Kategori: Maria Gripe – Skyggen over steinbenken

Maria Gripe – Skyggen over steinbenken

Jeg var en flittig bibliotekbruker da jeg var yngre, mens bøker fortsatt var en luksusvare man ikke eide mange av. En av de bøkene jeg lånte om igjen og om igjen, var Maria Gripes Skyggen over steinbenken. Jeg leste den aldri, men jeg var så fascinert over det mystiske bildet på forsiden at jeg alltid endte opp med å låne den likevel. Jeg var dessuten svært betatt av det jeg visste var handlingen, fordi jeg hadde sett den svenske tv-serien som ble vist på NRK. Jeg får fortsatt frysninger av å se på forsidebildet, hvor skyggen er en like stor del av motivet som kvinnen og den lille jenta. Men nå har jeg endelig lest boken.

Året er 1911. Berta er fjorten år. Hun kommer fra en bedrestilt familie i villaen Rosengåva med husholderske og tjenestejente. Faren er forfatter og nokså fraværende (både mentalt og fysisk), og moren lar seg dominere fullstendig av den gamle husholdersken Svea. Berta har en eldre bror Roland og en yngre søster Nadja. Og en død storebror på kirkegården. Barna leker sjelden med andre barn, og særlig Berta er overbeskyttet og naiv. De får hele sin tilværelse snudd på hodet når den unge hushjelpen Carolin ankommer en mørk høstkveld. Carolin er like hjelpsom og snill som hun er gåtefull.

 

«På bordet sto en parafinlampe med hvit kuppel. Roland tok den, skrudde opp veken og gikk med lampen bort til vinduet og lyste på henne. Hun rygget med en gang. Han hevet lampen, og da dukket hun fram fra skyggen. Lyset falt over ansiktet hennes. Vi ble stående og stirre på hverandre, alle tre. For et merkverdig ansikt hun hadde… Om jeg så lever i tusen år, kommer jeg ikke til å glemme dette ansiktet slik jeg nå så det for første gang nede i hagen, før jeg visste noe om henne. Senere skulle det endre seg for meg mange ganger. Det var et så merkelig foranderlig og skiftende ansikt.»

Gripe bruker lys og skygge til å skape stemning og spenning gjennom hele boken. Rosengåva har ennå ikke fått innlagt elektrisitet, og det er stearinlys og parafinlamper som står for belysningen. Det skaper en litt grøssende stemning som understreker mysteriet Carolin. Hvem er hun egentlig? Hvor kommer hun fra? Carolin unnviker Bertas forsøk på å komme inn på henne, og hun er like omgitt av hemmeligheter som ansiktet hennes er skiftende. Den eneste ledetråden Berta har, er Carolins merkelige interesse for familiealbumet i huset. Et av fotografiene viser en liten jente foran en steinbenk, med en kvinne i bakgrunnen. Den ukjente fotografens skygge faller over steinbenken. Når Berta skal se nærmere på fotografiet Carolin er så opptatt av, er det forsvunnet.

Skyggen over steinbenken er like mystisk og spennende som jeg trodde ut fra det fascinerende omslagsbildet. Historien fortelles fra Bertas perspektiv, og hun er en naiv jente som vet lite om verden og mennesker. Det er et vellykket fortellergrep siden vi som leser ikke får vite særlig mer enn det lille Berta forstår. Etter hvert som mistanken om hvem Carolin kan være fester grepet, blir Carolins handlinger stadig mer uforutsigbare. Og boken ender bokstavelig talt med et spørsmålstegn.

Jeg er glad jeg leste denne ungdomsromanen først som voksen, og fullt ut kunne verdsette den helt spesielle atmosfæren i boken. Skyggen over steinbenken er første bok i Skygge-serien, som for øvrig består av …og de hvite skyggene i skogen, Skyggenes barn og Skyggegjemsel. Alle bøkene handler om Berta og Carolin, og virker enda mer gåtefulle enn den første. Det er perfekte bøker å lese en mørk og kald vinterkveld, og jeg gleder meg til fortsettelsen.