Stikkord: D.H. Lawrence

Cold Comfort Farm

Flora Poste blir foreldreløs i en alder av nitten år. Foreldrene etterlater henne en beskjeden inntekt, og en solid utdannelse hun ikke kan bruke til å skaffe seg arbeid. For å slippe å lære seg å arbeide, bestemmer hun seg ubekymret for at hun heller skal snylte på en eller annen slektning til tiden er moden for å gifte seg. Valget faller på Starkadder-slekten i Sussex, som bor på den falleferdige gården Cold Comfort Farm i Howling. Flora Poste kan som sagt ikke arbeide for føden, så til gjengjeld har hun tenkt å rydde opp i slektningenes liv. Det antar hun nemlig at de har god bruk for. Hun ankommer den trasige gården en sen vinterkveld, og oppdager at oppgaven er mye mer omfattende enn antatt. Cold Comfort råtner under mangel på vedlikehold og vask, og Starkadderne er en utrivelig gjeng lurvete, uhøflige og fiendtlige mennesker tvunget til å bli boende på gården av Aunt Ada Doom – en herskesyk mater familias som har bestemt seg for at livet hennes ble ødelagt den dagen hun «saw something nasty in the woodshed» da hun var liten. Men ingen oppgave er for vanskelig for den handlekraftige Flora Poste.

Stella Gibbons’ gjennomført komiske roman Cold Comfort Farm fra 1932 er en herlig parodi på noen av Englands mest verdsatte og respekterte romaner lagt til den engelske landsbygden. En av forfatterne, Mary Webb, kjenner jeg ikke til, men det er en enkel sak å kjenne igjen referansene til tungvekterne Jane Austen, Thomas Hardy og D. H. Lawrence. Men også high brow-kulturen generelt, inkludert forfattere, intellektuelle og kunstnere får så hatten passer i denne herlige parodien.

I forordet til boken harselerer Gibbons med hva hun som skjønnlitterær forfatter må gjøre for å skrive litteratur og få positive anmeldelser: «to write as though I were not quite sure about what I meant but was jolly well going to say something all the same in sentences as long as possible.» Hun har til og med forenklet anmeldernes oppgave ved å markere med én til tre stjerner hvilke passasjer hun mener er spesielt vellykkede. Allerede i romanens første linjer etablerer Gibbons det som sannsynligvis utgjør Cold Comforts Farms grunnleggende inspirasjonskilde: Jane Austens Emma.

Likhetene mellom Flora Poste og Emma Woodhouse er åpenbare. Begge er i overkant selvsikre unge damer; elegante, snusfornuftige og optimistiske, med en hang til å blande seg inn i folks skjebner, brennsikre på at de alltid vet best. Men der Austens Emma har en lekse å lære og må finne seg i en skikkelig smekk på lanken, seiler Flora gjennom den ene seieren etter den andre. Det virker nærmest som om Floras medkarakterer skapes gjennom hennes fordommer, uansett hvor drøye antakelser hun gjør på forhånd. Hun klarer å gjette seg til at hun har slektninger ved navn Seth, Reuben og Amos før hun har satt sine bein på gården, og har i tillegg gjettet seg frem til hvilke personligheter (og problemer) de har. Og i motsetning til Emma Woodhouse treffer hun blink hver gang hun forsøker å rydde opp for de forvillede slektningene. Dermed spiller Gibbons på leserens forventning om at Floras innblandning må få uheldige konsekvenser for henne til slutt, og tar oss ved nesen.

Gibbons har også latt seg inspirere av Jane Austens stil. Den ironiske distansen, vektleggingen av gode manerer, sleivsparkene til en romantisering av livet og kjærligheten – og ikke minst stemningen; Austens varemerker gjennomsyrer romanen. Men i beste fall er dette snakk om Austen på anabole steroider, siden Gibbons parodierer det samme som Austen samtidig som hun parodierer Austen selv ved å la alt gå helt av skaftet. Austen-parallellen er imidlertid svært viktig for resten av Gibbons’ parodier, for det hun gjør er å flytte skjebnetunge, dramatiske og humørsyke karakterer typiske for romaner av Thomas Hardy og D. H. Lawrence inn i et Austen-aktig univers. Kollisjonen er et faktum, og det er ustyrtelig morsomt.

