Måned: august 2010

La meg synge deg stille sanger

La meg synge deg stille sanger er en like stillferdig roman som tittelen antyder. Likevel rommer den såpass dramatiske hendelser som selvmord, overgrep, barnedrap og en drukningsulykke. Linda Olssons debutroman har hatt stor suksess i mange land etter at den ble utgitt i 2005, og jeg mener at suksessen helt klart er velfortjent.

Boken innledes med at den unge forfatteren Veronika en vinterkveld kommer til en avsidesliggende bygd i Sverige. Hun skal være der på ubestemt tid for å skrive en bok. Hun er i sorg, og reisen hennes handler like mye om å flykte fra sorgen hun ikke klarer å håndtere. Over veien fra huset hun leier bor Astrid, en gammel kvinne som på folkemunne kalles Heksen. Hun lever isolert og snakker ikke med noen.

Astrid oppfatter først Veronikas ankomst som en forstyrrelse: «Freden hennes var forstyrret. […] Når hun lå våken med hendene foldet på brystet og øynene saumfor taket, lyttet hun spent etter de nye lydene. […] Hun lyttet og kjente verden trenge seg på. Livet. Og så snudde hun ansiktet mot veggen og gråt”. Likevel klarer hun ikke å la være å oppsøke Veronika, og allerede ved det første møtet har Veronikas ankomst rokket ved den gamle kvinnens følelsesmessige isolasjon: «Da døren gikk opp og hun sto ansikt til ansikt med den unge kvinnen, gikk det opp for henne at livet ugjenkallelig hadde vendt tilbake. Hun brydde seg”.

Dette er den forsiktige starten på et vennskap hvor begge skal finne tilbake til livet igjen. Veronika og Astrid kommer inn i en rutine hvor de ber hverandre på middag, går turer, bader, og viktigst av alt: De forteller hverandre historien om sine liv, som har ført med seg sorger så store at det er vanskelig å leve videre.

Den stillferdige tilnærmelsen til livet er beskrevet i et språk som heldigvis ikke er perfeksjonert. Boken er nemlig full av naturskildringer og «fikse» poetiske beskrivelser som fort kan gi teksten et kjølig og skoleflinkt preg. Men siden dette er en debutroman og Olsson ennå ikke har perfeksjonert stilen, virker skildringene hennes levende til tross for at de rent formelt sett ikke er spesielt gode.

Det Olsson imidlertid er god på, er å beskrive akkurat dét skjebnesvangre øyeblikket hvor livet ugjenkallelig forandres. For Veronika kommer øyeblikket på grunn av kjæresten James, som hun tar for gitt at hun kommer til å ha sin fremtid med: «Jeg pustet inn lukten av kroppen hans og strøk over huden på magen min med én hånd. Og jeg tenkte på barna jeg visste vi ville få”.

Bortsett fra at han drukner kort tid etter, og Veronika føler seg forlatt i en verden hun ikke lenger hører hjemme i: «Jeg slikket saltvannet av øyelokkene hans. Jeg la øret mot brystet hans. Jeg hvisket om hele livet vårt i øret hans. Jeg la øret tett inntil munnen hans og lyttet etter et svar […] Rundt meg var det en verden jeg ikke hørte hjemme i lenger. Det var som om en tung dør hadde lukket seg med et sukk og latt meg bli stående igjen utenfor, alene. Jeg kunne huske morgenen, at vi elsket, pakket, kjørte til stranden, men det virket som om det tilhørte en annen tid. Da jeg fremdeles var i live”. I dagene etter James’ død, mens Veronika ligger lamslått av sorg hjemme i sengen, spontanaborterer hun.

Astrids store sorg ligger langt tilbake i tid, og  skyldes tapet av den lille datteren Sara:

«Vi satt i gresset, og jeg holdt henne inn mot brystet med leppene mot issen hennes. Jeg fortalte henne om jordbærene. Jeg lovte at jeg skulle træ dem på timoteistrå til henne. Jeg fortalte henne hvor søte de var. At jeg ville plukke et strå til henne hver dag hele sommeren. Men da jeg så ut over åkeren, hvor blomstene fremdeles var stramme, små knopper, visste jeg. Jeg visste at det ikke ville bli tid.”

Det skjer lite på handlingsplanet i boken. Det er med andre ord ikke en bok for rastløse sjeler som ønsker underholdning. Det er egentlig ikke en bok man bør lese på anbefaling, heller, for romanen maner til en form for ettertanke som ikke kan tvinges frem bare fordi alle andre mener at den er bra. Likevel er dette en bok jeg vil anbefale på det sterkeste.

