Måned: november 2012

The Mysteries of Udolpho

Handlingen i Ann Radcliffes gotiske romanse The Mysteries of Udolpho (1794) er lagt til Frankrike og Italia i 1584. Emily St. Aubert har vokst opp i pittoreske omgivelser i Gascogne med to engleaktige foreldre som har oppdratt henne til å bli en enkel og dydig sjel med sans for naturens og kunstens sublime skjønnhet. Moren dør etter kort tids sykdom og Emily og far St. Aubert legger ut på en reise til Languedoc i håp om at faren skal overleve et anfall av den samme sykdommen. På veien møter de hedersmannen Valancourt, på alle måter skapt for å være Emilys store kjærlighet og svigerfars drøm. Men faren dør, og Emily ender opp i fangenskap hos den sadistiske tantens grådige nye ektemann Count Montoni i hans slott Udolpho. Det ser ikke lyst ut for stakkars Emily.

Jeg har bare rukket å lese 68 av 620 sider, men jeg har lest introduksjonen i boken og vet at Emily heldigvis vil ende lykkelig opp i Valancourts armer etter at begge har gjennomgått a great many tribulations på hver sin kant. Introduksjonen avslører nemlig både slutten og hele plottet i det den kaller en anmeldelse av boken; en anmeldelse som kun består av en gjennomgang av handlingen og en oppfordring om å lese boken. Joda, det er liksom derfor jeg har kjøpt den, da. Romanen beskrives imidlertid som en psykologisk thriller, så da regner jeg med at den psykologiske dybden i disse romantiske karakterene blir så imponerende og skummel utover i boken at jeg kommer til å være takknemlig for at jeg slipper å være nysgjerrig på slutten i tillegg. Inntil videre får jeg bare nyte naturskildringene som så langt utgjør ca 50% av teksten.

Jeg har allerede avslørt at jeg har ledd mye på bokens bekostning, og derfor virker det sikkert som om jeg ikke liker den. Men det gjør jeg! Den er så langt veldig koselig, på samme måte som å være sammen med barn i naturen. Det kan være en tålmodighetsprøve, men man blir smittet av den barnslige entusiasmen deres. Vårt elskelige lille trekløver er mye verre enn unger. «Se, et tre! Og en blomst! Og et fjell! Og en fugl! Og en skog! Og en bekk! Og en sau! Blå himmel! Gress! Frisk luft! Se på utsikten, folkens!» Stor begeistring, hver eneste gang solen står opp eller går ned, eller befinner seg et sted midt imellom. Emily, St. Aubert og Valancourt har reist gjennom Pyreneene på vei til kysten og de er så barnslig fortryllet av alt de ser at jeg er fristet til å kalle dette historiens første miljøvernroman. De nyter naturen med samme iver som andre folk styrter brennevin.

De kommer seg aldri i hus om kvelden fordi de bare nyte enhver vakker utsikt de kjører forbi, gjerne mens Valancourt kurtiserer Emily med noen dikt han liker spesielt godt. Og så må de tørke tårene, alle sammen, for det er ingenting som føles så sterkt og vakkert som å se naturen på sitt mest romantiske. De blir så melankolske, og må tenke på alle de har mistet som ikke kan oppleve utsikten sammen med dem. Ikke et ondt ord om å være lettrørt, altså, for jeg kan selv gråte av det mest utrolige. Jeg er bare ikke vant til gråt som en plenumsaktivitet. Jeg er heller ikke vant til at man gråter sammen med fremmede mennesker, bare fordi de nevner temaer som ligger ens hjerte nært, som for eksempel kjærlighet. Men for all del, de er rett og slett skjønne mennesker, hvis aller største glede her i verden er å sitte under et tre (Radcliffe er veldig nøye med å opplyse om hvilken tresort) mens de spiser enkel mat og Emily spiller på lutt. Så søtt! Så romantisk! Og samtidig så utrolig vittig.

Høydepunktet så langt har vært Valancourts inntreden på arenaen. Jeg er klar for spontant å vedta som sannhet at man kan vite hvilken bok man har med å gjøre ut fra måten bokens mannlige helt introduseres for leseren. I dette tilfellet kommer Valancourt hoppende frem fra noen busker i veikanten i jegerhabitt, omgitt av hundene sine, med våpen og en kjepp som «as he held it, added to the manly grace of his figure». Manly grace = Prince Charming. Sånn er det bare. Leseren er overbevist før Valancourt i det hele tatt har rukket å åpne munnen. Det er kanskje like greit siden Valancourt har en forkjærlighet for å sitere vakker romantisk poesi, uoppfordret og i utrengsmål. Men Emily og svigerfar St. Aubert må også overbevises, og det klarer Valancourt lekende lett gjennom et knippe edle og uselviske handlinger.

Første ildprøve kommer samme kveld, idet trekløveret tar inn for kvelden hos en fattig familie midt i ødemarken. Valancourt ønsker å gi sengen sin (den mest komfortable) til St. Aubert siden han er invalid. St. Aubert blir noe støtt av at Valancourt ikke er galant nok til å tilby sengen til den skjønne unge kvinnen Emily. Men den skjønne unge kvinnen elsker sin invalide far høyere enn seg selv, og dermed har Valancourt plantet den første kimen til grenseløs beundring og ekte kjærlighet i hennes skjønne unge bryst. Idet St. Aubert klatrer opp i Valancourts seng – mens Valancourt ligger på en benk utendørs, tapre mannen – oppdager svigerfar imponert at gutten har tatt med seg bøker av Homer, Horats og Petrarca ut på tur i ødemarken. Uselvisk og lærd. Vis meg boksamlingen din og jeg skal si deg hvem du er.

Neste kveld skal deres veier skilles, men Valancourt kan ikke slite seg løs fra den skjønne og beskjedne Emily. Han kommer ridende etter dem, og i et stresset øyeblikk skyter St. Aubert ham i armen i den tro at han er en røver. Fullt kaos. Valancourt blør og Emily besvimer. Invalide St. Aubert vet ikke hvem han skal se til først, og det oppstår en sødmefylt oppvisning av selvutslettende følelser hvor alle tenker på noen andre enn seg selv. Men Valancourt går selvfølgelig av med seieren, når han forstår at Emily har besvimt på grunn av ham.

Valancourt, who heard these calls, and also the repeated name of Emily, instantly understood the subject of distress; and almost forgetting his own condition, he hastened to her relief. She was reviving when he reached the carriage; and then, understanding that anxiety for him had occasioned her indisposition, he assured her, in a voice that trembled, but not from anguish, that his wound was of no consequence.

