Stikkord: ungdomsbøker

søkeord: ayotzintli

«I livet finst stunder av skrekk. Ein svart brønn som syg ein til seg. Brått er ein ved kanten. Kropp og tankar surra fast i ei tvangstrøye, ein kan ikkje røre seg. Surra stramt så ein ikkje får puste. Bare svart, svart og stramt. Siden går det over og ein får puste igjen. Så får ein sveve! Det hjelper med eit par armar som held rundt ein, nokon som seier: – Ikkje ver redd, det går bra! Og om ein er aleine, får ein prøve å slå armane omkring seg sjølv. Eller rope. Livet er ei framsyning som blir til medan vi lever. Kva ville du ha gjort om du hadde levd vidare? Kven ville du bli?»

Mikke er 19 år og skal starte russefeiringen når moren og stefaren reiser til Chile på ferie. Istedet slutter han å gå på skolen og svarer ikke på tekstmeldinger fra venner. Han sitter foran pc’en om nettene og leser om små havskilpadder, sårbare korallrev og ensomme øyer i Sørishavet. Mikke skal studere biologi ved NTNU til høsten.

«umuleg å sove, umuleg å vere vaken. tida i kroppen stemmer ikkje med tida der ute»

Når moren og stefaren kommer tilbake fra ferie, ligger Mikke død på soverommet. Ingen vet hvorfor han har tatt livet sitt.

Marit Kaldhol er kanskje mest kjent for barneboken Farvel Rune fra 1986, der Saras beste venn Rune drukner mens de er ute og leker. Jeg husker at jeg som barn leste boken igjen og igjen, og at jeg gråt like mye hver gang. Med Farvel Rune i bakhodet begynte jeg å lese punktromanen søkeord: ayotzintli. Jeg gråt ikke mindre denne gangen, og har vanskelig for å forestille meg at det er mulig å skrive bedre ungdomsromaner enn dette. Det er så nakent. Så hjerteskjærende trist. Og så veldig, veldig vakkert.

«har ikkje trekt frå gardina i dag. eg vakna i tre-fire-tida. ser på bilde av den blinde fisken igjen. huda er gjennomskinleg. innvollane synlege som ein flekk på innsida. eit mørkt tyngdepunkt i kroppen. kor lenge skal du halde ut der nede i den underjordiske grotta di?»

Mikke googler utrydningstruede arter, sårbare eksistenser, økosystemer som trues av menneskets ødeleggelser. Ayotzintli, små skilpadder med skall som beskytter dem mot fare. Bittesmå blinde fisker med gjennomsiktig skinn, vakre og skjøre, fisker uten hav. Mikke føler slektskap med dem. Han tenker om Sverre, gutten med Downs syndrom som Mikke er støttekontakt for, at han mangler det harde skallet som skilpadder trekker seg inn i for å beskytte seg. Kanskje gjør Mikke det også.

«Alla varelser kann inte leva överallt. Att skydda sig är att överleva.»

søkeord: ayotzintli er delt inn i tre deler: Mikkes dagbok i månedene før selvmordet. Morens minner og tanker den første tiden etterpå. Og avskjedsbrevene fra faren, stefaren, kjæresten og vennene. Romanen tematiserer egentlig ikke selvmord i konkret forstand; hvorfor noen velger å avslutte livet og hvordan de som står igjen skal leve videre. Det er en dypt introspektiv roman som unngår de sedvanlige klisjeene om et ungt menneskes død. Den forsøker ikke å belære, dømme eller konkludere. Den gjør som filmprosjektene til Mikkes far.

«Jag vil öppna rum i människan – stora tomma rum – så att dom själva ser och känner denna plötsliga längtan att fylla dom. Just som barnets impuls att springa ut på en öppen slätt, fylla ett ökenlandskap med rörelse.»

Sjangermessig er søkeord: ayotzintli definert som en ungdomsroman, men det stemmer bare delvis. Det er rett og slett en svært god roman, like relevant for voksne som for ungdom. Språket er metaforisk med rik undertekst. Mikkes synsvinkel tilhører umiskjennelig en tenåring. En moden og reflektert tenåring, riktignok, men like fullt en tenåring. Morens synsvinkel i andre del setter imidlertid Mikkes tanker i et litt annet perspektiv. Mikke står på terskelen til voksenlivet, mens moren ser tilbake på livet hun har levd så langt. Ungguttens nakne sårbarhet, morens bunnløse sorg. De befinner seg i forskjellige livsfaser. Men den voksne har ikke noe sterkere vern mot livet enn tenåringen, bare flere erfaringer. Kanskje er romanen tyngst å lese for en voksen, som i større grad kan ta innover seg hva Mikke aldri vil få oppleve.

