Merkelapp: Vikas Swarup

Fem indiske romaner

Moshin HamidJeg begynte på Mohsin Hamids Slik blir du styrtrik i Asia til frokost i dag, og kommer til å lese den ferdig før jeg sovner i kveld. Den er kort (169 sider), lettlest og veldig fengende. Romanen ble utgitt tidligere i år under tittelen How to Get Filthy Rich in Rising Asia, og er allerede oversatt til norsk. Jeg fikk boken tilsendt uoppfordret fra Cappelen Damm; det eneste forlaget som så langt har fått med seg hvilke bøker jeg liker å lese, og sparer meg for alt rælet.

Slik blir du styrtrik i Asia er skrevet i du-form, etter modell av de oppskriftsmessige selvhjelpsbøkene som oversvømmer alle deler av verden. Den navnløse hovedpersonen vokser opp i en fattig familie på et navnløst sted i Asia. Baksideteksten avslører at han går fra å være fattig til å bli styrtrik forretningsmann. Jeg er svært begeistret over kontrasten mellom den slentrende og optimistiske tonen i fortellingen, og den beinharde realiteten i det kyniske samfunnet hovedpersonen lever i.

Det er mye ved romanen som minner meg om Vikas Swarups Gutten som hadde svar på alt (Slumdog Millionaire), som var en av de første bøkene jeg blogget om. Den fattige hovedpersonen som via tilfeldigheter ender opp som styrtrik, og den romantiske og rørende kjærlighetshistorien til en jevngammel jente som selger kroppen sin for å overleve. Livets harde realiteter er virkelig harde, men tonen i romanene er så varm, humoren så naivt optimistisk, og samfunnskritikken så treffende, at bøkene er fine leseropplevelser likevel.

Jeg kjenner derfor at jeg vil ha mer etter at jeg har lest ferdig Hamids roman. Jeg klarer ikke å engasjere meg i bøker om vestlige menneskers luksusproblemer, og er sulteforet på bøker om mennesker som lever i en verden jeg ikke kjenner til. Jeg vil ha mer indisk litteratur, selv om jeg er usikker på om Hamids roman er lagt til India eller Pakistan. Hamid er opprinnelig fra Lahore i Pakistan, men uvitenheten min er for stor til at jeg klarer å identifisere det navnløse samfunnet i Slik blir du styrtrik i Asia. Det er muligens meningen.

Nå kommer boksamlemanien min til sin rett, for jeg har klart å finne fire romaner i bokhyllen som er lagt til det moderne India. Jeg hopper over mursteinene til Rohinton Mistry og Vikram Seth i denne omgang, og leser så mange jeg orker av de kortere romanene.

Adiga-HvitTigerAravind Adiga vant Booker-prisen i 2008 for Hvit tiger. Den handler – selvfølgelig – om en fattig ung gutt som er født på landsbygda i India, og gjør det han må for å komme seg opp og fram her i verden. Balram Halwai får kallenavnet Den hvite tigeren, som er det sjeldneste av alle dyr og bare fødes én gang i hver generasjon. Halwai setter seg ned og skriver sin historie i løpet av syv netter, om klassereisen han har tatt fra fattigdommen på landsbygda, via jobben som sjåfør for landsbygdas rikeste, til rikdom i Bangalore. Baksideteksten er mer kryptisk her enn på Hamids roman, men underteksten tyder på at Halwai er av det nokså kyniske slaget som går over lik for å skaffe seg det han mener å ha krav på. Jeg har hørt mye pent om Hvit tiger av de som har lest den. Hvit tiger er 1001-bok.

tapets barnKiran Desais Tapets barn har jeg aldri hørt noe om, og jeg husker ikke når og hvorfor jeg kjøpte den. Det blir med andre ord spennende å lese. Tapets barn vant Booker-prisen i 2006, og er også på 1001-listen. Romanen har en litt annerledes vri enn fattigguttens klassereise til rikdom, da bokens hovedperson Sai er av det mer idealistiske/politiske/nasjonalistiske slaget. Sai bor sammen med bestefaren i en avkrok i India, som klamrer seg til sin fordums storhet som en av de første indiskfødte dommerne. Det er turbulente tider med opprør i anmarsj, og de er begge utsatte som representanter for den mer privilegerte klassen. Sammenliknet med de andre indiske romanene jeg har lest og skal lese, virker denne mer kontekstualiserende – både politisk og historisk.

