Måned: mars 2013

Krim fra gamle dager

the judge and his hangmanFriedrich Dürrenmatts Dommeren og hans bøddel (1950) er en kort og lettlest liten sak som var lest på en ettermiddag og bortimot glemt morgenen etter. Da passet det ganske dårlig at jeg for en gangs skyld klarte å fullføre lesesirkelboken tre uker før bloggdato, og ventet like lenge med å skrive innlegget. Men dommen min er klar: Det spiller ingen rolle om du leser eller ikke leser Dommeren og hans bøddel før du dør. Jeg vedder alt du har å testamentere vekk på at du uansett har glemt den når du står ved elven Styx og venter på at Charon skal svippe deg over.

Inspektør Bärlach jobber i politiet i Bern, og må etterforske drapet på kollegaen Schmied når denne blir funnet skutt i bilen sin i ei pittoresk sveitsisk veigrøft. Bärlach har langt fremskreden magekreft og trenger assistanse fra den yngre politimannen Tschanz. Alle spor peker i retning av den suverene Gastmann, Bärlachs erkefiende. Men ham får de ikke lov til å etterforske, fordi den imbesile sjefen deres Lutz mener at en mann med så mange penger, så gode diplomatiske forbindelser og en så veltalende advokat, umulig kan være en morder. Akk, ja. Man får rikelig anledning til å klaske seg i pannen mens man leser de 110 luftige sidene i Dommeren og hans bøddel.

«De er i grunnen et merkelig menneske, kommissær Bärlach.»

Bärlach svarte meget alvorlig: «Jeg er en stor, svart katt som gjerne går på musejakt.»

Uansett hvor hardt jeg prøver, klarer jeg ikke å tenke på Dommeren og hans bøddel som en ferdig roman. Det føles mer som å lese et helt streit utkast til en krimroman der femti prosent ennå ikke er skrevet, og alt som ennå ikke er skrevet er det som kan gjøre historien til en god krimroman.

Sammenlikningsgrunnlaget har jeg, siden jeg vurderer krimmanus for forlag som konsulent. Jeg kan bare konstatere at jeg har anbefalt forlag å refusere bedre krimskriverier enn dette, med veldig god samvittighet. Plottet er stusselig, spenningskurven laber, overraskelsene uteblir. Karakterene er så grovt skissert at jeg ville ha beskrevet dem som litterære typer dersom de hadde hatt noen særtrekk. Motivene deres er direkte uspennende, unyanserte og skrevet i stein. Som sagt, det virker som et utkast.

Romanens essens står og faller på dommer- og bøddeltematikken, som Dürrenmatt risser opp som en halvinteressant problemstilling som han verken gjør tankevekkende eller engasjerende. Han konstruerer noen pappfigurer som begår handlinger i et etisk grenseland, og så setter han punktum. Den fryktelige Gastmann sier et sted: «Man skyter da virkelig ikke en hund midt under en Bach-konsert.» Jeg synes i grunnen at den linjen oppsummerer sånn ca hvor alvorlig man trenger å ta denne romanen.

Noe sier meg at Dürrenmatt er stødigere på komedie enn på krim. Han er likevel kjent for å ha innført eksistensialistisk tenkning i krimsjangeren, og for å kritisere politiets metoder. Påstand nummer to er direkte latterlig, noe jeg kommer tilbake til. Det kan godt hende at han var den første forfatteren som introduserte eksistensialismen i en krimroman. Men han gjør det ikke særlig godt, så jeg vet ikke hvor mye kred jeg føler for å gi ham der. Jeg klarte aldri å peile meg inn mot noen eksistensialistisk problemstilling mens jeg leste. Jeg kjente igjen tankegangen når jeg la godviljen til, men forstod ikke hvor han ville hen med den. Jeg forstod ikke engang om Dürrenmatt forsøker å kritisere noe selv, eller om meningen er at leseren skal kritisere.

Eksistensialistisk filosofi satt til siden, er det desto enklere å si noe om romanens moralske dilemma – eller mangelen på sådan. For å si noe om det, må jeg nesten avsløre plottet og morderen. Bärlach vet at Gastmann har begått en hel haug forbrytelser i sitt lange liv som han aldri har blitt tatt for, og mange av forbrytelsene har han gjort bare fordi han har hatt muligheten til det. Men det er ikke Gastmann som har drept Schmied. Det har derimot Bärlachs sidekick Tschanz gjort, for å kunne overta Schmieds jobb, kjæreste og bil. Bärlach vet dette, og lar Tschanz drepe Gastmann for at det skal se ut som om Gastmann drepte Schmied. Deretter avslører Bärlach overfor Tschanz hva han vet, og er en sterkt medvirkende årsak til at Tschanz begår selvmord. Bärlach opphøyer seg selv til dommer, og lar Tschanz være bøddel. Og så kan man sikkert si at Bärlach både er dommer og snikbøddel overfor Tchanz.

