Kategori: Leo Tolstoj – Herre og dreng

Herre og dreng

Årets fjerde novelle er lest, og denne gangen var det den russiske stormesteren Leo Tolstojs novelle “Herre og dreng” som stod for tur. Jeg hadde faktisk ikke lest noe av ham før, men både Krig og fred og Anna Karenina står på vent i bokhyllen. Dessverre var leseropplevelsen så ubehagelig at jeg foreløpig vegrer meg for å lese mer av Tolstoj. Og jeg måtte manne meg opp i et par uker før jeg klarte å skrive om novellen. Ikke fordi den var dårlig, men fordi Tolstoj er så god på å skildre ubehagelige, livstruende situasjoner at fiksjonens velsignede illusjon brister.

“Herre og dreng” handler om Vasilij Andreitsj og Nikita, henholdsvis herre og dreng. Vasilij Andreitsj er en grisk og brautende kapitalist som elsker å gjøre gode forretninger, det vil si forretninger hvor han snyter andre for penger. Han innbilder seg at han er en veldedig samfunnsborger og omsorgsfull herre fordi han er fleksibel, men fleksibiliteten hans er på forunderlig vis alltid økonomisk gunstig for ham selv. Nikita er hans trofaste dreng. Han har et solid alkoholproblem, og drikker seg regelmessig fra hus og hjem. Heldigvis er Vasilij Andreitsj ham en god herre, som bærer over med hans utskeielser – mot at Nikita jobber bortimot gratis for ham. Det hører med til historien at Nikita er et langt bedre menneske enn Vasilij Andreitsj. Mens sistnevnte er nærmest parodisk opptatt av penger og velstand, er Nikita en hjertelig, tålmodig og velmenende sjel med et sjeldent godt lag med både dyr og mennesker. Tolstoj beskriver kort sagt deres respektive laster og dyder på eksemplarisk vis.

Handlingen i den over førti sider lange novellen er nokså enkel. Vasilij Andreitsj skal reise til en nabobygd for å kjøpe skog, og Nikita skal følge med ham. Turen er ikke spesielt lang med hest og slede, men det er vinter og det brygger opp til storm. Tross alle advarsler om at det uklokt å reise i slikt vær, insisterer Vasilij Andreitsj overmodig på at de skal reise. Ellers kan jo noen andre komme ham i forkjøpet og snyte ham for gode forretninger. Nikita vet bedre enn å reise i slikt vær, “men han hadde for lenge siden vent seg til å tjene andre og ikke ha sin egen vilje”. To menn og en hest reiser derfor ut i den russiske ødemarken, på kvelden, i snøstorm.

Det kan selvfølgelig ikke gå bra, og det gjør ikke det. Som leser tillater man seg aldri engang å håpe, for det er tydelig hva forfatteren vil frem til helt fra begynnelsen. Herre og dreng er plasseringer på en samfunnsstige, hvor den klokeste aldri har rett. Dessverre må den kloke føye seg etter idioten, når det er idioten som sitter på pengesekken og har det så travelt på vei mot nye penger at han tror han er udødelig.

I det hvite, flimrende mørket kunne han bare skimte konturene av Brunens mørke hode og rygg, som var dekket av det blafrende dekkenet og den tette, oppbundne halen. Rundt omkring på alle sider, foran og bak, var det ingenting annet enn det samme ensformige hvite, flimrende mørket, som av og til liksom ble litt lysere, av og til enda tettere enn før.

Ubehaget ved å lese novellen skyldes ingen feil ved Tolstojs skrivekunst. Snarere tvert imot. Novellens poeng er likevel ikke å forårsake angst hos leseren, selv om den gjør det. Det er Vasilij Andreitsjs omvendelse det handler om. Men hvordan det hele ender for Nikita, Vasilij Andreitsj og hesten får du lese selv. Hvis du klarer.

Advertisements