Advertisements

Tatt av vinden

Tatt av vinden av Margaret Mitchell er en makeløs roman fra borgerkrigstidens USA. Romanen er bredt anlagt med et stort persongalleri og nøyaktige beskrivelser av krigens utvikling og gradvise ødeleggelser, både for soldater og sivile. Likevel er det den bortskjemte rikmannsdatteren Scarlett O’Hara på plantasjen Tara i Georgia som står i sentrum for handlingen. Scarlett er en uforglemmelig heltinne, udødeliggjort av Vivien Leigh i filmen fra 1939. Hun går ikke av veien for å lyve og manipulere for å få det som hun vil, og hun er hissig, forfengelig og beregnende. Samtidig er Scarlett virkelig en krigens heltinne som ikke lar seg lamslå av død og ødeleggelser, og som har et medfødt talent for å håndtere uforutsette problemer. Vant som hun er med vakre kjoler, full oppvartning døgnet rundt og å spille rollen som den hjelpeløse vakre kvinnen, er hun likevel i sitt ess når hun kjemper for å overleve i de krigsherjede Sørstatene.

Romanen er kjent for sin kjærlighetshistorie, men det er i seg selv ikke noe romantisk over karakterene Scarlett O’Hara og Rhett Butler. Rhett er en mann uten overbevisninger; en krigsprofittør som tjener store penger på andres ulykke. Mens mer rettskafne menn ofrer livet for Gud og fedreland, står en glisende Rhett i bakgrunnen med en sigar i hånden og humrer over andres tåpelige idealisme mens han teller penger. Rhett vet fra begynnelsen av at Scarlett er mer lik ham enn hun har lyst til å innrømme, og at de er som skapt for hverandre. Scarlett er imidlertid fast bestemt på at den romantiske idealisten Ashley Wilkes er mannen i hennes liv, og hun bruker mesteparten av boken på å prøve å ødelegge for ham og sin egen kusine Melanie Hamilton. Ashley og Melanie er den rake motsetningen til Rhett og Scarlett; hederlige, omtenksomme og godtroende mennesker som gladelig ofrer livet for det de tror på, enten det er hverandre, venner, familie, fedreland eller Gud. Scarlett dras mellom Ashleys rettskaffenhet på den ene siden, og Rhetts kynisme på den andre siden.

Tatt av vinden er imidlertid veldig mye mer enn en kjærlighetshistorie. Romanen skildrer på enestående vis livet i de amerikanske sørstatene før, under og etter borgerkrigen som for ettertiden kanskje er mest kjent for å ha avskaffet slaveriet. Margaret Mitchell gjorde et fenomenalt forskningsarbeid forut for boken, og leseren får detaljerte beskrivelser av krigens faser. Romanen har alltid vært kontroversiell på grunn av dens perspektiv på slaveriet. I denne romanen blir ikke avskaffelsen av slaveriet sett på som noe positivt; tvert imot får frigjøringen av slavene langt på vei skylden for både grunnleggelsen av Ku Klux Klan og de hatefulle rasekonfliktene i Sørstatene etter krigen. Mitchell skjønnmaler slavenes situasjon før krigen, og fremstiller forholdet mellom husslaver og plantasjeeierne som noe mistenkelig likt en stor, lykkelig familie. Likevel er romanen svært overbevisende i sin fremstilling av frigjøringen som altfor rask, dårlig planlagt og kunnskapsløs. Tatt av vinden er en murstein av en roman, men den er virkelig verdt å lese. Og, nei: Det holder ikke å se filmen!

Jeg leser, altså er jeg – del II

Hvilken romanfigur skulle du ønske du var?

Frøken detektiv! I motsetning til andre amerikanske tenåringsjenter, som går på skole, dagdrømmer om kjærester og baker boller, er Nancy Drew alltid «på eventyr», det vil si fakker skurker med hatt og frakk og hjernen full av lumske planer. Hun er en modig og tøff ung dame; et handlingens menneske som stikker nesen sin i alt som er farlig uten å miste nattesøvnen av den grunn. Dessuten eldes hun nesten ikke. Etter å ha løst bortimot tredve mysterier er hun bare blitt to år eldre, og politiet i den lille byen River Heights synes fortsatt ikke det er noe merkelig ved at en sekstenårig blondine fanger flere forbrytere enn dem – gratis. At man ikke eier et fnugg av troverdighet er sannelig en liten pris å betale for å være et supermenneske.

Hvilken romanfigur minner mest om deg selv?

På en god dag deler jeg Jane Eyres nyttige, men noe utspekulerte evne til å kunne fremstille mine dårlige sider slik at de fremstår som gode egenskaper. På en dårlig dag kan jeg nok minne om Tussi i Hundremeterskogen, som er så til de grader pessimistisk at den tragiske svartmalingen av verden bikker over i det ufrivillig komiske.

Hvilken tittel gir deg gåsehud?

