Stikkord: Bokbloggertreff

Bokhøsten hos Flamme Forlag

Årets bokhøst startet tidlig en mandag morgen, da Flamme Forlag presenterte høstens utgivelser i Tronsmo bokhandel i Oslo dag. Flamme Forlag er et lite og smalt forlag som satser spesielt på nye stemmer og relativt unge og lovende forfattere. Forlaget fylte fem år i år, men dette var første gang de holdt høstpressekonferanse, som ifølge nettsiden deres er påkrevd for å havne på det seriøse forlagskartet:

Alle vet at det er to faktorer som skal til for å bli tatt på alvor i norsk bokbransje: representasjonskonto og høstpressekonferanse. Du kan oversette bøker med Google Translate og få dem trykket i en kopisjappe oppe ved ring 2 – men har du representasjonskonto og høstpressekonferanse, er du likevel til å regne med.

Presentasjonen ble holdt av forlagssjefene Bendik Wold og Nils-Øivind Haagensen, og stod ifølge Wold selv til terningkast 5. Jeg driver vanligvis verken med terningkast eller kvalitetsvurderinger av pressekonferanser, men sier meg enig i det. Det var en fin blanding av informasjon, kreative innslag, opplesninger og artige vitser.

Ifølge kalenderen min skal jeg på 11 pressekonferanser de neste tre ukene, og har tenkt å blogge fra så mange som mulig av dem. Jeg prioriterer de forlagene jeg synes er mest interessante, og som utgir mye god litteratur. Jeg plukker ut 3-4 utgivelser fra hvert forlag som jeg enten har lyst til å lese selv, eller som jeg tror at dere, mine kjære lesere, kan være interessert i.

Flamme Forlag er som sagt et lite forlag, med en liten høstliste. Likevel utgir de mange titler som ser ut til å fylle mange av kravene jeg stiller til bøker for å anse dem som verdt tiden min. Bøkene må handle om temaer jeg anser som viktige, være gjennomtenkte og velskrevne, og gjøre et hederlig forsøk på å berøre både intellekt og følelser. Jeg har valgt ut noen av Flammes høstutgivelser som virker lovende i så måte, basert på forlagets egne omtaler og forfatternes opplesninger.

jeg kommer snartSelma Lønning Aarø er et kjent navn for mange lesere, og hun utgir vanligvis på Cappelen Damm. I høst har hun imidlertid fått innvilget «Flamme-asyl på litterært grunnlag», og utgir romanen Jeg kommer snart. Av hennes seks tidligere romaner har jeg lest En rekke avbrutte forsøk (2007). Jeg likte veldig godt den sprudlende humoristiske og fandenivoldske tonen i beskrivelsen av hvor vanskelig det er å skrive en slags selvbiografisk oppvekstroman når man hele tiden blir avbrutt av familiemedlemmer som ikke er enig i forfatterens versjon av hva og hvordan noe skjedde.

Jeg kommer snart handler om Julie, som aldri har hatt orgasme. Hun er en jævel til å fake, inntil det etter hvert utløser en personlig krise. Hun begynner å spørre seg om hvorfor hun faker hele tiden, og om hun faker også på andre områder. Til slutt bestemmer hun seg for at hun skal få sin første orgasme, for egen hånd, og låser seg inn på soverommet. Romanen tematiserer ifølge forlaget ikke bare orgasmejag og seksuell lyst, men også det sterke samfunnsmessige fokuset på kropp og hvor viktig det er å være attråverdig. Seksuell lyst er noe man burde ha, i motsetning til før, da man helst ikke skulle ha lyst. Tittelen har en vittig dobbel betydning, og refererer til Julie som prøver å få orgasme mens familien banker på døra og spør om hun ikke kommer snart.

Aarø leste et utdrag fra Jeg kommer snart i dag. Hvis jeg skal dømme ut fra det korte utdraget, har romanen den samme humoristiske tonen som En rekke avbrutte forsøk, men virker både modnere, dypere og mer reflekterende enn det muntre forsøket på å skrive selvbiografi fra 2007. Romanen utgis i midten av oktober.

