Måned: desember 2010

Avhymninger

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av lyrikk. Nesten alle dikt jeg har lest, har jeg lest i forbindelse med undervisningen enten i grunnskolen eller på universitetet. Dermed har lyrikk vært noe jeg forbinder med en uunngåelig plikt, litt i samme gate som nynorsk, svett brunost og våte ullgensere. Spesielt på universitetet holdt jeg på å bli gal av hyllesten av dikt fordi de tematiserte «språkets ikke-språklige språklighet», den sublime erfaringen av lyktestolper i regnet, og det stakkars(lige) jeg’ets smertefulle fremmedgjøring fra seg selv og verden, som om slike dikt er det ypperste en menneskelig hjerne er i stand til å skape og nyte. Jeg måtte en periode derfor si meg delvis enig med en venn av meg som insisterer på at lyrikken bør avvikles helt.

Men man blir jo gjerne påvirket av å ha en lyriker til samboer, og etter hvert begynte mine argumenter for ikke å lese lyrikk å virke så tynne at jeg bestemte meg for å gi sjangeren en ordentlig sjanse. Og det er flaks, for ellers ville jeg aldri oppdaget hvor utrolig godt jeg liker diktene til Steinar Opstad.

Avhymninger (2009) er Opstads sjette diktsamling, i tillegg til at utvalgte dikt ble utgitt i en egen samling i 2006. Avhymninger representerer en ny vending i Opstads diktning, mot det konkrete og samfunnsaktuelle. I et intervju med Dagsavisen i 2009 sa Opstad at han ikke er «den typen lyriker som synes det er nok å uttrykke en stemning eller et bilde. Jeg vil at diktene mine skal ha et innhold. Nye former skapes først og fremst gjennom de krav innholdet stiller. Jeg vil at diktet skal nå ut til verden». Jeg leste intervjuet med Opstad først etter å ha lest Avhymninger flere ganger, men synes Opstad lykkes veldig godt i sin målsetning om å skrive dikt med innhold. Og han når definitivt ut til meg.

Mitt første møte med Steinar Opstad og lyrikken hans var på Haugesunds vise- og lyrikkfestival i juni i år, da han blant annet leste dette diktet:

VÅPENHVILE I GAZA, SNØNATT I OSLO

18.-19. januar 2009

Vi lager engler i snøen

og fyller hele parken med engler

som står på hverandres skuldre

for av snø er vi kommet

og til snø skal vi bli, etasje på etasje

for mennesker som stirrer ut

av vinduene i en blokk

i sekundene før alarmen går

De snubler i de avskallede korridorene

og det rapporteres om ikke-krig

idet snøen legemliggjør oss

og verden står stille

Vi spør oss om sannheten

lar seg skrive hvit i det hvite

som bokstavene i ordet Fred

ordene i setningen: Jeg nekter å drepe

Jeg synes diktet er vakkert fordi det er både konkret og tvetydig, og fordi diktets alvorstunge tematikk først og fremst etableres gjennom det stillferdige alvoret i tonen. Som tittelen avslører, sammenstiller diktet et vinterstille Oslo og et krigsherjet Gaza etter at våpenhvile mellom Israel og Hamas ble inngått 18. januar 2009. Sammenlikningen fremhever kontrasten mellom nordmenn som lager engler i snøen mens «verden står stille», og mennesker i Gaza som opplever den illevarslende stillheten før alarmen igjen går.

Det er likevel en sammenheng mellom menneskene i Oslo og Gaza. Å lage engler i snøen som står på hverandres skuldre leser jeg som en solidarisk fredshandling, siden engler, snø og fargen hvit symboliserer fred. Engler som står på hverandres skuldre, «etasje på etasje / for mennesker som stirrer ut / av vinduene i en blokk» i Gaza. Et øyeblikk ser jeg for meg menneskene som kikker ut av vinduene i blokken og ser englene i snøen. Samtidig virker snøenglene barnslig uskyldig, men uskyldig med et negativt fortegn, siden det i denne sammenhengen er en uskyldighet som ikke lar seg skille fra uvitenhet. Som fredshandling er den i beste fall passiv, men en målrettet fredshandling virker heller ikke mulig så lenge det rapporteres om «ikke-krig», dette ironiske ordet som verken betyr krig eller fred.

