Stikkord: Knut Hamsun

Victoria

Victoria+hovedplakatI går var jeg på festpremieren av «Victoria» sammen med Bokelskerinnen og Rose-Marie. Jeg må nesten skrive noen ord om det når jeg for en gangs skyld ser film på kino før alle andre og ikke på dvd fem år etter. Men filmanmeldelser er absolutt ikke min greie, så dette er synsing fritt etter min upålitelige hukommelse. I motsetning til mine litteraturanmeldelser, som du formodentlig regner som uttømmende versjoner av sannheten.

Torunn Lians film er selvsagt basert på Knut Hamsuns roman Victoria (1898). Møllersønnen Johannes forelsker seg i overklassejenta Victoria som ung gutt, og klarer aldri å glemme henne. Men de sosiale forskjellene står mellom dem og Victoria forlover seg med Otto for å redde faren ut av økonomiske problemer. Samtidig kommer Johannes seg opp og fram her i verden som forfatter. Johannes og Victoria elsker hverandre, men får hverandre aldri. Det ender med at Victoria dør av tuberkolose, og etterlater seg et brev til Johannes der hun innrømmer at hun alltid har elsket ham, og bare ham.

I likhet med mange andre leste jeg Victoria som tenåring. I motsetning til mange andre likte jeg ikke boken. Jeg syntes verken den var nydelig eller rørende, bare irriterende og litt sykelig. Victoria plantet på mange måter det første frøet til mitt livslange hatforhold til Knut Hamsun, irritasjonsmessig så langt kun overgått av Pan og Rosa. Johannes og Victoria var for ustabile, stolte, omskiftelige, barnslige og usympatiske til at jeg klarte å bry meg om dem, og uten innlevelse fikk jeg ikke noe ut av boken. Filmen likte jeg derimot ganske godt, kanskje fordi noen av de irriterende trekkene ved historien forsvant da jeg fikk se Johannes utenfra og slapp å se Victoria gjennom hans blikk, skapt av hans humørsvingninger og skjøre selvbilde.

Iben Akerlie og Jakob Oftebro spiller hovedrollene som Victoria og Johannes. Jeg synes de spiller godt. Iben Akerlie er en nydelig Victoria, og hun er akkurat passe utilnærmelig og yndig til at jeg kjøper Johannes’ fascinasjon for henne. Flere kritikere har trukket frem at det virker som om hun gjør seg til, men jeg oppfattet det som hele poenget; at Victoria er en ung kvinne som prøver å spille skuespill. Dels fordi hun som overklassejente fra 1800-tallet er oppdratt til å være litt kokett og tilgjort, blafre med øyenvippende og se smukk og skjønn ut. Dels fordi det er en måte å holde Johannes på trygg avstand og skjule følelsene hun egentlig har for ham. Samtidig er Akerlie utrolig god på avslørende blikk og har et repertoar av ansiktsuttrykk det er svært lenge siden jeg så hos en kvinnelig norsk skuespiller. Et par steder fungerte det ikke; hun klarer ikke å gråte overbevisende, og det blir til tider i overkant mye fnising. Men alt i alt syntes jeg hun klarte å skape en sammenheng ut av romanfiguren Victorias omskiftelige og barnslige luner og samtidig gjøre henne sympatisk.

Jeg liker også Jakob Oftebros tolkning av Johannes atskillig bedre enn den Johannes jeg husker fra boken. Den furtne, melankolske og barnslig stolte Johannes jeg husker fra romanen blir i Oftebros skikkelse en oppriktig forelsket ung mann som har mer sunn selvrespekt enn barnslig stolthet, mens han samtidig nærer skriveriene sine på den ulykkelige kjærligheten. Sånn må det nesten være på film, for jeg tviler på at man ellers ville ha klart å lage noe særlig til helt ut av Hamsuns Johannes på lerretet. Uten tilgang til tankene hans tror jeg han bare ville ha virket ubehagelig intens og slitsomt selvbevisst; en sånn fyr som stirrer misunnelig på andre mens han synes synd på seg selv og henger med geipen. Oftebro har også et forbilledlig uttrykksfullt ansikt, med dertil hørende lysende fremtid i filmbransjen. Dette ansiktet er dessuten så billedskjønt og følsomt at jeg sannsynligvis ville ha blitt forelsket i hans forelskede blikk hvis jeg var ti år yngre. Ti år eldre enn jeg kunne ha vært, konstaterer jeg istedet at norsk ungdom er fin, og flink til å spille skuespill.