«Dei seier du ikkje ville leve lenger. Men eg trur du ville.»

Kaldhol manøvrerer seg tilsynelatende enkelt forbi alle sosiale og overfladiske aspekter ved tematikken, og rett inn i eksistensielle spørsmål som berører sterkt, veldig sterkt. Under skilpaddeskallet.

Takk til Samlaget for leseeksemplar.

Maria Gripe – Skyggen over steinbenken

Jeg var en flittig bibliotekbruker da jeg var yngre, mens bøker fortsatt var en luksusvare man ikke eide mange av. En av de bøkene jeg lånte om igjen og om igjen, var Maria Gripes Skyggen over steinbenken. Jeg leste den aldri, men jeg var så fascinert over det mystiske bildet på forsiden at jeg alltid endte opp med å låne den likevel. Jeg var dessuten svært betatt av det jeg visste var handlingen, fordi jeg hadde sett den svenske tv-serien som ble vist på NRK. Jeg får fortsatt frysninger av å se på forsidebildet, hvor skyggen er en like stor del av motivet som kvinnen og den lille jenta. Men nå har jeg endelig lest boken.

Året er 1911. Berta er fjorten år. Hun kommer fra en bedrestilt familie i villaen Rosengåva med husholderske og tjenestejente. Faren er forfatter og nokså fraværende (både mentalt og fysisk), og moren lar seg dominere fullstendig av den gamle husholdersken Svea. Berta har en eldre bror Roland og en yngre søster Nadja. Og en død storebror på kirkegården. Barna leker sjelden med andre barn, og særlig Berta er overbeskyttet og naiv. De får hele sin tilværelse snudd på hodet når den unge hushjelpen Carolin ankommer en mørk høstkveld. Carolin er like hjelpsom og snill som hun er gåtefull.

 

«På bordet sto en parafinlampe med hvit kuppel. Roland tok den, skrudde opp veken og gikk med lampen bort til vinduet og lyste på henne. Hun rygget med en gang. Han hevet lampen, og da dukket hun fram fra skyggen. Lyset falt over ansiktet hennes. Vi ble stående og stirre på hverandre, alle tre. For et merkverdig ansikt hun hadde… Om jeg så lever i tusen år, kommer jeg ikke til å glemme dette ansiktet slik jeg nå så det for første gang nede i hagen, før jeg visste noe om henne. Senere skulle det endre seg for meg mange ganger. Det var et så merkelig foranderlig og skiftende ansikt.»

Gripe bruker lys og skygge til å skape stemning og spenning gjennom hele boken. Rosengåva har ennå ikke fått innlagt elektrisitet, og det er stearinlys og parafinlamper som står for belysningen. Det skaper en litt grøssende stemning som understreker mysteriet Carolin. Hvem er hun egentlig? Hvor kommer hun fra? Carolin unnviker Bertas forsøk på å komme inn på henne, og hun er like omgitt av hemmeligheter som ansiktet hennes er skiftende. Den eneste ledetråden Berta har, er Carolins merkelige interesse for familiealbumet i huset. Et av fotografiene viser en liten jente foran en steinbenk, med en kvinne i bakgrunnen. Den ukjente fotografens skygge faller over steinbenken. Når Berta skal se nærmere på fotografiet Carolin er så opptatt av, er det forsvunnet.

Skyggen over steinbenken er like mystisk og spennende som jeg trodde ut fra det fascinerende omslagsbildet. Historien fortelles fra Bertas perspektiv, og hun er en naiv jente som vet lite om verden og mennesker. Det er et vellykket fortellergrep siden vi som leser ikke får vite særlig mer enn det lille Berta forstår. Etter hvert som mistanken om hvem Carolin kan være fester grepet, blir Carolins handlinger stadig mer uforutsigbare. Og boken ender bokstavelig talt med et spørsmålstegn.

Jeg er glad jeg leste denne ungdomsromanen først som voksen, og fullt ut kunne verdsette den helt spesielle atmosfæren i boken. Skyggen over steinbenken er første bok i Skygge-serien, som for øvrig består av …og de hvite skyggene i skogen, Skyggenes barn og Skyggegjemsel. Alle bøkene handler om Berta og Carolin, og virker enda mer gåtefulle enn den første. Det er perfekte bøker å lese en mørk og kald vinterkveld, og jeg gleder meg til fortsettelsen.

