Stikkord: Herman Melville

Mørkets elsker, Moby Dick og Nadine Gordimer

Det begynner å merkes at jeg har satt stopp for bokkjøp i en periode, for det er stadig sjeldnere at jeg får hjertebank av å åpne postkassen. Men det drypper fortsatt inn noe, blant annet det som ligger an til å bli sommerens store høydepunkt: Første bok i J. R. Wards vampyrserie «Den sorte dolks brorskap». Første bok har tittelen Mørkets elsker, og det sier seg selv at dette er et must i sommervarmen. Du finner alle de gode grunnene du trenger til å kaste deg over serien hos Moshonista, så jeg nøyer meg med å gjengi baksideteksten:

Bli kjent med Den sorte dolks brorskap og kvinnene som forelsker seg i mørkets menn…

Beth er 25 år og jobber i en lokalavis. Hun har ingen familie, for moren døde da hun ble født. Beth har aldri fått vite hvem som er faren hennes. Hun lever et stille liv, men alt endrer seg da en bil går i luften utenfor en lokal bar. Mannen som omkommer i eksplosjonen er nemlig Beths far. Han er vampyr, og han har alltid passet på henne på avstand. Men nå får Beth en ny vokter. Wrath er vampyrenes leder, og den eneste som kan hjelpe Beth inn i vampyrenes verden. Det er en verden preget av mørke og destruksjon, men også ufattelig rikdom, evige vennskap og brennende begjær.

Jeg hadde egentlig tenkt å begynne på denne så fort jeg hadde lest ut Nadine Gordimers Bevareren, men så kom jeg til å tenke på at dette må være den perfekte bok å lese i anledning lesemaraton lørdag om to uker. Spørsmålet er om jeg klarer å la den ligge så lenge… Jeg bladde opp på første side, hvor ord og begreper er forklart. Det første begrepet man kommer til er –

Blodslave: Mannlig eller kvinnelig vampyr som er blitt tvunget til å stille andres blodtrang. Skikken med å holde blodslaver er stort sett opphørt, men er ikke forbudt ved lov.

Hjelpes!

Jeg begynner å angre på at jeg ikke bestilte hele serien med en gang.

Den andre nye boken jeg fikk klarer jeg ikke engang å opparbeide et minimum av engasjement for. Det er Herman Melvilles (dørgende kjedelige) klassiker Moby Dick. Jeg hadde den på pensum da jeg tok et universitetskurs i amerikansk litteratur på 1800-tallet, og kom halvveis i boken før jeg måtte gi meg. Etterpå har jeg kjøpt den i norsk utgave, men jeg tror ikke det kommer til å hjelpe. Nå har jeg kjøpt den på lydbok, og vil i teorien kunne klare å komme gjennom hele boken på ett døgn hvis jeg setter av 23 timer og 41 minutter til det. Kanskje det skal bli sommerens store torturprosjekt; først et døgn Moby Dick, deretter to døgn Don Quijote?

Hvis du hører til dem som godt kan tenke seg å lese om en hvit hval og en vannvittig båtkaptein på ett bein, lover baksideteksten følgende:

Kaptein Ahab er besatt av å jakte på en hvit hval kalt Moby Dick, fordi han i en tidligere seilas mistet sitt ene ben takket være denne hvalen. Ahab ønsker hevn over hvalen, og legger derfor ut på en farefull seilas for å få has på Moby Dick. Romanen åpner med den velkjente replikken «Kall meg Ishmael», ettersom det er sjømannen Ishmael, og ikke Ahab selv, som forteller historien om den dramatiske jakten med det tragiske endelikten.

Jeg heier på Moby Dick, bare så det er sagt. Den beste slutten jeg kan tenke meg på denne romanen, er at kaptein Ahab ender opp med å miste det andre benet også på grunn av Moby Dick. Da ville alt ha vært verdt det.

Forresten så lurer jeg på hvordan og hvorfor «Kall meg Ishmael» ble en så berømt åpningslinje? Den kan jo ikke konkurrere med for eksempel, «jeg har vært min mann utro» eller «noen måtte ha baktalt Josef K. …», osv. Ishmael er riktignok et stilig navn, men bytt ut navnet og du har ingenting: «Kall meg Karl Ove». «Kall meg Dag». «Kall meg Line».

Pussig.

Som jeg nevnte innledningsvis, holder jeg for øyeblikket på med Nadine Gordimers Bevareren til lesesirkelen hos Migrating Coconuts med bloggdato i morgen. Det er en merkelig bok, med ekstremt lite handling og ekstremt mange lange beskrivelser av trær, leire og siv i et afrikansk landskap. Jeg kjeder meg ikke, men jeg blir heller ikke ferdig med boken tidsnok til å skrive et velfundert innlegg om den. Så i morgen skal jeg altså for første gang skrive innlegg om en bok jeg ikke har lest ferdig. Stay tuned, for å se hvordan dét går.

Ha en god lørdag kveld!

Jeg leser, altså er jeg – del II

Hvilken romanfigur skulle du ønske du var?