Flere av de norske titlene på Agatha Christies bøker: Kom til meg, død. Brevet som drepte. Snikende død. Guds kvern maler langsomt. Grøssende herlig.

Nevn minst tre bøker du ikke klarte å legge fra deg.

Jeg leste Birger Baugs Straff for et par uker siden, og den slukte jeg nesten uten pause. Hvorfor skal jeg si så fort jeg får somlet meg til å skrive et innlegg. Andre krimbøker jeg ble helt oppslukt av er Rødstrupe av Jo Nesbø og Da Vinci-koden av Dan Brown. Blant klassikerne var Jane Eyre og Pride and Prejudice besettende leseropplevelser. Bøkene om Julie av Anne Karin Elstad. Og Arvesynd-serien til Anne Lise Boge.

Nevn tre bøker du irriterte deg over eller ikke orket å lese ferdig.

De bøkene jeg ikke orket å lese ferdig har jeg nevnt her. En bok jeg klarte å fullføre, men irriterte meg grenseløst over var Lady Chatterleys elsker av D.H. Lawrence. Jeg begriper ikke hvordan det er mulig å skrive så kjedelig om forbudt kjærlighet og seksualitet. Jeg kjempet så hardt for å lese den ferdig at jeg hadde lyst til å gi opp både litteraturen og kjærligheten etterpå. Moby Dick av Herman Melville har jeg lest halvparten av, men foreløpig ikke klart å fullføre (med vekt på foreløpig). Romanen har det desidert dårligste plottet jeg har hørt om noensinne: En mann mister beinet sitt til en hval og bruker resten av livet sitt (og seks hundre tettskrevne sider) på å finne hvalen for å ta hevn. Seriøst? Den vestlige kanons veier er uransakelige. Knut Hamsuns Pan var også en utfordring. Jeg brukte over en måned på å lese den, selv om den er superkort, og følte at jeg hadde kastet bort tiden min etterpå. Jeg husker ikke noe fra handlingen, bare den ekle, irriterende følelsen av å kjempe med hver bidige setning.

Har du leseritualer?

Nei, til tross for at jeg stadig prøver å innføre noen. Det nærmeste jeg kommer, er at jeg må lese de nyeste bøkene av Janet Evanovich og Patricia Cornwell hver sommer, i den rekkefølgen. Ellers blir det ikke sommer. Jeg har veldig lyst til å ha et fast ritual hvor jeg leser et par timer på sengen hver kveld før jeg sovner, men har oppdaget at kvelden er for kort og at det går altfor mange middelmådige programmer på tv.

Hva synes du om at gode bøker blir filmatisert?

Jeg er generelt positiv til at bøker filmatiseres, men ikke nødvendigvis at de gode bøkene blir det. Det skal ikke mye til før det blir helt, helt feil, spesielt fordi mange filmatiseringer skjer i Hollywood, hvor det er viktigere at skuespillerne ser unge og pene ut, enn at de er i stand til å forstå hva de driver med. Men jeg er veldig positiv til BBCs produksjoner, de er alltid glimrende.

Har du en favorittfilmatisering?

BBCs Pride and Prejudice fra 1995. Den ER Jane Austens roman, og jeg har aldri sett maken til vellykket casting. Colin Firth er selvsagt den perfekte Mr Darcy, men alle skuespillerne er fabelaktige, spesielt den usedvanlig tåpelige og taktløse moren og den sleske og innsmigrende Mr Collins. At den er filmatisert på nytt med Keira Knightley i hovedrollen som Elizabeth Bennet er over min fatteevne. Elizabeth er en dannet, intelligent og behersket ung dame som oser av integritet, et ord jeg mistenker at den fnisende og trutmunnede Keira Knightley ikke klarer å stave engang.

Takk til Silje for å ha laget gode spørsmål, og til Beate for videresendt utfordring! Jeg gir herved utfordringen videre til deg som leser dette og ennå ikke har besvart spørsmålene. Gi gjerne beskjed når du har lagt ut dine svar.

Mandelplukkersken

I Mandelplukkersken dør romanens hovedperson Maria Rosalia Inzerillo, også kalt Mennulara, allerede i første kapittel i en alder av 55 år. Utenfor soverommet hennes venter de tre søsknene i familien Alfallipe på at hun skal dø, slik at de kan arve hennes store formue. Vi befinner oss i den lille landsbyen Roccacolomba på Sicilia og året er 1963. Mennulara har vært hushjelp for familien Alfallipe siden hun var tretten år, og det store spørsmålet både for leser og karakterer er selvsagt hvor hun har fått alle pengene sine fra, hun som bare var en uskolert hushjelp. Boken veksler mellom å følge søsknene Alfallipe i deres grådige jakt på et testamente, og et knippe innbyggere i Roccacolomba som sladrer om Mennulara. Man kan trygt si at hun var både elsket og hatet, og det er ikke godt å si hvilke av historiene som verserer om henne som er sanne. Spekulasjoner om hvem Mennulara egentlig var, utgjør store deler av romanen.

