Merkelapp: Leo Tolstoj

Lesesirkel 1001 bøker – mai og juni

The Virgin SuicidesMai gikk veldig fort over, og til tross for iherdig lesing rakk jeg aldri å starte på lesesirkelboken min. Istedet har jeg hatt en Margaret Atwood- og Harry Potter-raptus, som endte med at jeg natt til mandag begikk forbrytelser mot litteraturen. Klokka tre på natta var jeg 350 sider inn i Harry Potter og Føniksordenen uten å være i nærheten av å kunne legge den fra meg for å sove. Så jeg bladde meg gjennom seks hundre sider for å finne ut hvordan det gikk til slutt. En uakseptabel ting å gjøre, selvfølgelig, men alternativet var å gå på jobb uten søvn og forgjeves spørre sjefen om ikke Harry Potter-lesing heretter kan inngå som en del av arbeidsoppgavene mine.

Jeg gremmes over den plutselige mangelen på impulskontroll. Nå har jeg brutt min minst tjue år gamle personlige rekord med å ikke sniklese slutten. Men de fire første Potter-bøkene har vært så enkle å legge fra seg og tidvis disiplinkrevende å fullføre, at jeg var uforberedt på at femteboka skulle være besettende allerede fra første kapittel. Ja, ja. Så snart jeg er ferdig med å lese alle de seks hundre sidene på den måten det er meningen at de skal leses, er jeg klar for to lesesirkelbøker på rappen.

Temaet for lesesirkelen i mai var å lese en 1001-bok skrevet av en nålevende amerikansk forfatter. Jeg skal lese Jomfrudød/The Virgin Suicides, debutromanen til Jeffrey Eugenides som utkom i 1993. Bokens første setning lover godt, om enn sterkt:

«Den morgenen det var den siste Lisbon-datterens tur til å begå selvmord – det var Mary denne gangen, og sovepiller, som Therese – visste de to førstehjelpsmennene meget vel hvor knivskuffen var, og gasskomfyren, og bjelken i kjelleren der man kunne gjøre fast et rep.»

Eugenides har skrevet tre bøker, og alle er på 1001-listen. Han vant Pulitzerprisen for andreboka Middlesex. The Marriage Plot leste jeg i 2012, og anbefaler den varmt til alle som har lurt på hvorfor litteraturvitere er så sære og kompliserte i smaken, og ikke leser underholdende bøker med plott istedet. Boken bør selvsagt også leses av litteraturvitere, enten de har sær og komplisert smak, eller ligger våken om natten og snikleser underholdende bøker med plott istedenfor Pulitzerprisvinnere.

Et annet tips er en annen Pulitzerprisvinner: Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad. Ellers har jeg ikke full kontroll på hvilke av 1001-forfatterne som er amerikanske og fremdeles lever, men her er noen av navnene: Siri Hustvedt, Paul Auster, Don DeLillo, Philip Roth, Nicole Krauss, Thomas Pynchon, Tom Wolfe, Bret Easton Ellis, Donna Tartt, Joan Didion, Toni Morrison, John Irving, Chad Harbach, Philipp Meyer, Lorrie Moore, Jonathan Safran Foer, Jonathan Franzen, Lydia Davis, Annie Proulx, Junot Díaz, Alice Walker og James Ellroy. Jeg har lest Donna Tartt og Nicole Krauss, men verken The Secret History eller The History of Love overbeviste meg. Andre har derimot elsket bøkene, så de er nok verdt et forsøk.

Hvis du allerede har lest din amerikaner i mai, kan du avlegge rapport i kommentarfeltet. Hvis ikke, kan du bli med meg på forsinket mailesing i juni, pluss/minus juniboken. Temaet for juni er å lese en 1001-bok utgitt på 1800-tallet. På listen min gjelder det alle bøker fra nr 77 Castle Rackrent av Maria Edgeworth til nr 265 Some Experiences of an Irish R.M. av Somerville and Ross. Min liste inneholder alle 1800-tallsbøkene som har vært innom 1001-redaksjonens lunefulle fokus, så slipper du å tenke på om bøkene pr i dag er innafor eller utafor.

1800-tallet er århundret jeg liker best både i og utenfor 1001-listen, og jeg har ikke klart å bestemme meg for hvilken bok jeg skal lese denne gangen. Det står mellom Elizabeth Gaskell og Anne Brontë, eventuelt å fullføre en av mine påbegynte; Jude the Obscure av Thomas Hardy eller Tolstojs Anna Karenina. Alt frister. Austens Mansfield Park frister spesielt, men det er den eneste uleste Austen-boka jeg har igjen. Runder jeg Austens romaner uten å være mentalt og emosjonelt forberedt, kan det fort utløse en prematur førtiårskrise. Sånt bør man helst legge til januar, når livet uansett er umulig å forholde seg til. Jeg ser det an og bestemmer meg etter Eugenides’ døde jomfruer.

