Store forventninger

«Det er ikke vanskelig å forestille seg en Dickens som trollbinder en forsamling rundt et leirbål. Han har også en gudbenådet evne til å skape minneverdige skikkelser, bl. a. fordi han så ofte fremstiller dem med en superb blanding av komikk, ironi og dyp hengivenhet. Dertil kommer at han er en samtidskronikør av en slik art at en moderne leser kan få fornemmelsen av at 1800-tallets England mer var Dickens’ verk enn en historisk realitet, eller at det oppstod i kjølvannet av bøkene hans.» – Henning Hagerup i innledningen til Store forventninger.

Charles Dickens’ roman Store forventninger var lesesirkelbok i januar, men jeg klarte ikke å lese den ferdig tidsnok. Dermed ble den tatt frem sporadisk mellom andre bøker, og til slutt ferdiglest etter skippertaksmetoden. Jeg likte boken, det var ikke det. Men i midtpartiet ble Pip så egoistisk, Miss Havisham så ondskapsfull og Estella så kald at jeg hadde vanskeligheter med å oppholde meg i boken lenge av gangen, og oppsøkte istedet mer oppbyggelige bøker for å unngå litterært tungsinn. Det ble atskillig lettere å lese så fort den karakteristiske dickenske sentimentaliteten slo til med full kraft mot slutten av boken, og det skulle angres, gråtes og tilgis i stor skala.

Men, altså. Store forventninger.

Pip er foreldreløs og bor sammen med sin langt eldre søster og hennes mann Joe. Søsteren er en furie, Joe snill som dagen er lang. I bokens første kapittel blir Pip skremt til å hjelpe en rømt straffange med å skaffe mat og en fil han kan fjerne fotlenken med. Møtet med den skremmende fangen hjemsøker Pip i lang tid etterpå. Men han får andre ting å tenke på når distriktets mest eksentriske kvinne, Miss Havisham, sender bud på Pip. Hun vil betale ham for å komme på regelmessig besøk i gravkammeret av et hus hun bor i. Miss Havishams liv stoppet opp da hun ble vraket på bryllupsdagen i sin ungdom. Hun går fortsatt i brudekjolen, og har stoppet alle husets klokker på det tidspunktet da hun fikk vite at brudgommen ikke ville dukke opp. Hun holder ikke styr på dagene, og ser aldri dagslys. Miss Havisham har ikke så mye å by på annet enn vakre Estella, den kalde og hånlige adoptivdatteren sin. Pip forelsker seg dypt og inderlig, og Estella blir heretter punktet som hele Pips liv dreier seg rundt. Så mye, faktisk, at han glemmer formaningen han har fått gjennom hele barndommen: Å vise takknemlighet overfor de som har tatt hånd om ham.

Pips eneste drøm er nå å bli en ordentlig gentleman, slik at han kan bli en verdig mann i Estellas øyne. En dag går deler av drømmen i oppfyllelse. En advokat fra London dukker opp for å fortelle Pip at en hemmelig velgjører ønsker å gjøre ham til en gentleman. Pip må flytte til London for å få en skikkelig utdannelse, og han forlater villig og gjerne lærlingkontrakten i Joes smie til fordel for sine Store Forventninger. Endelig er drømmen om Estella innen rekkevidde.

Det er mye å si om Store forventninger, men med tanke på at boken har vært så til de grader populær siden utgivelsen i 1860-61, regner jeg med at det meste allerede er blitt sagt. For min del var høydepunktet med boken kombinasjonen av humor og sentimentalitet, og måten dette utspilles på gjennom karakterene. Noen av karakterene er både humoristiske og sentimentale figurer (blant annet Joe og Magwitch), andre er rene karikaturer. Men selv de komiske figurene er spill levende under den karikerte overflaten, og representerer enten forbilledlige menneskelige egenskaper eller tilsvarende dårlige. I likhet med de andre Dickens-romanene jeg har lest, spesielt Dombey and Son, er det disse bifigurene som står for mye av humoren i boken. Her heter de Mr. Pumblechook, Mr. Wemmick, Mr. Jaggers og Mr. Wopsle – bare for å nevne noen. Dickens skaper snodige karakterer som han deretter plasserer i situasjoner hvor særegenhetene deres får fritt spillerom. Som i denne pubscenen fra Pips barndom, hvor snille og trauste Joe viser sin ubehjelpelige konversasjonskunst og blir «reddet» av Shakespeare-entusiasten og klokkeren Mr. Wopsle:

Den fremmede kastet et nytt blikk på meg – fremdeles knep han det ene øyet igjen, som om han siktet på meg med sin usynlige pistol – og sa: «Han er visst en dugelig pode, han der. Hva er det dere kaller’n?»