Inntrykket mitt av denne boken er veldig blandet. Merkelig nok er det slik at bokens kvaliteter samtidig oppleves som dens svakheter. Følgende utdrag – hvor Carmela Alfallipes ektemann Massimo og hans voldelige tendenser blir beskrevet – er et godt eksempel:

Etter denne samtalen unngikk Massimo å bli alene med storesøsteren, som han for øvrig var svært glad i, og som, den gang han var liten gutt, alltid hadde hjulpet ham og beskyttet ham mot farens stokkeslag. For han visste hva det var som hadde vekket Mennularas mistanke. Under en krangel, på selveste nyttårsaften, hadde han langet ut et knyttneveslag som var ment å ramme Carmela i brystet, men som, kanskje fordi han hadde fått for mye å drikke, uheldigvis hadde kommet til å treffe henne på halsen, hvor det hadde avsatt et digert blåmerke. Carmela hadde forsøkt å skjule det under et skjerf, og han hadde selv, som en unnskyldning, forært henne et vakkert silketørkle, men den heksen hadde sett det hele, og hun visste at han visste det. Siden den gangen hadde Massimo lært seg til å slå hustruen når han var edru, slik at han kunne konsentrere seg om å treffe steder på kroppen hennes som normalt ikke ble sett av andre enn ham.

Ironien i at Massimo, som selv er blitt slått av faren, slår sin kone med så utstudert overlegg at han til og med reflekterer over hvordan det skal gjøres, er helt fantastisk. Han treffer «uheldigvis» Carmela på halsen istedenfor brystet og gir henne en flott gave som unnskyldning (for å ha slått henne, eller som unnskyldning for å skjule blåmerket?). Hornby er i det hele tatt veldig god på ironi, både på setnings- og handlingsnivå, og hun bruker det effektivt for å vise frem karakterer fra deres grelleste sider. Hun kan kunsten å lage elegante setninger, og formidler livet i en liten siciliansk landsby på sekstitallet med dens ulike innbyggere på en fargerik måte. Det er utvilsomt rikdommen i språket hennes som gjør at romanen føles levende.

Samtidig viser utdraget over at setningene er så lange og sammensatte at det blir utrolig slitsomt å lese i lengden. Hornby er veldig glad i komma, og bruker gjerne komma for å slå sammen tre setninger til én. Formuleringene hennes en fryd å lese enkeltvis, men punktumskrekken gjør likevel romanen unødvendig tunglest. I tillegg refererer hun i bokens begynnelse i altfor stor grad til ting som leseren ennå ikke har fått vite, slik at jeg sitter som et stort og forvirret spørsmålstegn inntil hun kommer med oppklarende informasjon tredve sider etter. Det er synd, for Hornby har en helt egen fortellerstemme som i utgangspunktet gir mersmak. Men dette er ikke en bok jeg klarer å slappe av med, til tross for at det da vitterlig må sies å være en underholdningsroman.

Utdraget over illustrerer også et annet moment ved romanen som jeg får et ambivalent forhold til. Massimo hater Mennulara fordi hun visste at han slår sin kone, og gjennomskuet ham som den udugelige og voldelige døgenikten han er. Han hater henne fornøyelig nok fordi hun vet noe om ham som er helt sant. Dette er representativt for sladderhistoriene som verserer etter Mennularas død, og som utgjør første del av romanen. De sinteste angrepene på hennes ettermæle kommer fra de menneskene som Mennulara har gjennomskuet, kritisert eller velfortjent satt på plass. Det er morsomt å lese, men det blir etter hvert kjedelig når de samme historiene gjentas uten at man kommer nærmere hvem Mennulara egentlig var. Midtveis i romanen begynte jeg å bli bekymret for at jeg aldri kom til å bli fortalt den «sanne» historien om Mennulara, og da har Hornby trukket det for langt.

Høydepunktet i romanen er å følge de sleske, grådige, egoistiske og talentløse Alfallipe-søsknenes jakt på arven de mener å ha krav på. Mennulara driver søsknene nærmest til vanvidd fra det hinsidige ved å bruke deres egne svakheter imot dem. Når avsløringen om den virkelige Mennulara endelig kommer, er det en ganske fin og annerledes fortelling om et spesielt menneske som levde et spesielt liv. Deler av sannheten har Hornby mer enn antydet gjennom de ulike spekulasjonene om Mennulara, så slutten er ikke spesielt overraskende. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at romanens slutt ikke henger helt sammen med begynnelsen, nesten som om jeg leser slutten på en annen roman enn den jeg begynte på.