Det andre jeg stusset på med anmeldelsene, var at filmen visstnok er for stiv og gammeldags. Eh. Det foregår jo ved forrige århundreskifte, eller hur? Hvis britene kan lage autistisk korrekte kostymedramaer fra 1800-tallet på løpende bånd, hvorfor kan ikke vi? Personlig var det gammeldagse det jeg likte best med filmen, både miljø, dialoger og tematikk. Høydepunktet sånn sett var en scene utenfor Nationaltheatret der moderne krimskrams var fjernet og alle bygningene rundt var tidstypiske for 1898. Dessverre har Christiania tapt seg etter at byen ble omdøpt til Oslo i 1925.

Jeg håper forresten ikke at kritikerne her etterlyser filmversjoner av Hamsuns romaner radbrukket og tilpasset moderne tid med «relevans», for Hamsuns romaner skal ha for det, de har aldri vært relevante. Romaner blir ikke det når karakterene er ukritisk oppslukt av seg selv. Men hvorfor ikke? Man kunne jo alltids ha laget en moraliserende og politisk korrekt norsk-pakistansk versjon av Victoria med forbudt kjærlighet og bhangra-musikk, og gitt Hamsun en grunn til å snu seg et par ganger i sin ariske grav.

Uansett er Lians film soleklart plassert i Hamsun-land, og tidskoloritten og naturen er fantastisk. Selv om det er filmet i Sverige. Som nordlending tillater jeg meg å bli litt opprørt over akkurat dette. Men hvis det var et poeng at man skulle filme i solskinn, var det vel ikke annet å gjøre. Det er en grunn til at alle nordlendinger flykter til Sverige i sommerferien, ettersom regnet avløses av solskinn på svenskegrensen hver bidige gang. Heldigvis har svenskene både bjørkeskog og hundekjeks i tillegg til solskinn, så jeg skjønte ikke at det var filmet i Sverige før rulleteksten. Inntil da var jeg bare imponert over at de hadde klart å spille inn hele filmen i løpet av de fem fine sommerdagene Nordland har hatt de siste tre årene.

«Victoria» er i det hele tatt en vakker film. Vakre mennesker, vakre omgivelser, vakker musikk. Det er fint. Stemningsfullt og fint. Hvis jeg skal klage på noe, og det skal jeg, så er det at jeg fikk store problemer med å forstå hva som skjedde og hvorfor det skjedde mot slutten av filmen. Merknad: Jeg er usikker på om klagen gjelder filmen eller boken. Etter at Victoria var kvitt Otto, kunne hun etter mitt skjønn gifte seg med Johannes istedet. Hvorfor det ikke ble noe av, fikk jeg aldri tak i. Jeg husker ikke hva som var grunnen i boken, sannsynligvis fordi jeg ikke fikk tak i grunnen da heller.

I en tårevåt scene i den svenske bjørkeskogen snufser Victoria fram noe om forsikringspenger og selvmordsplaner, og Johannes avslører at han har forlovet seg med en fjollete tenåring ved navn Camilla. Ikke hans ord, riktignok, men likevel. Johannes har blitt en vellykket forfatter med hatt og frakk, Victoria en fattiglus med alkisfar og død forlovede. De sosiale forskjellene er der nok fremdeles, men dette er tross alt Norge, ikke India, og Camilla er heller ingen fattigjente. Det jeg overhodet ikke klarte å skjønne, var at Johannes for alvor vil avvise sitt livs store kjærlighet for å gifte seg med en tåpelig jentunge.

Men det var akkurat da jeg fikk den velkjente Hamsun-stemningen – eller opplevde Hamsun-magien, om du vil – for dette er Knut Hamsun i et nøtteskall for meg. En total mangel på logikk, karakterer som tar ubegripelige avgjørelser, og anstrenger seg til det ytterste for å ødelegge mest mulig for seg selv. Hvis noen kan forklare meg hvilke grunner Johannes og Victoria hadde for å bekrefte sin egen ulykke i filmen, er jeg takknemlig for svar. Jeg fikk det rett og slett ikke med meg. Er poenget her at man bare vil ha noen sånn at man kan få tilfredsstillelsen av å avvise dem? Og at man som publikum skal synes at dette sløseriet ved kjærlighetens alter er tragisk, og ikke bare umodent? Hamsun-irritasjonen var igjen på plass, tidsnok til å la meg se Victorias død og Johannes’ sorg med stål i hjertet. Men igjen, jeg var irritert nok til ikke å felle en tåre over slutten av romanen, så det ville ha forbløffet meg hvis jeg ble trist denne gangen. Hamsun er Hamsun, tross alt.