Det skal virkelig godt gjøres å skrive seg opp på dette nivået av romantiske klisjeer. Men Radcliffe klarer det så godt at jeg ler salig likevel. Dessuten må jeg bare konstatere at romantikken i våre dager dessverre er død. Kvinner får ikke lenger lov til å besvime skjødesløst ved tanken på blod og lidelse, og menn kan derfor ikke lenger komme dem tappert til unnsetning. Men hvordan skal man da kunne bevise sin kjærlighet? Jeg bare spør. Kjærligheten ligger i skjelvende stemmer og sjenerte blikk. Uskyld og dydighet, folkens. Valancourt kan være så manly han bare vil, men jeg vedder på at det han har aller mest lyst til når han sitter ved siden av Emily og nyter den vakre utsikten, er å holde henne i hånden.

Jeg blir frustrert over Radcliffes uendelig langsomme ferd mot noe som kan likne på handling, men i mellomtiden lærer hun meg et og annet om hvordan rødmende romantikk foregikk før internett og smusslitteraturen ødela alt. Når de to unge elskendes veier skilles ved middelhavskysten, oppdager Emily at Valancourt har lagt igjen en utgave av favorittdiktene sine i vognen hennes, der han har streket under alle sitatene han har lest for henne, samt noen sitater han ikke har hatt mot nok til å lese høyt. La oss alle si det høyt sammen: Naaaaaaw! Gud, så romantisk! Emily sitter i vognen og tar innover seg at han virkelig elsker henne, og kjenner på den fantastiske følelsen av å være elsket av denne snille og på alle måter skriftlærde og dannede mannen med så god smak i lyrikk. Hjertet mitt smelter. You go girl!

Meeeen. Så er Valancourt da også skapt av en kvinne. Neste måned skal vi lese L.G. Lewis’ The Monk, utgitt samme tiår som The Mysteries of Udolpho, og skrevet av en nitten år gammel mann med sex på hjernen. Såvidt jeg har forstått handler boken mest om kåte munker og gravide nonner, med mye sadistisk vold og ikke et ømt blikk i sikte. Så dette handler muligens ikke så mye om fortid vs nåtid, men at menn er fra Mars og kvinner er fra Venus og at de skriver bøker deretter. Kanskje har ikke Valancourt så lyst til å holde Emily i hånden likevel. Kanskje siterer han lyrikk mens han forbanner svigerfar som forhindrer ham fra å rive opp Emilys kjole og vise henne nye måter å nyte naturen uselvisk på. Jeg har i alle fall forstått det sånn at Valancourt reiser til Paris for å leve et lastefullt liv mens Emily vansmekter dydig på Udolpho. De har hver sine prøvelser de må gjennomgå før de kan gifte seg med hverandre, men jeg vedder på at Valancourt trives veldig mye bedre med sine prøvelser enn det Emily gjør, der han møter kvinner som er betraktelig mindre beskjeden enn henne.

Inntil jeg kommer så langt i boken at jeg kan finne ut mer om Valancourts fall fra tapper helt til dekadent levemann, adopterer jeg Mariannes kallenavn på Valancourt og Emily: Sirupsnippen og Persillebladet. Meget presist spikerhodetreff fra Marianne, det der. For selv om de to unge elskende er så søte og fortryllende som de kan få blitt, er det noe jeg savner her. De har absolutt alle kvaliteter et menneske kan ha, bortsett fra det vesentligste, nemlig personlighet. De hadde klart seg utmerket hvis livet og litteraturen skulle sammenliknes med katolikkenes kardinaldyder- og synder, som jeg mistenker at Radcliffe gjør, men de eier ingen særtrekk. Derfor lider Valancourt også et knusende tap mot de to romantiske heltene som foreløpig er kronet som konger i mitt hoff: Jane Austens Mr Darcy og Charlotte Brontës Mr Rochester. De er ikke spesielt romantiske, men de har desto mer interessante personligheter, inkludert dårlige og usympatiske sider. Og let’s face it. Romantikk hjelper sånn ca ingenting hvis man kjeder livet av seg.

Jeg koser meg virkelig med The Mysteries of Udolpho, jeg gjør det. Jeg har ikke tid til å lese den ferdig i denne omgang, for Radcliffe skrev bøker for lesere som hadde et betraktelig mindre hektisk liv enn det moderne lesere har. Men jeg skal lese den ferdig en dag. Som kompensasjon for at dette er den av lesesirkelbøkene jeg hittil har lest minst av og likevel blogget om, får innlegget mitt bli desto lengre. Det er nemlig enda en grunn til at jeg ler meg gjennom Radcliffes velformulerte romantiske krumspring, og det er at boken er så umiskjennelig romantisk i historisk forstand, altså som representant for den litteraturhistoriske retningen romantikken. Den er rett og slett et prakteksemplar av et verk fra romantikken, egnet for undervisning i hva perioden handler om.

Jeg har aldri likt litteratur fra romantikken noe særlig, ganske enkelt fordi jeg aldri har funnet noe ved den det går an å like. Som estetisk/filosofisk retning blomstret romantikken i Europa i tidsrommet 1800-1830, og var en motreaksjon til den vitenskapsbaserte opplysningstiden, og ble avløst av den mer jordnære realismen. I mitt hode har romantikken alltid vært den perioden da europeiske åndsmennesker tok en pause fra fornuften og tenkningen, og begynte å skrive inderlige dikt som flommet over av følelser og natur. Forbindelsen romantikk – lyrikk henger nok sammen med at lyrikken ble dyrket over noen annen sjanger i denne perioden, og det er de romantiske dikterne som er blitt stående som de beste representantene for ettertiden. Wergeland, Goethe, Schiller. Wordsworth, Keats, Yeats, Shelley, Byron og Colerigde. Kjedelige greier alt sammen.

Det gikk for det meste i fuglekvitring, vinden som bruser i trær, ensomme gjetere blant gressende sauer, klokker som klinger vakkert i det fjerne, dugg i gresset, klukkende bekker i fjellet og den ene vakre solnedgangen etter den andre. Variasjoner over temaet «elg i solnedgang». For ikke å snakke om tårevåte øyne, ømme hjerter og sukkende bryst. Som en reaksjon til opplysningstidens fokus på samfunn, logikk og vitenskap, ville romantikerne vekk fra byen og ut i Guds frie natur. De dyrket ensomheten, følsomheten, det naturlige, uforstilte og sublime. Enkelhet. Barndom. Inderlige følelser. Patos. Lengsel. Den romantiske litteraturens ideal oppsummeres i grunnen best av de britiske poetene William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge i deres sentrale diktverk Lyrical Ballads: «The spontaneous overflow of powerful feelings from emotions recollected in tranquility».

