ideelt sett forestiller seg at samtaler mellom mennesker skal foregå.

Romaner med svake dialoger er imidlertid ingen trussel mot allmennforleggeriet. Det er derimot fraværet av lyrikere med kred i en høstkatalog. Alle forlag med respekt for seg selv har minst én habil lyriker i stallen. Krimforfattere selger kanskje bedre, men man driver ikke seriøs forlagsvirksomhet i Norge hvis man ikke kan stå på en høstlansering og ønske sine lyrikere et oppriktig lykke til i krigen mot elendig importert (eventuelt egenprodusert) underholdningslitteratur. Vigmostad og Bjørke trenger en lyriker, og de bør ha denne lyrikeren på plass til høstlanseringen i 2015. Om de så må stjele en.

Med de ordene går turen min videre til Samlaget. Hele katalogen til Vigmostad og Bjørke finner du her.

Bokhøsten hos Tiden

MirakeletTiden Norsk Forlag la frem sin høstliste på onsdag. Fordelen med utgivelsene fra Tiden er at jeg (i likhet med hos Flamme) slipper å forholde meg til samlebåndskrim, og – enda verre – bøker med romantiske kjoledamer på omslaget og titler med smak av honning og duft av kanel. Ulempen er at det er desto vanskeligere å velge hva jeg vil lese når forlaget allerede fungerer som et litterært spamfilter. Det er en ganske feig løsning, men jeg går for en delvis reprise av fjorårets Tiden-pensum og forfattere jeg vet at jeg liker.

Aller først: En anbefaling jeg som forfatterens forhenværende dårligere halvdel er altfor inhabil til å gi, og som jeg kommer med selv om – ifølge brevet jeg fikk fra NRK i sommer – vilkårene for å dele TV-lisens ikke lenger er til stede. Mirakelet er Dan Andersens tredje diktsamling, og første utgivelse hos Tiden. Jeg skrev om debuten Evighetsarbeid her, i forbindelse med 30-årsdagen hans. Noen lyrikere sysler med hverdag og de små øyeblikkene, andre er mer opptatt av dommedag og frelse. Eller som forlaget skriver i sin omtale av Mirakelet: Hvor slutter mennesket og hvor begynner himmelen? Dan skriver noen av de fineste kjærlighetsdiktene jeg vet om, enten det handler om kjærlighet mellom to mennesker, kjærlighet til menneskeheten eller kjærlighet til menneskeligheten. Og i likhet med Steinar Opstad skriver han så innsiktsfullt og vakkert om religiøse temaer at selv en ateist som meg får tårer i øynene.

Himmeltørst (syn)

Herren kjente tårer renne langs anklene

og hørte folket tenke

Tusen fattige for hver rik

Men munnen fyltes med vann da hun kysset

føttene hans som lepper

En rikmann ville kjøpe seg evig liv, så ikke

at Himmelen bare vil gå med tap

i verdens øye

Da de druknet ham i brønnen neste dag

lærte han å be

Forlagets omtale: «Mennesket er en hemmelighet mellom mennesker.» I Dan Aleksander Andersens siste diktsamling Mirakelet stiller han spørsmål ved de etablerte forestillinger vi omgir oss med. Størrelser som lys og mørke settes til side for en annen orden. Hvor slutter mennesket og hvor begynner himmelen? Andersen nærmer seg gamle spørsmål om frelse og håp, tro og offer på en ny måte. Det er blitt en sterk, uvanlig og morsom diktsamling, som trekker overraskende forbindelser mellom det religiøse og det verdslige.

ManilahallenMed fjorårets diktsamling Urd klarte Ruth Lillegraven både å vinne Brageprisen og vekke begeistring hos lesere som vanligvis ikke leser dikt. Lillegravens fortellende dikt har nok gjort sitt for å rokke ved den dypt rotfestede lyrikkvegringen hos mange lesere, siden man ikke trenger litteraturutdanning for å lese dem. Men diktene hennes fungerer minst like godt for meg som både har litteraturutdanning og leser dikt med glede.

