Birger Emanuelsen debuterte med For riket er ditt i 2012, en samling enkeltstående fortellinger lagt til en liten øy over en periode på åtte hundre år. For et par uker siden kom andreboka og hans første roman, Fra jorden roper blodet. Boken handler om Tallak Nybuen, som skadeskyter en reinsdyrsbukk på en fjelltur. Han overnatter på stølen som faren hans har leid ut til en jeger, og neste dag drar de ut for å finne bukken. Parallelt fortelles historien om tolvårige Tallak, som vokser opp på en isolert gård sammen med faren. Hva som har skjedd med moren er uklart.
Jeg møtte Birger for å ta en grundig prat om bøkene hans og litteratur generelt. I år kommer jeg med ujevne mellomrom til å snakke med forfattere jeg liker bøkene til, og samtidig tvinge dem til å ta stilling til mine to samtidslitterære kjepphester: Den selvbiografiske tendensen, og samfunnets rolle i litteraturen. Birger var et utmerket førstevalg, for i tillegg til å si kloke ting om sitt eget forfatterskap, fikk jeg interessante perspektiver på sivilisasjonstenkning, historiefortelling og abortkamp med på kjøpet.
En av de første tingene som slo meg da jeg leste Fra jorden roper blodet, er hvor utpreget maskulin den er. I debutfortellingene veksler du mellom ulike temaer og karakterer, menn og kvinner, mens du i romanen går rett inn i klassiske maskuline motiver: Jakten og naturen. Fra jorden roper blodet fikk meg til å tenke på klassikere som Markens grøde, Moby Dick og Den gamle mannen og havet. Hvor bevisst var du på det da du skrev?
Jaktmotivet er i utgangspunktet veldig maskulint, og jeg beskriver i fortid og nåtid to forhold mellom menn: Hovedpersonen Tallak og faren hans, og Tallak og Henrik. Det er disse forholdene som driver romanen framover. Men så kan du se på hva som tas opp mellom disse mennene, og det er relasjonelle temaer: Forholdet mellom mennesker og til familien, spesielt kvinnene i disse mennenes liv; Henriks kone, Tallaks mor og lærerinnen hans på skolen.
Kombinasjonen av jakt og natur er vel et av de områdene hvor mannen i våre dager føler seg fri. Jeg ser helt klart at romanens blikk og språk tilhører mannen, men jeg vet likevel ikke om det gjør boken maskulin. Fra jorden roper blodet fremelsker riktignok noen maskuline verdier, fordi Tallaks far nærmest er som en naturkraft: han bearbeider naturen, jobber med dyr, går på jakt, dreper, slakter – og mye av dette sees på som noe mannen tradisjonelt har skulle kunnet beherske. Men hele denne verdenen danner også en kontrast til Tallaks indre liv. Tallak sliter med å fylle den rollen han føler at faren vil han skal ha, og føler seg fremmedgjort fra det som tilhører den klassiske maskuline forventingen.
Derfor er det svært interessant at du samtidig går rett inn i det som er feminismens kanskje viktigste sak, nemlig abortkamp, selv om det ikke er en direkte del av handlingen. Hvilken betydning har abortspørsmålet i romanen din?
Jeg har kalt romanen for en moderne skjebnefortelling. I de klassiske skjebnefortellingene hadde gudene beseglet den tragiske heltens skjebne, derfor måtte alle ting skje slik gudene hadde skrevet. Du kunne ikke flykte fra din egen historie. I romanen min finnes det derimot en politisk eller samfunnsmessig mulighet for at ting kunne ha vært helt annerledes. En nøkkelperson her er Henriks onkel, en bifigur i romanen. Han nevnes blant annet som abortlovens uekte far, og det går frem at han har vært med på å endre samfunnet. Motivasjonen har han funnet i sin søsters historie. Hennes uheldige skjebne rammer de tre mannlige karakterene i romanen, og påvirker også deres liv inntil det ugjendrivelige. Men så finnes det altså en historisk optimisme i teksten, for denne familiens historie ville vært annerledes om de startet sine liv tjue år senere. Tragedien til Tallaks familie er altså at alt kunne ha vært annerledes.