De moralske spørsmålene her er så vidt jeg kan se om det er riktig av Bärlach å la Gastmann ta skylden for en forbrytelse han ikke har begått, fordi han ustraffet har begått en hel haug forbrytelser tidligere. Og om det er greit at Tschanz presses til selvmord, etter å ha drept Gastmann for å dekke over at han selv har myrdet Schmied for å overta livet hans med alle frynsegoder, og i farten har brutt minst tre av ti bud.

Svaret mitt er ja, det er helt greit. For Tschanz er det enten fengsel, som han fortjener, eller selvmord, som han velger selv. Han har selv satt seg i situasjonen, og velger selv hvordan han foretrekker å løse den. Ikke bare synes jeg at det er helt greit at Gastmann blir drept og må ta skylden for en forbrytelse han ikke har begått. Jeg synes til og med at ironien er helt nydelig. Det er karma. Guds kvern maler langsomt. In your face, Gastmann.

Det er flere grunner til at dette er et skrekkelig dårlig utgangspunkt for en krimroman. Den mest åpenbare grunnen er at moralske slag aldri kommer til å stå ved åpenbar skyld. Dürrenmatt forsøker kanskje å spørre om målet helliger middelet, og undersøke om det er greit at en politimann opphøyer seg selv til dommer over Gastmann og Tschanz. Men et slikt spørsmål kan ikke få noen tyngde i en krimroman dersom skylden er åpenbar, fordi krimleseren først og fremst bekjenner seg til moralske lover og rettferdighetsprinsipper, og er innforstått med at juridiske lover er feilbarlige og utilstrekkelige og derfor mindre viktige.

Krimlesere vil først og fremst ha rettferdighet, oppreisning og straff for de skyldige. Onde mennesker skal straffes, og gode mennesker skal igjen kunne ferdes trygt i verden. Vi bryr oss om helheten, ikke detaljene. Hvis en krimforfatter ønsker å diskutere moralske gråsoner, må alle enkle og åpenbare løsninger fjernes, og leseren må få et dilemma som er umulig å løse via svarthvitt-tenkning. Istedet gir Dürrenmatt leseren en lekende lett oppgave i å dømme de skyldige sammen med Bärlach. Dürrenmatt undervurderer rett og slett krimsjangerens effekt på tematikken, eller overvurderer leserens behov for å fintenke rundt etiske bagateller.

For at dommer- og bøddeltematikken skal kunne være interessant i en krimroman, må det finnes nyanser og usikkerhet. Det må finnes formildende omstendigheter som kan veies opp mot forbrytelsen, eller det må være tvil omkring skyldsspørsmålet. Eller man må tvile på dommerens evne til å tenke og dømme rettferdig. Hvis Bärlach for eksempel bare antok at Gastmann og/eller Tschanz var skyldige uten å ha bevis for det, og dømte dem på sviktende grunnlag. Eller det fantes omstendigheter som gjorde at man til en viss grad kunne forstå hvorfor de hadde begått drap. Eller Bärlach hadde noen personlig interesse av å dømme dem. Ingen av disse elementene finnes i romanen. Derfor kan man som leser i beste fall føle prinsipielt ubehag ved at to mordere straffes utenfor loven.

Dessuten finnes det ingen uskyldige som lider på grunn av Bärlachs valg. Så hva er egentlig problemet? Jeg heier på Bärlach, og gir blanke faen i hva stillingsinstruksene hans er så lenge han tyner sleske mordere og konspirerer for at de skal rydde hverandre av veien.

Jeg forstår ikke hvorfor Dürrenmatt har fått så mye skryt for en krimroman der alt er mislykket; spenningen, tematikken, karakterene og plottet. Men det jeg virkelig ikke forstår, er at noen kan oppfatte boken som en kritikk av politiets metoder. Jeg nekter å tro at folk leser denne boken og tenker at det finnes et fnugg av sannhet i skildringen av Bärlach & co sine etterforskningsmetoder. Manipulasjon og selvtekt er faktisk de delene som er lettest å svelge som virkelighetsnært. Resten av politiarbeidet er beskrevet som like fantastisk absurd og basert på samme stupide inkompetanse som filmene om Inspector Closeau.

