La meg synge deg stille sanger

La meg synge deg stille sanger er en like stillferdig roman som tittelen antyder. Likevel rommer den såpass dramatiske hendelser som selvmord, overgrep, barnedrap og en drukningsulykke. Linda Olssons debutroman har hatt stor suksess i mange land etter at den ble utgitt i 2005, og jeg mener at suksessen helt klart er velfortjent.

Boken innledes med at den unge forfatteren Veronika en vinterkveld kommer til en avsidesliggende bygd i Sverige. Hun skal være der på ubestemt tid for å skrive en bok. Hun er i sorg, og reisen hennes handler like mye om å flykte fra sorgen hun ikke klarer å håndtere. Over veien fra huset hun leier bor Astrid, en gammel kvinne som på folkemunne kalles Heksen. Hun lever isolert og snakker ikke med noen.

Astrid oppfatter først Veronikas ankomst som en forstyrrelse: «Freden hennes var forstyrret. […] Når hun lå våken med hendene foldet på brystet og øynene saumfor taket, lyttet hun spent etter de nye lydene. […] Hun lyttet og kjente verden trenge seg på. Livet. Og så snudde hun ansiktet mot veggen og gråt”. Likevel klarer hun ikke å la være å oppsøke Veronika, og allerede ved det første møtet har Veronikas ankomst rokket ved den gamle kvinnens følelsesmessige isolasjon: «Da døren gikk opp og hun sto ansikt til ansikt med den unge kvinnen, gikk det opp for henne at livet ugjenkallelig hadde vendt tilbake. Hun brydde seg”.

Dette er den forsiktige starten på et vennskap hvor begge skal finne tilbake til livet igjen. Veronika og Astrid kommer inn i en rutine hvor de ber hverandre på middag, går turer, bader, og viktigst av alt: De forteller hverandre historien om sine liv, som har ført med seg sorger så store at det er vanskelig å leve videre.

Den stillferdige tilnærmelsen til livet er beskrevet i et språk som heldigvis ikke er perfeksjonert. Boken er nemlig full av naturskildringer og «fikse» poetiske beskrivelser som fort kan gi teksten et kjølig og skoleflinkt preg. Men siden dette er en debutroman og Olsson ennå ikke har perfeksjonert stilen, virker skildringene hennes levende til tross for at de rent formelt sett ikke er spesielt gode.

Det Olsson imidlertid er god på, er å beskrive akkurat dét skjebnesvangre øyeblikket hvor livet ugjenkallelig forandres. For Veronika kommer øyeblikket på grunn av kjæresten James, som hun tar for gitt at hun kommer til å ha sin fremtid med: «Jeg pustet inn lukten av kroppen hans og strøk over huden på magen min med én hånd. Og jeg tenkte på barna jeg visste vi ville få”.

Bortsett fra at han drukner kort tid etter, og Veronika føler seg forlatt i en verden hun ikke lenger hører hjemme i: «Jeg slikket saltvannet av øyelokkene hans. Jeg la øret mot brystet hans. Jeg hvisket om hele livet vårt i øret hans. Jeg la øret tett inntil munnen hans og lyttet etter et svar […] Rundt meg var det en verden jeg ikke hørte hjemme i lenger. Det var som om en tung dør hadde lukket seg med et sukk og latt meg bli stående igjen utenfor, alene. Jeg kunne huske morgenen, at vi elsket, pakket, kjørte til stranden, men det virket som om det tilhørte en annen tid. Da jeg fremdeles var i live”. I dagene etter James’ død, mens Veronika ligger lamslått av sorg hjemme i sengen, spontanaborterer hun.

Astrids store sorg ligger langt tilbake i tid, og  skyldes tapet av den lille datteren Sara:

«Vi satt i gresset, og jeg holdt henne inn mot brystet med leppene mot issen hennes. Jeg fortalte henne om jordbærene. Jeg lovte at jeg skulle træ dem på timoteistrå til henne. Jeg fortalte henne hvor søte de var. At jeg ville plukke et strå til henne hver dag hele sommeren. Men da jeg så ut over åkeren, hvor blomstene fremdeles var stramme, små knopper, visste jeg. Jeg visste at det ikke ville bli tid.”