Uke 37

Mens andre bokbloggere melder om pauser og manglende inspirasjon, er det ingenting jeg heller vil enn å lese bøker og blogge om det. Men jeg har ikke tid! Dessverre. Jeg holder på med layout av tidsskrift for tiden, og skriver på en artikkel om Ibsens Gengangere og en annen artikkel om barnebøker med triste temaer. Det er forresten første gang jeg skriver om barnebøker, så jeg er veldig spent på resultatet. Men selv om det ikke blir så mye blogging, blir det tid til litt lesing innimellom. Den siste tiden har jeg lest flere gode bøker som jeg ikke kan blogge om før anmeldelsene er blitt trykket. Det gjelder både Jonas Jonassons Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant og Heidi Lindes Nu, jävlar!. Begge bøkene var veldig gode. Jeg gir aldri bøker terningkast på bloggen, men på Bokelskere ga jeg begge bøkene terningkast fem. Charlotte Roches Våtmarksområder likte jeg også veldig godt, men jeg hadde så mange tanker da jeg leste boken at det ikke blir enkelt å skrive et innlegg jeg kan si meg fornøyd med.

Akkurat nå leser jeg i altfor mange bøker samtidig, noe jeg ellers aldri gjør. Men når man har det travelt og lite sammenhengende lesetid og -ro, er det greit å kunne ha en bok for enhver anledning. Knut Hamsuns Sult er neste bok i lesesirkelen 1001 bøker, og den leser jeg i mens jeg spiser. Rettere sagt, jeg må spise mens jeg leser den, siden jeg blir så sulten av å lese om matmangel. Mens hovedpersonen i Sult blir tynnere og tynnere, går det altså andre veien med meg. Heldigvis er det en kort roman, og den skal blogges om allerede nå på søndag. Da slipper jeg forhåpentligvis å panikkstarte på en eller annen slitsom lavkarbodiett som sier at poteter er satan selv. Foreløpig er jeg positivt overrasket over Sult, og synes den er en av Hamsuns bedre.

Nadine Gordimers Bevareren var lesesirkelbok i Labbens lesesirkel før sommeren, men jeg ble aldri ferdig med den. En dag forrige uke hadde jeg lyst til å lese noe, men fant ingen bøker blant mine tre-fire hundre uleste som fristet. Hvordan det er mulig, skal jeg ikke spekulere i, men jeg tenkte da at jeg like gjerne kunne lese i en bok jeg ellers ikke har lyst til å lese i. Som sagt så gjort, og plutselig hadde jeg lest 40 sider helt uten problemer. Imponerende!

På senga har jeg hentet frem Gunvor Hofmos samlede dikt, og holder på med hennes debutsamling Jeg vil hjem til menneskene fra 1946. Jeg snakker ofte om at jeg ikke liker lyrikk og at jeg ikke har kompetanse til å lese dikt, men begynner å skjønne at det kommer helt an på hvilke lyrikere jeg leser. Som med romaner, kan man ikke bare plukke frem en hvilken som helst bok og regne med å like det man leser. Gunvor Hofmos dikt får jeg veldig mye ut av, og Hofmo er nå blant mine Tre Store Norske 1900-talls-lyrikere sammen med Inger Hagerup og Halldis Moren Vesaas. Målet mitt er å lese tre diktsamlinger i år. Neste år tror jeg at jeg skal øke til én samling i måneden, til sammen tolv.

Jeg har også begynt å lese på en av debutantene mine, Øyvind Strands Gjørme – en kjærlighetshistorie, fra 2010. Det er opprivende og hjerteskjærende lesning om angst og ensomhet, og foreløpig kan boken kun leses i små posjoner. Men du verden, så imponert jeg er over at dette er verket til en debutant. Og så blir jeg både overrasket og nedslått over at jeg hittil ikke har hørt noe om boken bortsett fra hos Aroundbooks. Men det er kanskje ikke så overraskende likevel, siden de fleste bokhandlene nå er så like og ensformige i utvalg at det er vanskelig å finne frem til noe annet enn bestselgere. Jeg var innom Ark på Grünerløkka forleden og konkluderte med at jeg gjør rett i å handle bøker på nett. Målet mitt er ikke å finne noe smalt og sært, men jeg vil gjerne ha en mye bredere oversikt over hva som finnes enn det jeg får hos de fleste bokhandlene. Takk og pris for bokblogger, hvor jeg kan finne frem til bøker jeg ellers ville gått glipp av.

Et par nye bøker har jeg selvsagt fått siden sist, og begge er anskaffet etter anbefalinger fra andre bokbloggere. John Boynes Gutten i den stripete pyjamasen og Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli leste jeg om på henholdsvis Boklesebloggen og Les Mye. Begge bøkene er ungdomsbøker, så her utvides repertoaret mitt i alle retninger.

På søndag er det lesesirkelblogging om Hamsun og jeg gleder meg til å lese hva andre bloggere synes om Sult. I mellomtiden: God helg!