Sannheten eksisterer bare som en hypotetisk størrelse i diktet. Det skapes tvil om hvorvidt den lar seg «skrive hvit i det hvite», som kroppene kan legemliggjøres som engler i snøen. Kanskje er ikke englene i snøen en fredshandling likevel, men heller en troshandling. Engler er religiøse skikkelser som kommer med fredsbudskap, enten det er i livet eller døden – «av snø er vi kommet / og til snø skal vi bli». En troshandling kan virke meningsfull uten å gi noen forklaring, noe å tro på når det ikke finnes noen sannhet.

Det er samtidig et spenningsforhold mellom en slik troshandling, og de to siste linjene «som bokstavene i ordet Fred / ordene i setningen: Jeg nekter å drepe». Ordene er enkle, betydningen uendelig. Spriket er for stort mellom ordene og det de innebærer. Det er nettopp dette uløselige spenningsforholdet mellom det som kan skrives, hva man kan vite, og hva man bare kan tro på, som gjør at diktet oppleves som sterkt og viktig å lese.

Bruddet mellom språk og handling er tema også i et annet dikt fra samlingen som jeg liker veldig godt:

KAPITALISME

Frykt ikke fremtiden

for med en rusten plog

skal språket vendes

Plogen er gammel

og ble brukt i en tid

da ord og gjerninger var ett

og hver mynt lagt

i en ru og skitten hånd

speilet en drøm om den guddommelige

Det kunne kanskje vært fristende å gripe tak i marxistisk teori og rope ut at diktet handler om kapitalismens demoraliserende virkning på samfunnet og mennesket og så videre, men det ville vært i overkant forenklende. Tvert imot synes jeg det viktigste ved diktet er måten det bruker bildet av kapitalismens grunnprinsipp; at enhver verdi er et symbol på en annen, egentlig verdi, men hvor sammenhengen mellom symbol og egentlig verdi har gått i oppløsning og symbolet er blitt det viktigste.

Hvis man overfører dette forholdet til skillet mellom språk og handling, står språket i et misforhold til handlingen det representerer: Vi snakker om betydningen av godhet, men handler ikke deretter. Men i motsetning til kapitalismen, som er et kollektivt system som bare kan eksistere gjennom generell enighet om symbolikken den består av (arbeid = penger), er skillet mellom språk og handling et mellommenneskelig anliggende, og enkeltmenneskets ansvar.

Mens kapitalismen insisterer på at det er en klar forskjell i verdien til rike og fattige, insisterer det guddommelige på at alle mennesker er like mye verdt. Diktets profetiske åpning, at det skal komme en tid hvor språket skal vendes tilbake til den tiden hvor ord og gjerninger var ett, frem til avslutningen, hvor gode gjerninger er en drøm om det guddommelige, representerer et verdisystem som det kapitalistiske system ikke kan romme, men som mennesket likevel må ivareta.

Det er vanskelig for meg å lese Opstads diktsamling uten å tenke over hvordan menneskeheten mislykkes mest idet vi tror at vi har klart å overgå oss selv. Åpningsdiktet i samlingen skal få avslutte:

IBIS

Thot, med hode av en ibis,

veide de dødes hjerter

og fulgte sjelene deres

til Dødsriket

I dag som i går er det noen

som ikke får begravd sine døde

hele byer forvandles

til hauger av asfalt og betong

Men vi, Thots etterkommere,

sørger verken for gravplasser

eller følge, enda vi flyr raskere

enn flokkene med fugler

Ifølge gresk mytologi hadde guden Thot hode som en fugl (ibis). Han hadde som oppgave å veie de dødes hjerter – det vil si deres samvittighet – og følge dem over i dødsriket. Igjen vender Opstad tilbake til krigen som både metafor og virkelighet. Det er ikke noe nytt at byer ødelegges og at mange dør uten å få en grav. Men Opstad setter menneskets teknologiske fremskritt opp mot fraværet av en tilsvarende moralsk utvikling. At han lar gresk mytologi istedenfor kristendommen representere menneskets verdighet, minner om at ideen om medmenneskelighet er gammel. Men fordi den aldri har vært realisert, fremstår den nærmest som en myte på lik linje med Thot. I motsetning til kristendommen, som fort kan virke både dogmatisk og stivnet i læresetninger som er tappet for mening gjennom flere tusen år. Her er det igjen snakk om en drøm om det guddommelige som ikke gir noen fasitsvar, men som står for andre idealer enn de vi lever etter. Hva idealene innebærer i praksis, må vi finne ut selv. Menneskene er Thots etterkommere; vi flyr raskere enn flokkene med fugler, men hvor er det vi skal?

