Kategori: Audun Mortensen – Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det

Audun Mortensen er en gimmik

Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det var Audun Mortensens debutbok. Den ble blant annet kåret til årets beste diktsamling av Aftenposten i 2010, og ifølge Klassekampens anmelder har boken gode muligheter til å bli en moderne kultklassiker. Den ble i det hele tatt godt mottatt, denne boken som Mortensen ser ut til å ha snekret sammen på hybelen, tilsynelatende ukritisk og etter innfallsmetoden.

Det lyriske jeget på 23 år sitter foran pc’en og googler, sjekker mail ustanselig, lurer på hva han skal spise til middag og om han har lyst på kaffe. Dessuten fniser han mye, fantaserer en del om fiktive og reelle personer, og funderer på hva han skal bli når han blir stor (f.eks. starte et band). Notater fra et begivenhetsløst liv kunne ha vært en vel så passende tittel på samlingen, hvis ikke Mortensen hadde gått for en tittel som praktisk nok foregrep kritikernes dom. Alle forteller Audun Mortensen hvor bra han er i tilfelle han blir det.

Mortensen skriver konseptuell lyrikk. Den mest kortfattede forklaringen på hva konseptuell lyrikk går ut på for de som ikke kjenner til det, fant jeg her: «In conceptual poetry, appropriation is often used as a means to create new work, focused more on the initial concept rather than the final product of the poem.» Med andre ord: Forfatteren bruker (stjeler, alt etter som) ofte allerede eksisterende materiale, og konseptet/ideen er viktigere enn sluttresultatet. I motsetning til den tradisjonelle lyrikken, hvor diktene anses for å være et individuelt uttrykk og leses ut fra form og innhold, er målet her å bryte opp den vanlige tekstforståelsen leseren har, og skape nye meninger eller sammenhenger som den tradisjonelle tekstformen ikke åpner for. I denne samlingen klipper Mortensen blant annet eposter fra gmail, IP-adresser og telefonnumre inn i teksten.

Man trenger kanskje ikke å ha noen solid språklig fingerspitzgefühl for å være en god konseptuell forfatter, men jeg vil hevde at man trenger en desto tyngre intellektuell orientering. Det er mulig min forståelse er noe snever, men jeg tenker på konseptuell litteratur som grunnleggende kritisk og politisk. Blant annet klipp-og-lim-teknikkene er hentet fra den historiske og radikale avantgarden, og da forventer jeg en eller annen form for kritikk – enten mot kulturen, språket eller litteraturen. En konseptuell tilnærming til kunst og litteratur tenker jeg på som motstandsbevegelsen som skal få deg til å våkne opp fra den behagelige døsen/rusen som den motstandsløse populærkulturen og det klisjéfylte språket tilbyr i rikelige mengder, og heller tenke nye tanker.

Det er imidlertid vanskelig å få øye på noe som likner kritikk, «an initial concept» eller nye perspektiver i denne samlingen. Det kan være vanskeligere å bedømme nivået på tenkningen i en konseptuell diktsamling enn i en tradisjonell, fordi det er nettopp ideen bak som er den mest interessante, og den kan være utilgjengelig og vanskelig å få tak på. Men jeg tror det er et poeng at flinke og smarte folk har en tendens til å klare å formidle dybden i det de gjør, om det er aldri så utilgjengelig. Her er imidlertid problemet at alt er for tilgjengelig. Det blir for enkelt å slenge inn hyppige referanser til for eksempel internett, Pulp Fiction, Diana Ross og Angelina Jolie og skrive noen fnisende og teite tanker rundt dem. Har du bevissthet over komatøs tilstand og behersker alfabetet, kan du jo alltids skrible ned noen ord om hva du ser rundt deg. Med sine to hundre sider er samlingen altfor lang og skravlete, og den mangler en struktur som kan peke mot et slags grunnkonsept. Dermed blir prosjektet utydelig, og jeg finner ikke noe bakenforliggende abstraksjonsnivå som gjør at den konseptuelle tilnærmingen får tyngden det trenger. Paradoksalt nok er de diktene som ligger nærmest annen moderne lyrikk de beste, og jeg tror Mortensen har tatt seg vann over hodet ved å ville bruke en mer konseptuell tilnærming.

I det nest siste diktet («nødvendigheten av å leve inautentisk») plasseres samlingen riktignok inn i en eksistensialistisk kontekst gjennom overskriften, hvor begrepet inautentisk sikter til en levemåte fylt av selvbedrag og falsk bevissthet, i motsetning til den autentiske levemåte, hvor mennesket skaper seg selv gjennom frie valg. Såvidt jeg kan se er tanken å vise at vi lever inautentisk og i en forstand må leve inautentisk, fordi livene våre er avhengige av/forbundet med andres og det er så som så med det frie valg. Det er en interessant tanke som ikke er ny, men som Mortensen gjennom diktene knytter opp mot særlig internett- og populærkulturens betydning for bevisstheten vi har om oss selv og livene våre. Den unge – og ikke spesielt talentfulle – mannen som lever og utfolder seg i en tilsynelatende grenseløs fantasiverden, med et relativt innholdsløst og prosaisk hverdagsliv som egentlig bare utgjør et utgangspunkt for virkelighetsflukten.