Og det er den andre grunnen til at jeg ler så mye av The Mysteries of Udolpho. Det er akkurat sånn den er! Med min indre sjekkliste over hva romantikerne likte, kan jeg bare krysse av punkt etter punkt etter punkt over hva Radcliffe lykkes med, som hun har hentet fra det romantiske idealet mens romantikken fortsatt bare var i emning. The Mysteries of Udolpho er kort sagt en «spontaneous overflow of powerful feelings from emotions recollected in tranquility».

Men underlig nok ser det ut til at det jeg ikke klarer å like med romantisk lyrikk, funker som bare det i romaner fra samme periode. Jeg trodde det var tilfeldig at jeg falt pladask for Alexandre Dumas’ fantastiske Greven av Monte Christo og at jeg likte det lille jeg fikk lest av Victor Hugos The Hunchback of Notre Dame. Men med Radcliffes The Mysteries of Udolpho er alle gode ting tre, og jeg skjønner at det er mye ved romantikken som egner seg i romanform der det blir for kjedelig i lyrikken. I romanform kommer kontrastene inn på en helt annen måte. Skillet mellom godt og ondt, lys og mørke, lykke og fortvilelse. Ikke minst er det en lengsel tilbake til gamle dager, med en handling lagt til middelalderen. Det er unyansert og enkelt, men man kan fint lage glimrende skjønnlitteratur av arketyper. Det var tross alt i romantikken at folkeeventyrene ble skrevet ned av Brødrene Grimm og Asbjørnsen og Moe, og det er mye eventyr i disse romanene. Eventyr er egentlig det alt handler om, for forfattere og lesere som aldri hadde sett en realistisk roman. Prinser og prinsesser, troll i form av onde mennesker, den reneste uskyld og den mørkeste håpløshet.

Radcliffe er en praktfull romantiker. Sammenliknet med tidens ideal overdriver hun ikke engang. Sammenliknet med det moderne idealet for skjønnlitteratur overdriver hun overdrivelsene så overdrevent at det fungerer likevel. Hun bare lesser på med klisjeer med ambisjoner som en romersk keiser. Jeg digger det! Dessuten bruker hun alle mine engelske favorittord i boken: Alas!, yonder, melancholy, pastoral, sweetness, tenderness, obliged, repast og repose. Det gleder mitt anglofile hjerte å se at vi er flere i lesesirkelen som har falt for boken. Selv om jeg nok kommer til å si som Monika den dagen jeg har lest den ut: Jeg elsker den og er glad jeg leste den, men jeg kommer neppe til å lese den igjen.

Advertisements

Lesesirkel november: The Mysteries of Udolpho

Etter tre Nobelprisvinnere på rad i lesesirkelen var det på tide å bytte ut kvalitetslitteraturen fra det tjuende århundre med den mer cheesy litteraturen fra slutten av 1700-tallet. Først Ann Radcliffes The Mysteries of Udolpho nå i dag, deretter M.G. Lewis’ The Monk i romjulen. Jeg har i skrivende stund bare lest 50 sider Radcliffe, men ser at den er omtrent like klisjéfylt som den er lang og at Radcliffe har en stor forkjærlighet for romantiske landskap og prektige mennesker. På baksiden av min utgave av boken hevdes det at The Mysteries of Udolpho inspirerte blant annet Edgar Allan Poe og Marquis de Sade. Ca 50 sider ut i boken virker det som en latterlig påstand, med mindre all nattergalsangen ga dem en uimotståelig trang til å skrive om vold. Men jeg er åpen for at Radcliffe har flere talenter enn å skrive ufrivillig komisk (og vakkert), så jeg leser videre.

Jeg er alltid spent på hva dere andre i lesesirkelen mener om bøkene vi leser, men jeg har aldri vært så spent som nå. Hvis en av dere har klart å lese hele boken – noe jeg ikke får meg til å tro – så lover jeg å knele dypt i beundring foran deg neste gang vi møtes. And I will come bearing gifts.

Elida kastet inn håndkleet etter 100 sider, og som hun sa det: Det er ikke rart at Jane Austens Catherine Morland fikk tid til å lese denne boken, for hun hadde jo ikke noe annet å gjøre. Jeg synes for øvrig det er interessant at Austens debutroman Northanger Abbey er en slags parodi på The Mysteries of Udolpho, for jeg vedder på at Austen tenkte: «Ærlig talt. Det der klarer jeg mye bedre!» og så skrev hun seg inn i litteraturhistorien. Nå har ikke jeg lest Northanger Abbey ennå – og strengt ikke The Mysteries of Udolpho heller – men jeg tror det er en god grunn til at alle har hørt om Jane Austen, mens ingen har hørt om Ann Radcliffe.

Jeg kommer til å blogge om boken basert på det jeg får lest i dag, og anbefaler alle som har lest litt av boken til å gjøre det samme. Du kan legge igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under, enten du blogger om boken i dag eller på etterskudd. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken, som får tilsendt en av de neste bøkene i lesesirkelen.

En ting til: Husk å stemme på lesesirkelboken for 2013! Det står mellom The Hours, The English Patient og Schindler’s Ark.

God søndag!

Provoserende pedagogisk barnebok

Cornelia flytter i fosterhjem av Ritva Fyhn-Pettersen er en billedbok beregnet for små barn i alderen 2-5 år. Boken ble utgitt tidligere i år, og er basert på forfatterens egne erfaringer som beredskapsmor. Ifølge forlagets pressemelding oppsøkte hun biblioteket for å finne bøker som kunne hjelpe henne med å forklare barnet hva som ventet i fosterhjemmet. Alt hun fant på biblioteket var negativt vinklede bøker om barn som lengtet hjem og far som slår mor, og hun bestemte seg derfor for selv å skrive en mer positiv bok som kunne forklare barnet at det kom til å gå bra. Resultatet er altså Cornelia flytter i fosterhjem, illustrert av Mette Fyhn.

