Måned: juni 2012

Junistatistikk

Jeg hadde bare én ting jeg skulle i gjøre i juni: Lese Anna Karenina. Har jeg lest den? Nei. Har jeg i det hele tatt prøvd å lese den? Nei. Angrer jeg? Nei. Men jeg klarte faktisk å lese over to hundre sider før jeg la den vekk. Ikke for godt, det må understrekes, bare for sommeren. Den er mer av en høstbok, fant jeg ut, som kan tas frem når høststormene setter inn og jeg ikke lenger har Greven av Monte Christo å lese i. For ikke å legge enda en stein til byrden av mine påbegynte men ikke fullførte bøker, fortsatte jeg heller der jeg slapp med Karen Blixens Den afrikanske farm i fjor. Et slags kompromiss for å beholde troverdigheten overfor meg selv når jeg sier at jeg pleier å lese ferdig det jeg begynner på. Og at jeg kommer til å lese ferdig både Anna Karenina og Buddenbrooks.

Opptil flere av dere har etterlyst innlegg om Anna Karenina etter at jeg sa jeg skulle skrive om det lille jeg hadde lest i anledning lesesirkelen, og hvorfor jeg stoppet. Men så fikk jeg årets tredje bihulebetennelse på søndag, og har tilbrakt store deler av uken med å lide tungt og urettferdig mens jeg ventet på at medisinen skulle virke. Derfor utsetter jeg heller innlegget til jeg har lest hele boken, og sier litt om hvorfor jeg avbrøt i dette innlegget. Men først, månedens gjennomgang.

Dette har jeg lest i juni:

  • Irvine Welsh Trainspotting
  • Casper André Lugg Lite rekviem
  • Marit Kaldhol søkeord: ayotzintli
  • Stefan Zweig Chess
  • Manus, mannlig forfatter (jobb)
  • Manus, kvinnelig forfatter (jobb)
  • Karen Blixen Den afrikanske farm (påbegynt)
  • Leo Tolstoj Anna Karenina (påbegynt)

Hva synes jeg?

Jeg synes at det er en pen liten liste. Men før du rekker å formulere din rosende kommentar om hvor flink jeg har vært i løpet av Anna Karenina-skulkingen min, må jeg presisere at alt jeg har lest har vært kort. Lite rekviem er en diktsamling, og Chess en novelleroman på ca 75 sider. Kaldhols bok var vel på ca 135 sider, og manusene var på til sammen 380 sider. 230 sider Trainspotting, 200 sider Anna Karenina og 70 sider Blixen = langt fra personlig rekord. Jeg har egentlig ikke så mye å si om det jeg har lest, siden det strengt tatt bare er Zweig og Lugg jeg kan si noe om foreløpig som jeg ikke allerede har blogget om. Men det sparer jeg til innleggene om bøkene. Temaene har vært så mangt. Rusmisbruk, utroskap, korrupsjon, kjærlighetssorg, selvmord, foreldre som dør, barn som dør, elskerinner som dør, landbruk i Afrika og Russland, og sjakk. Jeg håper virkelig ikke at mine litterære preferanser speiler personligheten min i nevneverdig grad, for i så fall er jeg en morbid, destruktiv nerd.

Så var det Anna Karenina og grunnen til at jeg avbrøt. For å være helt ærlig vet jeg ikke nøyaktig hvorfor. Jeg likte det jeg leste av boken, og Tolstoj skriver som en slags skjønnlitterær guddom. Han er morsom, intelligent og dyp. Hvis jeg skal sammenlikne Anna Karenina med Dostojevskijs Forbrytelse og straff, er det Tolstoj som overlegent vinner utmerkelsen som den store psykologiske russiske forfatteren av de to; Dostojevskij er mer en idéenes mann. 1800-tallsromaner går som regel rett hjem hos meg, og Anna Karenina har alt som en glimrende roman fra realismen skal og bør ha. Noen ganger kjedet jeg meg, men det gjør jeg med 99% av bøkene jeg leser. Så hvorfor klarte jeg ikke mer?

Det siste jeg leste var fra et kapittel der Vronskij deltar i et hesteløp som ender med at hesten hans brekker ryggen og må skytes på stedet.