Overskriften min er inspirert av «gimmikdiktet», hvor Mortensen bruker 26 sider på å ramse opp alle A-, B- og C-kjendiser og kulturfenomener i inn- og utland han kan komme på, og kaller dem gimmiker. Ideen er forsåvidt god nok til at den kunne ha fungert på et par sider, hvis Mortensen for eksempel hadde plukket ut noen navn og satt dem opp mot hverandre for å skape en mer uforutsigbar og kanskje til og med overraskende sammenheng mellom dem. Over 26 tettskrevne sider ble jeg mer opptatt av å savne navn, à la «du nevner Sofia Coppola, men hvor er Francis Ford? Å ja, han kommer x antall sider etter, i den sammenhengen. Logisk.»

Her er det repetisjonen som først og fremst er virkemiddelet, en repetisjon som for min del fungerte mest som en påminnelse om at den menneskelige hjerne er skapt til å skumlese informasjon etter at den har knekket den tekstlige koden – en påminnelse jeg får hver gang jeg er på nett. Derfor fungerer heller ikke teksten, fordi det ikke er lagt inn noen brudd som får tankene til å klarne igjen. Lyrikken er i utgangspunktet et velegnet middel til å bryte opp en slik automatisering, og jeg mener at det kanskje er et av lyrikkens minste felles multiplum som også den konseptuelle lyrikken blir nokså meningsløs uten. Men målet er formodentlig at leseren skal trekkes inn i den samme intellektuelle sløvheten som det lyriske jeget.

I en samling som er såpass ukritisk pratsom er det et dårlig tegn at de beste diktene er de som sier minst og dermed overlater det meste til leserens forestillingsevne. Latmons-approachen til skriving, hvor forfatteren satser alt på at leseren er skarp og samarbeidsvillig nok til å gjøre jobben han selv ikke gidder å gjøre. Uansett. Diktet «hvis alle vennene mine var kjente ‘kvinnelige kjemikere og fysikere med to nobelpriser'» (tittelen er hele diktet) er sånn sett et dikt som fungerer for den norske og feministisk bevisste leser. Tidligere i samlingen finner man dikt som handler om at vennene hans er kjente akademikere, og kjente mannlige og kvinnelige norske artister. Men det er ikke like enkelt å finne kvinnelige venner som har to Nobelpriser i kjemi eller fysikk, og det tomme feltet under overskriften er jo en grei måte å poengtere dette på. Kan man tenke noe mer? Jeg kommer ikke på annet enn at jeg ikke helt klarer å se for meg en verden hvor kvinner kan vinne flere Nobelpriser i realfag og samtidig ha 23 år gamle venner som fniser unormalt ofte og spille luftgitar på lesesalen. Hvis samlingen inneholder ironi, må dette være et av tilfellene, men jeg vet ikke om den er tilsiktet.

Det eneste tilfellet jeg fant hvor ironien er åpenbart tilsiktet og fungerer godt er «dikt skrevet av en 27 år gammel alenepappa med mastergrad i teologi». Diktet samler hele samlingens tematiske tråder, og var også det eneste som tålte å leses flere ganger. Det er imidlertid det diktet som likner mest på annen lyrikk, og det lover jo ikke spesielt godt for det konseptuelle prosjektet til Mortensen. Det lyriske jeget lurer på om han skal skrive et essay om sølibat i det 21. århundre med referanser til Augustins Bekjennelser og filmen «Sister Act» med Whoopi Goldberg. Han har «ingen betenkeligheter vedr lån» av Anne Franks dagbok, eller bøker av Anne Holt og Anna Gavalda; «jeg mangler gode argumenter for og imot». Han løper hjem fra trikken og skriker inn i puta. De siste linjene:

seinere på kvelden drikker jeg grønn te

og hører på en lydbok av hanne ørstavik

iblant kjøper jeg brød og melk på bensinstasjonen

ingenting hindrer meg i å leve livet

Den siste linjen kan leses på forskjellige måter. Den mest åpenbare er den komiske konklusjonen om at lydbok, grønn te og bensinstasjonkjøp er å leve livet. Ved andre gangs lesing kan man imidlertid like gjerne lese det som en nedslående og litt trist kommentar til at ingenting hindrer ham i å leve livet, men likevel lar han det være. Eller det kan peke tilbake til den ambivalente linjen «jeg mangler gode argumenter for og imot» og være et utslag av en slags resignasjon, hvor mangelen på hinder blir et hinder i seg selv, overveldende eller forvirrende. Det ene er like bra som det andre. Med tanke på den eksistensialistiske påstanden om et inautentisk liv – som riktignok introduseres senere i samlingen – tilfører konklusjonen i diktet også de populærkulturelle referansene en undertekst og en fin ambivalens. Diktet fungerer godt fordi det lyriske jeget her skiller mellom liv og tenkning. Likevel er det synd at det eneste eksempelet jeg fant på en slik kontrast, tilhører det lyriske jeget og er tilgjengelig på tekstplanet.