Kort sagt: Jeg likte filmen mye bedre enn boken. Filmen kan jeg gjerne se igjen, mens jeg takker min skaper for at jeg aldri trenger å lese boken på nytt. Jeg har ingen problemer med å anbefale filmen til folk som liker kostymedramaer, ulykkelige kjærlighetshistorier eller Hamsuns romaner. Men det må sies at det er en jentefilm. Hvis du skal invitere med deg en mann på denne, anbefaler jeg å lokke ham med mye mer enn bare godteri.

Reklamer

Uke 38

På søndag hadde vi bloggdato i lesesirkelen 1001 bøker, og denne gangen leste vi Knut Hamsuns Sult. Så langt er Sult den lesesirkelboken jeg har fått et mest blandet inntrykk av, og det virket det som de tre andre deltakerne også hadde. Egentlig likte jeg ikke boken, samtidig var den interessant å lese. En sjeldent blandet leseropplevelse. Etter at jeg hadde lagt ut innlegget mitt på søndag og lå i sengen og skulle sove, begynte jeg å lure på om Hamsun med Sult-helten har fremstilt en psykisk tilstand som i våre dager kunne blitt betegnet som en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. (Jeg vet, jeg tenker på mye rart.) Men alt passer: Humørsvingningene, de intense følelsene, impulsive og ubetenksomme handlinger, sinnet, destruktiviteten, kranglete oppførsel, tomheten, selvstraffingen, vekslingen mellom idealisering og demonisering av andre, og det ustabile selvbildet. Lest i den konteksten er Sult en roman som gir et helt unikt og troverdig innblikk i et psykisk plaget sinn, og boken ble straks mer fascinerende. Bare ikke på den måten Hamsun nok hadde tenkt seg. Det som er ekstra interessant med denne hypotesen, er at det også forklarer min egen veksling mellom sympati og antipati mens jeg leste. Med en ustabil og intens karakter som stadig veksler mellom himmel og helvete, er det ikke så rart at man som leser blir dratt inn i den samme følelsesmessige karusellen. Og som med virkelige mennesker trenger man heller ikke lande i en konklusjon; enkelte sider kan man akseptere og forstå, andre sider er det vanskeligere å svelge. Spennende, Knut, spennende. (Men jeg liker fortsatt ikke boken.)

Neste bok i lesesirkelen handler også om en mann som ikke er helt i harmoni med verden, men jeg tror likevel den befinner seg i en helt annen sfære enn Sult. I Alexandre Dumas’ Greven av Monte Cristo havner hovedpersonen i fengsel på livstid etter å ha blitt uskyldig dømt for forræderi. Etter mange år klarer han å flykte og skaffe seg en stor formue. Hele tiden planlegger han en storslått hevn over mennene som fikk ham fengslet. Greven av Monte Cristo er en skikkelig murstein, og det er lenge siden jeg gledet meg som en unge til å ta fatt på en bok av så kolossal størrelse. Men jeg bare vet at jeg kommer til å elske den. Samtidig innser jeg mine begrensninger som leser, og skjønner at jeg må begynne på boken MED EN GANG dersom jeg skal rekke å lese den tidsnok til siste søndag i oktober. Hvis du ikke har lest boken allerede, foreslår jeg at du blir med på eventyret! Selv om boken er lang, virker den ikke tunglest. Jeg tror det er perfekt lesning for de regntunge og stormende høstkveldene jeg foreløpig ikke har sett snurten av, men ennå ikke har mistet troen på vil dukke opp når lesestoffet krever det.

Jeg har selvfølgelig ikke bare lest, men også kjøpt siden sist. Jeg heter Line og jeg er en bokshopoholiker. De siste ukene har vært så slitsomme og overarbeidede at jeg ligger nede for telling, og det har vært konstant kø og trengsel i postkassen for å få en eksklusiv plass i mine allerede overbelastede bokhyller. Men slike bagateller skal da ikke komme i veien for bakgårdssalg på nett hos Pax og Aschehoug, eller? «Shop til you drop», heter det så vakkert. I en av sine Top Ten Lists satte imidlertid David Letterman for noen år siden opp følgende ultimate kriterium for å bli betegnet som en ekte shopoholic:

«You’ve dropped, but you continue to shop.»

Det er så klokt sagt at jeg blir rørt. David, jeg føler meg sett.

Likevel skal jeg ikke gå helt i detaljer, for selv om jeg har stått offentlig frem som bokshopoholiker, er jeg fortsatt i stand til å føle skam når jeg kjøper mer enn fem bøker av gangen. Denne gangen endte jeg opp på tallet du får når du ganger fem med to og plusser på tre. Men den siste boken kjøpte jeg KUN for å slippe å betale porto. Smart! Økonomisk! Jippi!