Thomas Hardy er kjent for sine dystre beskrivelser av noe depressive karakterer med labre fremtidsutsikter i skitne, landlige omgivelser. D. H. Lawrences karakterer har intense sjelekvaler og et uavklart forhold til kjønnsdrift og samfunn. Hele Starkadder-slekten kan plasseres innenfor denne kategorien; fra rundbrenneren Seth, som lusker rundt som en kåt hankatt og noe ufrivillig setter unger på kvinnene i nabolaget hver sommer, til moren Judith, som nærmest er forelsket i sønnen og tilbringer dagene i badekåpen og dyp sorg på et soverom tapetsert med hundrevis av bilder av Seth. Hos Hardy og Lawrence ville underteksten ha vært samfunnskritisk, misantropisk og desillusjonert. I Gibbons’ lystige og overfladiske verden er det eneste som trengs litt ryddehjelp fra en snusfornuftig tenåring, og vips så er alle problemer borte.

Det beste eksempelet på kollisjonen er nok Floras middelaldrende fetter Amos. Han er fanatisk religiøs, og kan ikke åpne munnen uten å dømme noen til evig fortapelse – og det er alltid like malplassert. Første gang Amos snakker i romanen, er ved frokostbordet:

«Suddenly Amos, looking up from his food, asked abruptly: ‘Where’s Elfine?’ ‘She is not up yet. I did not wake her. She hinders more than she helps o’ mornings,’ replied Judith. Amos grunted. ‘’Tes a godless habit to lie abed of a working day, and the reeking red pits of the Lord’s eternal wrathy fires lie in wait for them as do so.”

Det hører selvsagt med til historien at Amos ikke er særlig opptatt av at datteren Elfine reker rundt som en annen alv i området om nettene, og ubeskjedent sniker på vinduene til en gutt hun er forelsket i.

Den dypt religiøse karakteren dukker opp i den engelske landsbyromanen med jevne mellomrom, og forårsaker med sin overdrevne moral som regel stor skade på seg selv og andre. Hos Gibbons er han gjennomført komisk, siden advarslene hans om helvetes evige ild smyges inn i helt hverdagslige og uvesentlige sammenhenger, og det finnes ikke noe skille mellom små og store synder.

Men han møter sin overkvinne i Flora Poste, som ikke lar seg affisere av Amos’ dommedagsprekener. Scenen hvor Flora skal være med Amos til byen for å høre ham preke i menigheten sin og de skal til å ta plass i vognen, er et godt eksempel på hvordan Gibbons lar karakterenes vidt forskjellige tilnærming til livet undergrave hverandre:

«‘Git up,’ said Amos to Flora. ‘Is there a rug?’ she asked, hanging fire. ‘Nay. The sins burnin’ in yer marrow will keep yer warm.’ But Flora thought otherwise, and darting into the kitchen, she returned with her leather coat, in the lining of which she had been mending a tiny tear.”

Denne vekslingen mellom Amos’ skjebnetunge fanatisme og Floras liketil og praktiske innstilling gjør det umulig å ta noen av dem på alvor. Amos tenker på helvete, Flora på å holde klærne sine i orden. Slike kontraster er med på å skape utallige morsomme situasjoner i boken.

Selve handlingen og fremdriften av plottet er underordnet Gibbons’ intertekstuelle spill med andres tekster, og metaperspektivet på litterær/kunstnerisk fremstilling av virkeligheten. Gibbons’ mest vellykkede grep er at hun setter ulike skjønnlitterære typer opp mot hverandre, og lar begge kollapse i sin egen latterlighet, som i eksempelet over. Hun gjør oss hele tiden oppmerksom på at det er en urealistisk og overfladisk roman vi leser, og heltinnen selv understreker gjentatte ganger fiksjonen ved stadig å sammenlikne sin virkelighet med den tradisjonelle kunstneriske fremstillingen av virkeligheten, for så – ironisk nok – å oppdage at hennes egen fiksjonelle virkelighet er det leseren vil oppfatte som totalt urealistisk.

«She had a lively acquaintance with confinements [barsel] through the works of women novelists, especially those of the unmarried ones. Their descriptions of what was coming to their less fortunate married sisters usually ran to four or five pages of close print, or eight or nine pages of staccato lines containing seven words, and a great many dots arranged in threes.”