Romanen diskuterer den utbredte samfunnsforståelsen om at vi hele tiden stiger opp trappetrinn for trappetrinn, og at hver generasjon nærmer seg et sluttpunkt i sivilisasjonen. Vi bygger institusjoner og skriver kontrakter for å forme en sivil, politisk og kulturell vev. Denne veven binder oss sammen og regulerer oss, og biproduktet av alt dette er en fast konstruksjon under føttene våre, noe vi kan kalle en trapp. Derfor beveger vi oss hele tiden bort fra vår dyriske natur og vårt kaos, og sivilisasjonen følger progresjonen i et dataspill; og for hver generasjon blir vi stadig bedre mennesker.
Et slikt syn er utbredt, og gjenspeiler seg for eksempel i Høyre-politikeren Julie Brodtkorbs uttalelser i forbindelse med pappapermisjonen. I et forsvar for å avvikle den dedikerte pappakvoten, sier hun at «moderne fedre ønsker å være med sine barn». Derfor, mener hun, trenger vi ikke en økonomisk politikk som regulerer dette samværet. Samfunnet har bevirket en utvikling over tid, og det har ført til at mannen har forandret seg; han ha gått trappene og blitt moderne. Derfor vil han handle annerledes enn sine fedre. Hvor denne forandringen har funnet sted, om det er i hjernen, i genene våre, i vår mentalitet, i det sosiale presset, sier hun ikke noe om, men innstillingen er klar: Vi har kommet så langt at vi ikke lenger trenger loven som brakte oss hit. Det er lett å forstå hvorfor en slik tanke brer om seg. Den skaper en fortelling de fleste politikere – fra høyre til venstre – er avhengig av å tro på: den feirer den menneskelige utvikling, samfunnets seier, kulturens suverene reise. For om hver generasjon bygger nye steg, klatrer vi stadig høyere, og det vi presterer, som samfunn, som fellesskap, vil stå for alltid. Det vitner om en gigantisk misforståelse av hvordan politikk fungerer, tror jeg, for vi blir ikke moderne fordi tiden går, men fordi det blant annet finnes lover og regler som justerer adferden vår.
En alternativ samfunnsforståelse formuleres av Tallaks far, om at vi mennesker klatrer i et tau, og hvis vi slipper taket et øyeblikk, så faller vi. Da reduserer du alt du har klart å skape. Sivilisasjonen er ikke mer verdt enn at den kan bryte sammen på kort tid, og fjerner du en viktig bestanddel, kollapser den.
Hadde du noen politiske baktanker da du valgte akkurat denne bakgrunnen for romanen?
Det er nesten morsomt, for etter at jeg hadde levert romanen til forlaget kom debatten om reservasjonsrett på banen igjen. Underveis da jeg skrev tenkte jeg at abort-temaet i boken nesten var utdatert. Og så dukker spørsmålet plutselig opp igjen. Jeg tenkte aldri politisk da jeg skrev det, det var aldri tenkt som en samfunnskommentar. Jeg tenkte mer på at jeg skulle komponere en troverdig menneskelig fortelling, en troverdig familiehistorie, som nettopp derfor måtte finne sted i etterkrigstidens Norge.
Derfor ble jeg skremt over reservasjonsrettdebatten. Ikke fordi jeg tror at abortloven er truet, men fordi Høyre med bakgrunn i parlamentarisk pragmatisme var villige til å vike noen grunnleggende prinsipper, prinsipper de selv har vært med på å etablere og fastholde. En slik lemfeldighet mener jeg viser at politikere tenker at samfunnet bygges trappetrinn for trappetrinn, og at vi står så støtt at vi kan slappe av. Nei, sier denne romanen. Vi faller hvis vi slipper taket i tauet.
Med debatten som kom opplevde jeg plutselig en helt annen type relevans i manuset som jeg ikke hadde sett selv. Det viser at litteraturen kan fange opp problemstillinger som er utenfor dens intensjon, nettopp ved å vise samfunnet som avtrykk i menneskene. Hvis du klarer å beskrive disse avtrykkene godt nok, klarer du også å si noe om samfunnet.