Du kan melde deg på juniboken i kommentarfeltet, og lenke til innlegget ditt samme sted. God sommer så lenge!

Lesesirkel 1001 bøker: Krig og fred (?)

War-and-PeaceMånedenes lesesirkelbok er Tolstojs Krig og fred. For første gang i lesesirkelhistorien blir jeg ikke overrasket hvis ingen, absolutt ingen, deltakere har rukket å lese boken til i dag. Jeg blir derimot full av beundring for de som eventuelt har klart å lese hele (eller halve, for den saks skyld).

1001-boken om Krig og fred: Lev Tolstojs Krig og fred blir i likhet med James Joyces Ulysses altfor ofte lest som en slags tålmodighetsprøve eller et innvielsesritual, bare for å bli enten oppgitt på halvveien eller utstilt som et trofé i bokhyllen og aldri tatt frem mer. Romanen er svært lang, men lønner rikelig den oppmerksomme leser. Straks man trer inn i Tolstojs Russland, vil man ikke forlate det igjen. I så måte blir tekstens lengde en fordel, rett og slett fordi det er mer å lese. Romanen bygger hovedsakelig på medlemmene av de to fremtredende familiene Bolkonskij og Rostov. Gjennom disse familienes individuelle historier skildres Russland på randen av en apokalyptisk konflikt med Napoleon Bonapartes Frankrike. Ingen forfatter overgår Tolstoj i den episke visjonens omfang – den favner stemningen i hele byer, armeer i bevegelse og de bange anelsene som rammer et helt samfunn. De gjensidige båndene mellom det personlige og det politiske, det intime og det episke gjennomgås på mesterlig vis. Den som skal lese Krig og fred, må ikke velge en forkortet utgave. Ødelegger man den fullstendige utgavens enhet, undergraver man hele leseopplevelsen.

Slik deltar du i lesesirkelen: Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om Krig og fred tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Det er også mulig å skrive innlegg basert på deler av boken, hvis du har avbrutt eller bare har lyst til å avlegge en statusrapport.

Jeg står for det jeg sa forrige måned: Fra og med neste måned er jeg tilbake for fullt i lesesirkelen. Margaret Atwood er min litterære gudinne, og ingenting skal få distrahere meg fra å lese hennes The Handmaid’s Tale i oktober. Og med Atwood går vi inn i en slags ny fase i lesesirkelen. De eldste klassikerne skal få ligge en stund, og så leser vi mer moderne litteratur.

I november leser vi Michael Cunninghams Timene/The Hours (1998), som ifølge 1001-boken er «en intrikat bearbeidelse av Virginia Woolfs Mrs Dalloway. Romanen er på 218 sider, og er boken bak filmen The Hours (2002), der Nicole Kidman spiller Woolf. I desember leser vi Nicole Krauss’ Kjærlighetens historie/The History of Love (2005). Romanen ble lagt til 1001-listen i fjor, er på 315 sider, og handler om eksil-jøder i New York. Jeg skal oppdatere lesesirkelsiden i dag, sånn at det er mulig å melde seg på lesesirkelen ut året. Årets tre siste romaner virker som overkommelig lesning, selv for de av oss med tett program, og jeg har hørt mye bra om alle sammen.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.

Husk å stemme på lesesirkelbok for september 2014!

God søndag, dere!

Lesesirkel juni: Anna Karenina

Det er lesesirkelsøndag igjen, og flere av oss skal ha lest klassikeren Anna Karenina (1877) av Leo Tolstoj til i dag. Min utgave teller ca 850 tettskrevne sider, så jeg er dypt imponert over at opptil flere av deltakerne er i stand til å skrive om HELE boken i dag. Mitt innlegg kommer i ettermiddag en gang. De av dere som ikke skal bruke søndagen på å sprenglese resten av boken, kan bruke ventetiden på å spekulere på hvor langt jeg er kommet, eller om jeg kommer til å klare å fullføre boken i dag. Det kan jo gå alle veier, ikke sant? Ikke sant?? Nu vel.

Dere kan som vanlig velge om dere vil blogge om boken på bakgrunn av det dere har lest til nå, eller om dere vil vente med blogginnlegg til dere har lest ferdig boken. For å være med i trekning om premie denne måneden, må du imidlertid ha lest boken og blogge om den i dag. Eller i morgen. De av dere som blogger om Anna Karenina kan legge igjen lenke til innleggene deres i kommentarfeltet. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken innen i morgen kveld. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest.

Dere som har lest boken tidligere en gang, kan selvfølgelig diskutere av hjertens lyst enten i dette eller andre deltakeres kommentarfelt. De av dere som vurderer å lese boken, bør følge ekstra nøye med. Nå har dere sjansen til å få råd fra erfarne Anna Karenina-folk.