Steinar Opstad skriver om moral uten å være moraliserende, og nærmer seg spørsmål om tro, sannhet og medmenneskelighet med undring og alvor. Det er både sårt og vakkert å lese. Avhymninger berører mange flere temaer enn de jeg har nevnt her, men det er Opstads dikt om livets aller viktigste tema som gjør sterkest inntrykk på meg. Samlingen inneholder flere høydepunkter enn de jeg har nevnt, blant annet «Guernica 1937 – Bagdad 2003» og «En uendelig fred», dikt med helt uforglemmelige linjer: «at jeg elsker og lider beviser ingenting» og «jeg sverger på / at døde mennesker er vakre / og at vi har tapt freden og vunnet krigen».

Steinar Opstad er utvilsomt en lyriker som behersker språktematikk og fort kunne brukt det utelukkende i kunstteoriens eksklusive og ekskluderende tjeneste. At han i stedet bruker sitt store poetiske talent på livets fundamentale spørsmål, gjør ham til en viktig lyriker – i motsetning til bare talentfull. Jeg kan ikke anbefale Avhymninger varmt nok, og håper at mange, som meg, kan overvinne lyrikkvegringen en gang for alle ved å lese samlingen.

Advertisements

Finger Lickin’ Fifteen

Jeg har tidligere beskrevet krimbøkene til Janet Evanovich som en blanding av Sex and the City, Gudfaren og South Park. Stikkordene er: turbulente kjærlighetsforhold og sex, mafia og kriminalitet, og absurd humor som dominerer fullstendig i skildringen av både romantikk og krim. Hovedpersonen Stephanie Plum har store problemer med å velge mellom de to mennene i sitt liv, politimannen Joe Morelli og den tidligere yrkesmilitære dusørjegeren Ranger. Morelli er italiensk-amerikaner og kjekkas, forhenværende kvinnebedårer av rang, og har hatt Stephanie på kroken siden han lurte henne til å få kikke i trusa hennes da de gitt på barneskolen. Ranger er en mystisk cubaner, tøffere enn toget med et smil som bare anes, og kvinner svetter og vifter seg hyppig i hans nærvær. (Evanovich skrev romaner innenfor sjangeren romance tidligere, og hun har unektelig talent for å lage fiktive kjekkaser som er moderne, amerikanske varianter av Jane Austens Mr Darcy.) Samtidig er stilen direkte og rett på sak, og romantiske scener blir alltid humoristisk fremstilt.

Stephanie bor i Trenton, New Jersey, og som dusørjeger roter hun seg stadig borti mafiaen og annet bråk. Avkuttede fingre og hoder dukker plutselig opp, folk «forsvinner», og minst to dusin roller italiensk-amerikanske gangstere i dress med gulltann kunne vært glimrende spilt av Joe Pesci. Selv om mafiamedlemmer ikke nødvendigvis er hovedskurken Stephanie er ute etter, er mafiaen like uunngåelig i Trentons underverden som på Sicilia. Stephanie lever i en barsk og farlig verden, men hun tar det stort sett med fatning og en doughnut. Samtidig er det heller ikke krimplottet som dominerer inntrykket av lesingen. Det er det snarere den overdrevne, absurde slapstick-humoren til Evanovich som gjør, og de ekstremt karikerte romanfigurene. Bøkene er like action-fylte som en gjennomsnittlig James Bond-film, med bilbomber, brannbomber, utallige drapstrusler og –forsøk, kidnappinger, likskjendinger og slåsskamper – men alt er vittig beskrevet. I motsetning til andre krimhelter som elegant og iskaldt fanger sine skurker, ender Stephanie som regel med maling i håret, oppkast på klærne, rullende rundt i en haug hundebæsj i slåsskamp med en naken, eldgammel mann med trusa på hodet. Mens halve Trentons politistyrke står og ser på og flirer.