Hva ønsker du å utforske i bøkene dine?
Med For riket er ditt ville jeg finne det definerende øyeblikket i forskjellige personers liv. Jeg plasserte dem i forskjellige omgivelser, både historisk og politisk, og ville undersøke det øyeblikket der hele livet forandres. Alt fra en ung jentes seksuelle oppvåkning tidlig på 1900-tallet, til en ung gutt som hevner seg på de som mobber ham. Alle disse forandringene var noe personene jeg skrev om hadde en visse kontroll over, men jeg ble veldig nysgjerrig på å utforske hva som ligger utenfor vår kontroll, som former våre liv, og hvordan det kunne ha vært annerledes gitt andre betingelser.
I Fra jorden roper blodet har jeg derfor trukket denne undersøkelsen enda litt lenger, og det er den retningen jeg har lyst til å gå videre med i forfatterskapet mitt. Å forsøke å beskrive andre mennesker og betingelsene de lever under.
Som leser er det lett å se at du er opptatt av historiefortelling av den gode gammeldagse sorten. Hvilken type litteratur er det som har inspirert deg mest?
Faren til Tallak har en fortellerrolle. Som oppdrager er han begrenset på mange måter; geografisk er de låst inne i en trang dal, han driver en bitteliten gård uten økonomisk armslag, og relasjonelt har han støtt bort moren til Tallak uten at vi vet hvorfor. Han arbeider hardt og har lite tid til overs, og bruker derfor fortellingene til å binde sønnen til seg. Det skjer på to måter: først er det innholdet i fortellingene, om familiens og gårdens opphav, at de begge to er skåret av samme stykke. Men fortellingene har også en funksjonell side. Når Tallak begynner å gli ifra ham, skrur faren temperaturen i fortellingene til. De blir skremmende og morbide, og fører til at Tallak av frykt søker seg nærmere faren.
I store deler av min barndom vokste jeg opp med bibelfortellingene. De var veldig sentrale, og ble lest og diskutert hjemme. De bibelske karakterene oppfattet jeg som helter, og som noen jeg hadde et nært forhold til. Og så leste vi mye folkeeventyr, og jeg ble nok formet av landskapene, miljøene og intrigene der. Derfor preger nok stadig den grunnleggende dramaturgien i disse fortellingene måten jeg skriver på.
Charles Dickens er utrolig god til å se mennesker og skaper rike karakterer. En ting er at han er flink til å beskrive dem, og kan finne det ene ordet som gjør at du omtrent ser for deg hele livshistorien til et menneske. På et par setninger har han vist fram hele personligheten deres. Og det uten at han lar ett trekk ved personligheten styre alt i personenes liv. Hamsun er enda dyktigere på det siste, og skaper ofte like tydelige, men mer komplekse karakterer. Dostojevskijs moralske univers ble tidlig en korreksjon til barnetroen og de forestillingene som hersker i den. Men inspirasjonskildene er ellers mange og svært forskjellige: jeg har nilest Bukowski, Dejan Enev, Carl Frode Tiller, Le Clézio, og jeg prøver så godt jeg kan å følge med på nye norske forfattere. Det er likevel vanskelig å komme utenom de første inngangene til litteraturen, de jeg vokste opp med.
Utdrag fra Fra jorden roper blodet:
I begynnelsen kom et veldig lys, og Gud skilte havet fra jorden. Det fantes ingenting annet, ingen busker, ingen planter, for ennå hadde det ikke regnet. Det hadde vært umulig å leke gjemsel. Men så sprang en kilde lekk, hele jorden ble vannet og alt vokste. Gud formet en mann av støvet, blåste liv inn gjennom nesen og plasserte ham i en have full av dyr og planter og frukt. Her hadde han alt han trengte, likevel var han ikke lykkelig.
Gud så det. Det var ikke godt for mennesket å være alene. Så da mannen sovnet, rev Gud et ribbein fra brystet hans, fylte det med kjøtt og skapte en kvinne.
Nå var de to.
