Kategori: Albert Camus – Den fremmede

Den fremmede

Den fremmede ble utgitt i 1942 og var Albert Camus’ debutroman. Camus fikk Nobelprisen i litteratur i 1957, men er like kjent for sine filosofiske essays som for sine tre skjønnlitterære verker. Myten om Sisyfos ble utgitt samme år som Den fremmede, og er et eksistensialistisk orientert essay som beskriver opplevelsen av livet som essensielt meningsløst, og tar opp selvmordet som et av filosofiens store problemer. I Den fremmede danner enkeltmenneskets fremmedgjøring fra den sosiale ordens tilsynelatende stabile meningsdannelse utgangspunktet for en livsopplevelse som er absurd, surrealistisk og likegyldig. Hovedpersonen Mersault preges av flathet og tomhet, og det samme gjør romanen.

Romanen innledes når Mersaults gamle mor dør. Han drar i begravelsen, men opplever det hele med en distanse hvor alle inntrykk er fragmentert. Likegyldighet og tomhet preger hele Mersaults liv. Han har ingen ønsker eller drømmer, og lar seg til en viss grad styre viljeløst av andre mennesker. Han innleder et forhold til vakre Marie, og følgende scene utspiller seg etter kort tid mellom dem:

Om kvelden kom Marie for å hente meg, og hun spurte om jeg ville gifte meg med henne. Jeg sa at det var helt uten betydning, og at vi godt kunne gjøre det dersom hun hadde lyst. Hun ville gjerne vite om jeg var glad i henne. Jeg svarte det samme som jeg allerede hadde sagt én gang, nemlig at det ikke hadde noen betydning, men at jeg antagelig ikke var glad i henne. “Hvorfor vil du da gifte deg med meg?” spurte hun. Jeg forklarte at det ikke spilte noen rolle og at vi godt kunne gifte oss hvis hun gjerne ville. Det var forresten hun som førte ordet, og jeg nøyde meg med å si ja. Hun bemerket da at ekteskapet er noe man må ta alvorlig. Jeg svarte: “Nei”. Hun tidde stille en liten stund og så på meg uten å si noe. Så begynte hun å snakke igjen. Hun ville bare vite om jeg kunne tenkt meg å ta imot det samme forslaget, dersom det var kommet en annen kvinne som jeg sto i samme forhold til. Jeg sa: “Selvsagt”.

Mersault er brutalt ærlig, siden han ikke har noen som helst motiver for å lyve. Man kan kanskje si at hans eneste prosjekt er å være ærlig i enhver situasjon, og han har ingen illusjoner eller hensyn som frister ham til å moderere sannheten. Han tror ikke på noe, og andres tankesystemer eller idealer virker helt uforståelige og absurde i hans øyne.

Ved en tilfeldighet blir han involvert i livet til sin tvilsomme nabo Raymond, en hallik som kommer i trøbbel fordi han har slått en jente som er en slags mellomting av kjæreste og prostituert. Jenta er arabisk, og familien hennes vil ta hevn over Raymond. En brennhet dag blir Mersault og Marie med Raymond til strandhuset til en bekjent av Raymond, og araberne følger etter. Raymond skremmer dem unna med en revolver, men av grunner som forblir uforståelige for både leseren og Mersault, ender han opp alene på stranden med revolveren, og skyter en av araberne fordi han nærmest blir drevet til vannvidd av hodepine og den brennende solen.

I bokens andre del er Mersault fengslet, og vi følger ham gjennom rettssaken. Han er fortsatt sitt fremmedgjorte og ærlige selv, men nå blir alle utsagnene hans tolket i negativ forstand. Konfrontert med religionens og lovens moralske paradigmer, oppfattes Mersaults mangel på idealer som ondskap. Som i dette avsnittet, hvor forhørsdommeren tar Mersaults utsagn svært personlig:

Han reiste seg i sin fulle høyde og spurte om jeg trodde på Gud. Jeg svarte nei. Han satte seg indignert ned. Han sa at det var umulig, at alle mennesker trodde på Gud, selv de som vendte seg bort fra Hans åsyn. Dette var hans overbevisning, og dersom han noen gang skulle komme til å tvile på det, ville ikke hans liv ha noen mening lenger. “Er det det De vil,” skrek han, “at mitt liv ikke skal ha noen mening?” Så vidt jeg kunne skjønne, hadde ikke det noe med meg å gjøre, og det sa jeg til ham.