Den anerkjente lyrikeren Nils Christian Moe-Repstad utgir sin syvende diktsamling Teori om det eneste. Bok I og II på Flamme i slutten av september, etter å ha utgitt sine forrige diktsamlinger på Kolon. Moe-Repstad brakk nakken som 19-åring i en stupeulykke, men har tidligere aldri tematisert hendelsen eksplisitt. Det gjør han nå, i en samling som består av to bøker. I første bok skriver han om kroppen som natur, materialitet og evolusjon. I andre bok gransker han en ulykke og dens konsekvens, hovedsaklig gjennom det medisinske. Forlaget beskriver utgivelsen som «to alternative skapelsesberetninger», «en språklig bearbeidelse av anatomisk ødeleggelse og sykdom» og «en antibiografi». Det klinger som vakker musikk i mine nerdeører, og denne samlingen vil jeg få med meg.

Linda Klakken debuterer som skjønnlitterær forfatter med diktsamlingen Mamma, kone, slave i begynnelsen av september. Samlingen et et kampskrift og en kjærlighetsbok, om det skeive livet i streite Norge. I ett av diktene Klakken leste på pressekonferansen, følger en lesbisk kone og mor en nyhetssending der hundre tusen mennesker demonstrerer mot homofile foreldre i Paris, mens kona lærer datteren deres alfabetet. Datteren blir imidlertid distrahert av det som foregår på tv, og det synes jeg er et godt bilde på det meste. Men først og fremst beskriver det hvordan diskriminering kryper inn i heimen og hjernen og påvirker menneskers forståelse av seg selv og andre, i en dannelsesprosess med negativt fortegn.

vet du hva de gamle tantene mine

sa til meg?

nei

de sa hvorfor bli homofil forfatter

når du kan bli tannlegesekretær?

Jeg meldte meg inn i Miljøpartiet De Grønne tidligere i sommer, og har store planer om å bli et forbilledlig aktivt og engasjert medlem som skriver ivrig om krig og fred og klima og sånt (religionspolitikk unntatt). Det er i alle fall på høy tid at jeg utvider skriverepertoaret mitt fra å gjøre lesninger av hundgamle bøker og fatte statlige vedtak med tolkning av paragrafer, til å skrive om noe som kan redde verden fra den sikre og snarlige undergang.

Da virker Bård Lahn Klimaspillet. En fortelling fra innsiden av FNs klimatoppmøter som en naturlig sakprosabok å få med seg. Lahn er miljøverner, tidligere leder av Natur og Ungdom, og en del av Norges delegasjon til FNs klimatoppmøter. Boken tar ikke opp miljøspørsmål i og for seg, men gir leseren et innblikk i spillet som foregår bak lukkede dører i forhandlingene. Den forklarer hvorfor det tar så himla lang tid å oppnå resultater i klimasaken, og knytter det internasjonale spillet om klima til globale maktforhold og en rettferdig fordeling av verdens ressurser. Boken utgis i midten av oktober, og prestasjonsangsten har allerede festet seg i ryggmargen. Det er mulig jeg må starte med «miljøvern for dummies» for å bygge opp selvtilliten. Men for lesere som er opptatt av klima og allerede har god selvtillit på området, kan Lahns bok muligens være verdt å sjekke ut.

Jeg merket meg også et par Flamme-singler, små/korte utgivelser som man enten kan abonnere på eller kjøpe enkeltvis. Den ene var Johan Harstad «Hvem vi er & hva vi gjør» (om fellesskapssamfunnet og den «typisk norske» normalitetstenkingen) og Kjetil Røed «Dislike» (kritisk om Facebook-kulturen). Singlene utgis i henholdsvis september og oktober.

Til de 50 spente bokbloggerne som er klar for bokbloggertreff i Oslo 14. september, kan jeg røpe at Flamme Forlag i år stiller med et utvalg av årets titler som leseeksemplarer. Dermed kommer leserne av noen av disse 50 bokbloggene kanskje til å lese mer om Flammes utgivelser utover høsten.

Hele 2013-katalogen til Flamme Forlag finner du her.

