Stikkord: Birger Baug

Drep for en god sak

I Birger Baugs tredje kriminalroman om Halvor Heming, Død sjel, blir Norges mest eksklusive klesbutikker arena for blodige drap. Ingen påtar seg ansvaret for aksjonene, og politiet sliter med å komme til bunns i hva som ligger bak. At de finner ut hvem som utfører selve aksjonene, fører dem ikke noe nærmere verken bakmenn eller formål. Halvor Heming har egentlig tatt ett års permisjon fra stillingen som etterforskningsleder ved Oslopolitiet for å bo på Vega sammen med kona og de tre ungene. Når han blir beordret tilbake til Oslo for å lede etterforskningen av butikkdrapene, vikler han seg samtidig inn i problemer på privatfronten som kan snu livet hans på hodet. Parallelt med etterforskningen og de private forviklingene følger vi hjernevaskingen av unge, svenske Sofi Bornebusch.

Birger Baugs kriminalromaner er forankret i et sosialt og samfunnsmessig engasjement. I de to første bøkene Straff og Paradis tapt var det henholdsvis mobbing og rusmisbruk som var tematikken, og i Død sjel følger han opp med klimaendringer som følge av de rike landenes overforbruk. Tematikken danner ikke bare utgangspunkt for plottet slik det gjerne gjør i kriminalromaner; motivasjonen bak forbrytelsene kan knyttes opp mot etiske problemstillinger og perspektiver man kan sympatisere med selv om aktørene trekker det altfor langt. Baug tilfører en ekstra dimensjon til denne tematikken gjennom bruken av romantitler som refererer til verk med beslektede temaer fra litteraturhistorien: Dostojevskijs Forbrytelse og straff, Miltons Paradis tapt og Gogols Døde sjeler.

Død sjel er det som sagt klimaendringer og overforbruk det handler om. Vi har en økonomisk verdensorden som er basert på å skape kunstige behov hos mennesker, slik at vi måler lykke og suksess gjennom en ond sirkel av forbruk som verken er bærekraftig eller særlig oppbyggelig. Her settes forbrukskulturen opp mot miljøaksjoner på en måte som hever skyldsspørsmålet langt over den sedvanlige forbryter/offer-konstellasjonen.

«Hvem er det som er mest hjernevasket: en som dreper noen få i dag for å redde millioner i morgen, eller en som tror hun er nødt til å ha 48 par designersko i skapet?»

Tematikken utforskes på en interessant måte, og jeg liker spesielt godt at den ikke ledsages av den sedvanlige kynismen man ofte finner når all verdens onder skal under lupen i spenningssjangeren. Det maner til en sterkere innlevelse i de aktuelle problemstillingene enn dersom krimforfatteren mesker seg i elendigheten og tilsynelatende bare ønsker å gni leserens ansikt i det faktum at slaget allerede er tapt.

Samtidig er dette god, gammeldags spenningskrim med høy intensitet fra begynnelse til slutt. Baug er god på å skape driv i handlingen, og det er vel så spennende å følge privatlivet til Halvor og kollegene Kristine og Hans Petter som selve kriminalplottet. Halvor Heming er en etterforsker jeg har stor sans for. På den ene siden er han en handlekraftig og dyktig politimann. På den andre siden er han en moderne mann som nekter å prioritere jobben fremfor familien. De er i det hele tatt svært familieorienterte, disse etterforskerne til Baug, noe det handler ekstra mye om i Død sjel.

Jeg kunne imidlertid ha ønsket meg at Baug roet ned tempoet i de delene hvor han fokuserer på privatlivets ufred, og forbeholdt de hyppige vekslingene mellom perspektiver til de mer actionfylte delene av romanen. Spesielt siden privatlivene skildres med samme engasjement som krimplottet, og absolutt ikke har funksjon som rent fyllstoff. Jeg kunne gjerne tenkt meg å synke mer ned i denne delen av handlingen før jeg måtte haste videre. Dette lyktes han svært godt med i Paradis tapt, med resultat at boken var nesten helt umulig å legge fra seg. I Død sjel er tempoet derimot så høyt gjennom de bortimot fem hundre sidene at det til tider nesten blir for mye av det gode. For å hente begreper fra musikkens verden, er det ikke dumt å kombinere allegro med adagio. Likevel skal jeg ikke klage for mye over en spenningskurve som er så høy at den får de fleste andre kriminalromaner til å fremstå som seige, trauste og baktunge.

