Gutten som har svar på alt er en foreldreløs indisk gutt ved navn Ram Mohammad Thomas, som vinner en milliard rupier i tv-programmet Hvem vil vinne en milliard? Dessverre for Ram har ikke produsenten råd til å betale gevinsten, og politianmelder Ram for juks. I prologen blir Ram arrestert og torturert, og forsøkt presset til å innrømme at han ikke har vunnet milliarden på ærlig vis. For hvor sannsynlig er det egentlig at en fattig gategutt uten utdannelse kan ha kunnskaper nok til å vinne en slik konkurranse?
Heldigvis for Ram blir han reddet av den unge, fremmede advokaten Smita i siste liten, før han rekker å signere tilståelsen. Sammen går de gjennom opptaket av programmet natten før Ram skal forsvare seg i retten. Boken handler om denne natten, og den er strukturert slik at de tretten kapitlene tar for seg de tretten spørsmålene Ram har besvart i konkurransen. For hvert spørsmål tar han Smita og leseren med tilbake til en skjellsettende opplevelse i sitt liv, og kapitlet avsluttes med at Ram får et spørsmål av programlederen som handler om denne opplevelsen. Spørsmål for spørsmål kommer Ram stadig nærmere toppgevinsten, og vi får lese den usedvanlige livshistorien til en vanlig foreldreløs gategutt i India.
Som litteraturviter blir jeg alltid like lykkelig over å oppdage at strukturen i boken er en av hovedgrunnene til at den er så fabelaktig god. De tretten spørsmålene trekker ut den tematiske essensen i hvert kapittel, og fremhever de mange tilfellene av ironi og karma; tragiske og komiske hendelser. Tredje kapittel handler for eksempel om den tolvårige Ram og bestevennen Salim som deler rom i slummen, og deres nabo, en alkoholisert astronom som bor der sammen med kona og datteren Gudiya. Om kveldene sitter guttene klistret inntil veggen for å lytte til astronomens utlegninger om stjerner og planeter og henger ut av vinduet for å få øye på alle stjernebildene de ikke visste var annet enn prikker på himmelen.
Gudiya finner en kattunge som hun gjerne vil beholde. Faren lar seg overtale. Han krever at katten må oppkalles etter Pluto, den minste av planetene, siden han er minste medlem av en astronomfamilie. Men så går alt galt. Faren drikker stadig mer og blir voldelig overfor både kone og datter. Mens datteren ligger på sykehus etter å ha blitt skåldet i ansiktet av faren, hører Ram et hyl fra siderommet. Dagen etter finner han det mishandlede og whiskey-stinkende liket av Pluto i søppelkassen. Så forgriper faren seg på Gudiya, og i blindt raseri dytter Ram fylliken utfor trappen. Kapitlet avsluttes når Ram i vill panikk for politiet flykter fra Mumbai til Delhi. Så er vi tilbake i nåtiden, med Smita og Ram som kikker på opptaket av spørsmål nummer tre, som er: Hvilken planet er den minste i vårt solsystem? Hvor Ram selvfølgelig tenker på lille Pluto. Og slik fortsetter det.
Gutten som hadde svar på alt er til tider veldig morsom, og den er underholdende fra begynnelse til slutt. Men likevel må jeg innrømme at det som fengslet meg mest med boken, er de beske beskrivelsene av fattigdom og nød i India – som Ram ofte betrakter med usentimental selvfølgelighet:
Av og til kjører toget gjennom slumområder som ligger langs jernbanelinjen som en stripe søppel. Vi ser halvnakne unger med utstående mager vinke til oss mens mødrene deres vasker kjøkkenutstyr i kloakkvann. Vi vinker tilbake.
Men selv om Ram er fattig og bor i slummen, blir han i sitt møte med andre fattige likevel rystet over hvor begredelig skjebnen kan være. Ofte er det voksne som utnytter barn – eller gir blaffen i at andre voksne utnytter barn, og boka vrimler av ensomme foreldreløse gutter som drømmer om moren sin:
«Jitu! … Jitu!» Jeg rister ham. «Hva er det du driver med?» «La meg være i fred,» sier han døsig. «Jeg svever i lufta. Jeg sover på skyene.» Jeg gir ham en ørefik. Han hoster opp svart slim. «Jeg sniffer lim,» forteller han meg senere. «Jeg kjøper det hos skomakeren. Lim tar bort sulten og smerten. Jeg ser strålende farger og av og til moren min.»
Boken minner meg på, om enn på en vennlig måte, at jeg virkelig ikke har peiling på hvordan fattige mennesker lever rundt omkring i verden, og at jeg dermed ikke har noen forutsetning til å mene noe om livene deres. For eksempel har fattigdommen en helt egen logikk, slik det kommer frem i følgende replikkveksling mellom Ram og den prostituerte 17-årige Nita han forelsker seg i:
«Er du ikke redd for å få en eller annen sykdom? Det er til og med et skilt ved innkjørselen som advarer mot aids.» Hun ler igjen, en falsk og hul latter. «Hør her, dette er et yrke for meg, ikke en hobby. Det gir meg nok til å forsørge meg og hele familien min. Hvis jeg ikke gjorde dette, ville familien min ha sultet i hjel for lenge siden. Vi prostituerte kjenner til aids. Men det er bedre å dø av sykdom i morgen enn av sult i dag, er du ikke enig i det?»
Nita har vært prostituert siden hun var tolv. Både hun og Ram har måttet jobbe siden de var små for å overleve. Ram jobber som tjener for rike familier, får maten han trenger, en seng å sove i, lønn. Nita må selge kroppen sin til hun enten dør av sykdom, eller blir for gammel og stygg. Andre barn må tigge og stjele for å overleve. Gutten som hadde svar på alt er likevel full av barmhjertighet og gode handlinger. Ram er en ukuelig optimist, med idealismen i behold hele boken gjennom, alltid klar til å hjelpe, og til å gi bort penger til de som trenger det mer enn ham. Han er en positiv og livsglad gutt, og han bruker ikke nevneverdig mye tid på å beklage seg over sin fattigdom. Ram beslutter seg for å kjøpe ut Nita fra hallikbroren sin (!), og det er et passende sted å avslutte:
«La oss si … fire lakh rupier. Kan du skaffe meg den summen?» Han ler, og samtalen er over. Om kvelden teller jeg sparepengene mine. Jeg har 480 rupier. Altså mangler jeg bare 399 520 rupier.
Lines bibliotek 