Junistatistikk

Jeg hadde bare én ting jeg skulle i gjøre i juni: Lese Anna Karenina. Har jeg lest den? Nei. Har jeg i det hele tatt prøvd å lese den? Nei. Angrer jeg? Nei. Men jeg klarte faktisk å lese over to hundre sider før jeg la den vekk. Ikke for godt, det må understrekes, bare for sommeren. Den er mer av en høstbok, fant jeg ut, som kan tas frem når høststormene setter inn og jeg ikke lenger har Greven av Monte Christo å lese i. For ikke å legge enda en stein til byrden av mine påbegynte men ikke fullførte bøker, fortsatte jeg heller der jeg slapp med Karen Blixens Den afrikanske farm i fjor. Et slags kompromiss for å beholde troverdigheten overfor meg selv når jeg sier at jeg pleier å lese ferdig det jeg begynner på. Og at jeg kommer til å lese ferdig både Anna Karenina og Buddenbrooks.

Opptil flere av dere har etterlyst innlegg om Anna Karenina etter at jeg sa jeg skulle skrive om det lille jeg hadde lest i anledning lesesirkelen, og hvorfor jeg stoppet. Men så fikk jeg årets tredje bihulebetennelse på søndag, og har tilbrakt store deler av uken med å lide tungt og urettferdig mens jeg ventet på at medisinen skulle virke. Derfor utsetter jeg heller innlegget til jeg har lest hele boken, og sier litt om hvorfor jeg avbrøt i dette innlegget. Men først, månedens gjennomgang.

Dette har jeg lest i juni:

  • Irvine Welsh Trainspotting
  • Casper André Lugg Lite rekviem
  • Marit Kaldhol søkeord: ayotzintli
  • Stefan Zweig Chess
  • Manus, mannlig forfatter (jobb)
  • Manus, kvinnelig forfatter (jobb)
  • Karen Blixen Den afrikanske farm (påbegynt)
  • Leo Tolstoj Anna Karenina (påbegynt)

Hva synes jeg?

Jeg synes at det er en pen liten liste. Men før du rekker å formulere din rosende kommentar om hvor flink jeg har vært i løpet av Anna Karenina-skulkingen min, må jeg presisere at alt jeg har lest har vært kort. Lite rekviem er en diktsamling, og Chess en novelleroman på ca 75 sider. Kaldhols bok var vel på ca 135 sider, og manusene var på til sammen 380 sider. 230 sider Trainspotting, 200 sider Anna Karenina og 70 sider Blixen = langt fra personlig rekord. Jeg har egentlig ikke så mye å si om det jeg har lest, siden det strengt tatt bare er Zweig og Lugg jeg kan si noe om foreløpig som jeg ikke allerede har blogget om. Men det sparer jeg til innleggene om bøkene. Temaene har vært så mangt. Rusmisbruk, utroskap, korrupsjon, kjærlighetssorg, selvmord, foreldre som dør, barn som dør, elskerinner som dør, landbruk i Afrika og Russland, og sjakk. Jeg håper virkelig ikke at mine litterære preferanser speiler personligheten min i nevneverdig grad, for i så fall er jeg en morbid, destruktiv nerd.

Så var det Anna Karenina og grunnen til at jeg avbrøt. For å være helt ærlig vet jeg ikke nøyaktig hvorfor. Jeg likte det jeg leste av boken, og Tolstoj skriver som en slags skjønnlitterær guddom. Han er morsom, intelligent og dyp. Hvis jeg skal sammenlikne Anna Karenina med Dostojevskijs Forbrytelse og straff, er det Tolstoj som overlegent vinner utmerkelsen som den store psykologiske russiske forfatteren av de to; Dostojevskij er mer en idéenes mann. 1800-tallsromaner går som regel rett hjem hos meg, og Anna Karenina har alt som en glimrende roman fra realismen skal og bør ha. Noen ganger kjedet jeg meg, men det gjør jeg med 99% av bøkene jeg leser. Så hvorfor klarte jeg ikke mer?

Det siste jeg leste var fra et kapittel der Vronskij deltar i et hesteløp som ender med at hesten hans brekker ryggen og må skytes på stedet.

Vronskij kunne ikke svare på spørsmål, kunne ikke snakke med noen. Han snudde seg og gikk ut av banen uten å ta opp luen sin som var falt av ham, og uten å vite hvor han skulle. Han følte seg ulykkelig. For første gang i livet hadde han følt den tyngste av alle ulykker, den ulykke man selv er skyld i og som ikke kan rettes på.