Som i eventyret (?) om musa (?) som sparer alt hun (?) kan på sommeren for å klare seg når vinteren kommer (i motsetning til den dumme musa som aldri kjøper noen bøker og helt mangler lesestoff når bokhandel og bibliotek er stengt), har jeg hatt lesesirkelen de neste tredve årene i bakhodet og investert (!) i bøker jeg kommer til å trenge (!!) i årene fremover. Jeg har kjøpt Goethes Wilhelm Meisters læreår innbundet med åtti prosent rabatt og dermed rettferdiggjort kjøpet av åtte pocketbøker. Jeg har fått (dvs kjøpt) to bøker av Philip Roth, mannen som besitter min personlige verdensrekord i å ha blitt hørt om flest antall ganger uten at jeg vet annet om ham enn navn og profesjon. Bøkene heter Portnoys besværlige liv og Menneskemerket. Og så kjøpte jeg Zadie Smiths Hvite tenner, som jeg vet litt mer om (kun marginalt).

Amin Maalouf Leo Afrikaneren står ikke på noen liste, verken på 1001-listen eller min personlige ønskeliste. Hvorfor jeg kjøpte den? Jeg aner virkelig ikke. Men på forsiden er det et kart over Spania, eller deler av Spania, og det kan være kjekt å ha. Spesielt siden det ser håndlaget ut, og sannsynligvis ikke er geografisk korrekt. Sigrid Undsets Splinten av trollspeilet kjøpte jeg derimot fordi jeg elsker Sigrid Undset, og fordi Ellikken anbefalte den. Og det Ellikken sier, må Line gjøre. Hvilket også er grunnen til at Simon Strangers Mnem havnet i postkassen, selv om den ikke var på salg og er utgitt av Tiden og egentlig ikke har noe med saken å gjøre.

Så var det krim, og krim trenger aldri noen unnskyldning for å bli med meg hjem. Denne gangen var det min heltinne Agatha Christies Tre blinde mus og andre historier, Georges Simenons Maigret og mannen på benken, og mannen som sparte meg for masse porto: Emilio Calderóns Skaperens kart. Påskekrim 2012: Check.

Jeg har oppdager at jeg kjøper bøker etter en viss logikk. Hvis jeg har kjøpt et par bøker av en forfatter uten å ha lest dem, tror jeg at sannsynligheten for at jeg kommer til å like bøkene øker hvis jeg kjøper flere bøker av samme forfatter. Det finnes selvfølgelig en veldig god grunn til at jeg burde ha gått bort fra denne logikken for lenge siden, en grunn ved navn Knut Hamsun. Men, men. Uansett er det derfor jeg har kjøpt Amalie Skrams Professor Hieronimus og På St. Jørgen, selv om jeg enda ikke har lest Hellemyrsfolket, Constance Ring, Fru Inés og Forrådt. Jeg har også kjøpt Dagdrivergjengen av John Steinbeck, selv om jeg ikke har lest Vredens druer, Øst for Eden og Om mus og menn. Så jeg krysser fingrene for at Knut var det berømte unntaket mens Skram & Steinbeck bekrefter at regelen fortsatt gjelder.

Siste salgbok er jeg kanskje mest fornøyd med. Det er Susanna Clarkes Jonathan Strange & herr Norrell, en fantasyroman om to magikere fra England i 1806. Jeg vet ikke hvorfor jeg har lyst til å lese den, men det er kanskje det som gjør meg nysgjerrig. Jeg har ingen forventninger til den annet enn at den er helt fantastisk, og da har man jo ingenting å tape. Til slutt har jeg fått en bokgave, Øystein Wingaard Wolfs Brighton Blues. (Eller, det regnes vel fortsatt som gave når man spør noen om man kan få den og de sier ja? Jeg er nemlig ikke bare god på bokkjøp, jeg er også en habil boktigger.) Brighton Blues har fått en rekke strålende anmeldelser, men hittil har jeg bare lest bloggomtale hos Bente under overskriften En liten perle. Boken får æren av å avrunde min Walk of Shame, med baksideteksten:

«Jeg er Daniel. Faren min flyttet fra denne byen til varmere strøk da jeg var liten og etterlot meg åtte munnspill som jeg pusser med en fille før jeg spiller på dem. Jeg får brev fra ham hver jul og til bursdagen min, men han spør aldri hvordan det går, bare babler i vei om konjunkturene på børsen i Marseilles. Mamma sier han er en sjarlatan og flyr rundt med løsaktige kvinner. Hun har fått en grå flekk i håret på grunn av ham. Hun koker en tynn suppe til meg når jeg kommer hjem, enda jeg gir henne nesten alle pengene jeg tjener hos O’Brien. Vi sitter sammen og spiser og venter på krigen, som hun mener er like om hjørnet.»