Katherine Heigl spiller Stephanie Plum i filmen «One for the Money»

For Stephanie Plum er utvilsomt verdenshistoriens mest talentløse dusørjeger. Hun innleder sin tvilsomme karriere i første bok, One for the Money, etter at hun får sparken fra jobben som undertøyselger, og overrasker sin ektemann med det passende navnet Dick på spisestuebordet sitt sammen med Joyce Barnhardt, Stephanies verste fiende fra barneskolen. Hun blir ansatt av fetteren Vincent Plum (en av rollene Joe Pesci kunne spilt) som dusørjeger utelukkende fordi hun truer med å fortelle kona hans om de utenomekteskapelige affærene han har med horer og fjærkre. Hun mener selv at jobben som dusørjeger betaler regningene, og at fordelen er at hun slipper å jobbe på kontor eller en fabrikk. Vel… Hvis jeg hadde hatt samme evne til å tiltrekke meg morderiske galninger og få ting sprengt i lufta i min nærhet som Stephanie Plum, ville en fabrikkjobb faktisk virket svært forlokkende. Men da hadde det selvsagt ikke blitt noen bøker.

I Finger Lickin’ Fifteen blir hennes fravær av talent for yrket sitt oppsummert når hun skal hente en pensjonist ved navn Kaplan til arresten. Kaplan har ranet tannlegen sin med pistol, fordi gebisset han fikk laget ikke passet og han ville ha pengene sine tilbake med en gang:

If I was a television bounty hunter, I’d kick the door down and go in guns drawn to catch Kaplan by surprise. I elected not to do this because it seemed like a mean thing to do to a guy who just wanted to return his teeth, I wasn’t any good at kicking doors down, and I didn’t have a gun. My gun was home in my cookie jar, and it wasn’t loaded anyway. So I hung out in Ranger’s brand-new Cayenne, watching Kaplan’s house, telling myself I was doing surveillance. Truth is, I was snoozing. I had the seat reclined and was feeling very comfy inside the big car with the dark tinted windows.

Snill som hun er, velger Stephanie istedet å ta med seg Kaplan tilbake til tannlegen for å høre om de ikke kan ordne dette i all minnelighet. Men resepsjonsdamen Tammy nekter å høre på fornuft, og Stephanies plan A og B mislykkes. Heldigvis er Stephanie både kreativ og lite sjenert:

‘You don’t scare me,’ Tammy said. So that was when I went to plan C and broke into my imitation of Julie Andrews, singing from The Sound of Music, ‘The hills are alive…’

Og det funker. Tannlegen hører sangen og lurer på hva fanden som foregår. Alt ordner seg for tannløse Kaplan, om ikke for Stephanies lommebok. Etterpå totalvraker hun Rangers splitter nye Porsche Cayenne, og han er bare overrasket over at hun klarte det innen 24 timer denne gangen.

Sherri Shepherd spiller Lula i samme film

I første bok treffer Stephanie Lula, en svart kvinne med en ‘plus-size personality and body’ og en ‘petite-size wardrobe’. Lula er på dette tidspunktet prostituert på Stark street, en gate i Trenton som «starts down by the river, cuts through the center of the city, and runs straight to hell. Storefronts are grimy, decorated with gang graffiti and the accumulated grit of day-to-day life in the breakdown lane». Stephanie redder Lula fra å bli drept av en gal tungvektsmester i boksing, og skaffer henne arbeid i arkivet hos Vincent Plum. Men Lula skravler og spiser mer enn hun arkiverer, og vil stort sett være med når Stephanie skal hente inn lovbryterne sine, selv om hun som regel stikker av når ting tilspisser seg.