Jeg intervjuet Lillegraven i mai, og da snakket hun blant annet om høstens diktsamling Manilahallen, som er en biografi i diktform: «Litt av målsetningen har vært å vise frem det fascinerende og dramatiske ved et vanlig liv, hvordan livet blir som det blir – og hvordan ting aldri blir helt slik man hadde trodd.»

Manilahallen er et rom på Modum bad, der Birgit blir innlagt på 1970-tallet med en alvorlig spiseforstyrrelse.

snart står eg bøygd over

badekaret, lepjar vatn frå

dusjhovudet, berre litt, berre

bitte litt, og huda mi blir så tørr

så knitrande tørr, men eg smør

meg ikkje, ikkje med nokon av

kremane i skapet, for alle kan

dei trengje gjennom huda

og bli til feitt

Forlagets omtale: Som 33-åring blir ho innlagd på Modum bad, med ei kroppsvekt på berre 38 kilo. Birgit, fødd i 1946, gledesbarnet, gutejenta, ho som elskar dyr og skog, bøker og musikk. Korleis blei livet hennar slik? Kvart menneske ber på si historie. Og den historia inneheld kjærleik, smerte, glede, sorg. Det mørkaste mørke og det lysaste lyse. Det er berre å spørje. Snakkar ein samen lenge nok, kjem alt fram til slutt. Slik blei boka du held i handa til. For Birgit finst. Ho svara då Ruth Lillegraven spurde. Manilahallen er biografien om Birgit, skriven som dikt. Eit helt vanleg – og difor uvanleg – liv, i ei bok du ikkje har lese maken til.

Gaute Heivoll Over det kinesiske hav var den første romanen jeg leste av Gaute Heivoll, og en av romanene jeg likte aller best i fjor. Jeg skrev aldri om boken her på bloggen, men presenterte den for Bokklubben da den var hovedbok der.

For å sitere meg selv: «Historien i Over det kinesiske hav er basert på virkelige hendelser og mennesker. Men det er først og fremst en drivende god fortelling om en rekke usedvanlige mennesker man sjelden møter maken til i litteraturen eller virkeligheten. Gaute Heivoll skriver med sterk innlevelse og klok verdighet om de såkalt åndssvake, om menneskets verdi og om livskvalitet. Det er en stillferdig og gripende roman som gjør dypt inntrykk.»

Jeg har store forventninger til årets roman, De fem årstidene, der Heivoll skriver om besteforeldrene sine. Han fortalte på onsdag at han fikk ideen da han i 2012 for første gang fikk se filmopptak bestefaren gjorde i 1978, blant annet av Heivoll selv som nyfødt.

Fra forlagets omtale: Han vil male. Når han pensjoneres skal han endelig få tid. I trettifire år har han vært konduktør på toget mellom Oslo og Stavanger, og til sammen har han tilbakelagt en strekning tilsvarende femtini ganger rundt jorden. Nå skal han hjem. Til malingen. Til hagen. Til henne. Men året som kommer skal bli helt annerledes enn det han har sett for seg. I De fem årstidene har Heivoll skrevet fram en tapt verden, som tross sin lille utstrekning framstår i stor prakt og rikdom. Det er en roman om å kjempe mot elg og grevling, om å skaffe vann til blomstene, om å holde seg fast i hverandre. En roman om å dø. En roman om å elske. Om nødvendigheten av å skape mens man ennå har mulighet.

unnskyldMen jeg kan jo ikke gi meg de relative sikkerstikkene i vold uten å ta noen sjanser. Blant de forfatterne jeg foreløpig ikke har lest noe av, velger jeg meg Ida Hegazi Høyer og hennes tredje roman på tre år, Unnskyld.

Forlagets omtale: En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

Jeg hadde imidlertid ikke vært en litteraturviter med respekt for meg selv hvis jeg ikke var noe mindre opptatt av tematikken, og noe mer opptatt av gjennomføringen. Tekstutdraget fra Unnskyld i katalogen appellerer omtrent like sterkt til den språksnobbete delen av meg som liker gode setninger, og bokelskerdelen av meg som blir like barnslig glad hver gang noe viktig om livet kan sies med bokmetaforer:

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

Hele katalogen til Tiden finner du her.