Stikkord: selvmord

søkeord: ayotzintli

«I livet finst stunder av skrekk. Ein svart brønn som syg ein til seg. Brått er ein ved kanten. Kropp og tankar surra fast i ei tvangstrøye, ein kan ikkje røre seg. Surra stramt så ein ikkje får puste. Bare svart, svart og stramt. Siden går det over og ein får puste igjen. Så får ein sveve! Det hjelper med eit par armar som held rundt ein, nokon som seier: – Ikkje ver redd, det går bra! Og om ein er aleine, får ein prøve å slå armane omkring seg sjølv. Eller rope. Livet er ei framsyning som blir til medan vi lever. Kva ville du ha gjort om du hadde levd vidare? Kven ville du bli?»

Mikke er 19 år og skal starte russefeiringen når moren og stefaren reiser til Chile på ferie. Istedet slutter han å gå på skolen og svarer ikke på tekstmeldinger fra venner. Han sitter foran pc’en om nettene og leser om små havskilpadder, sårbare korallrev og ensomme øyer i Sørishavet. Mikke skal studere biologi ved NTNU til høsten.

«umuleg å sove, umuleg å vere vaken. tida i kroppen stemmer ikkje med tida der ute»

Når moren og stefaren kommer tilbake fra ferie, ligger Mikke død på soverommet. Ingen vet hvorfor han har tatt livet sitt.

Marit Kaldhol er kanskje mest kjent for barneboken Farvel Rune fra 1986, der Saras beste venn Rune drukner mens de er ute og leker. Jeg husker at jeg som barn leste boken igjen og igjen, og at jeg gråt like mye hver gang. Med Farvel Rune i bakhodet begynte jeg å lese punktromanen søkeord: ayotzintli. Jeg gråt ikke mindre denne gangen, og har vanskelig for å forestille meg at det er mulig å skrive bedre ungdomsromaner enn dette. Det er så nakent. Så hjerteskjærende trist. Og så veldig, veldig vakkert.

«har ikkje trekt frå gardina i dag. eg vakna i tre-fire-tida. ser på bilde av den blinde fisken igjen. huda er gjennomskinleg. innvollane synlege som ein flekk på innsida. eit mørkt tyngdepunkt i kroppen. kor lenge skal du halde ut der nede i den underjordiske grotta di?»

Mikke googler utrydningstruede arter, sårbare eksistenser, økosystemer som trues av menneskets ødeleggelser. Ayotzintli, små skilpadder med skall som beskytter dem mot fare. Bittesmå blinde fisker med gjennomsiktig skinn, vakre og skjøre, fisker uten hav. Mikke føler slektskap med dem. Han tenker om Sverre, gutten med Downs syndrom som Mikke er støttekontakt for, at han mangler det harde skallet som skilpadder trekker seg inn i for å beskytte seg. Kanskje gjør Mikke det også.

«Alla varelser kann inte leva överallt. Att skydda sig är att överleva.»

søkeord: ayotzintli er delt inn i tre deler: Mikkes dagbok i månedene før selvmordet. Morens minner og tanker den første tiden etterpå. Og avskjedsbrevene fra faren, stefaren, kjæresten og vennene. Romanen tematiserer egentlig ikke selvmord i konkret forstand; hvorfor noen velger å avslutte livet og hvordan de som står igjen skal leve videre. Det er en dypt introspektiv roman som unngår de sedvanlige klisjeene om et ungt menneskes død. Den forsøker ikke å belære, dømme eller konkludere. Den gjør som filmprosjektene til Mikkes far.

«Jag vil öppna rum i människan – stora tomma rum – så att dom själva ser och känner denna plötsliga längtan att fylla dom. Just som barnets impuls att springa ut på en öppen slätt, fylla ett ökenlandskap med rörelse.»

Sjangermessig er søkeord: ayotzintli definert som en ungdomsroman, men det stemmer bare delvis. Det er rett og slett en svært god roman, like relevant for voksne som for ungdom. Språket er metaforisk med rik undertekst. Mikkes synsvinkel tilhører umiskjennelig en tenåring. En moden og reflektert tenåring, riktignok, men like fullt en tenåring. Morens synsvinkel i andre del setter imidlertid Mikkes tanker i et litt annet perspektiv. Mikke står på terskelen til voksenlivet, mens moren ser tilbake på livet hun har levd så langt. Ungguttens nakne sårbarhet, morens bunnløse sorg. De befinner seg i forskjellige livsfaser. Men den voksne har ikke noe sterkere vern mot livet enn tenåringen, bare flere erfaringer. Kanskje er romanen tyngst å lese for en voksen, som i større grad kan ta innover seg hva Mikke aldri vil få oppleve.

«Dei seier du ikkje ville leve lenger. Men eg trur du ville.»

Kaldhol manøvrerer seg tilsynelatende enkelt forbi alle sosiale og overfladiske aspekter ved tematikken, og rett inn i eksistensielle spørsmål som berører sterkt, veldig sterkt. Under skilpaddeskallet.

Takk til Samlaget for leseeksemplar.