Vronskij kunne ikke svare på spørsmål, kunne ikke snakke med noen. Han snudde seg og gikk ut av banen uten å ta opp luen sin som var falt av ham, og uten å vite hvor han skulle. Han følte seg ulykkelig. For første gang i livet hadde han følt den tyngste av alle ulykker, den ulykke man selv er skyld i og som ikke kan rettes på.

Det er ett av mange frampek mot slutten, der Anna kaster seg foran toget – en ulykke Vronskij er skyld i og som ikke kan rettes på. Og da orket jeg ikke mer. Ifølge oversetter Erik Egebergs forord skriver Tolstoj så levende om karakterene sine at de til tider virker mer ekte enn virkelige mennesker. Jeg vet ikke om det er tilfelle fra et mer uberørt og nøkternt ståsted, men jeg opplevde det som om Tolstoj stakk en heklekrok inn i brystet mitt og var i ferd med å rive hjertet mitt ut av kroppen. Jeg aner ikke hvorfor akkurat denne romanen virket så sterkt på meg, for jeg klarer ikke å kjenne meg direkte igjen i noen av karakterene eller livene deres, og jeg leser da mye sterkere historier enn dette i løpet av et vanlig år. Boken jeg leste etterpå var Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli, hvor en ung gutt tar livet av seg. Jeg gråt i bøtter og spann, men vurderte ikke et sekund å legge den fra meg.

Kanskje er det undergangsstemningen og de mange frampekene som hele tiden minner meg på hvor historien er på vei. Eller Tolstojs evne til å skille mellom menneskets fasade og ubehagelige indre. Det knitrer i ballkjoler og glitrer i krystall, men Tolstoj oppholder seg egentlig bare lenge nok ved praktfulle overflater til at kontrasten mot karakterenes såre punkter blir desto sterkere. Det pirkes i menneskets dyp, i mitt dyp, og der ville jeg ikke være akkurat nå. Men i høst, når høststormene setter inn, er det atter en gang tid for møysommelig introspeksjon, og da ser jeg ikke bort fra at Anna Karenina hentes frem igjen.

Status lesemål:

To 1001-kryss, Trainspotting og Chess. To påbegynte 1001-kryss med Den afrikanske farm og Anna Karenina. Ifølge mine kalkyler må jeg ligge på to kryss hver eneste måned resten av mitt liv for å kunne lese alle 1001 bøker inkludert revisjoner for å rekke over alle før jeg dør, dersom jeg lever til jeg er noenogåtti. Da skal det stå på gravsteinen min: «Hun leste alle 1001 bøker hun måtte ha lest før hun døde, pluss enda flere. Måtte hun hvile i fred for listekryss og tidsnød.» Enten må jeg være ualminnelig strukturert resten av livet, eller jeg må finne opp en måte å lure døden på. Inntil videre går jeg for struktur og planlegging, just in case. Å droppe listen og heller ta ting som de kommer er selvfølgelig intet alternativ. Jeg er en ambisiøs og strukturert morbid, destruktiv nerd.

Null sakprosa, null skuespill. Ingen noveller, ingen Dickens. Én diktsamling, dette målet begynner å likne stor suksess – 5 av 12 så langt i år. Ingen off the shelf denne måneden heller, men Den afrikanske farm og Anna Karenina har jeg i det minste begynt på. Jeg leser og leser, men uansett hvor forbanna mye jeg leser, kommer jeg aldri til 52 bøker på 52 uker. Jeg ligger fire uker på etterskudd, som vanlig. Fristelsen er stor til å snakke om alt jeg skal få lest nå som jeg har sommerferie, men jeg utsetter det til morgendagens innlegg om julilesningen. Istedet kan jeg si litt om noe jeg ALLTID er flink til, nemlig å kjøpe bøker. Men først, lesesirkelen.

Lesesirkel avstemning:

Nok en overlegen vinner: Virginia Woolfs To the Lighthouse. Det passer fint, for den er off the shelf-bok for min del; kort og grei, og hvis jeg kjenner Virginia Woolf rett også veldig kjedelig. Kjedelig nok til at jeg aldri i verden kommer til å lese den hvis ikke dere andre gjør det sammen med meg. Men den er sikkert også veldig god (om enn kjedelig) for Woolf skriver meget godt (om enn kjedelig).

En bokshopoholikers bekjennelser:

Ah, mine venner! Gled dere. Jeg har mer å bekjenne enn en gjennomsnittlig katolikk. La meg begynne med en liten anekdote fra Lillehammer-festivalen, som jeg besøkte første helg i juni. Jeg hadde en slags plan om å delta på noen av arrangementene mens jeg var der, det er tross alt poenget slik jeg har skjønt det, men jeg ble litt satt ut over hvor mange som fantes og hvor mye de kostet. «Hundre kroner? Okei? Får man med seg bok, da? Ikke? Å, nei. Nei, da vet jeg ikke hvor mye det temaet opptar meg, egentlig.»

Men jeg fant mitt Mekka. Det heter Fretex Lillehammer, og jeg sverger på at de hadde alle bøker jeg noensinne har ønsket meg tilgjengelig på samme tid. Jeg kunne faktisk ha bodd på Fretex Lillehammer, sovet i sengeavdelingen deres (hvis de har en) og kalt bokhyllene deres for mine egne. Lines bibliotek kunne hatt blogghovedkvarter der. Men det trengte jeg ikke, for de hadde POSESALG!! Og jeg kjøpte, til den nette sum av 100 kroner, disse bøkene, innbundet og fine alle sammen:

  • Donna Tartt Den hemmelige historien (lesesirkelbok)
  • Colin Dexter Døden i sakristiet
  • Herbjørg Wassmo Huset med den blinde glassveranda (1001-bok)
  • Ivan Turgenjev Fedre og sønner (1001-bok)
  • Giuseppe Tomasi di Lampedusa Leoparden (1001-bok)
  • Michael Crichton Det store togrøveriet
  • John Dickson Carr Sort messe
  • Knut Faldbakken Glahn
  • Doris Lessing Den gyldne notatbok I og II (1001-bok)

Og mens jeg stod bøyd over stabel på stabel med vakre bøker, hørte jeg Ellikken. Jeg vet ikke hvordan stemmen til Ellikken høres ut med ørene, men jeg vet hvordan den høres ut som et lykkelig hvin inni hodet. «JAH, Line! Den må du ha! Og den. Og DEN! Ahhhhh!» Da jeg kom hjem til hotellet med bøkene, sa min venn oppmuntrende: «Kanskje du klarer å overgå hun andre bloggeren denne måneden? Hva var det hun het igjen? Beathe

Jeg klarte nok ikke det, men innsatsen har vært sterk. Meget sterk, faktisk. Jeg har riktignok fått litt hjelp, men mesteparten har jeg klart helt alene.

Andre nye bøker:

  • Aravind Adiga Siste mann i tårnet (leseeksemplar)
  • Anne Enright Den glemte vals (leseeksemplar)
  • John Brandon A Million Heavens (gave fra Bokelskerinnen – tusen takk!)
  • Fred Uhlmann Forsoningen (gave fra Karin leser – tusen takk!)
  • Merethe Lindstrøm Dager i stillhetens historie (hovedbok Bokklubben)
  • Knut Faldbakken Tyvene (hovedbok Bokklubben)
  • Knut Faldbakken Senskade (hovedbok Bokklubben)
  • Michel Houellebecq Utvidelse av kampsonen (1001-bok)
  • Edmund Crispin The Case of the Gilded Fly (P.D. James-tips)
  • Paul Celan Dikt
  • Margaret Atwood The Journals of Susanna Moodie
  • Janet Evanovich Smokin’ Seventeen
  • Jean Paulhan The Flowers of Tarbes. Terror in Literature (sakprosa)

Det ser mye ut, det gjør det. Men de fire første har jeg ingen skyld i overhodet, de dukket opp i mitt liv som kjære overraskelser fra omtenksomme mennesker og generøse forlag. De tre neste har jeg (nesten) ingen skyld i, bortsett fra at jeg kunne ha avbestilt eller sendt dem i retur. Skjønt, hvorfor skal man det? Det koster masse penger og er bare stress. Resten skal jeg lese i sommer, så de må bare godtas for det de er: ren, skjær nødvendighet. Dessuten har jeg en joker i ermet denne måneden. Jeg har nemlig gitt fra meg ca 40 bøker til Gro, Karin og Marianne, og kjapp hoderegning viser at summen, hehe, er i minus denne måneden! Jeg har hele 19 bøker å gå på før boksamlingen er like massiv som den var i mai. For å si det med MC Hammer: U can’t touch this.

Juni var også måneden da jeg satte ny rekord i å treffe andre bokbloggere. Ingalill og jeg er kommet et skritt lengre i å løse alle verdens problemer, inkludert de litterære, og det er alltid hyggelig og like spennende om hun kommer seg vel hjem til bygda etterpå. Vi hadde komitémøte i anledning bokbloggertreffet i september (du kommer vel?), og da traff jeg for første gang Bokelskerinnen, Knirk, Gro og Rose-Marie, pluss Silje, som jeg allerede har møtt. Vi snakket mer eller mindre i munnen på hverandre i tre timer, og etterpå var det rart å tenke på at dette var første gangen vi møttes. Det føltes ikke sånn. Det samme skjedde da jeg en uke senere skulle overlevere bøker til Karin. Det virket som om vi snakket i fem minutter, men klokken viste tredve. Tiden går veldig fort når man snakker om bøker og blogging med veldig hyggelige folk. Det står herved skrevet. Jeg gleder meg som en unge til bokbloggertreffet, til å treffe alle igjen og til å hilse på dere jeg ennå ikke har møtt. Det bør du også gjøre!

Det var min juni. Hvordan var din?

Advertisements

Bokbloggertreff 2012 – sees vi der?

Lørdag 15. september er datoen da alle vi bokbloggere endelig skal møtes ansikt til ansikt, utveksle sladder og erfaringer og smile fra øre til øre mens vi snakker om bøker i det uendelige og ingen kan stoppe oss. Du och jag, hvem du enn er der ute i eteren. Det skjer i Oslo under selveste bokfestivalen, og det i seg selv burde være en gyldig grunn for de fleste bokbloggende bokelskere til å la hus, unger og ymse fritidsaktiviteter seile sin egen sjø i et par dager for heller å sette kursen mot hovedstaden for utstrakt selskapelig og bokrelatert hygge. De av dere som bor i umiddelbar nærhet regner jeg allerede som sikre deltakere, for bokbloggertreff i nabolaget kan dere ikke gå glipp av. Dette blir årets bokblogg-event og en fremtidig tradisjon – den norske bokbloggingens Woodstock! Nemlig.

Hvis du fortsatt er i tvil, her har du ti gode grunner til å komme:

1) Du får møte andre bokbloggere og se hvordan de ser ut live. Høy kjendisfaktor!

2) Du får snakke om bøker, bøker og atter bøker til strupen blir tørr og stemmen svak. Alle andre du kjenner ville ha gått lei av bokpratet ditt for lenge siden. Men de andre bokbloggerne er fortsatt lutter øre.

3) Du kommer til å angre bittert hvis du ikke kommer og etterpå må leve med alle «Herregud, så kult det var å møte deg!»-kommentarene i Blogglandia i uker og måneder senere. Noen gikk glipp av Woodstock og angret resten av livet; du ønsker garantert ikke å måtte angre på å ha gått glipp av dette.

4) Opplegget blir relevant for deg, og kommer til å gi deg muligheten til å diskutere alt du noengang har lurt på om bokblogging med andre spesielt interesserte. Hvordan er det med forlag og leseeksemplarer? Hva med reklame på blogg? Hvordan får man flere lesere? Hva er egentlig den dingsen i wordpress/blogspot og hvordan får man den til å fungere? Du har spørsmålene. Noen andre har forhåpentligvis svarene.

5) Goodiebags!!! Jepp. De har du veeeeeeldig lyst på!

6) Debatt. Tema og deltakere kommer vi tilbake til når programmet er spikret. Du får være tilskuer og kan stille kritiske spørsmål til panelet hvis du vil, og slipper å nøye deg med å lese referatet etterpå.

7) Sosialt samvær på kvelden. Bokpraten fortsetter så lenge du vil.

8) Vi er like nerdete som deg. Hvis du tenker at du vanligvis er for sjenert for å møte opp på et organisert treff: Vi er sånn, vi også. Men vi gjør unntak for likesinnede.

9) Komiteens fantasi jobber gratis overtid for å pønske ut fantastiske boksprell du kan bryne deg på. Det blir moro. Veldig moro. Garantert.

10) Du vil bli dypt og inderlig savnet hvis du ikke kommer. Og du vil bli ønsket hjertelig velkommen på dørstokken når du dukker opp. Du och jag. Du må komme! Må, må, må.

Hvis ikke det overbeviste deg, gir jeg opp. I så fall overlater jeg overtalelsen til mine øvrige festivitassammensvorne: Knirk, Groskros verden, Bokelskerinnen, Siljes skriblerier og Rose-Marie. Men jeg kan love deg at vi står parat til å ønske deg velkommen lørdag 15. september.

Sees vi?

Lesesirkel juni: Anna Karenina

Det er lesesirkelsøndag igjen, og flere av oss skal ha lest klassikeren Anna Karenina (1877) av Leo Tolstoj til i dag. Min utgave teller ca 850 tettskrevne sider, så jeg er dypt imponert over at opptil flere av deltakerne er i stand til å skrive om HELE boken i dag. Mitt innlegg kommer i ettermiddag en gang. De av dere som ikke skal bruke søndagen på å sprenglese resten av boken, kan bruke ventetiden på å spekulere på hvor langt jeg er kommet, eller om jeg kommer til å klare å fullføre boken i dag. Det kan jo gå alle veier, ikke sant? Ikke sant?? Nu vel.

Dere kan som vanlig velge om dere vil blogge om boken på bakgrunn av det dere har lest til nå, eller om dere vil vente med blogginnlegg til dere har lest ferdig boken. For å være med i trekning om premie denne måneden, må du imidlertid ha lest boken og blogge om den i dag. Eller i morgen. De av dere som blogger om Anna Karenina kan legge igjen lenke til innleggene deres i kommentarfeltet. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken innen i morgen kveld. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest.

Dere som har lest boken tidligere en gang, kan selvfølgelig diskutere av hjertens lyst enten i dette eller andre deltakeres kommentarfelt. De av dere som vurderer å lese boken, bør følge ekstra nøye med. Nå har dere sjansen til å få råd fra erfarne Anna Karenina-folk.

God søndag så lenge!

søkeord: ayotzintli

«I livet finst stunder av skrekk. Ein svart brønn som syg ein til seg. Brått er ein ved kanten. Kropp og tankar surra fast i ei tvangstrøye, ein kan ikkje røre seg. Surra stramt så ein ikkje får puste. Bare svart, svart og stramt. Siden går det over og ein får puste igjen. Så får ein sveve! Det hjelper med eit par armar som held rundt ein, nokon som seier: – Ikkje ver redd, det går bra! Og om ein er aleine, får ein prøve å slå armane omkring seg sjølv. Eller rope. Livet er ei framsyning som blir til medan vi lever. Kva ville du ha gjort om du hadde levd vidare? Kven ville du bli?»

Mikke er 19 år og skal starte russefeiringen når moren og stefaren reiser til Chile på ferie. Istedet slutter han å gå på skolen og svarer ikke på tekstmeldinger fra venner. Han sitter foran pc’en om nettene og leser om små havskilpadder, sårbare korallrev og ensomme øyer i Sørishavet. Mikke skal studere biologi ved NTNU til høsten.

«umuleg å sove, umuleg å vere vaken. tida i kroppen stemmer ikkje med tida der ute»

Når moren og stefaren kommer tilbake fra ferie, ligger Mikke død på soverommet. Ingen vet hvorfor han har tatt livet sitt.

Marit Kaldhol er kanskje mest kjent for barneboken Farvel Rune fra 1986, der Saras beste venn Rune drukner mens de er ute og leker. Jeg husker at jeg som barn leste boken igjen og igjen, og at jeg gråt like mye hver gang. Med Farvel Rune i bakhodet begynte jeg å lese punktromanen søkeord: ayotzintli. Jeg gråt ikke mindre denne gangen, og har vanskelig for å forestille meg at det er mulig å skrive bedre ungdomsromaner enn dette. Det er så nakent. Så hjerteskjærende trist. Og så veldig, veldig vakkert.

«har ikkje trekt frå gardina i dag. eg vakna i tre-fire-tida. ser på bilde av den blinde fisken igjen. huda er gjennomskinleg. innvollane synlege som ein flekk på innsida. eit mørkt tyngdepunkt i kroppen. kor lenge skal du halde ut der nede i den underjordiske grotta di?»

Mikke googler utrydningstruede arter, sårbare eksistenser, økosystemer som trues av menneskets ødeleggelser. Ayotzintli, små skilpadder med skall som beskytter dem mot fare. Bittesmå blinde fisker med gjennomsiktig skinn, vakre og skjøre, fisker uten hav. Mikke føler slektskap med dem. Han tenker om Sverre, gutten med Downs syndrom som Mikke er støttekontakt for, at han mangler det harde skallet som skilpadder trekker seg inn i for å beskytte seg. Kanskje gjør Mikke det også.

«Alla varelser kann inte leva överallt. Att skydda sig är att överleva.»

søkeord: ayotzintli er delt inn i tre deler: Mikkes dagbok i månedene før selvmordet. Morens minner og tanker den første tiden etterpå. Og avskjedsbrevene fra faren, stefaren, kjæresten og vennene. Romanen tematiserer egentlig ikke selvmord i konkret forstand; hvorfor noen velger å avslutte livet og hvordan de som står igjen skal leve videre. Det er en dypt introspektiv roman som unngår de sedvanlige klisjeene om et ungt menneskes død. Den forsøker ikke å belære, dømme eller konkludere. Den gjør som filmprosjektene til Mikkes far.

«Jag vil öppna rum i människan – stora tomma rum – så att dom själva ser och känner denna plötsliga längtan att fylla dom. Just som barnets impuls att springa ut på en öppen slätt, fylla ett ökenlandskap med rörelse.»

Sjangermessig er søkeord: ayotzintli definert som en ungdomsroman, men det stemmer bare delvis. Det er rett og slett en svært god roman, like relevant for voksne som for ungdom. Språket er metaforisk med rik undertekst. Mikkes synsvinkel tilhører umiskjennelig en tenåring. En moden og reflektert tenåring, riktignok, men like fullt en tenåring. Morens synsvinkel i andre del setter imidlertid Mikkes tanker i et litt annet perspektiv. Mikke står på terskelen til voksenlivet, mens moren ser tilbake på livet hun har levd så langt. Ungguttens nakne sårbarhet, morens bunnløse sorg. De befinner seg i forskjellige livsfaser. Men den voksne har ikke noe sterkere vern mot livet enn tenåringen, bare flere erfaringer. Kanskje er romanen tyngst å lese for en voksen, som i større grad kan ta innover seg hva Mikke aldri vil få oppleve.

«Dei seier du ikkje ville leve lenger. Men eg trur du ville.»

Kaldhol manøvrerer seg tilsynelatende enkelt forbi alle sosiale og overfladiske aspekter ved tematikken, og rett inn i eksistensielle spørsmål som berører sterkt, veldig sterkt. Under skilpaddeskallet.

Takk til Samlaget for leseeksemplar.

Jeg har kjøpt min siste bok!

Hmmm, ja. Særlig. Idet jeg tastet ned overskriften kjente jeg at det begynte å rykke ukontrollert i det ene øyet, mens meningen med livet ebbet ut i intet. Bokshoppersølibat er ikke noe for meg, gitt. Det blir enten bokshopping eller galehus, no shades of gray.

Det er selvfølgelig tid for selvangivelse igjen i blogglandia. Bare sånn at vi kan forsikre oss om at vi har sånn noenlunde selvinnsikt her vi ustanselig og idealistisk (kremt) støtter bokbransjen i både inn- og utland, døde og levende forfattere, og ikke minst skriftspråket med alt vi har av både ledige hyllemetre og disponible midler, med samme iherdighet som julenissens små hjelpere.

Eller som det heter på godt norsk: bokshopping. Det finnes såvidt jeg vet ennå ingen formelle diagnoser som heter verken uspesifisert bokshopoholisme, tilbakevendende bokshopolisme eller bokshopoholisme med døden til følge. Enn så lenge er kysten klar. Det skal melkes til siste dråpe.

Jeg føler meg forpliktet til å svare siden Beathe, Ellikken, Karin, Bokelskerinnen og Silje allerede (og selvfølgelig) har lagt kortene på bordet. Godtfolk som fyller bokhyllene i samme tempo som vanlige folk fyller kjøleskapet. Jeg kan ikke la være å svare og risikere å bli utestengt fra det gode selskap.

Så! Her er spørsmål og svar.

Er du helt besatt av å kjøpe bøker?

Overhodet ikke. Jeg kjøper nesten aldri bøker, og jeg er i alle fall ikke besatt. Jeg kan ikke engang huske sist jeg kjøpte en bok. Det må være mange år siden. For å være helt ærlig kjøper jeg altfor få bøker. Det finnes fortsatt noen kvadratcentimeter ledig plass i bokhylle nummer åtte som er full av hybelkaniner der bøker ville ha vært et mye mer estetisk og renslig alternativ. Så svaret må bli nei.

Når, hvor og hvor ofte kjøper du bøker, og pleier du å handle sammen med noen eller alene?

Bokhandling er litt som blotting: Man gjør det helst alene. Jeg kjøper som sagt aldri bøker, men når jeg kjøper, kjøper jeg gjennom Bokklubbene. Med jevne mellomrom sender de meg tilbud som sier: «Du er en av våre beste kunder!» Med like jevne mellomrom svarer jeg ja til at de kan sende meg et eller annet. Det blir som regel en bok. Men hvis jeg først skal kjøpe bøker, kjøper jeg på nett om morgenen, før jeg har rukket å våkne ordentlig. Kellogg’s All Bran har liksom ikke samme effekt på sentralnervesystemet som å tenke «hvorfor ikke?» og trykke «send inn din bestilling NÅ!»

Hva er det som gjør at du blir tiltrukket av en bok?

Klassikerstatus. 1001-listebøker. Krimbøker med intrikate og usannsynlige plott. Bokserier. Hederlig omtale fra folk jeg liker. Bokomslag som er så fine at boken pynter opp i stua. Og noen ganger, når planeten mars befinner seg i det tolvte hus, er det bare kjærlighet ved første blikk.

Er det en spesiell sjanger du foretrekker?

Romaner. Ifølge mitt personlige horoskop er jeg et menneske som elsker lange romaner. Fakta faen. Og man kan ikke kjempe mot skjebnen.

Foretrekker du å kjøpe nye eller brukte bøker?

Jeg foretrekker å kjøpe bøker. Punktum.

Hvor mange penger synes du det er greit å bruke på bøker i måneden?

Så få penger som overhodet mulig. Jeg har faktisk startet et vitenskapelig prosjekt som går ut på å se hvor mange bøker jeg klarer å skaffe meg til prisen av veldig få penger i løpet av en måned. Studiet viser så langt at man får flere bøker desto færre penger man bruker. Et overraskende skudd i baugen for kapitalismen.

Har du noensinne hatt bokkjøpstopp eller bokkjøpbegrensning?

Har du fulgt bloggen min lenge? Ikke? Da sier vi nei her også.

Når du har kjøpt en bok – hvor lang tid tar det før du leser den?

I gjennomsnitt fra 3 år til aldri. Onde mennesker ville ha sagt at jeg har for mye å velge mellom. Snille mennesker vil si at jeg er meget effektiv etter bibelsk tidsregning.

Billige eller dyre – innbundet eller paperback?

Dyre bøker så billig som mulig, helst gratis. Innbundet OG paperback. Ja takk, begge deler.

Sånn. Det var det. Min sjel er renset for enhver synd, og jeg kan sove godt i natt også. Men hva har så du å bekjenne? Mer enn meg, antar jeg, lastefull og svak som du er, menneskebarn. Kast den første steinen, sier jeg bare. Så får vi se hvem som ler hele veien til nettbokhandelen.