Da jeg hadde lest Paradis tapt i fjor, uttrykte jeg et håp om at Baug ville skru opp ambisjonsnivået noen hakk med neste bok. Det har han gjort, med stort hell. For fjerde bok om Halvor Heming håper jeg at Baug stoler mer på at kvaliteten ved stoffet er spenningsskapende i seg selv, for det er det. Død sjel hører til blant de sjeldne kriminalromanene som kombinerer interessant tematikk, eksplosiv spenning og et underliggende engasjement for mennesker. Det gikk tre år mellom utgivelsen av Paradis tapt og Død sjel. Jeg håper at ventetiden ikke blir like lang før neste bok om Halvor Heming er klar.

Takk til Aschehoug forlag for leseeksemplar.

Vinneren av påskekrim

Det klaffet jo fint at jeg får lov til å dele ut bøker til heldige vinnere to dager på dag. I dag har jeg trukket vinneren av Birger Baugs kriminalroman Død sjel, en bok jeg selv er oppslukt av akkurat nå. Jeg har trukket vinneren ved hjelp av random.org, og det ble…

Tone!

Gratulerer med bok! Send meg en mail med postadressen din til linesbibliotek@gmail.com, så finner du boken i postkassen før du vet ordet av det.

Takk til alle som deltok!

Lyst på påskekrim?

Jeg var litt ivrig da jeg bestilte leseeksemplar av Birger Baugs nye roman Død sjel, og endte opp med å få tilsendt to leseeksemplarer istedenfor ett. Derfor avtalte jeg med Aschehoug at jeg kunne gi bort det ene på bloggen. Jeg trekker ut en vinner førstkommende onsdag kveld, som får boken tilsendt før påske. Det eneste du trenger å gjøre for å være med i trekning om boken er å legge igjen mailadressen din i kommentarfeltet og si hvilken bok du gleder deg mest til å lese i påskeferien. Alle kan delta, blogg eller ikke. Jeg har tidligere skrevet om Birger Baugs to første kriminalromaner, Straff og Paradis tapt på bloggen. Trykk på tittelen for å komme til innlegget. Død sjel er tredje bok om etterforsker Halvor Heming.

«Et bestialsk drap i landets mest eksklusive designerbutikk er bare starten på noe langt større, langt verre og langt blodigere. Verken PST, E-tjenesten eller politiet er i stand til å komme opp med en teori om hva som skjer eller hvorfor. Aksjonistene og deres sak er bare en svevende tåke som truer med å ramme handelsstanden og legge sentrumsgatene øde.

Død sjel tar deg fra de mest urbane strøk til snø- og lyngkledde vidder under ulvens herredømme. Fienden synes å være overalt og ingen steder – men kanskje mest av alt i menneskenes egne hoder. Og hva skjer egentlig når angriperne viser seg å ha et mål svært mange – også politifolk – sympatiserer med?»

Lykke til!

Marslesning

Det nærmer seg påske, en tid mange bruker til å gå på ski, spise appelsiner eller se seg rundt i verden. For meg er påsken ensbetydende med påskekrim. Når jeg er hjemme i nord på påskeferie blir det litt krim i bokform og mye krim på tv – helst Agatha Christie og P. D. James på dvd. Men i år blir det bypåske på meg, og da regner jeg med at det bare blir krim i bokform. Hvorfor jeg snakker om påskekrim i mars, en måned før påske? To grunner. En: Jeg rekker ikke å lese så mye de få dagene påsken varer og må derfor trekke den ut. To: Jeg liker krim så godt at jeg gjerne trekker den ut en måned eller to, og jeg tyvstarter allerede nå.

I år skal jeg prøve å organisere lesingen litt bedre, slik at jeg kan få den herlige følelsen av å lese krimroman etter krimroman og komme inn i en jevn flyt av mord og mysterier uten for mange avbrytelser av andre bøker. Etter å ha tatt en gjennomgang av det som står i hyllene, krysser jeg imidlertid fingrene for at jeg ikke vil bruke altfor mye tid på valgets kvaler, for her er det mye som frister.