Jeg har sniklest første side i boken og hadde problemer med å rive meg løs, så denne boken tror jeg at til og med jeg kan lese på en dag. Jeg må bare lese et par hundre andre bøker først.

God leseuke!

Knut Hamsun – Sult

«Det var i den tid jeg gik omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…» Man kan trygt gi Knut Hamsun æren for å ha skrevet den mest kjente åpningssetningen i norsk litteraturhistorie. Den navnløse mannlige hovedpersonen går en periode rundt i Kristianias gater, sulten og elendig. Hans forsøk på å livnære seg ved å levere artikler til byens aviser er som regel mislykket, og det lille han tjener på sine skriverier forsvinner så altfor fort. Han blir stadig tynnere og sykere, og plages sterkt av nerver og angst. Han sulter etter medgang og anerkjennelse, og håper på bedre tider. Men først og fremst sulter han.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese i Sult var at det er visse likhetstrekk mellom Sult-helten og Ingvar Ambjørnsens Elling. Jeg hadde forventet at hovedpersonen skulle være en forvirret sjel, men ikke en som var gått helt fra sans og samling. Sult-helten har kanskje peiling på mye og mangt av intellektuelle og litterære spørsmål, men virkelighetsoppfatningen er ikke like stø. Han projiserer egne oppfatninger og mistanker over på andre, lar seg mer enn gjerne provosere av antatte fornærmelser, og fremstår som nokså handicappet sosialt. Han dikter opp historier om andre i vilden sky og lyver så han tror det selv. I anfall av delirium fremkalt av både sult og mat raver han byen rundt etter innfallsmetoden og ringer på tilfeldige dører, diskuterer med seg selv, og innleder de merkverdigste samtaler med folk han møter tilfeldig.

Tidlig i boken kommer han i snakk med en blind gammel mann om hvor han bor, og Sult-helten lyver så det renner av ham. Han dikter opp en husvert ved navn Happolati, som visstnok skal ha levd som en sultan. Han smører på så tjukt han kan, men oppnår ikke den ønskede reaksjon hos den gamle mannen, som bare jatter med. Da klikker det for ham:

Helvedes pine, mand, tror De kanske at jeg sitter her og lyver Dem kapitalt fuld? ropte jeg ute av mig selv. Tror De kanske ikke engang at det gives en mand ved navn Happolati? Jeg har aldrig set på maken til trods og ondskap hos en gammel mand! Hva fan går det av Dem?

[…]

Jeg sat tilbake og så på hans ryg som gled mere og mere bort og syntes å lute mere og mere sammen. Jeg vet ikke hvor jeg fik det indtryk fra, men det forekom mig at jeg aldrig hadde set en uærligere, lastefuldere ryg end denne, og jeg angret ikke at jeg hadde skjældt mennesket ut før han forlot…

Litterært sett er det spennende å følge hovedpersonen gjennom de alltid raskt skiftende sinnsstemningene, og jeg har ingen problemer med å se hvor radikalt ny denne måten å skrive bøker på var sammenliknet med den solide realismen Hamsuns samtidige forfattere holdt seg til. Hamsuns språk er perfekt egnet til å beskrive en mann som veksler mellom bunnløs fortvilelse og euforisk lykke, stolthet og ydmykelse, sinne og skam, og som veksler så fort at jeg blir tidvis svimmel av å skulle følge karakteren inn i alle avkroker av hans tanke- og følelsesliv. Det er en litterær prestasjon, og boken fortjener sin plass i verdenslitteraturen.

Så hvorfor er jeg ikke fra meg av begeistring?

Kanskje fordi Sult-helten representerer en form for asosial væremåte som irriterer meg, og fordi boken ikke egentlig går i dialog med noe. For Sult-helten er andre mennesker en slags tilskuere hvis oppgave primært sett består i å bekrefte hans ego. Han har et enormt behov for å fremstå som rikere, mer respektabel og større enn han er. Dette behovet går langt utover en fattig manns behov for selvrespekt og det å kunne fremstå som et menneske som er verdt noe i andres øyne. Han vil være bedre enn andre, og setter sin egen stormannsgalskap foran både liv og helse. Siden han sjelden er interessert i noe annet enn sitt eget sinn, går relasjonene til andre mennesker i hovedsak ut på å finne ut om de er på hans side (tror på løgnene hans, behandler ham med ærefrykt og anerkjennelse, bukker og nikker og holder opp døra for ham), eller om de «motarbeider» ham (ser at han er fattig, spør om personlige ting, går foran ham på gaten, eller bare befinner seg i hans nærhet).

