Jeg har tidligere beskrevet krimbøkene til Janet Evanovich som en blanding av Sex and the City, Gudfaren og South Park. Stikkordene er: turbulente kjærlighetsforhold og sex, mafia og kriminalitet, og absurd humor som dominerer fullstendig i skildringen av både romantikk og krim. Hovedpersonen Stephanie Plum har store problemer med å velge mellom de to mennene i sitt liv, politimannen Joe Morelli og den tidligere yrkesmilitære dusørjegeren Ranger. Morelli er italiensk-amerikaner og kjekkas, forhenværende kvinnebedårer av rang, og har hatt Stephanie på kroken siden han lurte henne til å få kikke i trusa hennes da de gitt på barneskolen. Ranger er en mystisk cubaner, tøffere enn toget med et smil som bare anes, og kvinner svetter og vifter seg hyppig i hans nærvær. (Evanovich skrev romaner innenfor sjangeren romance tidligere, og hun har unektelig talent for å lage fiktive kjekkaser som er moderne, amerikanske varianter av Jane Austens Mr Darcy.) Samtidig er stilen direkte og rett på sak, og romantiske scener blir alltid humoristisk fremstilt.
Stephanie bor i Trenton, New Jersey, og som dusørjeger roter hun seg stadig borti mafiaen og annet bråk. Avkuttede fingre og hoder dukker plutselig opp, folk «forsvinner», og minst to dusin roller italiensk-amerikanske gangstere i dress med gulltann kunne vært glimrende spilt av Joe Pesci. Selv om mafiamedlemmer ikke nødvendigvis er hovedskurken Stephanie er ute etter, er mafiaen like uunngåelig i Trentons underverden som på Sicilia. Stephanie lever i en barsk og farlig verden, men hun tar det stort sett med fatning og en doughnut. Samtidig er det heller ikke krimplottet som dominerer inntrykket av lesingen. Det er det snarere den overdrevne, absurde slapstick-humoren til Evanovich som gjør, og de ekstremt karikerte romanfigurene. Bøkene er like action-fylte som en gjennomsnittlig James Bond-film, med bilbomber, brannbomber, utallige drapstrusler og –forsøk, kidnappinger, likskjendinger og slåsskamper – men alt er vittig beskrevet. I motsetning til andre krimhelter som elegant og iskaldt fanger sine skurker, ender Stephanie som regel med maling i håret, oppkast på klærne, rullende rundt i en haug hundebæsj i slåsskamp med en naken, eldgammel mann med trusa på hodet. Mens halve Trentons politistyrke står og ser på og flirer.
For Stephanie Plum er utvilsomt verdenshistoriens mest talentløse dusørjeger. Hun innleder sin tvilsomme karriere i første bok, One for the Money, etter at hun får sparken fra jobben som undertøyselger, og overrasker sin ektemann med det passende navnet Dick på spisestuebordet sitt sammen med Joyce Barnhardt, Stephanies verste fiende fra barneskolen. Hun blir ansatt av fetteren Vincent Plum (en av rollene Joe Pesci kunne spilt) som dusørjeger utelukkende fordi hun truer med å fortelle kona hans om de utenomekteskapelige affærene han har med horer og fjærkre. Hun mener selv at jobben som dusørjeger betaler regningene, og at fordelen er at hun slipper å jobbe på kontor eller en fabrikk. Vel… Hvis jeg hadde hatt samme evne til å tiltrekke meg morderiske galninger og få ting sprengt i lufta i min nærhet som Stephanie Plum, ville en fabrikkjobb faktisk virket svært forlokkende. Men da hadde det selvsagt ikke blitt noen bøker.
I Finger Lickin’ Fifteen blir hennes fravær av talent for yrket sitt oppsummert når hun skal hente en pensjonist ved navn Kaplan til arresten. Kaplan har ranet tannlegen sin med pistol, fordi gebisset han fikk laget ikke passet og han ville ha pengene sine tilbake med en gang:
If I was a television bounty hunter, I’d kick the door down and go in guns drawn to catch Kaplan by surprise. I elected not to do this because it seemed like a mean thing to do to a guy who just wanted to return his teeth, I wasn’t any good at kicking doors down, and I didn’t have a gun. My gun was home in my cookie jar, and it wasn’t loaded anyway. So I hung out in Ranger’s brand-new Cayenne, watching Kaplan’s house, telling myself I was doing surveillance. Truth is, I was snoozing. I had the seat reclined and was feeling very comfy inside the big car with the dark tinted windows.