Dermed harselerer Gibbons’ også med kunsten og litteraturen generelt. En av karakterene, Mr Mybug, er i Howling for å skrive biografien om Branwell Brontë. Han er overbevist om at søstrene Brontë har stjålet brorens tekster for å finansiere sitt ukontrollerte alkoholmisbruk, siden det er umulig å forestille seg at en kvinne kan ha skrevet Wuthering Heights. Denne konspirasjonsteorien åpner for en vidunderlig avsløring av den tradisjonelle mannssjåvinistiske litteraten, som tilpasser virkeligheten ut fra sitt eget ego og dikter opp de mest usannsynlige forklaringer for å rettferdiggjøre egne fordommer.

Det absolutte høydepunktet var for min del Gibbons’ latterliggjøring av kulturen Mr Mybug og hans like springer ut fra, nemlig kunstverdenens merkverdige smak og snobberi. Flora minnes en kinoforestilling av en kunstfilm hun en gang så, og avsløringen av både publikum og filmen er tatt på kornet med lattervekkende presisjon:

«That audience had run to beards and magenta shirts and original ways of arranging its neckwear; and not content with the ravages produced in its over-excitable nervous system by the remorseless workings of its critical intelligence, it had sat through a film of Japanese life called ‘Yes’, made by a Norwegian film company in 1915 with Japanese actors, which lasted an hour and three-quarters and contained twelve close-ups of water-lilies lying perfectly still on a scummy pond and four suicides, all done extremely slowly.

All round her (Flora pensively recalled) people were muttering how lovely were its rhythmic patterns and what an exciting quality it had and how abstract was its formal decorative shaping.”

Bedre kan det ikke sies. Flora sper på med tanker om at det å betrakte Starkadderne sammen gir henne følelsen av å se på en tysk kunstfilm av det lite lystige slaget, og sier dermed en god del om både tysk kunstfilm og Starkaddernes outrerte livsinnstilling.

For meg var Cold Comfort Farm en gjennomført festlig roman, og en av ytterst få bøker jeg garantert kommer til å lese igjen. Hvis jeg skal innvende noe mot Gibbons verk, er det at hun gjør det litt for enkelt for seg selv på slutten. I den grad man kan snakke om eksistensen av en plottmessig (i motsetning til en sterk språklig) drivkraft i teksten, er det hva Aunt Ada Doom egentlig så den dagen i vedskjulet; hva Adam gjorde mot Floras far Robert for mange år siden; hvorfor Adam er så knyttet til Elfine og hvilke rettigheter Judith mener at Cold Comfort skylder Flora. Disse spørsmålene dukker stadig opp i romanen, men Gibbons snyter leseren for svarene. Jeg tipper at dette er Gibbons måte å leke med leserens forventninger på, men synes ikke det er spesielt vellykket. Tvert imot virker det som om hun ikke tok seg bryet med å utvikle plottet helt, og jeg tror romanen ville blitt bedre av noen saftige avsløringer mot slutten.

Cold Comfort Farm er imidlertid en konsept- og språkdrevet roman, og tåler derfor et noe lunkent plott. Ifølge Sunday Times er boken «probably the funniest book ever written.” Det kan jeg ikke uttale meg om, men jeg skriver gladelig under på at dette er den morsomste boken jeg har lest. Anbefales på det sterkeste!

D. H. Lawrence – Mannen som elsket øyer

«No man is an island, entire of itself» skrev barokkpoeten John Donne, en linje D. H. Lawrence må ha hatt i bakhodet da han skrev «Mannen som elsket øyer». Tolket i lys av sitatet over, fungerer novellens tittel både metaforisk og bokstavelig. Hovedpersonen ønsker seg vekk fra andre mennesker, og han kommer seg vekk ved å flytte til en øy.

«Det var en mann som elsket øyer. Han var født på en, men den passet ham ikke, for det bodde altfor mange andre mennesker der. Han ville ha en øy helt for seg selv – ikke nødvendigvis for å være alene på den, men for å skape en verden som var helt hans egen.»

Mannen flytter i novellens første del til en liten øy med sin tjenerstab og noen fastboende arbeidsfolk. Øya skal være hans paradis, og de skal alle bli så lykkelige. Prosjektet lykkes ikke, og mannen gjør et nytt forsøk på en mindre øy med færre folk. Her blir han fanget i et forhold til en kvinne han ikke elsker, noe som gjør det umulig å leve slik han ønsker. I tredje og siste del stikker han seg derfor vekk på en øde øy i havgapet, uten annet selskap enn en saueflokk og noen fugler.