Sult-helten er den første i en serie av mange Hamsun-karakterer som sjokker rundt i en slags sjelelig feber, og har fornuften permanent utkoblet. De er nedgravd i sine egne følelser, tanker, impulser og usikkerhet, og klarer ikke å forholde seg til andre om det så står om liv. Likevel ligger skylden alltid hos noen andre enn dem selv; i Sult-heltens tilfelle er det både Gud, hvermann og tilfeldig forbipasserende. Han er på randen av sultedøden, men kaster penger etter folk så fort han får noen kroner, fordi det er viktigere å fremstå som en mann som ikke mangler noe enn å holde liv i seg selv. Det er altså ikke av barmhjertighet at han gir vekk penger, men på grunn av tanken på hvordan han fremstår for andre mennesker, og i Guds øyne. Likevel er han rasende på Gud som gir ham så harde prøvelser.

Irritasjonen jeg opplever av å lese om Sult-helten går ikke ut på at han er en mann hvis evne til fornuft er sterkt begrenset, for det kan i seg selv være uhyre interessant å følge. Jeg bare skjønner ikke hva historien egentlig skal tjene til, bortsett fra å være et velskrevet innblikk i en fortvilet og forvirret hjerne som aldri klarer å bestemme seg for noe. Som sagt, opplever jeg ikke at boken egentlig går i dialog med noe. Den mangler nyanser og flere perspektiver, og det skyldes ikke at romanen er skrevet i førsteperson. Det skyldes først og fremst at Sult-helten ikke er interessert i noe særlig annet enn seg selv og sine egne ustabile luner.

Knut Hamsun er den forfatteren jeg har det mest ambivalente forholdet til. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg har et elsk/hat-forhold til bøkene hans, for jeg har aldri elsket noen av dem. Det er heller det at jeg har lurt på hvorfor jeg misliker noen av bøkene hans så sterkt mens jeg synes andre er fin lesning. Siden i fjor høst har jeg lest Markens grøde, Benoni, Rosa og nå Sult, og jeg tror jeg har funnet svaret på hvorfor jeg aldri kommer til å melde meg inn i Knut Hamsuns fanklubb. De bøkene jeg har likt er Markens grøde, Benoni og Sværmere. De bøkene jeg ikke har likt er Pan, Victoria, Rosa og Sult.

Førstnevnte bøker har et mer tilbakelent forhold til hovedpersonene. Vi får innblikk i hvordan de tenker, men ser dem såpass fra utsiden at det går an både å sympatisere med dem og riste på hodet av dem. Sistnevnte bøker har derimot et så tett forhold til hovedpersonene at de insisterer på å trekke leseren inn i deres selvsentrerte, navlebeskuende indre verden, mens de virrer rundt i livet og syter og bærer seg over alskens krenkelser og ulykker. Det er altfor ensformig, altfor uinteressant, altfor enkelt. Dessuten er det en liten tilleggsirritasjon i at Hamsun nok har påvirket mye av den navlebeskuende norske litteraturen som er blitt skrevet i ettertid, sannsynligvis av forfattere som mener de gjør kulturen en velgjerning ved å fremstille all verdens nevroser i romanform. Uten å være like inderlige, troverdige eller språkmektige som den godeste Knut.

For noen år siden sa Ebba Haslund i et intervju i Bokprogrammet på NRK om Hamsun vs. Undset at Hamsun skriver gode bøker, men at han ikke rekker Sigrid Undset til knærne engang. Hvorfor? Fordi han mangler dybden som Undset har. Jeg er helt enig. Der Undset går under overflaten, pirker og plukker i karakterene sine og vrenger dem ut og inn, holder Hamsun seg stort sett på ett plan og nøyer seg med å kjæle med karakterenes irrasjonalitet. Det er gode beskrivelser, men ikke så mye mer enn det. Sult er en stor litterær prestasjon fordi den er nydelig skrevet, troverdig og fengslende. Men den innbyr ikke til ettertanke, i hvert fall ikke hos meg.