Jeg er en meget stor tilhenger av ethvert barnebokprosjekt som handler om barn som har det vanskelig, og det var også grunnen til at jeg ville lese og blogge om denne boken. I utgangspunktet for å spre den, slik at så mange som mulig skulle vite at den finnes. I fjor skrev jeg om barnebøker som tar opp sorg og tap i en artikkel som jeg har lagt ut utdrag av her, og Cornelia flytter i fosterhjem passer på en måte inn i dette segmentet av barnelitteraturen. Men i motsetning til de andre bøkene, som behandlet liknende tematikk litterært, har denne boken et eksplisitt pedagogisk formål ved at den skal hjelpe barn med å gjøre en tung situasjon mer oversiktlig og mindre skremmende når barnet ikke lenger kan bo sammen med foreldrene. Utvilsomt et viktig og sympatisk prosjekt.

Men boken endte likevel opp med å provosere meg, fordi forfatterens prosjekt er umulig. Hun ønsket å skrive en bok for å forklare barnet som må flytte i fosterhjem at det kommer til å gå bra. Men hvordan i alle dager kan en voksen gå ut fra det? Hvordan kan en bok som skal hjelpe et barn i en vanskelig situasjon ha som utgangspunkt at alt kommer til å ordne seg? Hvis man føler et behov for å skrive en positiv bok om å flytte i fosterhjem, hvem er det egentlig man prioriterer? Den voksne eller barnet? Det er ikke bare formuleringen i pressemeldingen jeg reagerer på, jeg reagerer på hele boken.

Cornelia er fire og et halvt år og bor sammen med en mamma som sover mye og gråter når hun er våken. En dag får de besøk av Tina fra barnevernet som forteller at Cornelia må flytte i fosterhjem fordi moren er syk og ikke kan passe på henne lenger. Cornelia møter fosterforeldrene sine for første gang sammen med moren, og de drar på besøk for å bli bedre kjent. Når hun flytter inn føler hun at hun er blitt kjent med fosterforeldrene sine og det nye hjemmet, og har fått vite at det ikke blir lenge før hun ser moren sin igjen. Handlingen avsluttes når moren forlater huset, og Cornelia vinker til henne sammen med fosterforeldrene og bamsen sin.

Cornelia flytter i fosterhjem er skrevet i et lett forståelig språk som er tilpasset målgruppen. Det gis enkle forklaringer på hva et fosterhjem er og hvorfor det er nødvendig for Cornelia å flytte fra moren. Mye av fokuset ligger på selve prosessen rundt flyttingen, altså det praktiske. For et lite barn kan jeg godt tenke meg at det kan virke beroligende å få forklart helt konkret hva som skal skje; at hun kan få besøk av vennene sine, at hun fortsatt skal ha kontakt med moren, og at det blir som å få en ekstra stor familie. Og at hun får se det nye rommet sitt før hun flytter inn og derfor kan se for seg hva hun går til på forhånd.

Mette Fyhns tegninger passer ypperlig i en slik sammenheng. Illustrasjonene er tegnet med fargeblyanter i fine pastellfarger som særlig småjenter er glade i, med mye rosa, lilla og rødt. De likner på barnetegninger, med smilende voksne og koselige motiver. På de to siste tegningene ser man en smilende sol bak en sky. Jeg leste en gang at barnetegninger som regel inneholder en sol, og at dersom et barn tegner mye men aldri tegner en sol, kan det være et tegn på at barnet har problemer. Jeg aner ikke om det stemmer, men påstanden har satt seg fast. I denne sammenhengen signaliserer solen i alle fall tydelig at det kommer til å gå bra med Cornelia. En smilende sol fra en nesten skyfri himmel.

Nå er jeg riktignok litteraturviter, ikke pedagog, og kan derfor ikke vurdere bokens verdi med tanke på det uttalte formålet den har: Å informere/berolige barn og gjøre overgangen til fosterhjem lettere. Jeg får ikke sammenliknet den med gjeldende teorier om barns utvikling og behov, og jeg får ikke testet den ut i praksis. Fagfolk har imidlertid uttalt seg i forbindelse med utgivelsen, og de er udelt positive til både initiativet og gjennomføringen. Og hvis boken fungerer slik den er ment, er ingenting bedre enn det.

Men her tillater jeg meg å være skeptisk til fagfolk og hevde at det er både relevant og viktig å vurdere boken litterært. For mens det pedagogiske formålet her er å berolige barn i en vanskelig situasjon, er det som gjør god litteratur god først og fremst et spørsmål om troverdighet og sannhet. Nettopp derfor er litteraturvitere som regel omtrent like begeistret for pedagogisk litteratur som vi er for hjernevask, for den pedagogiske litteraturen har slett ikke sannhet som mål. I stedet skal den tjene en bestemt hensikt. Derfor ender den da også ofte opp med å gi grovt ensidige eller forenklede fremstillinger av virkeligheten i et forsøk på å oppnå dette formålet; fremstillinger som sier mer om hvordan ting burde være enn hvordan ting faktisk er. I verste fall gir denne litteraturen inntrykk av å være åpen og ærlig, mens den egentlig bare feier vanskelige ting under teppet. Etter min mening gjør Cornelia flytter i fosterhjem nettopp det.

For det første tar ikke boken utgangspunkt i hvordan Cornelia opplever situasjonen. Istedet er den skrevet på voksnes premisser. Boken er riktignok fortalt i et enkelt barnespråk, men det er språket til en voksen som snakker til et barn, ikke et barn som snakker til en voksen eller et annet barn. Med andre ord legger boken sterke føringer for at det vanskeligstilte barnets oppgave her er å akseptere og forstå den voksnes velmenende og fornuftige syn på situasjonen. Det finnes ingen konflikt mellom barnets opplevelser og den voksnes forklaringer. Men barn i aldersgruppen 2-5 år har neppe språket eller modenheten til å forstå de voksnes forklaringer fullt ut. Jeg kan derfor ikke tenke meg at de voksnes velvalgte ord om situasjonen helt uten videre har noen særlig gyldighet for et barn som må flytte fra moren.

For det andre ser leseren Cornelia utenfra, ikke innenfra, selv om barnespråket kan få det til å virke som om historien er fortalt fra barnets perspektiv. Men den er virkelig ikke det. Denne sammenblandingen av hvem som ser og erfarer verden er kanskje det aller mest trøblete med boken, fordi den ikke lar barn være barn eller tar utgangspunkt i barnets indre opplevelse av en allerede uoversiktlig verden som snart skal snus enda mer på hodet. Når den voksnes ønske om og behov for å berolige barn ikke lar seg skille fra barnets behov for trygghet, blir jeg bekymret. Her er barnets behov så enkelt å tilfredsstille for de voksne at det virker usannsynlig. Barn som skal være alene i barnehagen for første gang har større angst enn Cornelia.

