Stikkord: BBC

Store forventninger på skjermen

Great-Expectations-BBC

I kveld vises siste episode av BBCs miniserie Store forventninger på NRK. Basert på trafikken jeg har hatt på bloggen de siste par dagene er det fryktelig mange seere som er nysgjerrige på hvordan det ender til slutt, og som ikke klarer å vente til i kveld med å finne det ut. Men Dickens skrev i sin tid to forskjellige avslutninger på historien, så BBC-folket har hatt flere muligheter å velge mellom.

I den opprinnelige slutten ble det aldri et par av Pip og Estella, og det er en resignert Pip som runder av historien i godt voksen alder etter at alle hans store forventninger er lagt i grus. Den originale slutten trykkes sjelden (aldri?), men kan leses her. Ettersom denne versjonen ikke tilfredsstilte Dickens-lesernes ønske om en lykkelig slutt, skrev Dickens like godt en ny der Estella og Pip møtes igjen mens de fremdeles er unge. De forsones med hverandre og det åpnes for at det blir dem likevel. Kanskje, kanskje ikke. Vurdert ut fra det jeg har sett av gryende romantikk og kjærlige blikk i de to første episodene, har BBC gått for den siste slutten. Jeg blir ikke overrasket hvis de i tillegg har valgt å fjerne tvetydigheten som lå i Dickens’ andre versjon. Jeg forventer en tradisjonell happy ending i kveld, men blir glad hvis jeg tar feil.

Paradoksalt nok har de fleste forståsegpåere i ettertid kåret den opprinnelige, ulykkelige slutten til den beste. Det hadde vært interessant hvis den ble valgt nå. Jeg håper at det kommer en vri bort fra det romantiske over i det tragiske, selv om jeg tviler på det. Tv-seerne i målgruppen er kanskje for tvangsmessig opptatt av at Hollywood-malen følges til å være åpne for en god historie med trist slutt?

Aftenpostens anmelder er mye mer begeistret over serien enn meg. Jeg må flire litt av anmelderen som noterer seg at Dickens-kjennere og andre litterater er kritiske til serien mens «vanlige seere» er veldig positive. Tja. Noen ganger har man faktisk et poeng eller to til tross for at man har lest sin Dickens og tatt en utdannelse i tillegg. At seere blir mer begeistret desto mindre Dickens de har lest, er vel neppe et tegn i seg selv på at serien holder høy kvalitet. Det handler nok like mye om at seerne derfor ikke har grunn til å ha for store forventninger – de vet jo ikke hvilket glitrende utgangspunkt BBC-folket har hatt å jobbe med. Men det er klart at det har noe å si om man kjenner Dickens eller ikke før man benker seg foran skjermen. Jeg håper bare at de såkalt vanlige seerne som lar seg begeistre over serien finner veien til Dickens i bokform etterpå. BBC er bra, Dickens er best.

Men BBC skal ha for det: Teknisk sett er det ikke mye å klage på her. Dickens-historiene kler sepia-toner, selv om bøkene er mye mer fargerike. Tidskoloritten er fantastisk. Åpningsscenen med lille Pip i tåken er skummelt lik åpningsscenen i boken og like illevarslende stemningsfull. Castingen er med ett viktig unntak veldig vellykket. Det er umulig å filmatisere Dickens uten å få god underholdning ut av det. Men det hjelper i mine øyne så lite når de har presset inn et komplisert og godt plott inn i tre skarve episoder og dermed mister mye av det som gjør Store forventninger til en så fantastisk god historie.

Det jeg savner mest er humoren. Man skulle ikke tro at Dickens var en så stor humorist når man ser serien. De karikerte figurene glimrer med sitt fravær, og det samme gjør de komiske dialogene. Det sier seg selv at man må kutte et sted når man skal presse en roman på fem hundre sider inn i tre episoder, og komedien er enklest å kutte fordi den ofte ikke er direkte knyttet til plottet. Likevel lurer jeg på om ikke det også avslører noe om vår tid, og hva moderne seere forbinder med kvalitet: Et dypt alvor, der latter regnes som litt vulgært. For eksempel er Pips svoger og farsfigur Joe Gargery en veldig komisk figur i boken. Joe er en enkel sjel, dummer seg ofte ut, men har en grenseløs generøsitet og kjærlighet til andre mennesker, og spesielt Pip. Han er dum men klok – den typen karakter som Dickens elsker fordi de lever gjennom hjertet istedenfor intellektet. Men på skjermen er alle ubehjelpelige trekk fjernet, og IQ-en hans er oppjustert med flere titalls poeng. Han er heller ikke komisk. Det er et interessant valg som jeg ikke klarer å se noen praktisk grunn for.