Uke 37

Mens andre bokbloggere melder om pauser og manglende inspirasjon, er det ingenting jeg heller vil enn å lese bøker og blogge om det. Men jeg har ikke tid! Dessverre. Jeg holder på med layout av tidsskrift for tiden, og skriver på en artikkel om Ibsens Gengangere og en annen artikkel om barnebøker med triste temaer. Det er forresten første gang jeg skriver om barnebøker, så jeg er veldig spent på resultatet. Men selv om det ikke blir så mye blogging, blir det tid til litt lesing innimellom. Den siste tiden har jeg lest flere gode bøker som jeg ikke kan blogge om før anmeldelsene er blitt trykket. Det gjelder både Jonas Jonassons Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant og Heidi Lindes Nu, jävlar!. Begge bøkene var veldig gode. Jeg gir aldri bøker terningkast på bloggen, men på Bokelskere ga jeg begge bøkene terningkast fem. Charlotte Roches Våtmarksområder likte jeg også veldig godt, men jeg hadde så mange tanker da jeg leste boken at det ikke blir enkelt å skrive et innlegg jeg kan si meg fornøyd med.

Akkurat nå leser jeg i altfor mange bøker samtidig, noe jeg ellers aldri gjør. Men når man har det travelt og lite sammenhengende lesetid og -ro, er det greit å kunne ha en bok for enhver anledning. Knut Hamsuns Sult er neste bok i lesesirkelen 1001 bøker, og den leser jeg i mens jeg spiser. Rettere sagt, jeg må spise mens jeg leser den, siden jeg blir så sulten av å lese om matmangel. Mens hovedpersonen i Sult blir tynnere og tynnere, går det altså andre veien med meg. Heldigvis er det en kort roman, og den skal blogges om allerede nå på søndag. Da slipper jeg forhåpentligvis å panikkstarte på en eller annen slitsom lavkarbodiett som sier at poteter er satan selv. Foreløpig er jeg positivt overrasket over Sult, og synes den er en av Hamsuns bedre.

Nadine Gordimers Bevareren var lesesirkelbok i Labbens lesesirkel før sommeren, men jeg ble aldri ferdig med den. En dag forrige uke hadde jeg lyst til å lese noe, men fant ingen bøker blant mine tre-fire hundre uleste som fristet. Hvordan det er mulig, skal jeg ikke spekulere i, men jeg tenkte da at jeg like gjerne kunne lese i en bok jeg ellers ikke har lyst til å lese i. Som sagt så gjort, og plutselig hadde jeg lest 40 sider helt uten problemer. Imponerende!

På senga har jeg hentet frem Gunvor Hofmos samlede dikt, og holder på med hennes debutsamling Jeg vil hjem til menneskene fra 1946. Jeg snakker ofte om at jeg ikke liker lyrikk og at jeg ikke har kompetanse til å lese dikt, men begynner å skjønne at det kommer helt an på hvilke lyrikere jeg leser. Som med romaner, kan man ikke bare plukke frem en hvilken som helst bok og regne med å like det man leser. Gunvor Hofmos dikt får jeg veldig mye ut av, og Hofmo er nå blant mine Tre Store Norske 1900-talls-lyrikere sammen med Inger Hagerup og Halldis Moren Vesaas. Målet mitt er å lese tre diktsamlinger i år. Neste år tror jeg at jeg skal øke til én samling i måneden, til sammen tolv.

Jeg har også begynt å lese på en av debutantene mine, Øyvind Strands Gjørme – en kjærlighetshistorie, fra 2010. Det er opprivende og hjerteskjærende lesning om angst og ensomhet, og foreløpig kan boken kun leses i små posjoner. Men du verden, så imponert jeg er over at dette er verket til en debutant. Og så blir jeg både overrasket og nedslått over at jeg hittil ikke har hørt noe om boken bortsett fra hos Aroundbooks. Men det er kanskje ikke så overraskende likevel, siden de fleste bokhandlene nå er så like og ensformige i utvalg at det er vanskelig å finne frem til noe annet enn bestselgere. Jeg var innom Ark på Grünerløkka forleden og konkluderte med at jeg gjør rett i å handle bøker på nett. Målet mitt er ikke å finne noe smalt og sært, men jeg vil gjerne ha en mye bredere oversikt over hva som finnes enn det jeg får hos de fleste bokhandlene. Takk og pris for bokblogger, hvor jeg kan finne frem til bøker jeg ellers ville gått glipp av.

Et par nye bøker har jeg selvsagt fått siden sist, og begge er anskaffet etter anbefalinger fra andre bokbloggere. John Boynes Gutten i den stripete pyjamasen og Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli leste jeg om på henholdsvis Boklesebloggen og Les Mye. Begge bøkene er ungdomsbøker, så her utvides repertoaret mitt i alle retninger.

På søndag er det lesesirkelblogging om Hamsun og jeg gleder meg til å lese hva andre bloggere synes om Sult. I mellomtiden: God helg!