Birger Baugs tredje krimroman utgis neste uke. De to første var fulltreffere, og den nye boken Død sjel er en av ytterst, ytterst få bøker jeg kommer til å begynne på i samme øyeblikk som jeg river den ut av emballasjen. Når boken er ferdiglest, kommer jeg sannsynligvis til å angre på at jeg ikke sparte på den. Agatha Christie sparer jeg derimot på, for hun er dronningen av påskekrim og skal leses i selve påsken. Å innlede med Poirot en måned for tidlig vil være omtrent like ødeleggende for høytidsstemningen som å åpne alle lukene i adventskalenderen første desember.

Men hva skal leses mellom Birger Baug og Agatha Christie? Jeg refser meg selv stadig vekk (både i blogginnlegg og på privaten) fordi jeg kjøper flere bøker enn jeg rekker å lese. I slike stunder som dette blir jeg imidlertid glad for at jeg har en svært omfangsrik boksamling. Jeg har uleste krimbøker oppstilt på rekke og rad, og kan velge og vrake ut fra hva som frister mest i øyeblikket. Og etter en kjapp inspeksjonsrunde har jeg oppdaget mye som frister. Elizabeth George, Jørn Lier Horst, Leif GW Persson, Dennis Lehane, Unni Lindell, Georges Simenon, Alistair MacLean, Kurt Aust, Emilio Calderón, Åsa Larsson og Knut Faldbakken. Bare for å nevne noen.

Innimellom krimlesingen skal jeg også gi lesesirkelboken i mars et hederlig forsøk. Det er Victor Hugos The Hunchback of Notre Dame, og flere av deltakerne har så langt gitt tilbakemeldinger om at den er tunglest. I så fall er det bare én ting å gjøre: Lese et par kapitler om dagen som en avveksling til mer lettleste bøker, og håpe at den tar seg opp etter hvert. Så populær som den boken har vært i over 150 år, nekter jeg å tro at den er gjennomført kjedelig.

Utover det skal jeg fortsette å lese i bøker jeg allerede har begynt på. Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad leste jeg ferdig i går. De jeg skal fullføre denne måneden er Charles Dickens’ Store forventninger og Federico García Lorcas Sigøynerballader. Ikke en novelle, sakprosabok eller skuespill i sikte denne måneden heller. Jeg får stole på at inspirasjonen kommer med sommeren.

Dere har nå mulighet til å stemme på lesesirkelboken for mars neste år. Alle alternativene er skrevet av mannlige forfattere og er hentet fra femtitallet. Jeg oppdaget for sent at påsken er i mars neste år, ellers skulle jeg ha gitt dere tre krimalternativer å stemme på. Slik det er nå, er det kun Friedrich Dürrenmatts bok som er krim. De som ønsker krim kan derfor stemme på den. De av dere som er mindre begeistret for krim kan velge mellom Ralph Ellisons roman om raseskiller i USA og Chinua Achebes bok om kolonialismen i Nigeria. Rasespørsmål eller krim, med andre ord.

Er det flere enn meg som begynner å komme i krimmodus?

Birger Baug – Paradis tapt

I Birger Baugs andre kriminalroman med Halvor Heming i hovedrollen, blir et skjelett funnet på en øde øy langs Helgelandskysten. Ingen vet hvem skjelettet kan tilhøre, eller hvorfor noen har oppholdt seg på øya i lang tid. Politiet kommer ingen vei med undersøkelsene sine, og saken forblir et mysterium. Noen år senere lever Oslos rusmisbrukere i frykt etter at en rekke misbrukere har mistet livet av mistenkelige overdoser. Politiet har en hypotese om at det er noe galt med stoffet som er i omløp, men klarer ikke å få tak i stoffprøver til analyse. Misbrukerne er unormalt lite snakkesalige, for det kan virke som om noen bevisst prøver å ta livet av dem.