God søndag så lenge!

Junilesning

Vi er på vei inn i årets kanskje vakreste måned, og jeg skulle gjerne feiret anledningen med et litterært ambisjonsnivå på høyde med syrinblomstringen utenfor kjøkkenvinduet, hvor naturen ser ut til å være i full harmoni med NSBs ruter inn til Oslo S. Istedet gjør jeg det enkelt nok til at det kan oppsummeres på en bitteliten gul post it-lapp på kjøleskapdøra:

«Les Anna Karenina!». Det er målet for juni. Les Anna Karenina!

Det er Leo Tolstoj, det er verdenslitteratur, det gir kryss i boka, det gir kred i enhver bokrelatert sammenheng, det gir innsikt i menneskesjelens dypeste irrganger, det er det ypperste litteraturen har å tilby, det gir en dannelse som gjør oss til gode og helstøpte mennesker. Greit. Det ville ha gitt Nobelpris hvis Tolstoj hadde levd lenge nok, eller Svenska Akademien hadde latt sin underlige og i ettertid helt uforståelige fascinasjon for Bjørnstjerne Bjørnson ligge. Ok.

Anna Karenina er kanskje historiens beste kjærlighetsroman. Det er helt klart den lengste. Så lang, så lang. Så LANG! Herregud, så lang.

Hvor skal man begynne? Med begynnelsen? Nei. Man begynner med etterordet, så klart, hvor mysteriet med alle navnene til alle karakterene blir forklart. Kjært barn har mange navn. I Russland har man mange navn, enten man er kjær eller ei. Deretter begynner man på begynnelsen, lar det stå til og håper på det beste. Mens man lager tankekart over alle karakterene.

Jeg trodde at Robert Musils Mannen uten egenskaper ville bli min nemesis. Jeg trodde det så inderlig at jeg ble blind for Tolstoj der han lusket rundt i bakhold med sine mursteiner, klar til angrep. Dette er kun den første. Jeg har lovet Labben å lese Krig og fred i 2013. Og Mannen uten egenskaper i 2014. Ren SM. Jeg havner dessverre på M’en.

Jeg tenker meg tilbake til den euforiske og på grensen til uansvarlige lesesirkelavstemningen vi hadde i fjor høst, hvor fellesskapet tok helt av i jakten på årets lesesirkelkandidater. Leseåret 2012 var langt unna. Ambisjonsnivået kjente ingen grenser. Jeg skal ikke engang nevne Forsyte-sagaen på denne siden av sommeren. Jeg har oss alle mistenkt for at vi stemte på de bøkene vi helst skulle ha sett at vi hadde lest allerede, og ikke nødvendigvis de bøkene vi aller helst ville lese. Hvis dere skjønner forskjellen. Men nå er vi der, og skal lese Anna Karenina en gang for alle. Vi har drøye tre uker på oss. Kan det gå?

For min del blir dette måneden hvor vinduspussing plutselig blir fryktelig viktig. Vinduene mine skal være så skinnende rene at de blir den nye snakkisen i borettslaget, der de vender ut mot syrinbuskene og bare er synlige for NSBs flytogpassasjerer. Dessuten må deler av leiligheten (hele?) males, og lampen på kjøkkenet har såvidt jeg vet aldri vært vasket. Kattene må ha ormekur igjen, og trenger sikkert menneskehjelp til å fange skjæreunger, mus og meitemarker. Jeg kommer på at jeg har veldig mange blogginnlegg som skal skrives, og enda flere bøker som må kjøpes. Og hva med det sosiale liv? Er det ikke på tide å la bøker være bøker, for å gå ut i juninatten og blomstre om kapp med syrinene? Jeg trenger ikke å lese lappen på kjøleskapet hvis jeg spiser alle måltider ute.

Men jeg har veldig lyst til å lese Anna Karenina, det har jeg. Entusiasmen kunne ikke ha vært større. Jeg kan nesten ikke vente til jeg finner ut hvorfor Anna kaster seg foran toget etter nesten ni hundre sider. Jeg gleder meg dessuten til å oppdage logikken bak alle de russiske navnene. Det blir nesten like gøy som det var å lese til naturfagseksamen i niende. Jeg gleder meg virkelig til dette russiske bokeventyret. Det gjør sikkert du også, etter å ha lest dette motivasjonsinnlegget.

Just in case. Ikke for å være negativ eller noe. Men jeg har et mål i år om å lese mer lyrikk. Jeg har skaffet meg et par diktsamlinger, størrelse anorektiker, hvis litterære utmerkelser foreløpig ser ut til å bestå av en mangel på etterord og selvmyrdende kvinner. Worst case scenario er at jeg leser dem istedet. Noe må man jo lese.