Snill som hun er, velger Stephanie istedet å ta med seg Kaplan tilbake til tannlegen for å høre om de ikke kan ordne dette i all minnelighet. Men resepsjonsdamen Tammy nekter å høre på fornuft, og Stephanies plan A og B mislykkes. Heldigvis er Stephanie både kreativ og lite sjenert:
‘You don’t scare me,’ Tammy said. So that was when I went to plan C and broke into my imitation of Julie Andrews, singing from The Sound of Music, ‘The hills are alive…’
Og det funker. Tannlegen hører sangen og lurer på hva fanden som foregår. Alt ordner seg for tannløse Kaplan, om ikke for Stephanies lommebok. Etterpå totalvraker hun Rangers splitter nye Porsche Cayenne, og han er bare overrasket over at hun klarte det innen 24 timer denne gangen.
I første bok treffer Stephanie Lula, en svart kvinne med en ‘plus-size personality and body’ og en ‘petite-size wardrobe’. Lula er på dette tidspunktet prostituert på Stark street, en gate i Trenton som «starts down by the river, cuts through the center of the city, and runs straight to hell. Storefronts are grimy, decorated with gang graffiti and the accumulated grit of day-to-day life in the breakdown lane». Stephanie redder Lula fra å bli drept av en gal tungvektsmester i boksing, og skaffer henne arbeid i arkivet hos Vincent Plum. Men Lula skravler og spiser mer enn hun arkiverer, og vil stort sett være med når Stephanie skal hente inn lovbryterne sine, selv om hun som regel stikker av når ting tilspisser seg.
Bøkene har det mest uforglemmelige karaktergalleriet jeg noensinne har stiftet kjennskap med, og selv Charles Dickens ville hatt vanskeligheter med å utkonkurrere Evanovich sine to meter høye transvestitter, rampete gamle damer med blått hår, og hasjrøykende småkriminelle datanerder. Til sammenlikning virker Dillon, vaktmesteren i Stephanies leilighetskompleks, ganske normal:
Dillon was around my age, and he’d been the building super for as long as I could remember. He lived in the bowels of the building in a free but tomblike efficiency. He was a nice guy who’d do anything for a six-pack of beer, and he was always mellow, in part from the small cannabis farm in his bathroom. He was a little sloppy in a hip super-casual kind of way, and he tended to show some butt-crack when he came up to fix your plumbing, but you didn’t actually mind because his butt-crack was kind of cute.
Dillon er for øvrig god å ha når det skjer noe farlig i Stephanies leilighet, noe det alltid gjør. Denne gangen blir den brannbombet, men Dillon har et både praktisk og optimistisk syn på saken:
‘It was a lot worse last time you were firebombed,’ Dillon said. ‘Most of the damage this time is from water and smoke. It didn’t touch your bedroom at all. And it didn’t get to your bathroom.’
I blew out a sigh.
‘Yeah,’ he said. ‘I’m sorry it didn’t get to your bathroom. I thought about spreading some gasoline around and lighting a match in there, but I was afraid I’d blow myself up. On the bright side, I’m sure this isn’t the last time you’ll ever get firebombed, so maybe you’ll have better luck next time.’
‘There’s a cheery thought.’
‘Yeah, I’m a glass is half full kind of guy.’
‘Speaking of glasses. I could use a beer.’
‘I put some in your fridge. I figured you’d need a cold one.’
Trivelig vaktmester. Dialoger som dette er blant Evanovich sine spesialiteter, og det forundrer meg alltid hvordan hun klarer å gjøre det usannsynlige så troverdig.