Det er ett av mange frampek mot slutten, der Anna kaster seg foran toget – en ulykke Vronskij er skyld i og som ikke kan rettes på. Og da orket jeg ikke mer. Ifølge oversetter Erik Egebergs forord skriver Tolstoj så levende om karakterene sine at de til tider virker mer ekte enn virkelige mennesker. Jeg vet ikke om det er tilfelle fra et mer uberørt og nøkternt ståsted, men jeg opplevde det som om Tolstoj stakk en heklekrok inn i brystet mitt og var i ferd med å rive hjertet mitt ut av kroppen. Jeg aner ikke hvorfor akkurat denne romanen virket så sterkt på meg, for jeg klarer ikke å kjenne meg direkte igjen i noen av karakterene eller livene deres, og jeg leser da mye sterkere historier enn dette i løpet av et vanlig år. Boken jeg leste etterpå var Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli, hvor en ung gutt tar livet av seg. Jeg gråt i bøtter og spann, men vurderte ikke et sekund å legge den fra meg.

Kanskje er det undergangsstemningen og de mange frampekene som hele tiden minner meg på hvor historien er på vei. Eller Tolstojs evne til å skille mellom menneskets fasade og ubehagelige indre. Det knitrer i ballkjoler og glitrer i krystall, men Tolstoj oppholder seg egentlig bare lenge nok ved praktfulle overflater til at kontrasten mot karakterenes såre punkter blir desto sterkere. Det pirkes i menneskets dyp, i mitt dyp, og der ville jeg ikke være akkurat nå. Men i høst, når høststormene setter inn, er det atter en gang tid for møysommelig introspeksjon, og da ser jeg ikke bort fra at Anna Karenina hentes frem igjen.

Status lesemål:

To 1001-kryss, Trainspotting og Chess. To påbegynte 1001-kryss med Den afrikanske farm og Anna Karenina. Ifølge mine kalkyler må jeg ligge på to kryss hver eneste måned resten av mitt liv for å kunne lese alle 1001 bøker inkludert revisjoner for å rekke over alle før jeg dør, dersom jeg lever til jeg er noenogåtti. Da skal det stå på gravsteinen min: «Hun leste alle 1001 bøker hun måtte ha lest før hun døde, pluss enda flere. Måtte hun hvile i fred for listekryss og tidsnød.» Enten må jeg være ualminnelig strukturert resten av livet, eller jeg må finne opp en måte å lure døden på. Inntil videre går jeg for struktur og planlegging, just in case. Å droppe listen og heller ta ting som de kommer er selvfølgelig intet alternativ. Jeg er en ambisiøs og strukturert morbid, destruktiv nerd.

Null sakprosa, null skuespill. Ingen noveller, ingen Dickens. Én diktsamling, dette målet begynner å likne stor suksess – 5 av 12 så langt i år. Ingen off the shelf denne måneden heller, men Den afrikanske farm og Anna Karenina har jeg i det minste begynt på. Jeg leser og leser, men uansett hvor forbanna mye jeg leser, kommer jeg aldri til 52 bøker på 52 uker. Jeg ligger fire uker på etterskudd, som vanlig. Fristelsen er stor til å snakke om alt jeg skal få lest nå som jeg har sommerferie, men jeg utsetter det til morgendagens innlegg om julilesningen. Istedet kan jeg si litt om noe jeg ALLTID er flink til, nemlig å kjøpe bøker. Men først, lesesirkelen.

Lesesirkel avstemning:

Nok en overlegen vinner: Virginia Woolfs To the Lighthouse. Det passer fint, for den er off the shelf-bok for min del; kort og grei, og hvis jeg kjenner Virginia Woolf rett også veldig kjedelig. Kjedelig nok til at jeg aldri i verden kommer til å lese den hvis ikke dere andre gjør det sammen med meg. Men den er sikkert også veldig god (om enn kjedelig) for Woolf skriver meget godt (om enn kjedelig).

En bokshopoholikers bekjennelser:

Ah, mine venner! Gled dere. Jeg har mer å bekjenne enn en gjennomsnittlig katolikk. La meg begynne med en liten anekdote fra Lillehammer-festivalen, som jeg besøkte første helg i juni. Jeg hadde en slags plan om å delta på noen av arrangementene mens jeg var der, det er tross alt poenget slik jeg har skjønt det, men jeg ble litt satt ut over hvor mange som fantes og hvor mye de kostet. «Hundre kroner? Okei? Får man med seg bok, da? Ikke? Å, nei. Nei, da vet jeg ikke hvor mye det temaet opptar meg, egentlig.»