For hovedpersonen er «altfor mange andre mennesker» et stadig mer relativt begrep. Det begynner som en slags flukt fra den folksomme sivilisasjonen, men ender som en flukt fra skuffelser, krav og ydmykende intimitet. Det økende og etter hvert sykelige behovet han har for å være alene er fascinerende å følge. På et punkt slår særegenheten over i særhet, og denne gradvise utviklingen er svært godt skildret av Lawrence. Mannen er over gjennomsnittlig følsom for sine omgivelser allerede i begynnelsen, men blir til slutt frastøtt av ethvert nærvær av liv.

«Han ville bare høre den hviskende lyden av sjøen og måkenes skarpe skrik som kom til ham fra en annen verden. Og best av alt var den store stillheten. Han bestemte seg for å bli kvitt sauene når båten kom. De var vant til ham nå og stod og glodde så uforskammet på ham med de gule eller fargeløse øynene at det nærmet seg ren spott. De var åpenlyst uanstendige. Han kunne ikke fordra dem. Og når de gjorde sine brå hopp mellom klippene og hovene traff fjellet med en tørr og skarp lyd, mens ullen slang om de ugrasiøse bakpartene, syntes han de var motbydelige og at de fornedret ham.»

Men novellen er intet kritisk portrett av en enstøing. D. H. Lawrence er kjent for å utforske mellommenneskelige relasjoner i det moderne industrialiserte samfunn, og resultatet er sjelden oppløftende. Av sin samtid ble han stemplet som pornograf på grunn av sine skildringer av seksuelle forhold mellom mann og kvinne; et stempel som en moderne leser neppe kan si seg enig i. I denne novellen blir hovedpersonen viklet inn i et seksuelt forhold nærmest mot sin vilje. Forholdet byr ham imot, og avslører en betydelig konflikt mellom basal kjønnsdrift og idealer. Mannen vil enten oppleve «et sant og forfinet begjær», eller være begjæret foruten. «Et mekanisk seksualliv ødela ham og gjorde ham død innvendig».

Det falske ved relasjonen blir så kvelende for ham at han heller oppsøker den totale ensomheten, hvor han går til grunne. Selv om løsningen er drastisk, er dilemmaet reelt nok. Tilsynelatende er det et valg mellom to onder hvor begge uvegerlig fører til en meningsløs og nedbrytende tilværelse. Mennesket er ingen øy, komplett i seg selv, men åndelig fellesskap er ingen automatisk konsekvens av verken samliv eller samfunn. Mellom de to ondene står den fjerne tredje muligheten av sant fellesskap og ekte tilknytning; en verden hvor man ikke nødvendigvis er helt alene, men hvor man kan leve helt etter eget hode.

D. H. Lawrences har et skarpt blikk for nyansene i de mer subtile menneskelige konflikter, indre såvel som ytre, og skildrer dem med pinefull presisjon. Det tjener til forfatterens ære at novellen ikke tilbyr noen entydige svar på en kompleks tematikk.

«Mannen som elsket øyer» er oversatt fra engelsk av Helge Hagerup og er utgitt i novellesamlingen Karavane.

Jeg leser, altså er jeg – del II

Hvilken romanfigur skulle du ønske du var?

Frøken detektiv! I motsetning til andre amerikanske tenåringsjenter, som går på skole, dagdrømmer om kjærester og baker boller, er Nancy Drew alltid «på eventyr», det vil si fakker skurker med hatt og frakk og hjernen full av lumske planer. Hun er en modig og tøff ung dame; et handlingens menneske som stikker nesen sin i alt som er farlig uten å miste nattesøvnen av den grunn. Dessuten eldes hun nesten ikke. Etter å ha løst bortimot tredve mysterier er hun bare blitt to år eldre, og politiet i den lille byen River Heights synes fortsatt ikke det er noe merkelig ved at en sekstenårig blondine fanger flere forbrytere enn dem – gratis. At man ikke eier et fnugg av troverdighet er sannelig en liten pris å betale for å være et supermenneske.

Hvilken romanfigur minner mest om deg selv?