Lesesirkelbøker og lykkelige bøker

På søndag skulle vi ha blogget om Louis de Bernières Señor Vivo and the Coca Lord. Jeg hadde akkurat lest ut boken da jeg hørte nyhetene på fredag. Jeg fikk begynt på innlegget, men kom ikke langt før jeg ble sittende klistret til nyhetssendingene. Etter det har det blitt lite skriving og enda mindre lesing. Det er bare Bente som har skrevet om boken så langt, en veldig fin omtale av en nydelig bok. Jeg synes det er så fint at Bente avslutningsvis kommenterer boken i lys av fredagens hendelser, for jeg fikk nesten frysninger over hvor godt det passet å lese boken akkurat nå. Jeg planlegger å legge ut min omtale denne søndagen i stedet, hvis det er noen flere som ønsker å legge ut omtalene sine samtidig.

Her er en gjennomgang av de tre neste lesesirkelbøkene med omtaler og hvem som hittil har sagt at de vil være med å lese. Jeg skal snart få somlet meg til å opprette noe på bokelskere, slik at de som ikke har egen blogg også kan være med å lese. Det er bare å melde seg på for de som vil være med, blogg eller ikke.

Karen Blixen – Den afrikanske farm (bloggdato 28. august)

Den afrikanske farm er en av de mest fascinerende bøker i nordisk erindringsdiktning. Den kom ut første gang i 1937 og har senere, høyst fortjent, funnet og vunnet lesere over hele den vestlige verden.

Årene på farmen i Kenya sto alltid for Karen Blixen som de rikeste i hennes liv. Hun elsket naturen i Afrika, hun var betatt av dyreverdenen der og utviklet en eiendommelig kontakt med den innfødte befolkningen, som hun etter hvert ble leder, lærer, lege og dommer for. Og det var her hun møtte den mannen hun kom til å elske, Denys Finch-Hatton. Den afrikanske farm er en besettende og klok historie om en kvinnes sterke følelser for et kontinent og mannen hun elsker. Boken dannet grunnlaget for Sydney Pollacks suksessfilm Mitt Afrika (1985), med Meryl Streep og Robert Redford i hovedrollene.

Omtalen er hentet fra Gyldendal. Boken er nevnt på 2006-listen og i den norske utgaven fra 2008. De som har meldt seg på så langt er: Elida, Ann Helen, Askeladden, Astrid Terese og selvfølgelig meg.

Knut Hamsun – Sult (bloggdato 25. september)

Sult utkom første gang i 1890. Det skulle bli hans gjennombruddsbok og et verk som samtidig innebar noe nytt i norsk litteratur.

Hamsun skildrer både den fysiske sult og den psykiske pine hos den navnløse hovedpersonen på en måte som gjør at leseren vanskelig glemmer ham. Sult er en klassiker i moderne diktning som har bevart sin fascinasjonskraft også i dag. «Sult er utvilsomt en av de viktigste romaner i moderne tid. En kompleks roman med umåtelig kraft.» – Duncan McLean.

Omtalen er hentet fra Gyldendal. Boken er nevnt på 2006-listen og i den norske utgaven fra 2008. Foreløpig er det bare jeg og Astrid Terese som skal lese denne, hvis ikke du også har lyst til å samlese den.

Alexandre Dumas – Greven av Monte Cristo (bloggdato 30. oktober)

Greven av Monte Cristo av den franske forfatteren Alexandre Dumas ble utgitt i 1844, og regnes som en klassiker.

Sjømannen Edmond Dantès blir satt i fengsel på grunn av falske anklager om forræderi. Han blir plassert i det beryktede fengselet Châteu d’If. Han frykter at livet hans er over, men etter over tjue år i fangenskap klarer han å flykte. Han finner en skatt på klippeøya Monte Cristo, og nå gjenoppstår Edmond som Greven av Monte Christo. Tiden er inne for hevn, og han oppsøker sine fiender.

Omtalen er hentet fra Bokkilden. Boken er nevnt på 2006-listen og i den norske utgaven fra 2008. Foreløpig skal jeg, Astrid Terese og Elida lese denne.

Jeg holder fortsatt på med boken jeg begynte på forrige fredag, Plum Lovin’, og planlegger å lese den ut i løpet av en dag eller to. Egentlig hadde jeg kjøpt den til lesemaraton fordi den så utrolig lettlest ut. Den faller vel inn under kategorien chick lit, en sjanger jeg sjelden leser ellers, men som passer helt perfekt akkurat nå. Glade, snille mennesker som finner kjærligheten, uten blod, tårer og vold. Takk og pris for at det skrives lykkelige bøker også.