«Pip,» sa Joe.

«Er Pip døpenavnet?»

«Nei, ikke døpenavnet akkurat.»

«Men etternavnet er kanskje Pip?»

«Nei,» sa Joe, «det er et slags oppnavn han gav seg sjøl da’n var liten, og som vi bruker på’n.»

«Sønnen deres?»

«Tja,» sa Joe ettertenksomt – det var selvfølgelig slett ikke nødvendig å tenke over saken, men det var liksom det som var omgangsformen på Three Jolly Bargemen; her skulle alt tenkes vel igjennom mens man smattet på pipen. «Nja – nei. Nei, han er’ke akkurat det.»

«En nevø?» sa den fremmede.

«Tja,» sa Joe, og på nytt la han ansiktet i dypsindige folder, «han er’ke – nei, jeg skal’ke lure deg, han er ikke – nevøen min heller.»

«Hva i helsike er han da?» spurte den fremmede, hvilket jeg syntes var en unødig voldsom spørsmålsform.

Mr. Wopsle gav nå sitt besyv med, som en som visste alt om familieforhold, og som i egenskap av sin profesjon hadde god greie på hvilke kvinnelige slektninger en mann ikke kan gifte seg med, og han forklarte nå forholdet mellom Joe og meg. Nå som han først var i gang, så Mr. Wopsle sitt snitt til å runde av med et fryktinngytende, snerrende utdrag fra Kong Richard III‘s liv og død, og han syntes åpenbart at han hadde rettferdiggjort utbruddet da han la til – ‘som poeten sier’.

Snodige karakterer, overraskende dialoger, pussige situasjoner – dette er det jeg liker aller best med Dickens. Det skyver som regel det mer forutsigbare hovedplottet litt ut i skyggen. Den frodige fantasien skaper en helt egen nysgjerrighet til boken, for han kan virkelig finne på hva som helst, og alt beskrives med like sterk innlevelse. I bokens etterord skriver John Irving at Dickens’ viktigste prosjekt er å røre leseren til latter og gråt, han er ikke en forfatter som forsøker å appellere til intellektet. Samtidig presenterer han en overbevisende forsvarstale for de sentimentale trekkene ved Dickens, de trekkene som vanligvis brukes mot ham:

«For en moderne leser er det altfor ofte slik at når en forfatter er på grensen til å bli sentimental, har han allerede gått over streken. Men som forfatter er det feigt å være så redd for sentimentalitet at man helt og holdent styrer utenom. Det er typisk – og unnskyldelig – for forfatterspirer at de unngår kliss ved ganske enkelt å nekte å skrive om mennesker, eller ved å nekte å plassere sine personer i sterkt følelsesladede situasjoner. En novelle som handler om en fire-retters middag sett fra gaffelens synsvinkel, kan aldri bli sentimental; det kan på den annen side tenkes at den ikke gjør særlig inntrykk på oss, heller. Dickens beveget seg med velberådd hu på kanten av det sentimentale.»

I motsetning til andre moderne lesere, er Dickens’ sentimentalitet en av grunnene til at jeg liker bøkene hans så godt. Han fornekter seg ikke, og skildrer skamløst de mest tåredryppende scener med en slik overbevisende innlevelse at jeg blir betatt. Og rørt. Hvis jeg har forstått Dickens rett, er det gjennom hjertet de store forandringer skjer, ikke hodet. Men intellektet fikk da noe å bryne seg på, det også. Spesielt i den meget spesielle karakteren Miss Havisham, det personifiserte Brustne Hjerte. Bitter, hatefull, hevngjerrig. Hun er avskyelig og herlig på en og samme tid. Det var likevel betydningen Estella får for Pip som interesserte meg mest. Gjennom hele boken kaller han det kjærlighet. Jeg er i tvil. Store forventninger er en oppvekstroman og en dannelsesroman, og for Pip er det ingenting som preger både oppvekst og dannelse så sterkt som Estella. Med jevne mellomrom leser jeg bøker som minner meg om Virginia Woolfs påstand fra det feministiske essayet Et eget rom:

“Women have served all these centuries as looking-glasses possessing the magic and delicious power of reflecting the figure of man at twice its natural size. […] If she begins to tell the truth, the figure in the looking-glass shrinks; his fitness for life is diminished.”