På en måte er det litt synd også, selv om jeg liker skjerm-Joe godt. Han har beholdt essensen av hva Joe skal være. Likevel: Pips svik mot Joe er fælt når Joe på skjermen konstaterer at Pip ikke klarer å se ham i øynene som en mann. Mye verre er det med Joe i boken som aldri anklager, bare unnskylder, og reiser stille og rolig hjem igjen med luen i hånden og knust hjerte. Store forventninger er i det hele tatt de knuste hjerters bok. Derfor blir det spennende å se om Dickens’ karakteristiske sentimentalitet får samme stemoderlige behandling som humoren i siste episode, hvor den hører naturlig hjemme. Hvis de kutter ut den også, er det strengt tatt ikke så mye Dickens igjen her.

Men hovedgrunnen til at jeg ikke er mer begeistret for det som likevel kunne ha vært en strålende tolkning av Store forventninger, er at de har ødelagt Estella. Og når de ødelegger Estella, rakner hele historien. Estella skal være en iskald skjønnhet som behandler Pip med en likegyldighet som svir. Den eneste grunnen han har til å tro at de kommer til å gifte seg når de blir voksne, er fordi han tror at Miss Havisham er velgjøreren hans og at hun vil gjøre Pip til en gentleman som er Estella verdig. Estella selv gir ham aldri noen slike forhåpninger, for hun vet at Miss Havisham har andre planer. Estella forsøker tvert imot å få Pip til å ta til fornuft og glemme henne. Det er derfor verden hans raser sammen når han oppdager at det er straffangen Magwitch som er velgjøreren hans, som belønning for hjelpen han fikk av Pip som barn. Miss Havishams plan med Pip har hele tiden vært å oppdra Estella til å knuse hjertet hans, som hevn for at Miss Havisham ble sviktet på bryllupsdagen. Estella er aldri forelsket i Pip. Hun er opplært til å være kald og følelsesløs, og det er akkurat det hun er. Hun beklager det for så vidt selv, men føler ikke noe mer av den grunn.

I denne tv-versjonen er den lille Estella akkurat så arrogant og ekkel som hun skal være. Vanessa Kirbys tolkning av den voksne Estella er derimot feil fra første stund. Hun mangler den oppsiktsvekkende kalde skjønnheten og karismaen til en kvinne som er oppdratt til å tiltrekke seg menn og knuse hjertene deres uten dårlig samvittighet. Istedet ser hun menneskelig og skjør ut, og virker helt betatt av den modellkjekke Pip med flott krøll i panneluggen. Denne Estellaen fremstår som et yndig og pent, men ganske ordinært pikebarn fra victoriatiden, ikke den uforstyrrelige og strålende femme fatale hun må være for å legge Pips liv i ruiner. Hun hevder at hun er følelsesløs og kald, men viser likevel et oppsiktsvekkende repertoar av følelsesladde ansiktsuttrykk og tårevåte øyne.

Hele poenget med historien forsvinner når man fra første stund får inntrykk av at Estella gjengjelder Pips følelser. Da står man igjen med en helt ordinær kjærlighetshistorie med en passende mengde forviklinger, og reduserer Store forventninger til enda et typisk kostymedrama fra 1800-tallet. Min indre feminist stønner oppgitt over at den beherskede og upåvirkelige Estella transformeres til en stereotyp kvinneskikkelse i tv-serien, og jeg forbanner populærkulturen for å være så kjedelig forutsigbar. Gjenkjennelighet trumfer særpreg, må vite. Hvis jeg ikke får grunn til å gråte av handlingen i siste episode, skal jeg gråte over akkurat det.

