Stikkord: Da Vinci-koden

Jeg leser, altså er jeg – del II

Hvilken romanfigur skulle du ønske du var?

Frøken detektiv! I motsetning til andre amerikanske tenåringsjenter, som går på skole, dagdrømmer om kjærester og baker boller, er Nancy Drew alltid «på eventyr», det vil si fakker skurker med hatt og frakk og hjernen full av lumske planer. Hun er en modig og tøff ung dame; et handlingens menneske som stikker nesen sin i alt som er farlig uten å miste nattesøvnen av den grunn. Dessuten eldes hun nesten ikke. Etter å ha løst bortimot tredve mysterier er hun bare blitt to år eldre, og politiet i den lille byen River Heights synes fortsatt ikke det er noe merkelig ved at en sekstenårig blondine fanger flere forbrytere enn dem – gratis. At man ikke eier et fnugg av troverdighet er sannelig en liten pris å betale for å være et supermenneske.

Hvilken romanfigur minner mest om deg selv?

På en god dag deler jeg Jane Eyres nyttige, men noe utspekulerte evne til å kunne fremstille mine dårlige sider slik at de fremstår som gode egenskaper. På en dårlig dag kan jeg nok minne om Tussi i Hundremeterskogen, som er så til de grader pessimistisk at den tragiske svartmalingen av verden bikker over i det ufrivillig komiske.

Hvilken tittel gir deg gåsehud?

Flere av de norske titlene på Agatha Christies bøker: Kom til meg, død. Brevet som drepte. Snikende død. Guds kvern maler langsomt. Grøssende herlig.

Nevn minst tre bøker du ikke klarte å legge fra deg.

Jeg leste Birger Baugs Straff for et par uker siden, og den slukte jeg nesten uten pause. Hvorfor skal jeg si så fort jeg får somlet meg til å skrive et innlegg. Andre krimbøker jeg ble helt oppslukt av er Rødstrupe av Jo Nesbø og Da Vinci-koden av Dan Brown. Blant klassikerne var Jane Eyre og Pride and Prejudice besettende leseropplevelser. Bøkene om Julie av Anne Karin Elstad. Og Arvesynd-serien til Anne Lise Boge.

Nevn tre bøker du irriterte deg over eller ikke orket å lese ferdig.

De bøkene jeg ikke orket å lese ferdig har jeg nevnt her. En bok jeg klarte å fullføre, men irriterte meg grenseløst over var Lady Chatterleys elsker av D.H. Lawrence. Jeg begriper ikke hvordan det er mulig å skrive så kjedelig om forbudt kjærlighet og seksualitet. Jeg kjempet så hardt for å lese den ferdig at jeg hadde lyst til å gi opp både litteraturen og kjærligheten etterpå. Moby Dick av Herman Melville har jeg lest halvparten av, men foreløpig ikke klart å fullføre (med vekt på foreløpig). Romanen har det desidert dårligste plottet jeg har hørt om noensinne: En mann mister beinet sitt til en hval og bruker resten av livet sitt (og seks hundre tettskrevne sider) på å finne hvalen for å ta hevn. Seriøst? Den vestlige kanons veier er uransakelige. Knut Hamsuns Pan var også en utfordring. Jeg brukte over en måned på å lese den, selv om den er superkort, og følte at jeg hadde kastet bort tiden min etterpå. Jeg husker ikke noe fra handlingen, bare den ekle, irriterende følelsen av å kjempe med hver bidige setning.

Har du leseritualer?

Nei, til tross for at jeg stadig prøver å innføre noen. Det nærmeste jeg kommer, er at jeg må lese de nyeste bøkene av Janet Evanovich og Patricia Cornwell hver sommer, i den rekkefølgen. Ellers blir det ikke sommer. Jeg har veldig lyst til å ha et fast ritual hvor jeg leser et par timer på sengen hver kveld før jeg sovner, men har oppdaget at kvelden er for kort og at det går altfor mange middelmådige programmer på tv.

Hva synes du om at gode bøker blir filmatisert?

Jeg er generelt positiv til at bøker filmatiseres, men ikke nødvendigvis at de gode bøkene blir det. Det skal ikke mye til før det blir helt, helt feil, spesielt fordi mange filmatiseringer skjer i Hollywood, hvor det er viktigere at skuespillerne ser unge og pene ut, enn at de er i stand til å forstå hva de driver med. Men jeg er veldig positiv til BBCs produksjoner, de er alltid glimrende.

Har du en favorittfilmatisering?

BBCs Pride and Prejudice fra 1995. Den ER Jane Austens roman, og jeg har aldri sett maken til vellykket casting. Colin Firth er selvsagt den perfekte Mr Darcy, men alle skuespillerne er fabelaktige, spesielt den usedvanlig tåpelige og taktløse moren og den sleske og innsmigrende Mr Collins. At den er filmatisert på nytt med Keira Knightley i hovedrollen som Elizabeth Bennet er over min fatteevne. Elizabeth er en dannet, intelligent og behersket ung dame som oser av integritet, et ord jeg mistenker at den fnisende og trutmunnede Keira Knightley ikke klarer å stave engang.