Tallak tok seg til brystet og kjente etter. Han presset pekefingeren inn under armhulen og dro fingeren mot hoften. For hver gang fingeren slo ned i en ny ribbeinsdal, talte han. Ti daler bar han på. Han gjorde det igjen, og denne gangen kom han til elleve. Han talte enda en gang, også denne gangen kom han til elleve. Tolv ribbein hadde han, mer enn nok til å skape et nytt menneske.
Du debuterte med en samling fortellinger. Nå har du skrevet en roman. Hvordan er det å gå fra å fortelle historier i et lite format, til et stort?
Som forfatter ønsker jeg å åpne store rom i litteraturen, og fortellingene fra debuten så jeg på som romanlerret som jeg ikke utforsket i romanform. Friheten er langt større i romanen, men det er også en helt annen forpliktelse og konsentrasjon. Du må stole på at fortellerstemmen, språket og historien holder, og det er ikke rom for like mange spillopper.
I fortellingene hadde jeg lyst til å beskrive et samfunn over en viss tid, og det var mer praktisk å gjøre det som en samling avsluttede fortellinger heller enn i en roman. Samtidig merket jeg dragningen mot det episke mens jeg skrev fortellingene, både i persongalleriet og hva de skulle oppleve. Jeg ser nå at flere av fortellingene i For riket er ditt kunne ha vært romaner, og Fra jorden roper blodet kunne nok ha vært en kortere fortelling. Men i For riket er ditt fulgte språket de forskjellige fortellingenes tid og personer; derfor varierer samlingen mellom radikale og konservative former, dialekt og muntlig språk, osv. Ti fortellinger med ti forskjellige fortellerstemmer. De samme mulighetene ligger også i den (moderne) romanen, men i Fra jorden roper blodet er mitt selvpålagte krav til indre sammenheng og enhet mye større. Språket og fortellerstemmen utvikler seg med hovedpersonen, og vet aldri mer enn den kan vite. Jeg har altså mistet variasjonen, men fått konsentrasjon. Jeg ville bruke denne konsentrasjonen til å kunne gå dypere under overflaten under det berømmelige isfjellet, som passende nok var en del av forsideillustrasjonen på debuten.
En av de tingene jeg synes er befriende med å lese dine bøker, er at jeg slipper å lure på om du skriver selvbiografisk eller ikke, fordi det er så åpenbart for meg som leser at du skriver fiksjon. Hvor vil du plassere dine egne bøker i den norske samtidslitteraturen?
For alle forfattere i min generasjon har Knausgård vært veldig viktig, også for meg. Men Knausgård er også en slags bryggekant jeg vil støte meg fra. Den selvbiografiske trenden har nok vært frigjørende for veldig mange forfattere, fordi den har gitt dem anledning til å rive ned lettveggen som før har stått mellom forfatterjeget og jeget, og for mange har nok det å slippe den lille konstruksjonen vært en kreativ berikelse. Knausgård er et forbilde jeg lærer mye av, men det er ikke alle forfattere som er like flinke til å se andre. De ser gjerne bare andre som gjenskapt i seg selv, eller de ser seg selv så godt at de mister andre av syne.
En annen ting er at autofiksjonen skaper en illusjon om ærlighet som er skummel. Kontrakten med leseren skaper en illusjon om at det som vises frem er hele mennesket, hele sannheten. Men bak hver en tanke som finner papiret, er det hundre som ikke skrives, assosiasjonsrekker forfatteren selv ikke engang er klar over. Mange av tankene våre er så banale, perverse, forfengelige, brutale, og hadde du delt dem, ville leseren vendt seg fra deg i avsky. Men siden autofiksjonen foregir å være ekte, blir vi alle enige om at den sensurerte versjonen av oss selv er sann. Kanskje har vi bare tatt et nytt steg ned i bedraget. Han som får alle til å tro på at den redigerte versjonen av seg selv er sann, er en enda større løgner en hun som legger ut pyntebilder av seg selv på Facebook. Jeg synes altså ikke all litteratur bør trekke innover og tettere på den allerede rådene trenden med selvfremstilling, og har derfor forsøkt å gå i en annen retning. Dessuten tilhører mitt eget liv også så mange andre, og jeg vil ikke tvinge dem med meg ut i løgnen.