For det tredje handler boken mer om ytre, praktiske ting enn om følelser. Den fokuserer på nytt hus, nytt rom, lekeplass, katter og venner, men tar ikke opp følelser som separasjonsangst, tillit og savn. Eller hva med sinne og trass? Leseren får vite at Cornelia gråter og er lei seg et par ganger, men det nevnes bare så vidt før den voksne er der med de gode forklaringene sine og stilner all gråt. Og her viser Cornelia seg som en veldig flink og tillitsfull jente som aksepterer de forklaringene hun får, uten at leseren har fått se noen av hennes tanker, følelser og spørsmål om det som skal skje. Fortellingen er så betryggende at noen egentlig bekymring ikke rekker å oppstå før alt ordner seg til det beste. Her har man virkelig flink jente-syndrom in the making.

Dessuten er jeg veldig usikker på om boken i det hele tatt forholder seg godt nok til sitt pedagogiske prosjekt. Søren Kierkegaard skrev i sin tid noen meget kloke ord om kunsten å hjelpe andre mennesker, og jeg synes de er veldig relevante for denne boken:

At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.

Med norske og moderne ord: Hvis man skal hjelpe noen, må man ta utgangspunkt i deres opplevelse av situasjonen. Man må aller først forstå hvordan den andre tenker og føler, før man kan ha noe håp om å hjelpe dem til ny innsikt. Man må kunne vise nysgjerrighet og evne til å lytte istedenfor å insistere på gyldigheten av sin egen intensjon og gode forklaringer. Hvis man ikke klarer å gjøre det, lurer man seg selv hvis man tror man kan hjelpe den andre. Og jeg vil tilføye at hvis den man skal hjelpe er et barn, som ikke har samme forståelse av verden og språket som den voksne, blir det ekstra viktig å forsikre seg om at man forstår hvor barnet er og hva det tenker.

Derfor synes jeg det er påfallende at Cornelia ikke en eneste gang i boken blir spurt om hvordan hun har det, og om det er noe hun lurer på. Det er like påfallende at Cornelia heller ikke spør selv; de voksne kommer henne i forkjøpet med forklaringer om det hun sannsynligvis lurer på. Det er i det hele tatt veldig merkelig at boken ikke åpner for spørsmål av noe slag, heller ikke for den lille leseren. Alt er bare kjekt og greit, og ordner seg til det beste. The End.

Men hvis virkeligheten er så enkel som dette, hvorfor skrive bok om temaet? Og selv om boken skal være positiv og gi barnet håp, hvorfor regnes det da ikke som en god ting å snakke om vanskelige følelser? Å lære barnet at det kan finne trøst hos voksne når ting er vanskelig? Hadde boken fokusert litt mer på barnets opplevelser og litt mindre på voksne forsikringer, kunne kanskje Cornelia ha fått mulighet til å bruke de voksne mer. Kanskje kunne Cornelia ha fått lov til å være trist, gråte og savne moren, selv i en bok som ønsker å være positiv. Hun kunne ha oppdaget at hun har fosterforeldre som er der for å gi henne trøst og fortelle henne at det er helt normalt å føle det slik, og for å la henne være et barn når moren ikke klarer det. Fosterforeldre som ikke skal erstatte moren, men som skal være der i tillegg. En ekstra familie, det er en utrolig fin måte å si det på.

Det er kanskje kjipt å skulle presentere et barn som skal i fosterhjem for en barnebok som handler om barnets savn etter foreldrene, men for meg virker det som en god måte å bekrefte barnets følelser på og samtidig kunne forklare at man tross alt savner mennesker fordi man er fryktelig glad i dem, og at kjærlighet og savn er to sider av samme sak. Ikke minst for å kunne avverge skyldfølelse og tanker om at de har gjort noe galt, som et lite barn fort kan komme til å føle selv om de er for små til å sette ord på det. Benedicte Meyer Kroneberg skrev uhyggelig godt om dette i sin debutroman Ingen skal høre hvor stille det er, og om hvor galt det går når de voksne «beskytter» barnet så godt at det ikke har noen å snakke med om det de egentlig føler. Når barnet blir så pliktoppfyllende at det står helt alene.

Det er foruroligende at en bok som ønsker å være positiv, åpenbart ikke anser det som positivt at barnet føler noe som ikke umiddelbart lar seg berolige, eller stiller spørsmål de voksne ikke kan svare på. Når denne boken ikke tillater barnet – verken Cornelia eller barneleseren – å utforske sine egne erfaringer, synes jeg rett og slett at den gode barnelitteraturen har mer å tilby enn denne boken. Den virkelig gode – og upedagogiske – barnelitteraturen jeg har lest om vanskelige temaer er å foretrekke fordi den forholder seg til livet slik det oppfattes av et barn, hvor barnet slipper å forholde seg til voksnes forklaringsbehov. Det er litteratur hvor den voksne tas i skole, og må lære seg barnets virkelighetsoppfatning på ny. Det er de voksne som skal påminnes om hvordan det er å være barn, og barnet skal slippe å bli voksent for tidlig. Der er fremstillingen av virkeligheten mer nyansert, og det er gitt plass til både godt og vondt. Bøkene har en underliggende sårhet som forløses underveis, slik at slutten er harmonisk mer enn lykkelig. Bøkene er ikke forenklende, men de er tilpasset barnets fantasi og følelsesliv. Faktisk er det sånn at de virkelig gode barnebøkene henter løsningen fra barnet selv, uavhengig av omgivelsene.

En god barnebok må være noe et barn kan kjenne seg igjen i og forstå, mens en voksen må kunne oppfatte den som rotfestet i den virkeligheten barnet nå engang må forholde seg til. De beste barnebøkene er de som også treffer voksne, og utfordrer dem til å være like undrende og hudløse som barn. De beste barnebøkene er de bøkene som ikke gir voksne noen enkel oppgave med å skulle lese sammen med barnet, hvor den voksne oppdager at alle fornuftige forklaringer kommer til kort, og hvor de selv blir konfrontert med alt de ikke kan svare på. Hvor barnet med sin fantasi og innlevelsesevne har en fordel foran den voksnes tillit til systemer og innlærte forklaringer.

Eksempler på slike gode litterære barnebøker er Marit Kaldhols Farvel, Rune, Hans Sandes Då eg kom heim, var hesten borte og Wenche Øyens Johannas bilder. De to førstnevnte bøkene er for øvrig illustrert av Wenche Øyen, så hun har virkelig en finger med i spillet når gode barnebøker skal lages. Kaldhols bok handler om en liten jente som mister bestevennen sin når han drukner. Sandes bok handler om bestefaren til en liten gutt som har Alzheimer og leter etter den kjære hesten han mistet under krigen. Øyens bok handler om en liten jente som må flytte til tante og onkel i byen når faren hennes dør.