Bøkene har det mest uforglemmelige karaktergalleriet jeg noensinne har stiftet kjennskap med, og selv Charles Dickens ville hatt vanskeligheter med å utkonkurrere Evanovich sine to meter høye transvestitter, rampete gamle damer med blått hår, og hasjrøykende småkriminelle datanerder. Til sammenlikning virker Dillon, vaktmesteren i Stephanies leilighetskompleks, ganske normal:

Dillon was around my age, and he’d been the building super for as long as I could remember. He lived in the bowels of the building in a free but tomblike efficiency. He was a nice guy who’d do anything for a six-pack of beer, and he was always mellow, in part from the small cannabis farm in his bathroom. He was a little sloppy in a hip super-casual kind of way, and he tended to show some butt-crack when he came up to fix your plumbing, but you didn’t actually mind because his butt-crack was kind of cute.

Dillon er for øvrig god å ha når det skjer noe farlig i Stephanies leilighet, noe det alltid gjør. Denne gangen blir den brannbombet, men Dillon har et både praktisk og optimistisk syn på saken:

‘It was a lot worse last time you were firebombed,’ Dillon said. ‘Most of the damage this time is from water and smoke. It didn’t touch your bedroom at all. And it didn’t get to your bathroom.’

I blew out a sigh.

‘Yeah,’ he said. ‘I’m sorry it didn’t get to your bathroom. I thought about spreading some gasoline around and lighting a match in there, but I was afraid I’d blow myself up. On the bright side, I’m sure this isn’t the last time you’ll ever get firebombed, so maybe you’ll have better luck next time.’

‘There’s a cheery thought.’

‘Yeah, I’m a glass is half full kind of guy.’

‘Speaking of glasses. I could use a beer.’

‘I put some in your fridge. I figured you’d need a cold one.’

Trivelig vaktmester. Dialoger som dette er blant Evanovich sine spesialiteter, og det forundrer meg alltid hvordan hun klarer å gjøre det usannsynlige så troverdig.

Siden Stephanie i begynnelsen av Finger Lickin’ Fifteen har tatt en pause i forholdet fra Morelli, etter at de «had a disagreement over peanut butter that turned into a disagreement over everything under the sun», har Stephanies mor bestemt seg for å invitere en enslig mann hun møtte på supermarkedets grønnsakavdeling til søndagsmiddag.

Julia Child

Lula har invitert brannmannen Larry som sin date. Brannmannen Larry reddet Lula, Stephanie og bestemoren fra «et lite uhell» som skjedde da Lula laget mat og holdt på å brenne ned Stephanies leilighet. Larry liker å kle seg i dameklær, og ankommer søndagsmiddagen kledd som den amerikanske tv-kokken Julia Child. Så dukker Stephanies blind date Peter Pecker opp, og han kler sitt penisklingende navn – «tall, bald, red-faced» – noe Stephanies bestemor også påpeker høyt som en positiv ting. Men Peter Pecker og Larry finner ikke helt tonen:

‘I know all the vegetables,’ Pecker said. ‘And I know all about fruits, too.’ He looked across the table to Larry. ‘Nothing personal.’

‘What’s that supposed to mean?’ Larry asked. ‘Are you calling me a fruit?’

‘If the high heel fits.’

‘You’re a jerk.’

‘Hey, pal, I’m not the one wearing ladies’ panties.’

‘This is the United States of America,’ Larry said. ‘I can wear whatever kind of pants I want.’

‘You should stop pickin’ on him,’ Lula said to Peter Pecker. ‘You don’t watch your step, and I’ll put my foot up your runty butt.’

‘Oh, I’m so scared,’ Pecker said. ‘Now the fat chick’s going to protect pussy-boy.’

Lula was on her feet. ‘Did someone call me a fat chick? I better not have heard that.’

‘Fat, fat, fat,’ Pecker said.

‘Pecker head, pecker head, pecker head,’ Larry said.

‘Nobody calls me pecker head and lives,’ Pecker said. And he launched himself across the table and tackled Julia Child. The two men went to the floor, punching and grunting, rolling around locked together.

‘Look at that,’ Grandma said, leaning across the table. ‘He is wearing ladies’ panties.’

Lula avslutter slåsskampen ved å finne frem Glock’en sin og plante en kule i taket. På vei hjem kan ikke Stephanie annet enn å konkludere med at Morelli kanskje ikke er så verst likevel: «On nights like this, after suffering through dinner with a guy dressed up like Julia Child and a guy who looked like an ad for erectile disfunction remedies, I found myself missing Morelli. He wasn’t perfect, but at least he didn’t look like a penis». Legg merke til formuleringen “on nights like this”. Slike kvelder forekommer nemlig hyppig i Stephanies liv.