At denne unge mannen synes å trekkes mer mot selvbedraget og vekk fra en dypere refleksjon, er et viktig poeng. Men jeg tviler på at forfatteren har reflektert særlig dypt over tematikken, han heller. Tvert imot virker det som om forfatteren i sin forvaltning av stoffet er like fascinert over det inautentiske livet som det lyriske jeget er. Finnes det overhodet noen bevisst forskjell mellom det lyriske jeget og forfatterens prosjekt? Jeg klarer bare ikke å se at det ligger noen tenkning bak det tiltaksløse, infantile og egenskapsløse jeget i samlingen, og synes både enkeltdiktene og helheten bærer preg av lettvinte løsninger som ikke yter motstand mot noe som helst. I et av diktene skriver det lyriske jeget at han vurderer å sende dagboken sin inn til språkvask, og det virker til tider som om det er nettopp det Audun Mortensen har gjort. Kanskje stod det mellom å utgi dagboken eller å gå på sosialen? Hva vet jeg.

Det er poenget, kan man kanskje si. At Audun Mortensen sier noe viktig om å være hipster i eksistensiell krise i Norge anno 2010. At han skaper et lyrisk jeg som ikke har noe mål og mening, som lar seg oppsluke, tygge og fordøye av en meningsløs populærkultur og stort sett bare har et ønske om å være en del av den. At samlingen viser hvor dårlig tilstanden er hos homo sapiens i det trådløse internettsamfunnet i verdens rikeste land, hvor man står som paralysert foran brødhylla på Rema 1000 og ikke husker hva man skal kjøpe, når man ikke sitter oppslukt foran pc’en og speiler seg i skjermen. For ikke å snakke om hvordan internettet selv ser ut, med sine ‘click here’, ‘still loading’ og ‘no comment’.

Men når populærkulturen ikke problematiseres, blir det omtrent like tankevekkende å lese dette som å lese husmorporno, Allers og se hver eneste episode av Hotell Cæsar. Populærkulturelle referanser må forvaltes med kløkt for å kunne gi en dypere mening enn den vi er vant med å gi dem. Sånn sett forholder samlingen seg strengt tatt ikke til det konseptuelle, fordi den problematiserer ingenting, sier ingenting, tenker ingenting, og betyr ingenting. Du kan sannsynligvis finne rosablogger skrevet av 13 år gamle jenter som har mer intelligent å si om populærkultur og internettsamfunnet enn Audun Mortensen.

Samlingen fremstår for meg som en helt motstandsløs speiling av samfunnet, rettere sagt av mennesker som har for mye fritid, har studert for lenge, og mangler et reflekterende indre liv som ikke bare omhandler dem selv og selvfremstillingens insisterende press. Den sier lite annet om populærkulturen enn at den finnes og registreres. Fordi den er så lang, kan den ikke engang regnes som et filter. Jeg savner en grunnleggende og mer kompleks undertekst, hentet fra konteksten samlingen kan sies å tilhøre.

Det virker som om det egentlige konseptet bak denne samlingen er å lage en fresh, normal-gutt-leker-sær-nerd og skriver en artig samling snasne hipsterbetraktninger som for det meste henter vitaliteten fra det det ikke er; seriøst, reflekterende og gjennomtenkt. En diktsamling man kan skumme og humre seg gjennom som en liten time out fra tyngre saker, og ha glemt alt innen siste side er lest. Utvilsomt en samling som kan appellere til folk som har et ønske om å lese en diktsamling og skjønne alt de leser, og ikke bryr seg nevneverdig om hvorvidt dette faktisk er lyrikk eller om de får noe ut av det. («Kan man få Mike Tyson, pizza og lyrikk på en gang? Fett!»)

For min del falt samlingen på steingrunn med et kjedelig klask, uten formildende omstendigheter. At denne boken kan utropes til årets diktbok og potensiell kultklassiker innebærer en forflatning av tenkning som det er trist å se at folk faller for. At den norske anmelderstanden har klart å finne noe interessant i dette barnslige, jevnt over uintelligente og motstandsløse fjaset som Flamme forlag kaller konseptuell lyrikk, er enda tristere. I mine øyne er det omtrent det samme som å erklære den norske lyrikken for død. Jeg vil ikke engang vite hvilke diktsamlinger som kom til kort i vurderingen.

Advertisements