Derfor er det kanskje sammenlikningen mellom Johannas bilder og Cornelia flytter i fosterhjem som best kan illustrere hva jeg mener er så problematisk med den pedagogiske intensjonen bak sistnevnte bok. Seks år gamle Johanna må forlate moren og hjemmet sitt når faren dør, og hun lengter hjem hele tiden. Her finnes ingen rasjonelle forklaringer, og leseren får aldri vite hva som har skjedd fra et voksent perspektiv. Johanna har ingen som trøster henne, men oppdager at når hun ligger i sengen sin på kvelden og lukker øynene, kan hun reise hjem i fantasien. I slutten av boken oppdager hun at maling er en liknende måte å skape akkurat hva hun vil på, og at hun derfor aldri er alene når hun maler bilder. Trøsten hun ikke får av de voksne, finner hun i kreativitet og fantasi. I mer voksne begreper finner Johanna en kilde til styrke i seg selv, og den beholder hun til hun er voksen og vender tilbake til både barndom og barndomshjem.

Jeg tror at boken er tristere å lese for en voksen, som forstår at Johanna ikke blir sett, enn en barneleser som selv tegner og maler og kan forstå hvor fin fantasien er. Men det beste med Johannas bilder er at historien fortelles fra barnets synsvinkel, på barnets premisser, og at den rommer barnets komplekse følelsesliv og erfaring av verden, men ikke minst en løsning på problemene som er hentet fra henne selv, og som hjelper henne videre i livet. Ikke ulikt måten Hanna i Kronebergs roman finner løsningen i barnetegninger som senere i livet gjør henne til arkitekt. I Johanna og Hannas tilfelle er det ingen som er der for å trøste eller forklare. Jeg skulle ønske at det fantes en barnebok hvor et barn som dem opplevde å bli forstått. Om Cornelia blir forstått, er umulig å si. Hun er bare en karakter i en bok som skal hjelpe de voksne med å hjelpe henne. Eller hjelpe den voksne til selv å akseptere verden, det er umulig å se forskjellen.

Det er et vanskelig prosjekt å skulle nå fram til et barns innerste følelser gjennom et språk de ikke behersker. Men jeg tror at veien går gjennom ærlighet, ikke gode intensjoner. De skal tross alt vokse opp, disse ungene, og ta med seg forklaringene de har fått underveis og finne at de stemmer overens med virkeligheten. Man kan aldri vite at det kommer til å gå bra med et barn som må flytte i fosterhjem. Man kan aldri vite at det kommer til å gå bra med noen barn. Den beste måten å hjelpe dem på tror jeg ligger i å innse at noen barn treffer den harde virkeligheten raskere enn andre. Det de trenger da er ikke rosenrøde fortellinger med lykkelig slutt, men noen grunnleggende innsikter i hva det vil si å være menneske som kan hjelpe dem på veien. Det er ikke barnet som skal tilpasse seg den voksnes behov for å finne gode forklaringer. Det er den voksne som må ta på seg den vanskelige oppgaven med å finne måter å møte barnet på, uansett hvordan det kommer til å gå. Men da må den voksne våge å ta på seg barnets sårbarhet og uvitenhet, og våge å gi en trøst uten garantier. Ellers kan man ikke hjelpe.

Takk til Liv forlag for leseeksemplar.

Katharina Blums tapte ære

Heinrich Bölls Katharina Blums tapte ære (1974) er en av grunnene til at jeg for tiden er så fornøyd med å tvangslese bøker fra 1001-listen. Hvis jeg ikke hadde gjort det, ville jeg neppe ha funnet på å lese denne romanen helt av meg selv og attpåtil i sommerferien. Der den stod og blomstret så pent i størrelse meget lettlest i bokhyllen hjemme hos mamma, ble jeg mer fristet av muligheten til å skaffe meg et kjapt 1001-kryss enn av innholdet. Likevel viste den seg å være en bok helt etter mitt hjerte. 50% politisk refs + 50% underholdning = 100% leselykke for yours truly.

Jeg leste boken i en av Bokklubbens gamle utgaver fra 70-tallet som jeg har samlet på en stund. Noen av bøkene har etterord ved Haagen Ringnes, og selv om etterordene bare er på et par knappe sider, er de såpass informative at jeg får enda mer ut av bøkene ved å lese dem. Men akkurat i tilfellet Katharina Blums tapte ære burde etterordet ha vært forord, for bakgrunnen for at Heinrich Böll skrev romanen er høyst relevant for hvordan man oppfatter boken. Den er nemlig løselig based on a true story.

Mens jakten på Baader-Meinhof-gruppen/Rote Armee Fraktion/RAF var på sitt mest intense tidlig på 70-tallet, gikk den tabloide avisen Bild-Zeitung langt over den presseetiske streken ved å fråtse i detaljer om et væpnet ran og et mord som de uten videre beskyldte gruppen for å stå bak. Böll skrev en artikkel i Der Spiegel hvor han advarte mot avisens lynsj-justis og maktmisbruk, og minnet om visse demokratiske spilleregler som avisen satte i fare. Dermed oppnådde Böll å bli utpekt som hatobjekt av avisen, uthengt som en farlig fiende av demokratiet (til og med farligere enn Baader-Meinhof-gruppen) og sammenliknet med naziledere som Goebbels. Opinionen og politiet trodde på pressehetsen av Böll, og politiet ransaket landstedet hans og utsatte ham for ubehagelige forhør.

Den grove ærekrenkelsen Böll ble utsatt for inspirerte ham til å skrive Katharina Blums tapte ære, som har den talende undertittelen «Hvorledes vold avles og hva den kan føre til». Det store spørsmålet romanen stiller er hva som kan få en helt ordinær kvinne på 27 år til plutselig å begå et drap. Böll svarer villig på akkurat det spørsmålet, og svaret er ikke særlig flatterende for verken politiet eller tabloidpressen. Sånn sett blir det kanskje riktigere å kalle det en fabel enn en politisk roman. Moralen er ikke til å ta feil av. Böll er imidlertid så giftig og underholdende at det krystallklare budskapet slukes rått, og med glede.