Pips møte med Estella mener jeg hører hjemme i denne kategorien. Estella speiler Pip nådeløst og uten formildende trekk, og Pip liker ikke det han ser. Han oppdager plutselig at han er fattig, tarvelig og uskolert, med stygge klær. Pips barndom er ikke den lykkeligste man kan tenke seg, med en hissig og lunefull søster og fattigslige omgivelser (uten Store Forventninger). Det interessante er at dette egentlig er nok for Pip. Han har en fremtid med sin beste venn Joe, og (underforstått) med den like fattige jenta Biddy. Når han blir gammel nok skal han arbeide som lærling i Joes smie, og dette er noe begge gleder seg til. Enter Estella, opplært av den hevngjerrige Miss Havisham til å være kald og hovmodig, og til å gjøre gutter og menn ulykkelige i sin beundring av en uoppnåelig vakker kvinne. Den unge Pip biter på kroken, og oppdager plutselig hvor utilstrekkelig han er i forhold til den skjønne Estella. Han skammer seg over seg selv. Og han skammer seg over Joe.

«Noe av det sørgeligste som kan skje, er at man begynner å skamme seg over sitt eget hjem. Det kan godt være at det er forferdelig utakknemlig, og at straffen for å gjøre noe slikt er rettferdig og velfortjent, men at det er sørgelig, det kan jeg bekrefte.»

Pip forklarer sin egen skam og Estellas voldsomme makt over selvbildet hans som kjærlighet. I lys av Virginia Woolfs sitat anser jeg det som mer sannsynlig at hans besettende ønske om å bli bra nok for Estella snarere handler om et behov for å reparere skaden hun har påført egoet hans. Etter møtet med Estella er det ren overflate som teller: status, penger, utdannelse og en gentlemans verdighet. Vennskap, lojalitet og oppriktig kjærlighet vender Pip ryggen til når han setter kursen mot London, og det er først når livet har overkjørt ham fullstendig at han er i stand til å se hva han har tatt for gitt. Frem til da jakter han på Estella i håp om å reparere skadene. Han elsker ikke Estella; han trenger bekreftelse på at han er god nok for henne. En vesentlig forskjell.

«Aldri opplevde jeg så mye som en times glede i hennes selskap, men ikke desto mindre kvernet alle mine tanker om hvor lykkelig jeg ville bli dersom jeg kunne være sammen med henne livet ut.»

Selvbedrag og illusjoner. Når den hemmelige velgjøreren avslører seg for Pip, begynner forandringen han må gjennom for å kunne skille det viktige fra det uvesentlige. Hvis Pip noen gang virkelig elsker Estella, er det nå det skjer. Om ikke helt og holdent for hennes egen del, så i det minste fordi deres liv og skjebne har vært forbundet siden de var barn. Pip blir ulykkelig men klok når Dickens kliner til med sentimentale innsikter og forsoninger. Det er ingen store forventninger igjen på slutten, men det er nok til det beste.

Nå er slutten på Store forventninger et tema for diskusjon i seg selv. Dickens forandret nemlig på den originale slutten fordi den var for lite lykkelig. For de som har lest boken, men ikke den opprinnelige slutten, finner du den her. I den opprinnelige slutten møtes Pip og Estella igjen mange år senere og Estella er på sitt andre ekteskap. I den nye versjonen møtes de derimot igjen i siste kapittel, og forsones med hverandre. De går hånd i hånd ut av handlingen, og det er åpning for at det blir de to likevel. Den originale slutten er i dag generelt ansett for å være bedre enn den nye, lykkeligere slutten, fordi den opprinnelige er mer realistisk. Men John Irving har (selvfølgelig) et meget godt poeng i sakens anledning, når han påstår at endringen var til det beste. En mer sentimental slutt, utvilsomt, men som han påpeker: Dickens er sentimental, og han skrev aldri realistiske romaner. Det blir helt feil å skulle avslutte en urealistisk roman på en realistisk måte, en måte som ikke passer med Dickens’ øvrige modus operandi. At Estella skulle gifte seg med en landsens lege etter mange års forferdelig ekteskap synes jeg dessuten er lite sannsynlig når hun har en formue å leve av. Enten Pip eller ingen, mener nå jeg. Leve romantikken!