Utdrag fra Fra jorden roper blodet:
Det var først i hennes hus at verden åpnet seg. Her inne kunne Tallak reise fra dalen og møte nye mennesker. Han kunne løfte seg over fjellene og se til havet, telle blinkene fra en fyrlykt som svirret gjennom tåken; han kunne kaste en lanse gjennom luften, som spjæret kongens støvel og slo av en bit av tåneglen; feste en vogn bak en mus og reise bort. Det var bare å lukke øynene og se det for seg, alt som sto og ventet. Inne i ham begynte et slags system å vokse frem, en måte å forstå verden på: på den ene siden fantes partall og riddere, lanser og våpen; en rask bevegelse som kunne knekke en nakke, et lydløst sprang, opp på siden av en fiende, og i den neste lydløse bevegelsen kom stikket fra et hardt, buet blad, inn i siden, rett under ribbeinsgitteret. Styrke. Alt dette var høyre, den armen han skrev med, kastet med, og her fantes konsonanter, stein, det enorme, salte havet. Den andre siden var ferskvann, lettere å gli gjennom, roligere; venstre var alver og kveldsdis, et gåtefullt og grønt landskap, silkebånd som ble trukket over øynene, et spill av masker og brennende veker. Skjønnhet.
Hva er hovedgrunnen til at du selv leser litteratur?
En av de mest deprimerende innsiktene jeg har hatt som menneske, er at du alltid er i ditt eget hode. Du kan aldri se eller oppleve verden utenfor ditt eget hode. Å lese litteratur, på en helt annen måte enn med andre kunstuttrykk, føler jeg at jeg deltar i noen andres erfaringer og ser noen andres blikk på livet. Det skjer jo bare når man leser virkelig god litteratur. Når det skjer, handler det ikke om eskapisme, men om å øke rekkevidden av hva du klarer å se og forstå av verden, og hvor mange mennesker du klarer å se.
Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?
En tid for alt av Karl Ove Knausgård. Et ambisiøst mesterverk, i mine øyne, og passasjer i den boken inneholder den mest intense prosaen jeg noensinne har lest.
Og et lite apropos: i boken beskriver han en scene hvor en gravid kvinne og hennes ektemann sitter på med en kjerre som trekkes over en steinete og humpete vei. Kusken er uforsiktig og brå, og vi tas med inn i denne kvinnens hode: hvorfor gjør ikke mannen hennes noe, hvorfor ber ham ikke kusken ta det med ro, forstår han ikke at de kan miste barnet? Forholdet mellom dem blir ødelagt på denne kjerreturen. Mange år senere leste jeg den eksakt samme scenen igjen i Min kamp, men da var det Karl Ove Knausgård selv som satt ved siden av sin gravide kone på en båttofte utenfor Tromøya. En barndomsvenn av ham kjørte på full pinne, bølgene slo, og romanfiguren Karl Ove tenkte at han burde gjøre noe, fordi han kunne forestille seg hvordan konen opplevde det. Eller han fryktet hvordan hun opplevde det, fryktet at hun vurderte ham som svak og feig.
Erfaringen kommer forut for begge romanpassasjene, men i En tid for alt har han brukt observasjonen og erfaringen til å skape en hel litterær person, et annet menneske med en egen historie, et annet syn på verden, tanker og følelser. Det viser hvor rik litteraturen kan være – om vi bare lar den slippe til.
***
Birger Emanuelsen (31) vokste opp på Tromøya utenfor Arendal, og bor i Oslo med kone og sønn. Når han ikke skriver bøker, jobber han som redaktør for dokumentarlitteratur i Cappelen Damm. Han har studert ved Universitetet i Trondheim og Oslo, og har tidligere jobbet som journalist og i Leger uten grenser. For riket er ditt og Fra jorden roper blodet er utgitt av Tiden forlag. Hjemmesiden hans finner du her.
Lines bibliotek 