Men jeg fant mitt Mekka. Det heter Fretex Lillehammer, og jeg sverger på at de hadde alle bøker jeg noensinne har ønsket meg tilgjengelig på samme tid. Jeg kunne faktisk ha bodd på Fretex Lillehammer, sovet i sengeavdelingen deres (hvis de har en) og kalt bokhyllene deres for mine egne. Lines bibliotek kunne hatt blogghovedkvarter der. Men det trengte jeg ikke, for de hadde POSESALG!! Og jeg kjøpte, til den nette sum av 100 kroner, disse bøkene, innbundet og fine alle sammen:

  • Donna Tartt Den hemmelige historien (lesesirkelbok)
  • Colin Dexter Døden i sakristiet
  • Herbjørg Wassmo Huset med den blinde glassveranda (1001-bok)
  • Ivan Turgenjev Fedre og sønner (1001-bok)
  • Giuseppe Tomasi di Lampedusa Leoparden (1001-bok)
  • Michael Crichton Det store togrøveriet
  • John Dickson Carr Sort messe
  • Knut Faldbakken Glahn
  • Doris Lessing Den gyldne notatbok I og II (1001-bok)

Og mens jeg stod bøyd over stabel på stabel med vakre bøker, hørte jeg Ellikken. Jeg vet ikke hvordan stemmen til Ellikken høres ut med ørene, men jeg vet hvordan den høres ut som et lykkelig hvin inni hodet. «JAH, Line! Den må du ha! Og den. Og DEN! Ahhhhh!» Da jeg kom hjem til hotellet med bøkene, sa min venn oppmuntrende: «Kanskje du klarer å overgå hun andre bloggeren denne måneden? Hva var det hun het igjen? Beathe

Jeg klarte nok ikke det, men innsatsen har vært sterk. Meget sterk, faktisk. Jeg har riktignok fått litt hjelp, men mesteparten har jeg klart helt alene.

Andre nye bøker:

  • Aravind Adiga Siste mann i tårnet (leseeksemplar)
  • Anne Enright Den glemte vals (leseeksemplar)
  • John Brandon A Million Heavens (gave fra Bokelskerinnen – tusen takk!)
  • Fred Uhlmann Forsoningen (gave fra Karin leser – tusen takk!)
  • Merethe Lindstrøm Dager i stillhetens historie (hovedbok Bokklubben)
  • Knut Faldbakken Tyvene (hovedbok Bokklubben)
  • Knut Faldbakken Senskade (hovedbok Bokklubben)
  • Michel Houellebecq Utvidelse av kampsonen (1001-bok)
  • Edmund Crispin The Case of the Gilded Fly (P.D. James-tips)
  • Paul Celan Dikt
  • Margaret Atwood The Journals of Susanna Moodie
  • Janet Evanovich Smokin’ Seventeen
  • Jean Paulhan The Flowers of Tarbes. Terror in Literature (sakprosa)

Det ser mye ut, det gjør det. Men de fire første har jeg ingen skyld i overhodet, de dukket opp i mitt liv som kjære overraskelser fra omtenksomme mennesker og generøse forlag. De tre neste har jeg (nesten) ingen skyld i, bortsett fra at jeg kunne ha avbestilt eller sendt dem i retur. Skjønt, hvorfor skal man det? Det koster masse penger og er bare stress. Resten skal jeg lese i sommer, så de må bare godtas for det de er: ren, skjær nødvendighet. Dessuten har jeg en joker i ermet denne måneden. Jeg har nemlig gitt fra meg ca 40 bøker til Gro, Karin og Marianne, og kjapp hoderegning viser at summen, hehe, er i minus denne måneden! Jeg har hele 19 bøker å gå på før boksamlingen er like massiv som den var i mai. For å si det med MC Hammer: U can’t touch this.