Det skjer lite på handlingsplanet i boken. Det er med andre ord ikke en bok for rastløse sjeler som ønsker underholdning. Det er egentlig ikke en bok man bør lese på anbefaling, heller, for romanen maner til en form for ettertanke som ikke kan tvinges frem bare fordi alle andre mener at den er bra. Likevel er dette en bok jeg vil anbefale på det sterkeste.

8 thoughts on “La meg synge deg stille sanger”

  1. Jeg forsøkte meget hardt å lese denne boken, men ga opp rundt side 70. Mest på grunn av at samtalene ikke virket ekte, men pompøse og tilgjorte. Dessuten var det mange av skildringene av miljøet og personene som fikk meg til å rynke på nesa, så til slutt la jeg hele boka fra meg.

  2. (ja, jeg vet jeg burde begrense denne kommenteringen på gamle innlegg til – hmm, 1/uka?, men jeg var så godt igang.).
    , men så leste jeg hvor uenige vi var og kunne ikke la være.
    Også lo jeg høyt til siste avsnitt, rene Inga korsfestlesen.
    – Det er med andre ord ikke en bok for rastløse sjeler som ønsker underholdning. – På kornet.

    (jeg lover jeg skal stoppe nå -)

    1. Klart du ikke likte denne, den er jo FØLSOM!! Jeg likte den derimot veldig godt og grein som om verden ikke skulle stå til påske. Er du en rastløs leser som ønsker underholdning? Men hva med myrstråene, da? Jeg ville ha gjettet på at det var Olssons keitete lyriske virkemidler som skremte deg vekk.

      For all del, bare kommenter i vei. Siden jeg var en treig blogger i starten, er det ikke så fryktelig mange gamle og kommentarløse innlegg å finne.

  3. (hehe), Jeg er en rastløs leser på jakt etter underholdning som alltid ender opp med myrstrå. Sikkert samme mekanismene i arbeid som når man ser fallossymboler på hver side. Ang. Olsson var det største problemet at jeg ikke trodde helt på det PLUTSELIGE og ekstremt NÆRE vennskapet.
    (men jeg tror likevel jeg gråt noen programforpliktede tårer)

    Jeg har år med kommentarløse innlegg – så hvis du blir lei av hugo, kjøleskapet er tomt og det er ingenting på tv, vet du hva du har å gjøre.

    1. Betyr det at du selv aldri har opplevd vennskapsvarianten av kjærlighet ved første blikk? Jeg har opplevd det et par ganger: PLUTSELIG og NÆRT og overraskende. Veldig hyggelig. Kanskje derfor jeg ikke hadde noen problemer med Olssons variant. Fallossymbolene er ikke din feil, det betyr bare at du er godt skolert. Er de gamle kommentarløse lette å finne? Jeg har forsøkt å finne gamle innlegg før på bloggen din, men mister litt motet fordi jeg ikke vet hvilken ende jeg skal begynne å lete i. Blogger burde hatt en mulighet for å bli lest kronologisk, fra begynnelse til slutt.

  4. hmm, nå følte jeg meg plutselig sær og mer emosjonelt forkvaklet enn noensinne. Må ta en runde og tenke på den der – mens jeg trøstespiser vaniljeis). Skal du finne alle de gamle innleggene bør du nok sette av ei uke, og ikke glem jogginga.

    1. Det går i prinsippet an å avdekke emosjonell forkvakling gjennom responsen på litteratur, men jeg tviler på at slaget står om Linda Olsson. Men for sikkerhets skyld bør du likevel fortsette med trøstespisingen. Joggeinnlegg er ferskvare og går ut på dato like raskt som melkeprodukter. I motsetning til litteraturens evige relevans. Så det så.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s