Politimannen som finner Schmied drept i bilen, blir så forskrekket over å se et myrdet menneske at han dytter liket over i passasjersetet på bilen, setter hatten på liket for å skjule kulehullet i pannen, og spenner liket fast med sikkerhetsbeltet. Deretter kjører han både drapsoffer og åsted til nærmeste politistasjon, der han får ros for å ha gjort alt riktig.

Lutz og Bärlachs foretrukne metoder for politiarbeid settes riktignok opp mot hverandre. Lutz har vært i Chicago og New York, og er stor tilhenger av «moderne» kriminalteknikk, typ CSI på 1940-tallet. Aller helst vil Lutz utstyre sine politifolk med atomvåpen, som han sier. Lutz lar Berns mektige menn bestemme over etterforskningen, og synes at det må være greit. Som Gastmanns advokat sier: «Men De kan faktisk ikke få Gastmann i tale nå. Selv politiet må undertiden finne seg i å ta hensyn til selskapslivets uskrevne lover.» Lutz er i grunnen enig i det. Lutz ønsker nemlig å bli valgt inn i Berns viktige kretser, og da kan ikke en skarve drapsetterforskning av en død politimann komme i veien for det.

Bärlach foretrekker derimot en tilnærming til politiarbeid som er noe mindre korrupt, men enda mer slurvete.

Tschanz minnet ham om at Schmied hadde vært selskapskledt under frakken.

«Det ante jeg ikke noe om!» sa Bärlach.

«Men har De da ikke sett den døde?»

«Nei, jeg bryr meg ikke om å se døde.»

«Og dessuten stod det da også i rapporten.»

«Jeg synes enda mindre om rapporter enn om døde.»

Bärlach liker manipulasjon, underslag av bevismateriale og uoffisiell etterforskning mye bedre enn rapporter, observasjon og rettsmedisinske undersøkelser. Og så etterforsker han ut fra sin kjennskap til «den menneskelige natur». Hvis det da er mulig å finne noen menneskelig natur i de pappfigurene av noen kriminelle han etterforsker. Hvis dette er ment som en kritikk av politiets metoder, i hvilken ende skal man da begynne?

Gud hjelpe meg, så teit dette er. Det er faktisk så teit at jeg ville ha likt boken mye bedre hvis man hadde kalt den komedie, og sluttet å late som om dette er en bok det er mulig å ta seriøst. Mange liker å tenke at alt var bedre før, inkludert krimromaner. Dommeren og hans bøddel er et bevis på at det ikke er sant, og at krimsjangeren faktisk har utviklet seg svært mye på 60 år. Å lese Dommeren og hans bøddel opp mot dagens krimromaner er som å sammenlikne neandertalere med homo sapiens. Noe som sannsynligvis også forklarer hvorfor Dürrenmatts krimromaner ikke lenger utgis i Norge i dag.

Lesesirkel 1001 bøker: Dommeren og hans bøddel

the judge and his hangmanDet er påske, årets store krimhøytid, og jeg har innført en ny tradisjon i lesesirkelen som sier at vi i påskemåneden skal lese en krimbok sammen hvert år fra og med nå. Hvilken krimbok vi skal lese neste år, kan du være med å stemme på til høyre på bloggen.

I år ble det Friedrich Dürrenmatts Dommeren og hans bøddel. Boken regnes som en av kriminallitteraturens klassikere, og ifølge wikipedia har Dürrenmatt fått mye skryt fordi han kombinerer eksistensiell filosofi med krimsjangeren. Vel, vel, det får vi nå se på da. I tillegg til kriminalromaner skrev Dürrenmatt også skuespill, noveller og dikt, og han er omtrent like kjent for komediene sine som for krimromanene.

Dommeren og hans bøddel ble utgitt i 1950, og var hans første bidrag til krimsjangeren. Her møter vi for første gang den kreftsyke etterforskeren Bärlach, som jobber i politiet i Bern. Bärlach må etterforske dødsfallet til kollegaen Schied når han blir funnet skutt og drept på en øde veistrekning. Med seg på laget har han den unge etterforskeren Tschanz, som raskt får ferten av den rike kjeltringen Gastmann – en gammel kjenning av Bärlach.

Jeg har den aller lateste påske du kan tenke deg, med fyr i peisen og Sherlock Holmes-lesing som eneste plan for dagene. For at ikke denne perfekte påskekrimidyllen skal avbrytes av for hyppig bloggrelatert virksomhet, kan du begynne å publisere innlegg allerede i dag, og så skal jeg lese når jeg trenger en pause fra Sherlocks eventyr.

Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, slik at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.

Mitt innlegg kommer i morgen. God påske så lenge!

Porno i bokhandelen

Fanny HillKlær skaper folk. Du er hva du spiser. Si meg hvilke bøker du leser, og jeg skal si deg hvem du er. Det har nettopp vært Mammutsalg igjen, og jeg klarte såvidt å berge meg gjennom det hele uten å pådra meg litteraturvitenskapelig posttraumatisk stressyndrom.

Mammutsalget burde egentlig ha vært grei skuring, for jeg syntes ikke utvalget i år var særlig spennende. Dessuten var bøkene altfor dyre. Når man har bokblogget en stund og vennet seg til å få årets bøker gratis tilsendt fra forlagene, virker ikke fjorårets bøker til halv pris særlig forlokkende lenger. Men så hadde jeg da også de aller fleste bokutgivelsene i verdenshistorien hjemme i stua allerede, minus to Mammut-titler fra 1001-listen over bøker man må lese før man dør: Fjodor Dostojevskijs Opptegnelser fra et kjellerdyp (1864) og John Clelands Fanny Hill (1748).

I retrospekt innser jeg at jeg burde ha gjort en større innsats for å kjøpe bøkene samme dag, i samme bokhandel, samlet. Dostojevskij og Cleland, to klassiske herrer. For den raffinerte litterære smak. For connaisseuren. Med Dostojevskij & Cleland under armen kunne jeg ha spasert passe distré bort til kassen med et fordypet og umiskjennelig intellektuelt uttrykk i ansiktet og gjort det klinkende klart for all verden at jeg er en kresen og uhyre velskolert leser som helst bare leser litteratur utgitt før 1800, men selvfølgelig er villig til å gjøre et unntak for Dostojevskij, den berømte russeren.

Eventuelt at jeg – tross min relativt unge alder – har pløyd meg gjennom alt av Dostojevskijs skrifter bortsett fra hans mer obskure ungdomsverker, og på fritiden også er klar til å foreta en lingvistisk analyse av den eldre erotiske litteraturens bruk av eufemismer for kjønnsorganer i bevegelse. Jeg kunne ha antydet at jeg er en leser som – tross min relativt unge alder – tar anstøt av moderne litteratur fordi den er for triviell, og fordi den mangler nødvendig tyngde til – hva skal man si – å ha noen betydning for menneskehetens videre utvikling mot åndelig, språklig og moralsk perfeksjon.

I stedet for å virkeliggjøre denne fantasien om sublim selvfremstilling som universitetets hjernevaskprogram innprenter i enhver litteraturviter, ville skjebnen ha det til at jeg fikk tak i Dostojevskijs bok på salgets første dag, og måtte innom en annen bokhandel senere for å få tak i Cleland. I min indre verden var Cleland fremdeles Cleland; den andre halvdelen av de klassiske herrene Dostojevskij & Cleland; udødelige gentlemen, litteraturhistoriske klenodier og 1001-listekryss.

Inntil jeg så forsiden på Fanny Hill, der det står hvitt på svart at «pornoen ikke bare må nytes i hemmelighet under dyna», og skjønte at jeg var i ferd med å kjøpe porno. Pornografi, altså, ikke erotikk, men in your face porno. Ved personlig frammøte. Over disk. Uten Dostojevskij-alibi. Uten frakk i nøytrale beigetoner og sort hatt jeg kunne trekke ned over skamfulle solbrilledekkede øyne. Uten noe identitetskort på brystet som viste at jeg er en seriøs litteraturviter som har forpliktet meg til den vestlige kanon og 1001-listen, og ingen pervers litteraturmisbruker med dårlig smak. Jeg var i ferd med å gå bort til kassen med bok i hånd og si, indirekte og uten ord: «Jeg er veldig kåt, og ser frem til å bli tilfredsstilt av denne boken. Ja takk, jeg vil gjerne ha pose.»