I begynnelsen av romanen har Katharina Blum meldt seg til politiet fordi hun har skutt og drept journalist Werner Tötges i leiligheten sin. Begivenhetene som førte til drapet begynte fire dager før, da hun tok med seg Ludwig Götten hjem fra en dansemoro (ja visst, det står i boken, en dansemoro) og lot ham overnatte. Det viser seg at Götten er ettersøkt og mistenkt av politiet for å ha deltatt i terrorvirksomhet à la Baader-Meinhof, men når politiet valser ned Katharinas dør morgenen etter på jakt etter mannen, har han allerede dratt.

Katharina Blum blir tatt med til avhør, og avisen Zeitung slår opp saken under overskrifter som: GANGSTER-KJÆRESTE KATHARINA BLUM NEKTER Å FORKLARE SEG OM HERREBESØK og MORDERENS ELSKERINNE TIER ENNÅ HÅRDNAKKET! Politiet lekker som en sil og gir intime detaljer fra avhørene videre til tabloidpressen, som vrenger på alt og plasserer det på forsiden. Den mistenkte Götten blir stemplet som morder, og siden ingen vet hvor han oppholder seg, går de løs på Katharina istedet. Katharinas forklaring er hele tiden enkel: Hun møtte Götten for første gang på festen, de ble umiddelbart forelsket, og han ble med henne hjem. Hun hadde aldri møtt ham før og vet ingenting om ham. Denne enkle kjensgjerningen er for enkel for politiet og pressen. De kan tro på alt annet, bare ikke det. Istedet tøyer de fantasien etter beste evne for å finne på andre forklaringer, og endevender Katharinas liv og bakgrunn for å finne noe riktig snuskete de kan bruke mot henne.

Katharina Blums tapte ære provoserte meg skikkelig. Tabloidavisen Zeitungs grenseløse frekkhet, forutinntatte holdning og sjokkerende mangel på kildekritiske holdninger er såpass gjenkjennelig fra virkelighetens tabloidaviser at jeg ikke engang vet hvor grensen går mellom Böll som setter ting på spissen, og hvor ille tabloidene faktisk kan være. Men det er også morsomt, fryktelig morsomt, når Böll harselerer med alle idiotene som er involvert i saken.

Et godt eksempel er Katharina Blums eksmann, som hun forlot etter et superkort ekteskap av grunner hun nekter å si noe om til politiet. Hun tar på seg skylden for bruddet, men vil ikke si hvorfor hun forlot ham. Katharina har klart seg godt på egenhånd gjennom å jobbe beinhardt som hushjelp og leve sparsommelig, investere i egen leilighet og bil, og spare hver eneste overflødige krone. Hun er et prektig og ærekjært arbeidsjern av det kaliberet som bare Tyskland kan frembringe. Ingen får høre Katharinas versjon av skilsmissen, for det er under hennes verdighet å snakke om slikt selv i et politiforhør. Eksmannen snakker derimot som en foss når Zeitung ber ham om å kommentere ekskonas moral og årsakene til bruddet, og avslører dermed at årsakene til bruddet egentlig handlet om at han mangler en grunnleggende forståelse av anstendighet og ære. Ikke minst mangler han selvinnsikt.

«Vel,» sa han idet han med møye holdt tårene tilbake, «nå skjønner jeg endelig hvorfor hun stakk sin vei. Hvorfor hun svek meg. DET var det altså som lå bak. Nå skjønner jeg alt sammen. Vår beskjedne lykke var ikke nok for henne. Hun ville høyere på strå, og hvordan skal vel en skikkelig, enkel arbeidsmann noen gang få seg en Porsche? Kanskje (tilføyde han fornuftig) De vil gi mitt råd videre til ZEITUNGS lesere: Slik må det jo gå med folk som har falske forestillinger om sosialismen. Jeg bare spør Dem og Deres lesere: Hvordan kan en tjenestejente få tak i så mye gods og gull? Hun kan jo ikke ha ervervet alt det der på ærlig vis. Nå vet jeg hvorfor jeg støtt var redd for hennes radikalisme og kirkehat, og jeg velsigner Herrens vise råd, han skjenket oss ingen barn. Og når jeg så endatil får høre at en morders og ransmanns kjærtegn er henne kjærere enn min egen ukompliserte hengivenhet, så er enda et kapittel klarlagt. Og likevel vil jeg rope til henne: min lille Katharina, om du bare var blitt hos meg! Vi hadde nok også med tiden fått oss hus og en liten bil, noen Porsche hadde jeg nok aldri blitt istand til å by deg, bare enkel lykke av den sorten en skikkelig arbeidsmann som mistror fagforeningen kan tilby. Akk, Katharina!»

Ironien er helt uimotståelig. Mannen er en tosk, og samlivet må ha vært svært pinlig for Katharina. Hun nekter å utlevere ham, men han klarer jo den biten aldeles utmerket på egenhånd. For hvert negativt ord han sier om Katharina beviser han hvor tåpelig og nedrig han er. Böll gjengir monologen som om den var hentet ordrett fra Zeitung, og det får meg til å spekulere på hvorvidt selv en tabloidavis kunne ha sunket så lavt som til å la noen snakke så grovt forutinntatt om et menneske de åpenbart har noe personlig imot. Jeg tror dessverre at svaret er ja, selv om Böll her lesser på med komiske virkemidler. Uansett er eksmannen en upålitelig kilde som avslører hvordan det står til med Zeitungs syn på kildekritikk.

Med jevne mellomrom tråkker tabloidene grundig over streken i sin iver etter å skape sensasjonelle overskrifter og tjene penger. Det viktigste poenget i romanen er hvordan mennesker som er mistenkt for en forbrytelse kan forhåndsdømmes gjennom mediene, og hvordan massiv negativ oppmerksomhet blir en forhåndsstraff når man ikke engang vet om det foreligger grunnlag for straff. Sånn sett er Bölls hovedpoeng trusselen tabloidpressen utgjør for demokratiet, slik han i utgangspunktet advarte om i artikkelen i Der Spiegel.

I tilfellet Blum er det ingen av de impliserte som har gjort noe for å fortjene offentlig sjikane. Ludwig Götten er mistenkt for en forbrytelse, men politiet har ingen bevis for at han er terrorist. Katharina Blum har aldri gjort noe galt. I tillegg dras alle som forsøker å hjelpe henne også ned i skitten, og når saken endelig er over ligger mange uskyldige menneskers liv i ruiner på grunn av tabloidenes og politiets dømmesyke, maktmisbruk og mangel på gangsyn.