Det er mulig jeg foregriper begivenhetene her, men jeg har lært på vegne av oss alle å sette litt andre lesemål for fremtiden enn å knekke litterære tungvektere på første forsøk. Alternativene for lesesirkelboken vi skal lese i juni om et år er derfor basert på ett felles kvalitetskriterium: Få antall sider. Alle er hentet fra den engelskspråklige verden, alle er kvinner, og bøkene er utgitt på 1920-tallet. Ingen russere, ingen etterord, et begrenset antall kjælenavn. Det er Edith Whartons The Age of Innocence, Virginia Woolfs To the Lighthouse og Nella Larsens Passing. Jeg tror de er gode, alle sammen. Gode og korte. Det er blitt mitt nye kontrollspørsmål når folk anbefaler bøker. «Jeg hører det du sier om at den er sensasjonelt velskrevet og original, og snur opp ned på menneskets syn på seg selv og verden og alt vi hittil har trodd var sant, men er den kort?»

Vel fornøyd med slik å ha revolusjonert litteraturvitenskapen i en håndvending, ønsker jeg dere en flott juni!

(Og les Anna Karenina. Jeg hører den skal være veldig god.)

Herre og dreng

Årets fjerde novelle er lest, og denne gangen var det den russiske stormesteren Leo Tolstojs novelle “Herre og dreng” som stod for tur. Jeg hadde faktisk ikke lest noe av ham før, men både Krig og fred og Anna Karenina står på vent i bokhyllen. Dessverre var leseropplevelsen så ubehagelig at jeg foreløpig vegrer meg for å lese mer av Tolstoj. Og jeg måtte manne meg opp i et par uker før jeg klarte å skrive om novellen. Ikke fordi den var dårlig, men fordi Tolstoj er så god på å skildre ubehagelige, livstruende situasjoner at fiksjonens velsignede illusjon brister.

“Herre og dreng” handler om Vasilij Andreitsj og Nikita, henholdsvis herre og dreng. Vasilij Andreitsj er en grisk og brautende kapitalist som elsker å gjøre gode forretninger, det vil si forretninger hvor han snyter andre for penger. Han innbilder seg at han er en veldedig samfunnsborger og omsorgsfull herre fordi han er fleksibel, men fleksibiliteten hans er på forunderlig vis alltid økonomisk gunstig for ham selv. Nikita er hans trofaste dreng. Han har et solid alkoholproblem, og drikker seg regelmessig fra hus og hjem. Heldigvis er Vasilij Andreitsj ham en god herre, som bærer over med hans utskeielser – mot at Nikita jobber bortimot gratis for ham. Det hører med til historien at Nikita er et langt bedre menneske enn Vasilij Andreitsj. Mens sistnevnte er nærmest parodisk opptatt av penger og velstand, er Nikita en hjertelig, tålmodig og velmenende sjel med et sjeldent godt lag med både dyr og mennesker. Tolstoj beskriver kort sagt deres respektive laster og dyder på eksemplarisk vis.

Handlingen i den over førti sider lange novellen er nokså enkel. Vasilij Andreitsj skal reise til en nabobygd for å kjøpe skog, og Nikita skal følge med ham. Turen er ikke spesielt lang med hest og slede, men det er vinter og det brygger opp til storm. Tross alle advarsler om at det uklokt å reise i slikt vær, insisterer Vasilij Andreitsj overmodig på at de skal reise. Ellers kan jo noen andre komme ham i forkjøpet og snyte ham for gode forretninger. Nikita vet bedre enn å reise i slikt vær, “men han hadde for lenge siden vent seg til å tjene andre og ikke ha sin egen vilje”. To menn og en hest reiser derfor ut i den russiske ødemarken, på kvelden, i snøstorm.

Det kan selvfølgelig ikke gå bra, og det gjør ikke det. Som leser tillater man seg aldri engang å håpe, for det er tydelig hva forfatteren vil frem til helt fra begynnelsen. Herre og dreng er plasseringer på en samfunnsstige, hvor den klokeste aldri har rett. Dessverre må den kloke føye seg etter idioten, når det er idioten som sitter på pengesekken og har det så travelt på vei mot nye penger at han tror han er udødelig.

I det hvite, flimrende mørket kunne han bare skimte konturene av Brunens mørke hode og rygg, som var dekket av det blafrende dekkenet og den tette, oppbundne halen. Rundt omkring på alle sider, foran og bak, var det ingenting annet enn det samme ensformige hvite, flimrende mørket, som av og til liksom ble litt lysere, av og til enda tettere enn før.

Ubehaget ved å lese novellen skyldes ingen feil ved Tolstojs skrivekunst. Snarere tvert imot. Novellens poeng er likevel ikke å forårsake angst hos leseren, selv om den gjør det. Det er Vasilij Andreitsjs omvendelse det handler om. Men hvordan det hele ender for Nikita, Vasilij Andreitsj og hesten får du lese selv. Hvis du klarer.