På en god dag deler jeg Jane Eyres nyttige, men noe utspekulerte evne til å kunne fremstille mine dårlige sider slik at de fremstår som gode egenskaper. På en dårlig dag kan jeg nok minne om Tussi i Hundremeterskogen, som er så til de grader pessimistisk at den tragiske svartmalingen av verden bikker over i det ufrivillig komiske.

Hvilken tittel gir deg gåsehud?

Flere av de norske titlene på Agatha Christies bøker: Kom til meg, død. Brevet som drepte. Snikende død. Guds kvern maler langsomt. Grøssende herlig.

Nevn minst tre bøker du ikke klarte å legge fra deg.

Jeg leste Birger Baugs Straff for et par uker siden, og den slukte jeg nesten uten pause. Hvorfor skal jeg si så fort jeg får somlet meg til å skrive et innlegg. Andre krimbøker jeg ble helt oppslukt av er Rødstrupe av Jo Nesbø og Da Vinci-koden av Dan Brown. Blant klassikerne var Jane Eyre og Pride and Prejudice besettende leseropplevelser. Bøkene om Julie av Anne Karin Elstad. Og Arvesynd-serien til Anne Lise Boge.

Nevn tre bøker du irriterte deg over eller ikke orket å lese ferdig.

De bøkene jeg ikke orket å lese ferdig har jeg nevnt her. En bok jeg klarte å fullføre, men irriterte meg grenseløst over var Lady Chatterleys elsker av D.H. Lawrence. Jeg begriper ikke hvordan det er mulig å skrive så kjedelig om forbudt kjærlighet og seksualitet. Jeg kjempet så hardt for å lese den ferdig at jeg hadde lyst til å gi opp både litteraturen og kjærligheten etterpå. Moby Dick av Herman Melville har jeg lest halvparten av, men foreløpig ikke klart å fullføre (med vekt på foreløpig). Romanen har det desidert dårligste plottet jeg har hørt om noensinne: En mann mister beinet sitt til en hval og bruker resten av livet sitt (og seks hundre tettskrevne sider) på å finne hvalen for å ta hevn. Seriøst? Den vestlige kanons veier er uransakelige. Knut Hamsuns Pan var også en utfordring. Jeg brukte over en måned på å lese den, selv om den er superkort, og følte at jeg hadde kastet bort tiden min etterpå. Jeg husker ikke noe fra handlingen, bare den ekle, irriterende følelsen av å kjempe med hver bidige setning.

Har du leseritualer?

Nei, til tross for at jeg stadig prøver å innføre noen. Det nærmeste jeg kommer, er at jeg må lese de nyeste bøkene av Janet Evanovich og Patricia Cornwell hver sommer, i den rekkefølgen. Ellers blir det ikke sommer. Jeg har veldig lyst til å ha et fast ritual hvor jeg leser et par timer på sengen hver kveld før jeg sovner, men har oppdaget at kvelden er for kort og at det går altfor mange middelmådige programmer på tv.

Hva synes du om at gode bøker blir filmatisert?

Jeg er generelt positiv til at bøker filmatiseres, men ikke nødvendigvis at de gode bøkene blir det. Det skal ikke mye til før det blir helt, helt feil, spesielt fordi mange filmatiseringer skjer i Hollywood, hvor det er viktigere at skuespillerne ser unge og pene ut, enn at de er i stand til å forstå hva de driver med. Men jeg er veldig positiv til BBCs produksjoner, de er alltid glimrende.

Har du en favorittfilmatisering?

BBCs Pride and Prejudice fra 1995. Den ER Jane Austens roman, og jeg har aldri sett maken til vellykket casting. Colin Firth er selvsagt den perfekte Mr Darcy, men alle skuespillerne er fabelaktige, spesielt den usedvanlig tåpelige og taktløse moren og den sleske og innsmigrende Mr Collins. At den er filmatisert på nytt med Keira Knightley i hovedrollen som Elizabeth Bennet er over min fatteevne. Elizabeth er en dannet, intelligent og behersket ung dame som oser av integritet, et ord jeg mistenker at den fnisende og trutmunnede Keira Knightley ikke klarer å stave engang.

Takk til Silje for å ha laget gode spørsmål, og til Beate for videresendt utfordring! Jeg gir herved utfordringen videre til deg som leser dette og ennå ikke har besvart spørsmålene. Gi gjerne beskjed når du har lagt ut dine svar.