Takk til Silje for å ha laget gode spørsmål, og til Beate for videresendt utfordring! Jeg gir herved utfordringen videre til deg som leser dette og ennå ikke har besvart spørsmålene. Gi gjerne beskjed når du har lagt ut dine svar.

Da Vinci-koden

Da jeg så filmen «The Da Vinci Code» forleden ble jeg påminnet om hvor utrolig godt jeg likte boken. Jeg er en tilhenger av store, ambisiøse plot. Midt oppi alle lavmælte romaner om ulykkelige kjærlighetsforhold, inderlig ensomhet eller oppvekst på bygda, blir jeg oppspilt over å få lese noe som tar helt av. Derfor blir jeg også imponert over ambisjonene til Dan Brown. Våknet han en morgen og tenkte: Hvorfor ikke skrive en roman med utgangspunkt i at Jesus var gift med Maria Magdalena og fikk en datter, hvis etterkommere Sion-ordenen har måttet skjule for den katolske kirken, som har villet utslette dem alle; hvor tidligere stormester i Sion-ordenen Leonardo da Vinci har lagt inn referanser til denne hemmelige historien i maleriene sine, slik at nåværende stormester, som tilfeldigvis jobber i Louvre, kan bruke bildene hans til å gi kodete beskjeder når han blir myrdet av en selvpiskende, latintalende albinomunk, slik at Robert Langdon, professor ved Harvard og hyggelig kar, på vill flukt fra politiet kan finne den hellige gral, som viser seg å være ingen ringere enn kvinnen han har flyktet sammen med; etterkommeren av selveste Jesus Kristus og Maria Magdalena?

Jeg må innrømme at når folk sier at de ikke likte Da Vinci-koden eller klarte å lese den fordi språket er så dårlig, så tenker jeg at det er bittelitt smålig av dem. Med et plott av så storslagent kaliber, skjønner jeg ikke at man har tilstedeværelse nok til å få med seg språket. Og at det er et noe usaklig argument i denne sammenhengen, selv om språk generelt er en viktig del av enhver leseropplevelse. For Da Vinci-koden er en sånn bok hvor språket helst bør være så effektivt og lettlest som mulig, slik at drivet i plottet kommer til sin rett. Aller helst skal man sluke setningene i et forrykende tempo, og da kan man ikke stoppe opp underveis å tenke: «Det var jammen en velformulert og elegant beskrivelse av Mona Lisa».

En sammenlikning mellom Da Vinci-koden og Umberto Ecos Rosens navn viser litt av poenget, siden begge bøker baserer seg på oppdagelsen av at en gammel myte viser seg å være sann. I Rosens navn er det den lærde fransiskaneren William av Baskervilles oppdagelse av at den delen av Aristoteles’ poetikk som omhandler komedien ikke er gått tapt for alltid, men at en avskrift befinner seg strengt bevoktet og hemmeligholdt i et kloster i middelalderens Italia. Rosens navn er holdt i et omstendelig og nyansert språk, inneholder lange partier med tunge filosofiske diskusjoner og refleksjoner om heksebrenning, litteratur og hvorvidt Jesus syntes det var greit å le eller ikke. Boken innbyr til en mye langsommere og reflektert lesning, selv om blodige lik av munker oppdages på daglig basis og en morder er på ferde. Jeg kan i hvert fall ikke skjønne annet enn at man må være ualminnelig interessert i Aristoteles hvis man ofrer nattesøvnen for å finne ut om poetikken virkelig fins (i boken) eller ikke. Med andre ord tror jeg det er vanskelig å skrive en roman som både har godt språk og reflektert innhold, og samtidig gjøre den vanvittig spennende.

Likevel mangler det ikke på spennende tanker i Da Vinci-koden, selv om man nok bør oppsøke mer pålitelige kilder før man endrer historiesyn helt. Man skal tross alt ikke ødelegge en god historie ved å fortelle sannheten. Men hvorfor spiller det noen rolle hvorvidt Jesus og Maria Magdalena var gift og fikk barn? Hvilke fakta fins egentlig om Jesus? Og hva er myter konstruert av den katolske kirke for å tjene helt andre formål? Hvor mye vet vi om prosessene bak det som i den kristne kulturen presenteres som statisk sannhet? So dark the con of man…

Min personlige favorittanke er hva som møter munken Silas, biskop Aringarosa og deres historiske forgjengere når de etter sin død står foran Perleporten og vil inn i Paradis. Jeg regner med at de vil få et forklaringsproblem når de skal gjøre rede for hvorfor de har tjent Jesus, som døde for dem på korset, ved å drepe alle hans etterkommere på jorden. «Vi gjorde det for deg, Jesus, bare for deg!» Jeg skulle ønske noen kunne skrive en bok om akkurat dét.