Jeg har ingen tidligere erfaring med å kjøpe pornografi, og ville ikke ha visst hvordan disse tingene fungerte hvis jeg ikke nylig hadde lest Mikael Niemis helt fantastiske og på alle måter spektakulert morsomme roman Populærmusikk fra Vittula, hvor Niemis hovedperson Matti innvier leseren i pornografikundens comme-il-faut:

«En ettermiddag mot slutten av vårterminen lå jeg på senga og bladde i et nummer av Lektyr. Jeg hadde kjøpt det i smug på en tur til Luleå, hvor ingen kjente meg og ingen kunne lage ubehageligheter. Det fantes ikke noe verre enn megetsigende blikk fra middelaldrende krølltangkjerringer på Konsum, som kjente både mamma og pappa og selv hadde søte døtre i parallellklassene. Å kjøpe Lektyr var det samme som å innrømme at man var kåt. Og dermed blottstilte man seg, kom på defensiven og risikerte å rødme og begynne å hakke og stamme.»

Akkurat dette sitatet slo ned i meg da jeg stod der med boken i hånden og kjente tilløp til panikk. Jeg pleier ellers aldri å rødme, hakke eller stamme, men så kjøper jeg da som sagt heller aldri pornografi. Jeg rødmet skrekkslagent bare ved tanken på å skulle spasere bort til kassen med den enslige Fanny Hill i hånden, som om det eneste som fristet meg i en bokhandel med tusenvis av bøker var en bok med en rompe på forsiden. På grunn av Mikael Niemi visste jeg nøyaktig hva de andre i bokhandelen ville tenke om mitt valg av litteratur. «Hun kom hit ens ærend for å kjøpe en bok om prostitusjonens gleder!»

Er det så farlig da? spør du sikkert. Er ikke jeg en moderne og frigjort kvinne i min beste alder som kan kjøpe så mye porno jeg bare vil? Joda. I prinsippet er jeg det. I prinsippet er jeg i tillegg en liberal feminist som i enhver prinsipiell diskusjon vil forsvare enhver kvinnes prinsipielle rett til å søke seksuell tilfredsstillelse gjennom trykte og solid innbundne medier. Og jeg både kan og vil forsvare denne prinsipielle retten så lenge jeg ikke blir mistenkt for å være en slik vellystig kvinne selv. Så fort det skjer, begår jeg mytteri i egne rekker og overlater frivole kvinner til å tale sin egen sak. Prinsipper har man nemlig bare i fredstid, inntil det blir hett rundt ørene. Politikerens første bud.

Jeg er riktignok en moderne kvinne, men først og fremst er jeg akademiker. Som alle vet er akademikere mennesker med litt skjøre, følsomme sinn som tenker seksualitet som et rent esoterisk og potensielt transcendentalt fenomen. Vi er mennesker som blir lettere forvirret når det er snakk om forplantning og kropp, og tenker «kropp? hvilken kropp? ah, du mener det uinteressante og litt plagsomme vedhenget som hjernen min drasser rundt på?» Vi har ingenting imot kjønnsdrift, for all del. Men for oss handler kjønnsdrift primært om den harmoniske symbiosen som en sjelden gang oppstår mellom alfabetet og vellykket mental stimuli, og er derfor så uunngåelig intimt at det er pinlig å snakke om.

Men bare så det er sagt: Hvis jeg hadde kjøpt Fanny Hill for å lese den under dyna, ville jeg ha gjort det med hevet hode, uten å rødme, hakke eller stamme. Ikke minst ville jeg ha bestilt den i posten under falskt navn fra et asiatisk firma som leverer varene i umerkede brune konvolutter. Det jeg ikke kan takle, er at vilt fremmede mennesker i bokhandelen gjør seg opp skitne tanker om hvorfor, hvor og hvordan jeg vil lese Fanny Hill. Men dessverre er det nettopp det de gjør, ettersom jeg lever i en verden der folk til og med dømmer andres seksualliv ut fra bredden på sengene de kjøper, som Michel Houellebecq avslører i Utvidelse av kampsonen:

«Å kjøpe en enkeltseng er det samme som å innrømme offentlig at man ikke har noe seksualliv, og at man ikke regner med å få det i overskuelig eller endog i uoverskuelig framtid (for en seng holder lenge i våre dager, langt utover garantitiden; det er snakk om fem eller ti år, kanskje til og med tjue år; det er en alvorlig investering, som praktisk talt binder deg for resten av livet; man vet bare så altfor godt at senger i gjennomsnitt varer mye lenger enn ekteskap). Selv det å kjøpe en 1,40-seng virker litt småborgerlig og knuslete; i selgerens øyne er det egentlig kun 1,60-senger som gjelder; kjøper du en 1,60-seng har du vunnet deres respekt, deres aktelse, kanskje får du til og med et lurt lite smil på kjøpet; det får du kun for 1,60-senger.»