Da jeg leste boken tidligere i år var jeg ikke engang overbevist om at forholdet mellom Pip og Estella i det hele tatt er en kjærlighetshistorie, av grunner jeg går nærmere inn på her. Først og fremst er Store forventninger en dannelsesroman, og en ganske trist en. Forholdet mellom Pip og Joe og Pip og Magwitch er minst like viktig som forholdet mellom Pip og Estella. Jeg skulle ønske at serien var dobbelt så lang, sånn at det hadde vært plass til å gi utviklingen av disse to forholdene plassen de fortjener. Da kunne karakteren Biddy også ha vært med, den fattige jenta Pip vokser opp med og som leseren skulle ønske at han valgte foran Estella. Det er Biddy som egentlig er den klassiske heltinnen i Store forventninger, men Pip forstår det ikke før det er for sent. I stedet for å ha to kvinnelige motsetninger som skaper en passende ambivalens i Pip, har serien blandet Estellas jernharde trekk med Biddys milde vesen. Fysj og fy.

Men for å si noe positivt og veldig entusiastisk om serien: Gillian Anderson er aldeles strålende som Miss Havisham, om enn både yngre og galere enn jeg hadde forestilt meg. I boken er hun riktignok splitter pine gal, men mer eksentrisk gal enn nevrotisk gal. Anderson tolker henne med større sårbarhet, men jeg digger det. Miss Havisham er absolutt en karakter som tåler å utforskes kreativt av kvalifisert personell. Gillian Anderson har full kontroll og tilfører karakteren minst like mye som hun trekker fra. Igjen skulle jeg ønske at serien var lengre og grundigere, for det er en del samtaler mellom Pip og Miss Havisham jeg gjerne skulle ha sett Anderson tolke. Hun var fantastisk i «Bleak House» fra 2005, og hun er fantastisk her. Heretter må BBC alltid finne en plass til Gillian Anderson når de skal lage moderne moro av Dickens. Dessuten er det like herlig å se den aller kjæreste David Suchet, den fabelaktige Poirot, spille Mr Jaggers. Mr Jaggers er like pertentlig som Hercule Poirot, så Suchet har god trening i å rense neglene foran kamera.

Min konklusjon er at serien er god på veldig mange måter, men at det er en middelmådig tolkning av Dickens. Hvis du har falt for serien og ennå ikke har lest noe av Dickens, bør det være det første du gjør i det nye året. Dickens skrev underholdningsromaner av høy kvalitet, og Store forventninger regnes som en av hans beste. Ragnhild Eikli har oversatt den til norsk, og den dama vet virkelig hva hun gjør. En hel haug bokbloggere leste Store forventninger i januar i år, og du finner lenker til tolv andre blogginnlegg om boken i kommentarfeltet under dette innlegget. Jeg mener å huske at alle var mer eller mindre positive til boken, selv om de ikke er litterater. Tenk det! Enda mer kred til Dickens.

Jeg leser, altså er jeg – del II

Hvilken romanfigur skulle du ønske du var?

Frøken detektiv! I motsetning til andre amerikanske tenåringsjenter, som går på skole, dagdrømmer om kjærester og baker boller, er Nancy Drew alltid «på eventyr», det vil si fakker skurker med hatt og frakk og hjernen full av lumske planer. Hun er en modig og tøff ung dame; et handlingens menneske som stikker nesen sin i alt som er farlig uten å miste nattesøvnen av den grunn. Dessuten eldes hun nesten ikke. Etter å ha løst bortimot tredve mysterier er hun bare blitt to år eldre, og politiet i den lille byen River Heights synes fortsatt ikke det er noe merkelig ved at en sekstenårig blondine fanger flere forbrytere enn dem – gratis. At man ikke eier et fnugg av troverdighet er sannelig en liten pris å betale for å være et supermenneske.

Hvilken romanfigur minner mest om deg selv?

På en god dag deler jeg Jane Eyres nyttige, men noe utspekulerte evne til å kunne fremstille mine dårlige sider slik at de fremstår som gode egenskaper. På en dårlig dag kan jeg nok minne om Tussi i Hundremeterskogen, som er så til de grader pessimistisk at den tragiske svartmalingen av verden bikker over i det ufrivillig komiske.