Paradis tapt er som nevnt Birger Baugs andre kriminalroman og ble utgitt i 2009. Jeg leste debuten Straff i fjor og var veldig begeistret. Jeg er ikke mindre begeistret over oppfølgeren, for dette er virkelig fengende og gjennomført krim. Boken er spennende fra første kapittel, og spenningen holder seg konstant gjennom hele boken. Baug er utrolig dyktig til å snekre sammen gode plott, og å strukturere det slik at man hele tiden må lese enda et kapittel for å få vite hvordan det går. Samtidig er mye av spenningen i boken knyttet til karakterene, for Baug er like dyktig til å skape karakterer jeg blir nysgjerrig på, og som jeg engasjerer meg sterkt i. Paradis tapt er klassisk norsk politikrim, men har mer å by på enn ren underholdning.

I Straff skrev Baug engasjerende om mobbing. I Paradis tapt er det historier om de tunge rusmisbrukerne som danner bakgrunnen for krimgåten. Politietterforsker Halvor Heming har selv opplevd å miste en høyt elsket storesøster i en overdose, noe han aldri har klart å komme helt over. I innskutte dagboknotater fra en ukjent far får vi lese om hvordan han prøver å etablere kontakt med sønnen som har falt utpå etter morens død. En av Halvors kolleger blir sterkt fascinert av en ung alenemor han treffer på Plata i forbindelse med etterforskningen. Hun ser ut som en ung og frisk Blindern-student, og kan neppe være misbruker. Eller?

Rusmisbrukernes skjebner er knyttet til selve krimgåten, men er vel så spennende lesning i seg selv. Slik jeg oppfatter det, er et av romanens prosjekter å viske ut skillet mellom rusmisbrukere og «vanlige mennesker», ved å vise fram mennesket bak misbruket. Spesielt i møtet mellom politimannen Hans Petter og alenemoren Irene. Hans Petter er glad i damer, og føler seg sterkt tiltrukket av henne. Han vakler mellom å finne argumenter for hvorfor hun neppe er rusavhengig, og å ta innover seg tegnene på at hun er nettopp det. Ambivalensen Hans Petter føler ved å skulle forholde seg til at en kvinne kan være både vakker, intelligent og rusavhengig avslører mye om hvordan den rusfrie delen av befolkningen oppfatter narkomane. Ikke minst viser Baug hvordan samfunnet ser ut fra den andre siden:

«De begynte å gå mot Oslo City. Hans Petter holdt på å kollidere med en fyldig kvinne med hvit bluse og halvlangt, trangt skjørt. Hun så på ham med utilslørt vemmelse og hveste mens spyttdråpene haglet: «Hvorfor kan dere ikke bare fjerne dem? Dette stedet er det første turistene ser når de kommer hit! Og dere kaller dere politi!» Hans Petter overså henne, og fortsatte bortover mot patruljebilen. Han mer ante enn så den svake rødmen i kinnene til den unge kvinnen som gikk ved siden av ham. Med ett følte han seg nært beslektet med henne.»

Harmen mot rusmisbrukerne på Plata er velkjent, men fremstår annerledes når den betraktes fra en annen vinkel enn den snusfornuftige og selvrettferdige. Det er interessant hvordan man tilsynelatende er fritatt fra å vise alminnelig folkeskikk og medmenneskelighet når man har med rusmisbrukere å gjøre. Oppfatningen om at de er annenrangs mennesker uten følelser og verdighet står sterkt i samfunnet, og det er denne oppfatningen boken utfordrer hos karakterer og lesere.

Paradis tapt er en meget god kriminalroman. Baug forholder seg lojalt til den norske politikrimsjangeren, men samfunnsengasjementet som gjennomsyrer romanen gjør at den likevel skiller seg ut i mengden. Baug fortjener dessuten mye ros for sin evne til å skape spenning på høyt nivå. Hvis jeg skal innvende noe, er det at boken gjerne kunne vært nesten dobbelt så lang. Når karakterene er så troverdige og interessante, plottet så gjennomført, og spenningskurven så stabil, kunne de ulike karakterene og historiene godt fått mye større plass. Men det er strengt tatt ingen innvending, snarere et uttrykk for at stoffet er svært spennende og tåler utbrodering. Birger Baug får det til å virke enkelt å skrive gode kriminalromaner, og jeg har skyhøye forventninger til neste bok. Jeg håper han skrur ambisjonsnivået til himmels neste gang Halvor Heming skal i ilden.

Takk til Aschehoug forlag for leseeksemplar.