Scenen viser kollisjonen mellom Mersaults totale mangel på idealer, og samfunnets krav til enkeltmenneskets moralske overbevisning. Begge synspunkter virker like absurde. Forhørsdommeren ser ut til å mene at Mersaults oppgave først og fremst er å bekjenne sin synd, og blander sammen rettsvesenets oppgaver med kirkens. Dersom Mersault angrer, kan han bli både frelst og frikjent. Mersaults innrømmelse av at han ikke tror på Gud, er i forhørsdommeren øyne et angrep på hans eget livssyn. Samtidig er det noe illevarslende og skremmende ved en mann som kan drepe et annet menneske uten sinne og hat, fordi solen stikker ham i øynene, uten egentlig å føle noe etterpå. Når Mersault til slutt blir funnet skyldig i drap, er det først og fremst fordi han ikke gråt i sin mors begravelse. Det faktum at han har drept en mann underordnes rettens analyse av hans mangel på moralsk ståsted og forholdet han hadde til sin mor.

Lest opp mot tiden romanen ble skrevet i, virker det spesielt viktig å ta avstand fra Mersaults likegyldige livssyn. Selv om det ikke er et tema i boken, er det vanskelig å la være å tenke på andre verdenskrigs redsler – ofte utført av mennesker som var like følelsesmessig distansert som Mersault. Et menneske uten ansvarsfølelse er et potensielt svært farlig menneske, og Mersaults forbrytelse viser at likegyldighet kan få et like katastrofalt utfall som ondskap. Men han blir feilaktig tolket av retten som ond, siden de ikke har noe annet begrepsapparat tilgjengelig for å forstå Mersaults følelse av fremmedgjøring. Han har kanskje rett i at livet ikke er meningsfylt i seg selv, men forstår ikke at det er opp til ham selv å skape mening og finne noe eget å tro på.

På den annen side virker normene samfunnet her representerer like fordreide. For rettsapparatet er det viktigste å si at man tror, ikke å tro. Man kommer altså lengre som forbryter ved å lyve på seg Gudstro og anger enn ved å være ærlig. Det ser ut til at enkeltmenneskets oppgave først og fremst er å underordne seg en moralsk autoritet, uavhengig av hva man selv måtte mene. I ytterste forstand vil man da paradoksalt nok være like tilbøyelig til å fraskrive seg ansvar for sine handlinger, men man vil kunne skjule det bak forklaringer som samfunnet kan akseptere. Sannsynligvis er det nettopp det autoritære og løgnaktige ved de moralske paradigmene som er årsaken til Mersaults følelse av fremmedgjøring og tomhet. Og om slike mennesker som Mersault var de som utførte ordre under krigen, kom ideene ovenfra og ble rettferdiggjort av systemet.

Den fremmede har en interessant og evig aktuell tematikk som kan inspirere til timelang grubling. Likevel likte jeg boken dårlig. Albert Camus er en spennende filosof, men romansjangeren kler ikke stoffet hans. Den moralske diskusjonen er så sentral for romanen at alt annet blir underordnet, og jeg oppfattet den mer som en filosofisk allegori enn en roman. Det at romanen er fortalt i første person skaper et problem for min evne til å engasjere meg i handlingen. Mersault er distansert og flat, og dermed blir min leseropplevelse det samme. Jeg tror på det Mersault representerer, men jeg tror ikke på ham. Romanen ble en påminnelse om at hva som føles sant og ekte ikke er det samme i fiksjonens og virkelighetens verden. Jeg har et anstrengt forhold til forfattere som åpenbart bruker skjønnlitteratur til å fremme et budskap, uansett hvor sympatisk budskapet måtte være. For meg var Den fremmede spennende filosofi, men tam litteratur.

Advertisements