Frøken detektiv! I motsetning til andre amerikanske tenåringsjenter, som går på skole, dagdrømmer om kjærester og baker boller, er Nancy Drew alltid «på eventyr», det vil si fakker skurker med hatt og frakk og hjernen full av lumske planer. Hun er en modig og tøff ung dame; et handlingens menneske som stikker nesen sin i alt som er farlig uten å miste nattesøvnen av den grunn. Dessuten eldes hun nesten ikke. Etter å ha løst bortimot tredve mysterier er hun bare blitt to år eldre, og politiet i den lille byen River Heights synes fortsatt ikke det er noe merkelig ved at en sekstenårig blondine fanger flere forbrytere enn dem – gratis. At man ikke eier et fnugg av troverdighet er sannelig en liten pris å betale for å være et supermenneske.

Hvilken romanfigur minner mest om deg selv?

På en god dag deler jeg Jane Eyres nyttige, men noe utspekulerte evne til å kunne fremstille mine dårlige sider slik at de fremstår som gode egenskaper. På en dårlig dag kan jeg nok minne om Tussi i Hundremeterskogen, som er så til de grader pessimistisk at den tragiske svartmalingen av verden bikker over i det ufrivillig komiske.

Hvilken tittel gir deg gåsehud?

Flere av de norske titlene på Agatha Christies bøker: Kom til meg, død. Brevet som drepte. Snikende død. Guds kvern maler langsomt. Grøssende herlig.

Nevn minst tre bøker du ikke klarte å legge fra deg.

Jeg leste Birger Baugs Straff for et par uker siden, og den slukte jeg nesten uten pause. Hvorfor skal jeg si så fort jeg får somlet meg til å skrive et innlegg. Andre krimbøker jeg ble helt oppslukt av er Rødstrupe av Jo Nesbø og Da Vinci-koden av Dan Brown. Blant klassikerne var Jane Eyre og Pride and Prejudice besettende leseropplevelser. Bøkene om Julie av Anne Karin Elstad. Og Arvesynd-serien til Anne Lise Boge.

Nevn tre bøker du irriterte deg over eller ikke orket å lese ferdig.

De bøkene jeg ikke orket å lese ferdig har jeg nevnt her. En bok jeg klarte å fullføre, men irriterte meg grenseløst over var Lady Chatterleys elsker av D.H. Lawrence. Jeg begriper ikke hvordan det er mulig å skrive så kjedelig om forbudt kjærlighet og seksualitet. Jeg kjempet så hardt for å lese den ferdig at jeg hadde lyst til å gi opp både litteraturen og kjærligheten etterpå. Moby Dick av Herman Melville har jeg lest halvparten av, men foreløpig ikke klart å fullføre (med vekt på foreløpig). Romanen har det desidert dårligste plottet jeg har hørt om noensinne: En mann mister beinet sitt til en hval og bruker resten av livet sitt (og seks hundre tettskrevne sider) på å finne hvalen for å ta hevn. Seriøst? Den vestlige kanons veier er uransakelige. Knut Hamsuns Pan var også en utfordring. Jeg brukte over en måned på å lese den, selv om den er superkort, og følte at jeg hadde kastet bort tiden min etterpå. Jeg husker ikke noe fra handlingen, bare den ekle, irriterende følelsen av å kjempe med hver bidige setning.

Har du leseritualer?

Nei, til tross for at jeg stadig prøver å innføre noen. Det nærmeste jeg kommer, er at jeg må lese de nyeste bøkene av Janet Evanovich og Patricia Cornwell hver sommer, i den rekkefølgen. Ellers blir det ikke sommer. Jeg har veldig lyst til å ha et fast ritual hvor jeg leser et par timer på sengen hver kveld før jeg sovner, men har oppdaget at kvelden er for kort og at det går altfor mange middelmådige programmer på tv.

Hva synes du om at gode bøker blir filmatisert?

Jeg er generelt positiv til at bøker filmatiseres, men ikke nødvendigvis at de gode bøkene blir det. Det skal ikke mye til før det blir helt, helt feil, spesielt fordi mange filmatiseringer skjer i Hollywood, hvor det er viktigere at skuespillerne ser unge og pene ut, enn at de er i stand til å forstå hva de driver med. Men jeg er veldig positiv til BBCs produksjoner, de er alltid glimrende.

Har du en favorittfilmatisering?

BBCs Pride and Prejudice fra 1995. Den ER Jane Austens roman, og jeg har aldri sett maken til vellykket casting. Colin Firth er selvsagt den perfekte Mr Darcy, men alle skuespillerne er fabelaktige, spesielt den usedvanlig tåpelige og taktløse moren og den sleske og innsmigrende Mr Collins. At den er filmatisert på nytt med Keira Knightley i hovedrollen som Elizabeth Bennet er over min fatteevne. Elizabeth er en dannet, intelligent og behersket ung dame som oser av integritet, et ord jeg mistenker at den fnisende og trutmunnede Keira Knightley ikke klarer å stave engang.

Takk til Silje for å ha laget gode spørsmål, og til Beate for videresendt utfordring! Jeg gir herved utfordringen videre til deg som leser dette og ennå ikke har besvart spørsmålene. Gi gjerne beskjed når du har lagt ut dine svar.