Ranger (Daniel Sunjata) og Morelli (Jason O’Mara), og deres respektive kjælenavn på Stephanie: «Babe» og «Cupcake».

Jeg oppfatter som regel plottet i disse bøkene som noe uvesentlig fordi Evanovich skriver så sinnsykt morsomt. Selv om jeg har lest alle femten bøkene og noen av vitsene går igjen, er det like morsomt hver gang. Det passer liksom ikke helt å beskrive bøkene som krim, for det er ikke selve saken Stephanie skal løse som fanger interessen min. Likevel passer det heller ikke å betegne dette som chick lit eller jentebøker, for Evanovich ironiserer så mye over ’jentegreiene’ at bøkene passer like godt for menn. Serien er utrolig underholdende, og perfekt ferielektyre. Det er noe ved skrivestilen til Evanovich som tidvis minner om den ironiske tonen til Nick Hornby. Bortsett fra at Hornby beskriver med ironi den verden som vi lever i, mens Evanovich dikter opp sin egen gale, gale verden.

Det er utgitt totalt femten bøker i serien om Stephanie Plum, og alle bøkene har navn etter hvilket nummer i serien de er. Gyldendal oversatte de første seks-sju bøkene til norsk, men jeg foretrekker å lese dem på engelsk. Språket er såpass lett å forstå at man ikke trenger verdens beste engelskkunnskaper for å henge med. Bildene over er av skuespillerne i filmen «One for the Money», som forhåpentligvis kommer på kino så snart som mulig. Jeg tror Katherine Heigl er den perfekte Stephanie Plum, så den filmen gleder jeg meg virkelig til å se!

Leseåret 2011

Jeg elsker nyttårsforsetter, og er faktisk ganske god på å holde dem også. Det er nok fordi jeg pleier å ha mange, slik at sannsynligheten er større for at jeg klarer å holde i hvert fall et par av dem. I år har jeg bestemt meg for at de eneste nyttårsforsettene jeg skal ha for 2011, skal handle om bøker og lesing. Inspirert av andre bokbloggere, har jeg klart å finne ti som passer for meg og mine lesevaner.

En bok per uke: Selv om jeg er fryktelig glad i å lese, blir lesingen sørgelig nedprioritert i hverdagen fordi jeg bruker tiden på så mye annet tøys. I 2011 skal lesing være en så prioritert aktivitet at jeg til sammen klarer å lese en bok hver uke, det vil si 52 bøker til sammen. Det burde ikke være vanskelig for en bokelsker som meg, men kommer likevel til å bli det.

Blogge: Jeg skal skrive innlegg om alle bøkene jeg leser. Det gjør jeg strengt tatt allerede, men jeg trenger å utfordre meg selv på det siden jeg jo tross alt kommer til å lese mer i 2011 enn i 2010. Jeg skal også prøve å utvide bloggrepertoaret ved å blogge om bøkene jeg kjøper og andre ting som handler om bøker, for eksempel tv-serier og filmer jeg ser som er basert på bøker jeg har lest.

Kommentere blogger: Jeg er altfor dårlig til å kommentere andres blogger, selv om jeg synes det er utrolig gøy og inspirerende å lese andres innlegg og jeg lærer masse av det. I 2011 skal jeg skjerpe meg på det. Jeg skal dessuten prøve å lage en utfordring til andre bloggere, men må komme på noen festlige spørsmål først.

Anbefalinger fra andre: Jeg har allerede oppdaget flere bøker fra andre bloggere som jeg bare måtte skaffe meg, mens andre innlegg har inspirert meg til å lese bøker jeg allerede hadde liggende. Mine nyanskaffelser basert på tips fra andre bloggere er så langt Alltid Alice av Lisa Genova og Kjærlighetens historie av Nicole Krauss. Jeg skal anskaffe meg flere bøker anbefalt av andre bloggere i 2011, selv om jeg ikke nødvendigvis rekker å lese dem i 2011.