Guden for små ting Enda en 1001-bok, og enda en Bookerprisvinner – denne gangen fra 1997. Arundhati Roys Guden for små ting har jeg inntrykk av er selve den indiske romanen for vestlige lesere, og den som flest kjenner til. Av en eller annen grunn er det den romanen jeg har minst lyst til å lese av disse, og derfor den jeg sparer til slutt. Guden for små ting er den eneste indiske romanen i min samling som handler om karakterer fra det øvre sosiale sjiktet. Det er også den eneste som foregir å handle om familie og kjærlighet snarere enn individer og økonomi/status. Men den skal visstnok også handle om kastesystemet i India, så noen klasseperspektiver finner man vel her også. Jeg har bladd litt i boken og synes at den ser nokså vestlig ut i formen. Typisk roman, bare lagt til India. Time will show.

NarcopolisNarcopolis vant ingen Booker-pris, men kom så langt som til shortlisten i fjor. Om den kommer med på 1001-listen i neste omgang, vil tiden vise. Denne er jeg aller mest spent på av bøkene, for den virker som en slags indisk versjon av Irvine Welsh’ Trainspotting; en roman jeg leste i fjor og elsket i all sin grellhet. Romanen handler om opiumsbulene i Bombay på 1970-tallet, og rusmiljøets utvikling frem til i dag. Thayil er selv tidligere rusmisbruker. Narcopolis er Thayils debutroman, men han har tidligere utgitt lyrikk. Og det er nettopp det språklige jeg gleder meg mest til her, for de utdragene jeg har lest så langt lover et hypnotisk og særdeles stilbevisst språk. Boken fikk ifølge forfatteren tittelen Narcopolis «because Bombay seemed to me a city of intoxication, where the substances on offer were drugs and alcohol, of course, but also god, glamour, power, money and sex». Det vil si alle de nødvendige ingrediensene i en god roman.

Hvor langt jeg kommer i min indiske safari, får tiden vise. Jeg leser til jeg går lei og begynner å lengte etter Synnøve Solbakken eller damer i store kjoler. Men aller først må jeg ut og kjøpe indisk take away. Indisk litteratur blir ikke helt det samme uten.

Advertisements

Gutten som hadde svar på alt

Gutten som har svar på alt er en foreldreløs indisk gutt ved navn Ram Mohammad Thomas, som vinner en milliard rupier i tv-programmet Hvem vil vinne en milliard? Dessverre for Ram har ikke produsenten råd til å betale gevinsten, og politianmelder Ram for juks. I prologen blir Ram arrestert og torturert, og forsøkt presset til å innrømme at han ikke har vunnet milliarden på ærlig vis. For hvor sannsynlig er det egentlig at en fattig gategutt uten utdannelse kan ha kunnskaper nok til å vinne en slik konkurranse?

Heldigvis for Ram blir han reddet av den unge, fremmede advokaten Smita i siste liten, før han rekker å signere tilståelsen. Sammen går de gjennom opptaket av programmet natten før Ram skal forsvare seg i retten. Boken handler om denne natten, og den er strukturert slik at de tretten kapitlene tar for seg de tretten spørsmålene Ram har besvart i konkurransen. For hvert spørsmål tar han Smita og leseren med tilbake til en skjellsettende opplevelse i sitt liv, og kapitlet avsluttes med at Ram får et spørsmål av programlederen som handler om denne opplevelsen. Spørsmål for spørsmål kommer Ram stadig nærmere toppgevinsten, og vi får lese den usedvanlige livshistorien til en vanlig foreldreløs gategutt i India.

Som litteraturviter blir jeg alltid like lykkelig over å oppdage at strukturen i boken er en av hovedgrunnene til at den er så fabelaktig god. De tretten spørsmålene trekker ut den tematiske essensen i hvert kapittel, og fremhever de mange tilfellene av ironi og karma; tragiske og komiske hendelser. Tredje kapittel handler for eksempel om den tolvårige Ram og bestevennen Salim som deler rom i slummen, og deres nabo, en alkoholisert astronom som bor der sammen med kona og datteren Gudiya. Om kveldene sitter guttene klistret inntil veggen for å lytte til astronomens utlegninger om stjerner og planeter og henger ut av vinduet for å få øye på alle stjernebildene de ikke visste var annet enn prikker på himmelen.