Siden Stephanie i begynnelsen av Finger Lickin’ Fifteen har tatt en pause i forholdet fra Morelli, etter at de «had a disagreement over peanut butter that turned into a disagreement over everything under the sun», har Stephanies mor bestemt seg for å invitere en enslig mann hun møtte på supermarkedets grønnsakavdeling til søndagsmiddag.
Lula har invitert brannmannen Larry som sin date. Brannmannen Larry reddet Lula, Stephanie og bestemoren fra «et lite uhell» som skjedde da Lula laget mat og holdt på å brenne ned Stephanies leilighet. Larry liker å kle seg i dameklær, og ankommer søndagsmiddagen kledd som den amerikanske tv-kokken Julia Child. Så dukker Stephanies blind date Peter Pecker opp, og han kler sitt penisklingende navn – «tall, bald, red-faced» – noe Stephanies bestemor også påpeker høyt som en positiv ting. Men Peter Pecker og Larry finner ikke helt tonen:
‘I know all the vegetables,’ Pecker said. ‘And I know all about fruits, too.’ He looked across the table to Larry. ‘Nothing personal.’
‘What’s that supposed to mean?’ Larry asked. ‘Are you calling me a fruit?’
‘If the high heel fits.’
‘You’re a jerk.’
‘Hey, pal, I’m not the one wearing ladies’ panties.’
‘This is the United States of America,’ Larry said. ‘I can wear whatever kind of pants I want.’
‘You should stop pickin’ on him,’ Lula said to Peter Pecker. ‘You don’t watch your step, and I’ll put my foot up your runty butt.’
‘Oh, I’m so scared,’ Pecker said. ‘Now the fat chick’s going to protect pussy-boy.’
Lula was on her feet. ‘Did someone call me a fat chick? I better not have heard that.’
‘Fat, fat, fat,’ Pecker said.
‘Pecker head, pecker head, pecker head,’ Larry said.
‘Nobody calls me pecker head and lives,’ Pecker said. And he launched himself across the table and tackled Julia Child. The two men went to the floor, punching and grunting, rolling around locked together.
‘Look at that,’ Grandma said, leaning across the table. ‘He is wearing ladies’ panties.’
Lula avslutter slåsskampen ved å finne frem Glock’en sin og plante en kule i taket. På vei hjem kan ikke Stephanie annet enn å konkludere med at Morelli kanskje ikke er så verst likevel: «On nights like this, after suffering through dinner with a guy dressed up like Julia Child and a guy who looked like an ad for erectile disfunction remedies, I found myself missing Morelli. He wasn’t perfect, but at least he didn’t look like a penis». Legg merke til formuleringen “on nights like this”. Slike kvelder forekommer nemlig hyppig i Stephanies liv.
Jeg oppfatter som regel plottet i disse bøkene som noe uvesentlig fordi Evanovich skriver så sinnsykt morsomt. Selv om jeg har lest alle femten bøkene og noen av vitsene går igjen, er det like morsomt hver gang. Det passer liksom ikke helt å beskrive bøkene som krim, for det er ikke selve saken Stephanie skal løse som fanger interessen min. Likevel passer det heller ikke å betegne dette som chick lit eller jentebøker, for Evanovich ironiserer så mye over ’jentegreiene’ at bøkene passer like godt for menn. Serien er utrolig underholdende, og perfekt ferielektyre. Det er noe ved skrivestilen til Evanovich som tidvis minner om den ironiske tonen til Nick Hornby. Bortsett fra at Hornby beskriver med ironi den verden som vi lever i, mens Evanovich dikter opp sin egen gale, gale verden.
Det er utgitt totalt femten bøker i serien om Stephanie Plum, og alle bøkene har navn etter hvilket nummer i serien de er. Gyldendal oversatte de første seks-sju bøkene til norsk, men jeg foretrekker å lese dem på engelsk. Språket er såpass lett å forstå at man ikke trenger verdens beste engelskkunnskaper for å henge med. Bildene over er av skuespillerne i filmen «One for the Money», som forhåpentligvis kommer på kino så snart som mulig. Jeg tror Katherine Heigl er den perfekte Stephanie Plum, så den filmen gleder jeg meg virkelig til å se!
Lines bibliotek 