Selv om jeg likte Store forventninger godt, har jeg på følelsen av at jeg fortsatt har til gode de beste romanene av Dickens. De jeg tror jeg kan like enda bedre er Bleak House, The Pickwick Papers, The Old Curiosity Shop og David Copperfield. De to første står på agendaen senere i år, men det spørs hva jeg rekker. For å trekke frem Irving igjen, og avslutte der, er det nemlig noe ved Dickens som gjør at det tar tid å komme gjennom mursteinene hans:

«Det er et håpløst foretagende å skumlese Dickens; man går glipp av så mye at man ikke skjønner noen ting. Han sørget for at hver eneste setning skulle være lettlest fordi han ville at hver eneste setning skulle bli lest.»

Lite oppløftende nyheter for de som foretrekker fiffig leseteknikk. Men du bør lese Dickens. Ikke la deg skremme av klassikerstempelet, lengden på bøkene eller språket. Ragnhild Eiklis norske oversettelse av Store forventninger er glimrende og gjennomarbeidet, og flyter så godt at boken gjerne kan leses på norsk. Det går nok litt raskere. Hennes norske oversettelse av Bleak House kommer senere i år, og den trumfer originalen for min del. Jeg gleder meg.

23 thoughts on “Store forventninger”

  1. Line: Jeg er imponert ! Du går så grundig til verks i dine innlegg at en skulle tro du ble lønnet for det. Hvis ikke, får jeg håpe du får din lønn i himmelen.

  2. Jeg er også imponert, som alltid, men håper da du blir lønnet lenge før du står med tiggerkopp ved perleporten? Enn så lenge får du sole deg i glansen av leserbeundring og at du greide å skille dine GEs fra oss andre. Din egen linske variant. Interessant det med Woolf, på kornet, for det ga aha-følelse og gjenklang i sjela – mennesklig og universielt. Fikk meg faktisk til å tenke på MarriagePlot og Leonard.
    Også er jeg veldig begeistret for referansene
    og at du sa at den var tung i midten
    og så må jeg velge et adjektiv jeg ikke har brukt før.
    og så kommer jeg ikke på et eneste, bortsett fra
    Horisontutvidende (som jeg sikkert har brukt før)
    God helg.

    1. Takk for det!🙂 Kred for min GE er det strengt tatt John Irving som skal ha, men jeg skylder på migrene. Man kan ikke finne opp kruttet når man er stinn av Paracet og har brukt en halv tube Ibux-salve på noen kvadratcentimeter nakkeskinn. Jeg foretrekker forresten Tidemannesque foran linsk, jf. The Marriage Plot og Leonard – topp ti favorittdialog ever. Men ville han ha bekreftelse eller ville han ha kjærlighet? Woolf-radaren min ga ingen utslag på ham, så nå ble jeg usikker.

      Du er så stødig på adjektiv at jeg oppfordrer deg til å lage et nettleksikon slik at vi andre dødelige bokbloggere kan ha noe å slå opp i når vi står i fare for å gjenta oss selv. Horisontutvidende er et excellent choice, nesten like bra som: Crisp. Min favoritt.

      God helg til deg også!

      1. Mener du at all verdens rockestjerner, kunstnerer og kjellerforfattere tar feil? At et lett tåket sinn ikke bringer magi og et løft for kreativiteten? Må jeg revurdere hele mitt livssyn? (å slutte med ibuxsalve -))

        Tidemanesque er absolutt bedre enn Linsk, men mulig jeg likevel beholder sistenevnte for meg selv. Når det gjelder Leonard tenkte jeg mest på bekreftelse, men da du spurte måtte jeg tenke dypere, og da ble jeg straks mer usikker. Han står nå også endel foran speilet, gir seg selv egenverdig ved å sammenlikne seg med medstudenter og ser seg selv med Madeleines blikk – og ikke minst henne med Mitchell som fantasi. OK – ferdigtenkt – og – ender litt stødigere på bekreftelse.
        (mm, du sier noe hinsides clever på ibuxrus og jeg må revurdere)

        Burde kanskje skrive omtalen i vill fart så jeg ikke ødelegger Dickenskommentarfeltet med babbel om feil bok.