Gudiya finner en kattunge som hun gjerne vil beholde. Faren lar seg overtale. Han krever at katten må oppkalles etter Pluto, den minste av planetene, siden han er minste medlem av en astronomfamilie. Men så går alt galt. Faren drikker stadig mer og blir voldelig overfor både kone og datter. Mens datteren ligger på sykehus etter å ha blitt skåldet i ansiktet av faren, hører Ram et hyl fra siderommet. Dagen etter finner han det mishandlede og whiskey-stinkende liket av Pluto i søppelkassen. Så forgriper faren seg på Gudiya, og i blindt raseri dytter Ram fylliken utfor trappen. Kapitlet avsluttes når Ram i vill panikk for politiet flykter fra Mumbai til Delhi. Så er vi tilbake i nåtiden, med Smita og Ram som kikker på opptaket av spørsmål nummer tre, som er: Hvilken planet er den minste i vårt solsystem? Hvor Ram selvfølgelig tenker på lille Pluto. Og slik fortsetter det.

Gutten som hadde svar på alt er til tider veldig morsom, og den er underholdende fra begynnelse til slutt. Men likevel må jeg innrømme at det som fengslet meg mest med boken, er de beske beskrivelsene av fattigdom og nød i India – som Ram ofte betrakter med usentimental selvfølgelighet:

Av og til kjører toget gjennom slumområder som ligger langs jernbanelinjen som en stripe søppel. Vi ser halvnakne unger med utstående mager vinke til oss mens mødrene deres vasker kjøkkenutstyr i kloakkvann. Vi vinker tilbake.

Men selv om Ram er fattig og bor i slummen, blir han i sitt møte med andre fattige likevel rystet over hvor begredelig skjebnen kan være. Ofte er det voksne som utnytter barn – eller gir blaffen i at andre voksne utnytter barn, og boka vrimler av ensomme foreldreløse gutter som drømmer om moren sin:

«Jitu! … Jitu!» Jeg rister ham. «Hva er det du driver med?» «La meg være i fred,» sier han døsig. «Jeg svever i lufta. Jeg sover på skyene.» Jeg gir ham en ørefik. Han hoster opp svart slim. «Jeg sniffer lim,» forteller han meg senere. «Jeg kjøper det hos skomakeren. Lim tar bort sulten og smerten. Jeg ser strålende farger og av og til moren min.»

Boken minner meg på, om enn på en vennlig måte, at jeg virkelig ikke har peiling på hvordan fattige mennesker lever rundt omkring i verden, og at jeg dermed ikke har noen forutsetning til å mene noe om livene deres. For eksempel har fattigdommen en helt egen logikk, slik det kommer frem i følgende replikkveksling mellom Ram og den prostituerte 17-årige Nita han forelsker seg i:

«Er du ikke redd for å få en eller annen sykdom? Det er til og med et skilt ved innkjørselen som advarer mot aids.» Hun ler igjen, en falsk og hul latter. «Hør her, dette er et yrke for meg, ikke en hobby. Det gir meg nok til å forsørge meg og hele familien min. Hvis jeg ikke gjorde dette, ville familien min ha sultet i hjel for lenge siden. Vi prostituerte kjenner til aids. Men det er bedre å dø av sykdom i morgen enn av sult i dag, er du ikke enig i det?»

Nita har vært prostituert siden hun var tolv. Både hun og Ram har måttet jobbe siden de var små for å overleve. Ram jobber som tjener for rike familier, får maten han trenger, en seng å sove i, lønn. Nita må selge kroppen sin til hun enten dør av sykdom, eller blir for gammel og stygg. Andre barn må tigge og stjele for å overleve. Gutten som hadde svar på alt er likevel full av barmhjertighet og gode handlinger. Ram er en ukuelig optimist, med idealismen i behold hele boken gjennom, alltid klar til å hjelpe, og til å gi bort penger til de som trenger det mer enn ham. Han er en positiv og livsglad gutt, og han bruker ikke nevneverdig mye tid på å beklage seg over sin fattigdom. Ram beslutter seg for å kjøpe ut Nita fra hallikbroren sin (!), og det er et passende sted å avslutte:

«La oss si … fire lakh rupier. Kan du skaffe meg den summen?» Han ler, og samtalen er over. Om kvelden teller jeg sparepengene mine. Jeg har 480 rupier. Altså mangler jeg bare 399 520 rupier.