Hva er det da jeg innrømmer ved å kjøpe Fanny Hill? Bortsett fra at jeg er kåt, som Mikael Niemi allerede har bevist. Innrømmer jeg at jeg har et seksualliv, eller at jeg ikke har et seksualliv? At jeg skulle ønske at jeg hadde et seksualliv, eller at jeg har et seksualliv som jeg skulle ønske var bedre? Eller er pornografisk litteratur for de som allerede har et perfekt seksualliv? Nei, selvfølgelig er det ikke det, da hadde man valgt praksis over teori hver eneste gang. Jeg kan derfor ikke skjønne annet enn at det å kjøpe pornografiske bøker er å innrømme offentlig at man liker sex, men ikke får det helt til. Det er en slags offentlig tilståelse av ens egen seksuelle utilstrekkelighet. Eventuelt at man er akkurat som karakterene i boken; helt umettelig, får aldri nok. Your choice.

Ærlig talt vet jeg ikke hva jeg foretrekker at folk skal tenke om meg hvis de først skal spekulere – noe jeg takket være Niemi og Houellebecq vet med sikkerhet at de gjør. Men jeg forsonet meg på et vis med tanken på den ti meter lange Canossagangen til kassen. Da jeg la boken på disken hadde imidlertid en annen gruoppvekkende tanke dukket opp, og den var enda verre: At jeg – seksuelt utilstrekkelig eller ikke – risikerte å bli oppfattet som et menneske med dårlig smak i litteratur.

Jeg kan tåle mye her i livet, så lenge krenkelsene rammer meg som menneske, og ikke som litterat. Men grensen min går ved å bli oppfattet som en tilhenger av disse «bend over, spank me»-bøkene som er så i vinden for tiden. Det er mye bedre at folk tror jeg har et utilstrekkelig seksualliv enn at de tror mitt begrep om litterær kvalitet handler om at the juicy bits i bøker må være så juicy som overhodet mulig, og at jeg skumleser alt annet. Jeg begynte nesten å grine foran kassen fordi noen kunne tro at jeg frivillig har lest Fifty Shades of Grey i tre bind og likt det så godt at jeg vil ha mer. At jeg er blant kvinnene som siteres på pornografiske bokomslag med gullkorn som: «Hvis du likte Fifty Shades, vil du elske denne!» Og virkelig mener det.

Hvordan det gikk til slutt? Tja. Før jeg hadde rukket å stamme fram at «boken er en … eh … gave til en venninne», begynte mannen i kassen å snakke om det eneste han var interessert i her i verden, nemlig været. Hva han mente om mitt seksualliv og min smak i litteratur må ha blitt borte for ham midt oppi de meteorologiske rapportene hans. Han hadde rett og slett så mye på hjertet om været at han ikke lot meg gå. Han fortalte meg at han fremdeles kunne huske sommeren 1964 i Bodø, med temperaturer, nedbør og vindretning, og lurte på om jeg også husket hvor fantastisk den sommeren var? Ettersom jeg er født i 1980, var svaret nei.

Men spørsmålet hans var en lettelse. Jeg mener, hvis en mann kan stå en halv meter unna meg og spørre oppriktig om jeg nærmer meg seksti år, lever han sannsynligvis i sin egen verden. Hvis jeg er riktig heldig, lever han i en type avseksualisert verden der Niemi & Houellebecqs kjøpslov ikke gjelder. De skriver tross alt om virkelighetens verden, og jeg fikk ikke inntrykk av at mannens grep om virkeligheten var spesielt solid. For alt jeg vet har han aldri hørt om seksualitet, verken i eller utenfor litteraturen.

Så jeg konkluderer med at jeg slapp unna med skrekken. Jeg har kjøpt pornografisk litteratur for første og siste gang i mitt liv, og fått meg en lærepenge. Du bør derfor glede deg til min lingvistiske analyse av Fanny Hills eufemismer for kjønnsorganer i bevegelse, for det blir med den ene analysen. Boken skal selvfølgelig leses med begge hender godt plantet over dyna. Etter dette innlegget tør jeg ikke annet.

Victoria

Victoria+hovedplakatI går var jeg på festpremieren av «Victoria» sammen med Bokelskerinnen og Rose-Marie. Jeg må nesten skrive noen ord om det når jeg for en gangs skyld ser film på kino før alle andre og ikke på dvd fem år etter. Men filmanmeldelser er absolutt ikke min greie, så dette er synsing fritt etter min upålitelige hukommelse. I motsetning til mine litteraturanmeldelser, som du formodentlig regner som uttømmende versjoner av sannheten.