Som i all god satire setter Böll mye på spissen i fremstillingen av tabloidpressen. I bakgrunnen skimter man i blant profilen til andre, mer seriøse aviser, som nøyer seg med å vie Blum-saken en nyansert liten notis inne i avisen hvor de holder seg til fakta og unngår alle spekulasjoner. De mer seriøse avisene forsvinner imidlertid i bakgrunnen for Zeitungs kakofoni av krenkende og injurierende anklager. Den som roper høyest, får som regel mest oppmerksomhet.

Tematikken Böll tar opp er fortsatt relevant, og det er grunnen til at boken også provoserer til tross for at tidskoloritten med Katharinas oppsiktsvekkende «herrebesøk» er håpløst gammeldags. For eksempel ble Storbritannias mest leste avis News of the World nedlagt i fjor sommer etter avsløringene om at avisen brukte privatetterforskere som avlyttet telefonene til alt fra kongelige og politikere til ofre og pårørende etter terrorangrepet i London i 2005. Så selv om detaljene i romanen er utdaterte, er det fortsatt kraft i ordene til Bölls danske oversetter, Leif G. Berthelsen: «Sådan bliver bogen om Katharina Blum til en roman om pressens tabte ære. Den er skrevet for tyske læsere og om tysk presse. Situationen hos os er en anden, men ikke væsensforskellig. Hvis vi ikke er meget påpasselige og meget opmærksomme, er vi der meget snart…»

Katharina Blums tapte ære ble en enorm suksess i 1974, både internasjonalt og i Tyskland. De eneste som nektet å registrere dette var avisen Bild-Zeitung, som for første gang «glemte» å trykke listen over årets bestselgere. Det sier i grunnen det meste.

Kronprinsen

I Alexandra Beverfjords andre kriminalroman Kronprinsen blir kjærestepar funnet drept i Oslos parker. Fellesnevneren mellom drapene er at det ene offeret er etnisk norsk og det andre innvandrer eller adoptert. Gruppen som står bak drapene kaller seg Hirden, et navn hentet fra aksjonsgruppen til Nasjonal Samling. Reporterne Agnes Lea og Joakim Lund Jarner fra Nyhetsavisen blir involvert i saken både profesjonelt og privat. Joakim fordi han mistet storesøsteren sin for mange år siden i et drap kamuflert som selvmord, muligens begått av de samme gjerningsmennene som igjen er på ferde. Samtidig har den skyldige fra Beverfjords første roman Kretsen saksøkt Nyhetsavisen for injurier, og håper å få Joakim sparket fra avisen. Denne delen av plottet binder første bok sammen med neste i det som ligger an til å bli en serie, og fokuserer på pressens arbeid med å avdekke kriminalitet og de etiske problemstillingene de må forholde seg til.

Kronprinsen har driv og tempo fra første til siste side, og var for meg en av de sjeldne spenningsromanene som er så handlingsmettet og helt uten dødpunkter at boken omtrent ble lest av seg selv. Beverfjord etablerer en rekke spenningsmomenter i teksten som angår både etterforskning og privatlivene til de ulike karakterene, og hun følger momentene effektivt opp gjennom hele boken. Faktisk skriver hun så effektivt og poengtert at jeg nesten måtte flire av hvor mange karakterer og historier hun klarer å presse inn på 300 sider uten å senke spenningen eller rote til plottet det aller minste. Jeg har stor sans for sånt.

Beverfjord gjør egentlig ikke så mye for å skille seg ut i mengden av norske kriminalromaner på markedet. Kronprinsen er ingen psykologisk krim, og plottet er ikke spesielt avansert. (Det skal dog sies at hun lurte meg likevel.) Språket hennes er journalistisk og tydelig, og i likhet med de aller fleste norske krimforfattere er Beverfjord ingen språklig eller litterær begavelse. Når boken likevel fungerer så godt som den gjør, er det kanskje nettopp fordi den ikke er et mislykket forsøk på å skrive litterært og dyptpløyende, men snarere en teknisk sett vellykket roman. Fordi teksten er skåret inn til beinet og kun essensen gjenstår, klarer hun å lage underholdende action ut av et materiale som andre krimforfattere sikkert ville ha trengt dobbelt så mye plass på å skrive om. Det passet meg utmerket, siden treighet og flat spenningskurve i mine øyne er en dødssynd i en kriminalroman. Det er tematikken og spenningen som er viktig her, og det er det som gjør boken underholdende og uhyre fengende.

Den politiske vinklingen er svært aktuell, med nynazister som tar livet av kjærestepar på grunnlag av etnisitet. Gjennom etterforskningen kommer Joakim i kontakt med en gruppe antinazistiske hackere som overvåker nynazister i hele Europa, der politiets sikkerhetstjeneste er for ensporet i sin overvåkning av muslimske trusler. Beverfjord får inn et morsomt poeng via politijurist Kristine Rosenberg når det første politiet gjør for å kartlegge potensielle nynazistiske gjerningsmenn, er å kalle antinazister inn til avhør. Det er de som sitter med oversikten over hva som rører seg i miljøet, ikke myndighetene. Antinazistene gjør langt på vei det som burde ha vært myndighetenes jobb, uten å få noe hjelp tilbake.

Det fikk meg til å tenke på den svenske journalisten Lisa Bjurwald, som i sin dokumentarbok Europas skam (2011) kritiserer europeiske myndigheter for å fokusere for ensidig på potensielle muslimske terrorister, uten å ta konsekvensene av at høyreekstreme grupper utgjør en like stor trussel. Høyreekstremisme og rasemotiverte drap har fått en helt annen kontekst i Norge etter Anders Behring Breivik, og Beverfjord integrerer perspektiver mer enn bare å bruke tematikken som utgangspunkt for plottet. Beverfjords nynazister får lov til å ha bedre motiver for sitt ideologiske ståsted enn dumhet og sneversyn, og boken oppleves derfor som relevant i tillegg til spennende.

Jeg fikk Beverfjords debutroman Kretsen i gave av Bokelskerinnen i fjor, og angrer litt på at jeg ikke leste den først. Selv om Kronprinsen har et selvstendig plott, avsløres sentrale deler av handlingen fra Kretsen her. Derfor er det nok lurt å begynne med den hvis man skal lese begge. Samtidig er jeg glad for at jeg nå har debuten til gode, for Kronprinsen fristet definitivt til å lese mer av Beverfjord. Sammenliknet med debuten til Camilla Läckberg, Isprinsessen, ligger Beverfjord i mine øyne allerede godt an til å slå svenskedronningen ned i støvlene. Det hadde hun i så fall fortjent, for jeg synes at hun skriver mye bedre krim enn det Läckberg gjorde på samme punkt i karrieren.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar.