Stikkord: Anna Karenina

Junistatistikk

Jeg hadde bare én ting jeg skulle i gjøre i juni: Lese Anna Karenina. Har jeg lest den? Nei. Har jeg i det hele tatt prøvd å lese den? Nei. Angrer jeg? Nei. Men jeg klarte faktisk å lese over to hundre sider før jeg la den vekk. Ikke for godt, det må understrekes, bare for sommeren. Den er mer av en høstbok, fant jeg ut, som kan tas frem når høststormene setter inn og jeg ikke lenger har Greven av Monte Christo å lese i. For ikke å legge enda en stein til byrden av mine påbegynte men ikke fullførte bøker, fortsatte jeg heller der jeg slapp med Karen Blixens Den afrikanske farm i fjor. Et slags kompromiss for å beholde troverdigheten overfor meg selv når jeg sier at jeg pleier å lese ferdig det jeg begynner på. Og at jeg kommer til å lese ferdig både Anna Karenina og Buddenbrooks.

Opptil flere av dere har etterlyst innlegg om Anna Karenina etter at jeg sa jeg skulle skrive om det lille jeg hadde lest i anledning lesesirkelen, og hvorfor jeg stoppet. Men så fikk jeg årets tredje bihulebetennelse på søndag, og har tilbrakt store deler av uken med å lide tungt og urettferdig mens jeg ventet på at medisinen skulle virke. Derfor utsetter jeg heller innlegget til jeg har lest hele boken, og sier litt om hvorfor jeg avbrøt i dette innlegget. Men først, månedens gjennomgang.

Dette har jeg lest i juni:

  • Irvine Welsh Trainspotting
  • Casper André Lugg Lite rekviem
  • Marit Kaldhol søkeord: ayotzintli
  • Stefan Zweig Chess
  • Manus, mannlig forfatter (jobb)
  • Manus, kvinnelig forfatter (jobb)
  • Karen Blixen Den afrikanske farm (påbegynt)
  • Leo Tolstoj Anna Karenina (påbegynt)

Hva synes jeg?

Jeg synes at det er en pen liten liste. Men før du rekker å formulere din rosende kommentar om hvor flink jeg har vært i løpet av Anna Karenina-skulkingen min, må jeg presisere at alt jeg har lest har vært kort. Lite rekviem er en diktsamling, og Chess en novelleroman på ca 75 sider. Kaldhols bok var vel på ca 135 sider, og manusene var på til sammen 380 sider. 230 sider Trainspotting, 200 sider Anna Karenina og 70 sider Blixen = langt fra personlig rekord. Jeg har egentlig ikke så mye å si om det jeg har lest, siden det strengt tatt bare er Zweig og Lugg jeg kan si noe om foreløpig som jeg ikke allerede har blogget om. Men det sparer jeg til innleggene om bøkene. Temaene har vært så mangt. Rusmisbruk, utroskap, korrupsjon, kjærlighetssorg, selvmord, foreldre som dør, barn som dør, elskerinner som dør, landbruk i Afrika og Russland, og sjakk. Jeg håper virkelig ikke at mine litterære preferanser speiler personligheten min i nevneverdig grad, for i så fall er jeg en morbid, destruktiv nerd.

Så var det Anna Karenina og grunnen til at jeg avbrøt. For å være helt ærlig vet jeg ikke nøyaktig hvorfor. Jeg likte det jeg leste av boken, og Tolstoj skriver som en slags skjønnlitterær guddom. Han er morsom, intelligent og dyp. Hvis jeg skal sammenlikne Anna Karenina med Dostojevskijs Forbrytelse og straff, er det Tolstoj som overlegent vinner utmerkelsen som den store psykologiske russiske forfatteren av de to; Dostojevskij er mer en idéenes mann. 1800-tallsromaner går som regel rett hjem hos meg, og Anna Karenina har alt som en glimrende roman fra realismen skal og bør ha. Noen ganger kjedet jeg meg, men det gjør jeg med 99% av bøkene jeg leser. Så hvorfor klarte jeg ikke mer?

Det siste jeg leste var fra et kapittel der Vronskij deltar i et hesteløp som ender med at hesten hans brekker ryggen og må skytes på stedet.

Vronskij kunne ikke svare på spørsmål, kunne ikke snakke med noen. Han snudde seg og gikk ut av banen uten å ta opp luen sin som var falt av ham, og uten å vite hvor han skulle. Han følte seg ulykkelig. For første gang i livet hadde han følt den tyngste av alle ulykker, den ulykke man selv er skyld i og som ikke kan rettes på.

Det er ett av mange frampek mot slutten, der Anna kaster seg foran toget – en ulykke Vronskij er skyld i og som ikke kan rettes på. Og da orket jeg ikke mer. Ifølge oversetter Erik Egebergs forord skriver Tolstoj så levende om karakterene sine at de til tider virker mer ekte enn virkelige mennesker. Jeg vet ikke om det er tilfelle fra et mer uberørt og nøkternt ståsted, men jeg opplevde det som om Tolstoj stakk en heklekrok inn i brystet mitt og var i ferd med å rive hjertet mitt ut av kroppen. Jeg aner ikke hvorfor akkurat denne romanen virket så sterkt på meg, for jeg klarer ikke å kjenne meg direkte igjen i noen av karakterene eller livene deres, og jeg leser da mye sterkere historier enn dette i løpet av et vanlig år. Boken jeg leste etterpå var Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli, hvor en ung gutt tar livet av seg. Jeg gråt i bøtter og spann, men vurderte ikke et sekund å legge den fra meg.

Kanskje er det undergangsstemningen og de mange frampekene som hele tiden minner meg på hvor historien er på vei. Eller Tolstojs evne til å skille mellom menneskets fasade og ubehagelige indre. Det knitrer i ballkjoler og glitrer i krystall, men Tolstoj oppholder seg egentlig bare lenge nok ved praktfulle overflater til at kontrasten mot karakterenes såre punkter blir desto sterkere. Det pirkes i menneskets dyp, i mitt dyp, og der ville jeg ikke være akkurat nå. Men i høst, når høststormene setter inn, er det atter en gang tid for møysommelig introspeksjon, og da ser jeg ikke bort fra at Anna Karenina hentes frem igjen.

Status lesemål:

To 1001-kryss, Trainspotting og Chess. To påbegynte 1001-kryss med Den afrikanske farm og Anna Karenina. Ifølge mine kalkyler må jeg ligge på to kryss hver eneste måned resten av mitt liv for å kunne lese alle 1001 bøker inkludert revisjoner for å rekke over alle før jeg dør, dersom jeg lever til jeg er noenogåtti. Da skal det stå på gravsteinen min: «Hun leste alle 1001 bøker hun måtte ha lest før hun døde, pluss enda flere. Måtte hun hvile i fred for listekryss og tidsnød.» Enten må jeg være ualminnelig strukturert resten av livet, eller jeg må finne opp en måte å lure døden på. Inntil videre går jeg for struktur og planlegging, just in case. Å droppe listen og heller ta ting som de kommer er selvfølgelig intet alternativ. Jeg er en ambisiøs og strukturert morbid, destruktiv nerd.

Null sakprosa, null skuespill. Ingen noveller, ingen Dickens. Én diktsamling, dette målet begynner å likne stor suksess – 5 av 12 så langt i år. Ingen off the shelf denne måneden heller, men Den afrikanske farm og Anna Karenina har jeg i det minste begynt på. Jeg leser og leser, men uansett hvor forbanna mye jeg leser, kommer jeg aldri til 52 bøker på 52 uker. Jeg ligger fire uker på etterskudd, som vanlig. Fristelsen er stor til å snakke om alt jeg skal få lest nå som jeg har sommerferie, men jeg utsetter det til morgendagens innlegg om julilesningen. Istedet kan jeg si litt om noe jeg ALLTID er flink til, nemlig å kjøpe bøker. Men først, lesesirkelen.

Lesesirkel avstemning:

Nok en overlegen vinner: Virginia Woolfs To the Lighthouse. Det passer fint, for den er off the shelf-bok for min del; kort og grei, og hvis jeg kjenner Virginia Woolf rett også veldig kjedelig. Kjedelig nok til at jeg aldri i verden kommer til å lese den hvis ikke dere andre gjør det sammen med meg. Men den er sikkert også veldig god (om enn kjedelig) for Woolf skriver meget godt (om enn kjedelig).

En bokshopoholikers bekjennelser:

Ah, mine venner! Gled dere. Jeg har mer å bekjenne enn en gjennomsnittlig katolikk. La meg begynne med en liten anekdote fra Lillehammer-festivalen, som jeg besøkte første helg i juni. Jeg hadde en slags plan om å delta på noen av arrangementene mens jeg var der, det er tross alt poenget slik jeg har skjønt det, men jeg ble litt satt ut over hvor mange som fantes og hvor mye de kostet. «Hundre kroner? Okei? Får man med seg bok, da? Ikke? Å, nei. Nei, da vet jeg ikke hvor mye det temaet opptar meg, egentlig.»

Men jeg fant mitt Mekka. Det heter Fretex Lillehammer, og jeg sverger på at de hadde alle bøker jeg noensinne har ønsket meg tilgjengelig på samme tid. Jeg kunne faktisk ha bodd på Fretex Lillehammer, sovet i sengeavdelingen deres (hvis de har en) og kalt bokhyllene deres for mine egne. Lines bibliotek kunne hatt blogghovedkvarter der. Men det trengte jeg ikke, for de hadde POSESALG!! Og jeg kjøpte, til den nette sum av 100 kroner, disse bøkene, innbundet og fine alle sammen:

  • Donna Tartt Den hemmelige historien (lesesirkelbok)
  • Colin Dexter Døden i sakristiet
  • Herbjørg Wassmo Huset med den blinde glassveranda (1001-bok)
  • Ivan Turgenjev Fedre og sønner (1001-bok)
  • Giuseppe Tomasi di Lampedusa Leoparden (1001-bok)
  • Michael Crichton Det store togrøveriet
  • John Dickson Carr Sort messe
  • Knut Faldbakken Glahn
  • Doris Lessing Den gyldne notatbok I og II (1001-bok)

Og mens jeg stod bøyd over stabel på stabel med vakre bøker, hørte jeg Ellikken. Jeg vet ikke hvordan stemmen til Ellikken høres ut med ørene, men jeg vet hvordan den høres ut som et lykkelig hvin inni hodet. «JAH, Line! Den må du ha! Og den. Og DEN! Ahhhhh!» Da jeg kom hjem til hotellet med bøkene, sa min venn oppmuntrende: «Kanskje du klarer å overgå hun andre bloggeren denne måneden? Hva var det hun het igjen? Beathe

Jeg klarte nok ikke det, men innsatsen har vært sterk. Meget sterk, faktisk. Jeg har riktignok fått litt hjelp, men mesteparten har jeg klart helt alene.

Andre nye bøker:

  • Aravind Adiga Siste mann i tårnet (leseeksemplar)
  • Anne Enright Den glemte vals (leseeksemplar)
  • John Brandon A Million Heavens (gave fra Bokelskerinnen – tusen takk!)
  • Fred Uhlmann Forsoningen (gave fra Karin leser – tusen takk!)
  • Merethe Lindstrøm Dager i stillhetens historie (hovedbok Bokklubben)
  • Knut Faldbakken Tyvene (hovedbok Bokklubben)
  • Knut Faldbakken Senskade (hovedbok Bokklubben)
  • Michel Houellebecq Utvidelse av kampsonen (1001-bok)
  • Edmund Crispin The Case of the Gilded Fly (P.D. James-tips)
  • Paul Celan Dikt
  • Margaret Atwood The Journals of Susanna Moodie
  • Janet Evanovich Smokin’ Seventeen
  • Jean Paulhan The Flowers of Tarbes. Terror in Literature (sakprosa)

Det ser mye ut, det gjør det. Men de fire første har jeg ingen skyld i overhodet, de dukket opp i mitt liv som kjære overraskelser fra omtenksomme mennesker og generøse forlag. De tre neste har jeg (nesten) ingen skyld i, bortsett fra at jeg kunne ha avbestilt eller sendt dem i retur. Skjønt, hvorfor skal man det? Det koster masse penger og er bare stress. Resten skal jeg lese i sommer, så de må bare godtas for det de er: ren, skjær nødvendighet. Dessuten har jeg en joker i ermet denne måneden. Jeg har nemlig gitt fra meg ca 40 bøker til Gro, Karin og Marianne, og kjapp hoderegning viser at summen, hehe, er i minus denne måneden! Jeg har hele 19 bøker å gå på før boksamlingen er like massiv som den var i mai. For å si det med MC Hammer: U can’t touch this.

Juni var også måneden da jeg satte ny rekord i å treffe andre bokbloggere. Ingalill og jeg er kommet et skritt lengre i å løse alle verdens problemer, inkludert de litterære, og det er alltid hyggelig og like spennende om hun kommer seg vel hjem til bygda etterpå. Vi hadde komitémøte i anledning bokbloggertreffet i september (du kommer vel?), og da traff jeg for første gang Bokelskerinnen, Knirk, Gro og Rose-Marie, pluss Silje, som jeg allerede har møtt. Vi snakket mer eller mindre i munnen på hverandre i tre timer, og etterpå var det rart å tenke på at dette var første gangen vi møttes. Det føltes ikke sånn. Det samme skjedde da jeg en uke senere skulle overlevere bøker til Karin. Det virket som om vi snakket i fem minutter, men klokken viste tredve. Tiden går veldig fort når man snakker om bøker og blogging med veldig hyggelige folk. Det står herved skrevet. Jeg gleder meg som en unge til bokbloggertreffet, til å treffe alle igjen og til å hilse på dere jeg ennå ikke har møtt. Det bør du også gjøre!

Det var min juni. Hvordan var din?

Lesesirkel juni: Anna Karenina

Det er lesesirkelsøndag igjen, og flere av oss skal ha lest klassikeren Anna Karenina (1877) av Leo Tolstoj til i dag. Min utgave teller ca 850 tettskrevne sider, så jeg er dypt imponert over at opptil flere av deltakerne er i stand til å skrive om HELE boken i dag. Mitt innlegg kommer i ettermiddag en gang. De av dere som ikke skal bruke søndagen på å sprenglese resten av boken, kan bruke ventetiden på å spekulere på hvor langt jeg er kommet, eller om jeg kommer til å klare å fullføre boken i dag. Det kan jo gå alle veier, ikke sant? Ikke sant?? Nu vel.

Dere kan som vanlig velge om dere vil blogge om boken på bakgrunn av det dere har lest til nå, eller om dere vil vente med blogginnlegg til dere har lest ferdig boken. For å være med i trekning om premie denne måneden, må du imidlertid ha lest boken og blogge om den i dag. Eller i morgen. De av dere som blogger om Anna Karenina kan legge igjen lenke til innleggene deres i kommentarfeltet. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken innen i morgen kveld. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest.

Dere som har lest boken tidligere en gang, kan selvfølgelig diskutere av hjertens lyst enten i dette eller andre deltakeres kommentarfelt. De av dere som vurderer å lese boken, bør følge ekstra nøye med. Nå har dere sjansen til å få råd fra erfarne Anna Karenina-folk.

God søndag så lenge!

Anna Karenina

Vi er på vei inn i årets kanskje vakreste måned, og jeg skulle gjerne feiret anledningen med et litterært ambisjonsnivå på høyde med syrinblomstringen utenfor kjøkkenvinduet, hvor naturen ser ut til å være i full harmoni med NSBs ruter inn til Oslo S. Istedet gjør jeg det enkelt nok til at det kan oppsummeres på en bitteliten gul post it-lapp på kjøleskapdøra:

«Les Anna Karenina!». Det er målet for juni. Les Anna Karenina!

Det er Leo Tolstoj, det er verdenslitteratur, det gir kryss i boka, det gir kred i enhver bokrelatert sammenheng, det gir innsikt i menneskesjelens dypeste irrganger, det er det ypperste litteraturen har å tilby, det gir en dannelse som gjør oss til gode og helstøpte mennesker. Greit. Det ville ha gitt Nobelpris hvis Tolstoj hadde levd lenge nok, eller Svenska Akademien hadde latt sin underlige og i ettertid helt uforståelige fascinasjon for Bjørnstjerne Bjørnson ligge. Ok.

Anna Karenina er kanskje historiens beste kjærlighetsroman. Det er helt klart den lengste. Så lang, så lang. Så LANG! Herregud, så lang.

Hvor skal man begynne? Med begynnelsen? Nei. Man begynner med etterordet, så klart, hvor mysteriet med alle navnene til alle karakterene blir forklart. Kjært barn har mange navn. I Russland har man mange navn, enten man er kjær eller ei. Deretter begynner man på begynnelsen, lar det stå til og håper på det beste. Mens man lager tankekart over alle karakterene.

Jeg trodde at Robert Musils Mannen uten egenskaper ville bli min nemesis. Jeg trodde det så inderlig at jeg ble blind for Tolstoj der han lusket rundt i bakhold med sine mursteiner, klar til angrep. Dette er kun den første. Jeg har lovet Labben å lese Krig og fred i 2013. Og Mannen uten egenskaper i 2014. Ren SM. Jeg havner dessverre på M’en.

Jeg tenker meg tilbake til den euforiske og på grensen til uansvarlige lesesirkelavstemningen vi hadde i fjor høst, hvor fellesskapet tok helt av i jakten på årets lesesirkelkandidater. Leseåret 2012 var langt unna. Ambisjonsnivået kjente ingen grenser. Jeg skal ikke engang nevne Forsyte-sagaen på denne siden av sommeren. Jeg har oss alle mistenkt for at vi stemte på de bøkene vi helst skulle ha sett at vi hadde lest allerede, og ikke nødvendigvis de bøkene vi aller helst ville lese. Hvis dere skjønner forskjellen. Men nå er vi der, og skal lese Anna Karenina en gang for alle. Vi har drøye tre uker på oss. Kan det gå?