Hvilken tittel gir deg gåsehud?

Flere av de norske titlene på Agatha Christies bøker: Kom til meg, død. Brevet som drepte. Snikende død. Guds kvern maler langsomt. Grøssende herlig.

Nevn minst tre bøker du ikke klarte å legge fra deg.

Jeg leste Birger Baugs Straff for et par uker siden, og den slukte jeg nesten uten pause. Hvorfor skal jeg si så fort jeg får somlet meg til å skrive et innlegg. Andre krimbøker jeg ble helt oppslukt av er Rødstrupe av Jo Nesbø og Da Vinci-koden av Dan Brown. Blant klassikerne var Jane Eyre og Pride and Prejudice besettende leseropplevelser. Bøkene om Julie av Anne Karin Elstad. Og Arvesynd-serien til Anne Lise Boge.

Nevn tre bøker du irriterte deg over eller ikke orket å lese ferdig.

De bøkene jeg ikke orket å lese ferdig har jeg nevnt her. En bok jeg klarte å fullføre, men irriterte meg grenseløst over var Lady Chatterleys elsker av D.H. Lawrence. Jeg begriper ikke hvordan det er mulig å skrive så kjedelig om forbudt kjærlighet og seksualitet. Jeg kjempet så hardt for å lese den ferdig at jeg hadde lyst til å gi opp både litteraturen og kjærligheten etterpå. Moby Dick av Herman Melville har jeg lest halvparten av, men foreløpig ikke klart å fullføre (med vekt på foreløpig). Romanen har det desidert dårligste plottet jeg har hørt om noensinne: En mann mister beinet sitt til en hval og bruker resten av livet sitt (og seks hundre tettskrevne sider) på å finne hvalen for å ta hevn. Seriøst? Den vestlige kanons veier er uransakelige. Knut Hamsuns Pan var også en utfordring. Jeg brukte over en måned på å lese den, selv om den er superkort, og følte at jeg hadde kastet bort tiden min etterpå. Jeg husker ikke noe fra handlingen, bare den ekle, irriterende følelsen av å kjempe med hver bidige setning.

Har du leseritualer?

Nei, til tross for at jeg stadig prøver å innføre noen. Det nærmeste jeg kommer, er at jeg må lese de nyeste bøkene av Janet Evanovich og Patricia Cornwell hver sommer, i den rekkefølgen. Ellers blir det ikke sommer. Jeg har veldig lyst til å ha et fast ritual hvor jeg leser et par timer på sengen hver kveld før jeg sovner, men har oppdaget at kvelden er for kort og at det går altfor mange middelmådige programmer på tv.

Hva synes du om at gode bøker blir filmatisert?

Jeg er generelt positiv til at bøker filmatiseres, men ikke nødvendigvis at de gode bøkene blir det. Det skal ikke mye til før det blir helt, helt feil, spesielt fordi mange filmatiseringer skjer i Hollywood, hvor det er viktigere at skuespillerne ser unge og pene ut, enn at de er i stand til å forstå hva de driver med. Men jeg er veldig positiv til BBCs produksjoner, de er alltid glimrende.

Har du en favorittfilmatisering?

BBCs Pride and Prejudice fra 1995. Den ER Jane Austens roman, og jeg har aldri sett maken til vellykket casting. Colin Firth er selvsagt den perfekte Mr Darcy, men alle skuespillerne er fabelaktige, spesielt den usedvanlig tåpelige og taktløse moren og den sleske og innsmigrende Mr Collins. At den er filmatisert på nytt med Keira Knightley i hovedrollen som Elizabeth Bennet er over min fatteevne. Elizabeth er en dannet, intelligent og behersket ung dame som oser av integritet, et ord jeg mistenker at den fnisende og trutmunnede Keira Knightley ikke klarer å stave engang.

Takk til Silje for å ha laget gode spørsmål, og til Beate for videresendt utfordring! Jeg gir herved utfordringen videre til deg som leser dette og ennå ikke har besvart spørsmålene. Gi gjerne beskjed når du har lagt ut dine svar.