Torunn Lians film er selvsagt basert på Knut Hamsuns roman Victoria (1898). Møllersønnen Johannes forelsker seg i overklassejenta Victoria som ung gutt, og klarer aldri å glemme henne. Men de sosiale forskjellene står mellom dem og Victoria forlover seg med Otto for å redde faren ut av økonomiske problemer. Samtidig kommer Johannes seg opp og fram her i verden som forfatter. Johannes og Victoria elsker hverandre, men får hverandre aldri. Det ender med at Victoria dør av tuberkolose, og etterlater seg et brev til Johannes der hun innrømmer at hun alltid har elsket ham, og bare ham.

I likhet med mange andre leste jeg Victoria som tenåring. I motsetning til mange andre likte jeg ikke boken. Jeg syntes verken den var nydelig eller rørende, bare irriterende og litt sykelig. Victoria plantet på mange måter det første frøet til mitt livslange hatforhold til Knut Hamsun, irritasjonsmessig så langt kun overgått av Pan og Rosa. Johannes og Victoria var for ustabile, stolte, omskiftelige, barnslige og usympatiske til at jeg klarte å bry meg om dem, og uten innlevelse fikk jeg ikke noe ut av boken. Filmen likte jeg derimot ganske godt, kanskje fordi noen av de irriterende trekkene ved historien forsvant da jeg fikk se Johannes utenfra og slapp å se Victoria gjennom hans blikk, skapt av hans humørsvingninger og skjøre selvbilde.

Iben Akerlie og Jakob Oftebro spiller hovedrollene som Victoria og Johannes. Jeg synes de spiller godt. Iben Akerlie er en nydelig Victoria, og hun er akkurat passe utilnærmelig og yndig til at jeg kjøper Johannes’ fascinasjon for henne. Flere kritikere har trukket frem at det virker som om hun gjør seg til, men jeg oppfattet det som hele poenget; at Victoria er en ung kvinne som prøver å spille skuespill. Dels fordi hun som overklassejente fra 1800-tallet er oppdratt til å være litt kokett og tilgjort, blafre med øyenvippende og se smukk og skjønn ut. Dels fordi det er en måte å holde Johannes på trygg avstand og skjule følelsene hun egentlig har for ham. Samtidig er Akerlie utrolig god på avslørende blikk og har et repertoar av ansiktsuttrykk det er svært lenge siden jeg så hos en kvinnelig norsk skuespiller. Et par steder fungerte det ikke; hun klarer ikke å gråte overbevisende, og det blir til tider i overkant mye fnising. Men alt i alt syntes jeg hun klarte å skape en sammenheng ut av romanfiguren Victorias omskiftelige og barnslige luner og samtidig gjøre henne sympatisk.

Jeg liker også Jakob Oftebros tolkning av Johannes atskillig bedre enn den Johannes jeg husker fra boken. Den furtne, melankolske og barnslig stolte Johannes jeg husker fra romanen blir i Oftebros skikkelse en oppriktig forelsket ung mann som har mer sunn selvrespekt enn barnslig stolthet, mens han samtidig nærer skriveriene sine på den ulykkelige kjærligheten. Sånn må det nesten være på film, for jeg tviler på at man ellers ville ha klart å lage noe særlig til helt ut av Hamsuns Johannes på lerretet. Uten tilgang til tankene hans tror jeg han bare ville ha virket ubehagelig intens og slitsomt selvbevisst; en sånn fyr som stirrer misunnelig på andre mens han synes synd på seg selv og henger med geipen. Oftebro har også et forbilledlig uttrykksfullt ansikt, med dertil hørende lysende fremtid i filmbransjen. Dette ansiktet er dessuten så billedskjønt og følsomt at jeg sannsynligvis ville ha blitt forelsket i hans forelskede blikk hvis jeg var ti år yngre. Ti år eldre enn jeg kunne ha vært, konstaterer jeg istedet at norsk ungdom er fin, og flink til å spille skuespill.

Det andre jeg stusset på med anmeldelsene, var at filmen visstnok er for stiv og gammeldags. Eh. Det foregår jo ved forrige århundreskifte, eller hur? Hvis britene kan lage autistisk korrekte kostymedramaer fra 1800-tallet på løpende bånd, hvorfor kan ikke vi? Personlig var det gammeldagse det jeg likte best med filmen, både miljø, dialoger og tematikk. Høydepunktet sånn sett var en scene utenfor Nationaltheatret der moderne krimskrams var fjernet og alle bygningene rundt var tidstypiske for 1898. Dessverre har Christiania tapt seg etter at byen ble omdøpt til Oslo i 1925.