      2. Jeg leste nettopp i 1001-boka at William Burroughs måtte ha én morfinsprøyte daglig for å ha disiplin til å skrive. Da tenker jeg det er greit med noen skarve Paracet og flytende Ibux:-) Om det gjør så mye for kreativiteten, tviler jeg på. Men sløvhet er i det minste mer inspirerende enn smerter.

        Bøker snakker da om andre bøker, er det ikke så? Jeg synes å huske at kommentarfeltet under Vanity Fair plutselig handlet om både Karl Ove og Riley-mursteinen? Mulig Leonard bedriver en variant av det samme, men jeg fikk inntrykk av at han – i motsetning til Pip – elsker Madeleine for mer enn at hun skal bekrefte selvbildet hans. Og at hun forsøker å speile ham som mye bedre enn det han selv føler at han er. Speilfunksjonen finner man i alle relasjoner, det som er interessant er når kvinner pr def har som oppgave å understøtte mannens ego – som er Woolfs poeng. Og at Pip forveksler dette behovet for bekreftelse med kjærlighet. Jeg skrev ingenting om Biddy, men hun speilet ham jo på utmerket vis. Dét var han derimot ikke interessert i. Pussig fyr, men svært menneskelig.

      3. Jeg er enig i at Madeleine gjør sitt beste i og speile Leonard mot supermann, men etter å ha tenkt litt til, tror jeg ikke han elsker henne i det hele tatt, for: Dvs han elsker henne, eller oppfører seg som, kun når han selv er nede, – når han er usikker, på medisin og/eller institusjon, eller når han foreser konkurranse, eg Mitchell. Madeleine med Mitchell er mer interessant og opphissende – enn Madeleine alene, som person.
        Ideen om Madeleine, som kanskje også er det Mitchell elsker?
        Er det egentlig noen som elsker hverandre overhode i denne boka?

      4. Eller: Er det egentlig noen som elsker hverandre overhodet i denne verden? Den uselviske kjærligheten tror jeg er sjelden vare, ikke bare blant 22-årige college-studenter. Men er ikke Leonard like oppslukt av Madeleine når han er manisk? Og når han har stabile øyeblikk? Det er jo da han frir og gifter seg med henne. Mens han stikker av når depresjonen tar overhånd for ikke å dra henne med seg i dragsuget. Mitchell beskylder jeg mer for å elske ideen om Madeleine, kanskje fordi han drømmer om henne på avstand og lettere kan idealisere.

      5. Eller: – og det sier jeg fordi jeg er gammel og kynisk, drar han avsted fordi plagen ved Madeleines øyne som han vet er et falskt speil, blir for mye. Redder seg selv, fra ubehaget og begraver seg i ødemarka. Det er ikke Madeleines følelser som bekymrer han med hvor nedtrykt han blir over å ikke være den hun later som han er. Manisk føler jeg han er opptatt av andre ting, andre mennesker, fag og livet.
        Stabil er han vel aldri, ikke helt og frieriet er egosentrisk lettelse.
        Ok, føler at nettene blir kalde og kulda setter inn – sterkere det mer jeg skriver. Må finne meg en katt og kose med.

      6. Jeg synes ikke Eugenides gjør Leonard til en så enkel (eller usympatisk) karakter. Tvert imot synes jeg han får frem hvor mye han sliter for å være normal samtidig som han skal takle sykdommen og seg selv. At han ønsker å være mann for Madeleine, er vel neppe et tegn på svakhet, for hvilket forelsket menneske ville ikke ønske å være på sitt beste i et forhold? Nei, jeg synes det er stor forskjell på Leonard og Pip.