Juni var også måneden da jeg satte ny rekord i å treffe andre bokbloggere. Ingalill og jeg er kommet et skritt lengre i å løse alle verdens problemer, inkludert de litterære, og det er alltid hyggelig og like spennende om hun kommer seg vel hjem til bygda etterpå. Vi hadde komitémøte i anledning bokbloggertreffet i september (du kommer vel?), og da traff jeg for første gang Bokelskerinnen, Knirk, Gro og Rose-Marie, pluss Silje, som jeg allerede har møtt. Vi snakket mer eller mindre i munnen på hverandre i tre timer, og etterpå var det rart å tenke på at dette var første gangen vi møttes. Det føltes ikke sånn. Det samme skjedde da jeg en uke senere skulle overlevere bøker til Karin. Det virket som om vi snakket i fem minutter, men klokken viste tredve. Tiden går veldig fort når man snakker om bøker og blogging med veldig hyggelige folk. Det står herved skrevet. Jeg gleder meg som en unge til bokbloggertreffet, til å treffe alle igjen og til å hilse på dere jeg ennå ikke har møtt. Det bør du også gjøre!

Det var min juni. Hvordan var din?

Bokbloggertreff 2012 – sees vi der?

Lørdag 15. september er datoen da alle vi bokbloggere endelig skal møtes ansikt til ansikt, utveksle sladder og erfaringer og smile fra øre til øre mens vi snakker om bøker i det uendelige og ingen kan stoppe oss. Du och jag, hvem du enn er der ute i eteren. Det skjer i Oslo under selveste bokfestivalen, og det i seg selv burde være en gyldig grunn for de fleste bokbloggende bokelskere til å la hus, unger og ymse fritidsaktiviteter seile sin egen sjø i et par dager for heller å sette kursen mot hovedstaden for utstrakt selskapelig og bokrelatert hygge. De av dere som bor i umiddelbar nærhet regner jeg allerede som sikre deltakere, for bokbloggertreff i nabolaget kan dere ikke gå glipp av. Dette blir årets bokblogg-event og en fremtidig tradisjon – den norske bokbloggingens Woodstock! Nemlig.

Hvis du fortsatt er i tvil, her har du ti gode grunner til å komme:

1) Du får møte andre bokbloggere og se hvordan de ser ut live. Høy kjendisfaktor!

2) Du får snakke om bøker, bøker og atter bøker til strupen blir tørr og stemmen svak. Alle andre du kjenner ville ha gått lei av bokpratet ditt for lenge siden. Men de andre bokbloggerne er fortsatt lutter øre.

3) Du kommer til å angre bittert hvis du ikke kommer og etterpå må leve med alle «Herregud, så kult det var å møte deg!»-kommentarene i Blogglandia i uker og måneder senere. Noen gikk glipp av Woodstock og angret resten av livet; du ønsker garantert ikke å måtte angre på å ha gått glipp av dette.

4) Opplegget blir relevant for deg, og kommer til å gi deg muligheten til å diskutere alt du noengang har lurt på om bokblogging med andre spesielt interesserte. Hvordan er det med forlag og leseeksemplarer? Hva med reklame på blogg? Hvordan får man flere lesere? Hva er egentlig den dingsen i wordpress/blogspot og hvordan får man den til å fungere? Du har spørsmålene. Noen andre har forhåpentligvis svarene.

5) Goodiebags!!! Jepp. De har du veeeeeeldig lyst på!

6) Debatt. Tema og deltakere kommer vi tilbake til når programmet er spikret. Du får være tilskuer og kan stille kritiske spørsmål til panelet hvis du vil, og slipper å nøye deg med å lese referatet etterpå.

7) Sosialt samvær på kvelden. Bokpraten fortsetter så lenge du vil.

8) Vi er like nerdete som deg. Hvis du tenker at du vanligvis er for sjenert for å møte opp på et organisert treff: Vi er sånn, vi også. Men vi gjør unntak for likesinnede.

9) Komiteens fantasi jobber gratis overtid for å pønske ut fantastiske boksprell du kan bryne deg på. Det blir moro. Veldig moro. Garantert.

10) Du vil bli dypt og inderlig savnet hvis du ikke kommer. Og du vil bli ønsket hjertelig velkommen på dørstokken når du dukker opp. Du och jag. Du må komme! Må, må, må.

Hvis ikke det overbeviste deg, gir jeg opp. I så fall overlater jeg overtalelsen til mine øvrige festivitassammensvorne: Knirk, Groskros verden, Bokelskerinnen, Siljes skriblerier og Rose-Marie. Men jeg kan love deg at vi står parat til å ønske deg velkommen lørdag 15. september.

Sees vi?