For min del blir dette måneden hvor vinduspussing plutselig blir fryktelig viktig. Vinduene mine skal være så skinnende rene at de blir den nye snakkisen i borettslaget, der de vender ut mot syrinbuskene og bare er synlige for NSBs flytogpassasjerer. Dessuten må deler av leiligheten (hele?) males, og lampen på kjøkkenet har såvidt jeg vet aldri vært vasket. Kattene må ha ormekur igjen, og trenger sikkert menneskehjelp til å fange skjæreunger, mus og meitemarker. Jeg kommer på at jeg har veldig mange blogginnlegg som skal skrives, og enda flere bøker som må kjøpes. Og hva med det sosiale liv? Er det ikke på tide å la bøker være bøker, for å gå ut i juninatten og blomstre om kapp med syrinene? Jeg trenger ikke å lese lappen på kjøleskapet hvis jeg spiser alle måltider ute.

Men jeg har veldig lyst til å lese Anna Karenina, det har jeg. Entusiasmen kunne ikke ha vært større. Jeg kan nesten ikke vente til jeg finner ut hvorfor Anna kaster seg foran toget etter nesten ni hundre sider. Jeg gleder meg dessuten til å oppdage logikken bak alle de russiske navnene. Det blir nesten like gøy som det var å lese til naturfagseksamen i niende. Jeg gleder meg virkelig til dette russiske bokeventyret. Det gjør sikkert du også, etter å ha lest dette motivasjonsinnlegget.

Just in case. Ikke for å være negativ eller noe. Men jeg har et mål i år om å lese mer lyrikk. Jeg har skaffet meg et par diktsamlinger, størrelse anorektiker, hvis litterære utmerkelser foreløpig ser ut til å bestå av en mangel på etterord og selvmyrdende kvinner. Worst case scenario er at jeg leser dem istedet. Noe må man jo lese.

Det er mulig jeg foregriper begivenhetene her, men jeg har lært på vegne av oss alle å sette litt andre lesemål for fremtiden enn å knekke litterære tungvektere på første forsøk. Alternativene for lesesirkelboken vi skal lese i juni om et år er derfor basert på ett felles kvalitetskriterium: Få antall sider. Alle er hentet fra den engelskspråklige verden, alle er kvinner, og bøkene er utgitt på 1920-tallet. Ingen russere, ingen etterord, et begrenset antall kjælenavn. Det er Edith Whartons The Age of Innocence, Virginia Woolfs To the Lighthouse og Nella Larsens Passing. Jeg tror de er gode, alle sammen. Gode og korte. Det er blitt mitt nye kontrollspørsmål når folk anbefaler bøker. «Jeg hører det du sier om at den er sensasjonelt velskrevet og original, og snur opp ned på menneskets syn på seg selv og verden og alt vi hittil har trodd var sant, men er den kort?»

Vel fornøyd med slik å ha revolusjonert litteraturvitenskapen i en håndvending, ønsker jeg dere en flott juni!

(Og les Anna Karenina. Jeg hører den skal være veldig god.)

Vil du skrive for Biblioteket?

Neste nummer av Biblioteket har temaet tragedie/komedie. Dette innebærer for det første en utforskning av tragedie og komedie som sjangre innen drama og teater. For det andre vil vi utforske komedie og tragedie som tema og motiv i litteraturen. Spørsmål vi stiller oss er: Hvorfor er den tragiske karakteren så spennende? Hvorfor er det ofte regnet som lettere å skrive morsomt enn å skrive tragisk? Og hvorfor skrives det så lite komisk litteratur på norsk i dag?

Vi skal trykke bidrag fra blant andre Are Kalvø og Magne Hovden, så det ligger an til å bli en fest av et nummer. Det er imidlertid to bøker vi gjerne ønsker å ha med i nummeret: Tolstojs roman Anna Karenina og Marit Kaldhols barnebok Farvel, Rune. Hvis du har lest en av disse bøkene og kunne tenke deg å skrive om den, ber vi om at du tar kontakt med oss!

Du trenger ikke å være profesjonell skribent eller utdannet litteraturviter for å skrive for Biblioteket. Du velger selv om du vil skrive to eller ti sider, og om du ønsker å være personlig eller formell i tonen. Du kan skrive en artikkel, et essay, en anmeldelse eller en omtale. De eneste kravene vi stiller til deg, er at du henvender deg til et bredt bokelskende publikum, at du skriver om litteratur, og at du ikke skriver i skjønnlitterær form.

Hvis dette høres fristende ut, ikke vær beskjeden; send en epost til tidsskriftet.biblioteket@gmail.com og fortell oss hva du kunne tenke deg å skrive om. Mer informasjon om hva vi har publisert tidligere finner du på www.biblio.no. Deadline for første utkast er 20. august.