Lese, ikke kjøpe: Jeg elsker å kjøpe bøker, men kjøper altfor mange. Ikke minst kjøper jeg flere bøker enn jeg har plass til. Problemet er strengt tatt ikke pengene som går med, siden bøker er en knakende god investering. Men med samboer som jobber i forlag og liten leilighet, er det rett og slett ikke plass til så mye mer før vi må kaste senga for å sove på bokstabler. For å forhindre at det hoper seg voldsomt opp, får jeg ikke lov til å kjøpe flere bøker enn det jeg klarer å lese. Gled deg til å se hvordan jeg klarer å kombinere denne utfordringen med den over.

«Off the shelf»: Dette var en utfordring jeg hadde planlagt før jeg leste om den hos Bokelskerinnen. Jeg pleier å notere hvilke jeg bøker jeg kjøper i løpet av et år, som en måte å forhindre at jeg går helt amok og kjøper alt jeg har lyst på. Det virker, men bare litt. Uansett har bøkene hopet seg opp gjennom årene, og det er mange bøker som nå har blitt stående i hylla i nesten ti år uten at de har vært særlig prioritert av den grunn. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg i 2011 skal lese alle bøkene jeg kjøpte i 2000 (jada, det står to tusen), som jeg ennå ikke har lest. Dette gjelder: Greven av Monte Cristo av Alexandre Dumas, Benoni og Rosa av Knut Hamsun, Ukjent soldat av Väinö Linna, og Forfengelighetens fyrverkeri og En helstøpt mann av Tom Wolfe. Siden tre av bøkene er ordentlige mursteiner, har jeg av tidsmessige hensyn aldri kommet i gang med dem, selv om jeg tror at jeg kommer til å like dem.

Hvis jeg lykkes med denne utfordringen, skal jeg fortsette med bøkene jeg kjøpte, men ikke leste, i 2001 etterpå, det er femten stk: Fire av Knut Hamsun, Nick Hornby, Olav Duun, Albert Camus, Shakespeare, to av Isabel Allende, Agnar Mykle, Karen Blixen, Homer, James Joyce og Robert Musil.

Debutanter: Jeg deltar mer enn gjerne på Bokelskerinnens debutant-utfordring, og gleder meg til å se oversikten over alle debutantene for 2010 og 2011. Der skal det nok være mye spennende å velge mellom. Kanskje oppdager jeg også nye forfatterskap som jeg ønsker å følge videre.

Sjanger-utfordring: Romaner har alltid vært min favorittsjanger. Nettopp derfor skal jeg lese mer drama, noveller og lyrikk i 2011. Bokhyllen min er full av Shakespeare, Ibsen, Tennessee Williams, Anton Tsjekhov, Emily Dickinson, Haldis Moren Vesaas og Inger Hagerup, men i 2011 skal jeg prøve å få lest noe av det også.

Klassikere: Jeg elsker klassikere og trenger ikke utfordre meg selv til å lese dem. Tvert imot burde jeg hatt utfordret meg selv til å lese mer samtidslitteratur, men det får bli i 2012 i stedet (unntatt debutantene, da). Inspirert av boken 1001 bøker du må lese før du dør har jeg imidlertid bestemt meg for å systematisere lesingen av «must reads» bedre. Boken inneholder også nyere bøker som ennå ikke er klassikere, men foreløpig «kun» anses for å være gode, så dette blir ikke bare antikvarisk lesning. Jeg skal derfor lese tolv bøker som er nevnt i den boka, en i måneden. Heldigvis overlapper mange av bøkene fra «off the shelf»-utfordringen med denne utfordringen.

Lesedagbok: Den siste utfordringen jeg gir meg selv er kanskje den største. Jeg har nemlig bestemt meg for å føre en slags lesedagbok, hvor jeg skriver hva bøkene jeg leser får meg til å tenke på. Dette må ikke forveksles med å blogge om det, for en lesedagbok er mye mer privat, og kan gi plass for tanker og innfall helt ukritisk og spontant. Mange av tankene vil nok ende opp i bloggen i bearbeidet versjon. Målet med denne utfordringen er likevel å bevare inntrykket av hva en bok betydde for meg da jeg leste den, som frem til nå dessverre har gått i glemmeboken.