        Enda godt du har mange puser å velge mellom:-)

      7. woa, kjente meg nesten ikke igjen, men fint ble det! Beundrer alle de som har ork til å flikke på bloggen sin, jeg har hatt det på tapeten i over et år – eller egentlig helt siden malen sluttet å virke i firefox, men tiltakslysten er aldri til stede). Det jeg skulle si: Jeg finner det fryktelig interessant at min Leonard er en kald egofisk, mens din er varm, kompleks og menneskelig. (jeg er enig i at Pip er et helt annet kapittel. Glemte han bort mens jeg tenkte på Leonard og i den sammenlikningen vinner Leonard klart, både på varme og intensjoner).
        Likevel Leonard uavhengig av GreatEX, er for meg så rullet opp i bipolar tafatthet at jeg har vanskelig for å se mannen, eller den mannen han vil være. Kun på de maniske bølgetoppene, men da er han full av indre glød og seg selv nok. Naturlig nok er behovet for bekreftelse større det lengre nede han er. Jeg har vanskelig for å sette kampen med å fri seg fra sykdom og medisiner i forbindelse med Madeleine, det samme gjelder at han stikker på slutten. I mitt hode har det ingenting med at han vil gi henne et bedre liv å gjøre.
        – men det er kanskje der fasettene ligger – at vi leser han vidt forskjellig, + at jeg sikkert har lest om alt for mange usikere vinglemenn i sårbar alder – og siden jeg nettopp har stått opp og ennå ikke har sløvet hjernen med allergipiller, tenker jeg at Leonard sikkert er Jeffreys alterego og middeladermystråenen slå gjennom – og ut – på min finetuned radar. (nå må jeg se om jeg har rene klær og ha med på påskeferie -)
        God Søndag!

      8. Det var da voldsomt! Hvis du er så fiendtlig innstilt til Leonard, gleder jeg meg til å høre hva du synes om Mitchell:-) Han kan umulig slippe billigere unna etter kommentaren om at han ikke er tiltrukket av Madeleines sinn. Håper du skriver innlegget fort, siden jeg venter på utgivelsen og den ikke kommer før i sommer.

        Ja, ble det ikke fint? Jeg fikk sånn julaftenaktig følelse i dag tidlig og spratt opp av sengen for å beundre resultatet. Jeg synes ikke det er noe ork å flikke med malen, tvert imot er det kjempemoro! Jeg klarte ikke å rive meg løs før klokka to i natt. (Herregud, for en nerd jeg er.)

        God søndag? Er det ikke god mandag i dag da? For sikkerhets skyld: Ha en god DAG!🙂

      9. (hehe), selvfølgelig er det mandag, det vet jeg jo.
        , og Mitchell , hmm, jeg hadde vel ikke tatt han med hjem, til
        det hadde jeg vært altfor blendet av Leonards maniske glød
        , men er det merkelig at jeg føler meg vennelig innstilt?

      10. Eh, ja, det er merkelig, for Eugenides lar ikke Mitchell slippe unna med mer enn det Leonard gjør. Jeg tror du er altfor påvirket av myrstråbøker og mannlige karakterer med midtlivskriser til å yte Leonard (og Eugenides) rettferdighet!

        Nå begynte jeg å bli bekymret for om du ville komme deg på feire på riktig dag:-)

  3. Like grundig og flink som alltid:-) jeg har ikke lest denne eller noe annet av Dickens før, men har såvidt begynt på David Copperfield på lydbok. Det kan virke som om dette passer godt på lydbok da det ikke er mulig å skumlese. Foreløpig er jeg litt skeptisk til innlesningen fra 60-tallet, men satser på at det er en tilvenningssak.

    1. Takk, Silje! Jeg tror Dickens egner seg perfekt på lydbok, så lenge innleseren passer til boken. Han pleide selv å reise på leseturneer, og det var stinn brakke overalt. Noen av de gamle lydbøkene er riktig gode, spesielt når det er klassikere. Det er i hvert fall min erfaring med det jeg har hørt av klassikere på Ordflyt. God fornøyelse!

  4. Line: Jeg tror du har lest det meste av Jo Nesbø. Og hvis jeg skal lese en Harry Hole-bok i påsken – fortrinnsvis en der han sitter sliten og forfylla på sin brune stamkneipe – hvilken vil du anbefale ?

    1. Det stemmer at jeg har lest alle krimromanene til Nesbø. Rødstrupe er den klart beste, det er den tredje i serien. Jeg tror han er mindre full der enn i resten av bøkene, men plottet er meget bra. Det er så mange bøker hvor han sitter full på Schrøder at jeg ikke klarer å skille mellom dem lenger. Det skal med andre ord godt gjøres å bomme på akkurat dét kriteriet:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s