Jeg håper forresten ikke at kritikerne her etterlyser filmversjoner av Hamsuns romaner radbrukket og tilpasset moderne tid med «relevans», for Hamsuns romaner skal ha for det, de har aldri vært relevante. Romaner blir ikke det når karakterene er ukritisk oppslukt av seg selv. Men hvorfor ikke? Man kunne jo alltids ha laget en moraliserende og politisk korrekt norsk-pakistansk versjon av Victoria med forbudt kjærlighet og bhangra-musikk, og gitt Hamsun en grunn til å snu seg et par ganger i sin ariske grav.

Uansett er Lians film soleklart plassert i Hamsun-land, og tidskoloritten og naturen er fantastisk. Selv om det er filmet i Sverige. Som nordlending tillater jeg meg å bli litt opprørt over akkurat dette. Men hvis det var et poeng at man skulle filme i solskinn, var det vel ikke annet å gjøre. Det er en grunn til at alle nordlendinger flykter til Sverige i sommerferien, ettersom regnet avløses av solskinn på svenskegrensen hver bidige gang. Heldigvis har svenskene både bjørkeskog og hundekjeks i tillegg til solskinn, så jeg skjønte ikke at det var filmet i Sverige før rulleteksten. Inntil da var jeg bare imponert over at de hadde klart å spille inn hele filmen i løpet av de fem fine sommerdagene Nordland har hatt de siste tre årene.

«Victoria» er i det hele tatt en vakker film. Vakre mennesker, vakre omgivelser, vakker musikk. Det er fint. Stemningsfullt og fint. Hvis jeg skal klage på noe, og det skal jeg, så er det at jeg fikk store problemer med å forstå hva som skjedde og hvorfor det skjedde mot slutten av filmen. Merknad: Jeg er usikker på om klagen gjelder filmen eller boken. Etter at Victoria var kvitt Otto, kunne hun etter mitt skjønn gifte seg med Johannes istedet. Hvorfor det ikke ble noe av, fikk jeg aldri tak i. Jeg husker ikke hva som var grunnen i boken, sannsynligvis fordi jeg ikke fikk tak i grunnen da heller.

I en tårevåt scene i den svenske bjørkeskogen snufser Victoria fram noe om forsikringspenger og selvmordsplaner, og Johannes avslører at han har forlovet seg med en fjollete tenåring ved navn Camilla. Ikke hans ord, riktignok, men likevel. Johannes har blitt en vellykket forfatter med hatt og frakk, Victoria en fattiglus med alkisfar og død forlovede. De sosiale forskjellene er der nok fremdeles, men dette er tross alt Norge, ikke India, og Camilla er heller ingen fattigjente. Det jeg overhodet ikke klarte å skjønne, var at Johannes for alvor vil avvise sitt livs store kjærlighet for å gifte seg med en tåpelig jentunge.

Men det var akkurat da jeg fikk den velkjente Hamsun-stemningen – eller opplevde Hamsun-magien, om du vil – for dette er Knut Hamsun i et nøtteskall for meg. En total mangel på logikk, karakterer som tar ubegripelige avgjørelser, og anstrenger seg til det ytterste for å ødelegge mest mulig for seg selv. Hvis noen kan forklare meg hvilke grunner Johannes og Victoria hadde for å bekrefte sin egen ulykke i filmen, er jeg takknemlig for svar. Jeg fikk det rett og slett ikke med meg. Er poenget her at man bare vil ha noen sånn at man kan få tilfredsstillelsen av å avvise dem? Og at man som publikum skal synes at dette sløseriet ved kjærlighetens alter er tragisk, og ikke bare umodent? Hamsun-irritasjonen var igjen på plass, tidsnok til å la meg se Victorias død og Johannes’ sorg med stål i hjertet. Men igjen, jeg var irritert nok til ikke å felle en tåre over slutten av romanen, så det ville ha forbløffet meg hvis jeg ble trist denne gangen. Hamsun er Hamsun, tross alt.

Kort sagt: Jeg likte filmen mye bedre enn boken. Filmen kan jeg gjerne se igjen, mens jeg takker min skaper for at jeg aldri trenger å lese boken på nytt. Jeg har ingen problemer med å anbefale filmen til folk som liker kostymedramaer, ulykkelige kjærlighetshistorier eller Hamsuns romaner. Men det må sies at det er en jentefilm. Hvis du skal invitere med deg en mann på denne, anbefaler jeg å lokke ham med mye mer enn bare godteri.