Provoserende pedagogisk barnebok

Cornelia flytter i fosterhjem av Ritva Fyhn-Pettersen er en billedbok beregnet for små barn i alderen 2-5 år. Boken ble utgitt tidligere i år, og er basert på forfatterens egne erfaringer som beredskapsmor. Ifølge forlagets pressemelding oppsøkte hun biblioteket for å finne bøker som kunne hjelpe henne med å forklare barnet hva som ventet i fosterhjemmet. Alt hun fant på biblioteket var negativt vinklede bøker om barn som lengtet hjem og far som slår mor, og hun bestemte seg derfor for selv å skrive en mer positiv bok som kunne forklare barnet at det kom til å gå bra. Resultatet er altså Cornelia flytter i fosterhjem, illustrert av Mette Fyhn.

Jeg er en meget stor tilhenger av ethvert barnebokprosjekt som handler om barn som har det vanskelig, og det var også grunnen til at jeg ville lese og blogge om denne boken. I utgangspunktet for å spre den, slik at så mange som mulig skulle vite at den finnes. I fjor skrev jeg om barnebøker som tar opp sorg og tap i en artikkel som jeg har lagt ut utdrag av her, og Cornelia flytter i fosterhjem passer på en måte inn i dette segmentet av barnelitteraturen. Men i motsetning til de andre bøkene, som behandlet liknende tematikk litterært, har denne boken et eksplisitt pedagogisk formål ved at den skal hjelpe barn med å gjøre en tung situasjon mer oversiktlig og mindre skremmende når barnet ikke lenger kan bo sammen med foreldrene. Utvilsomt et viktig og sympatisk prosjekt.

Men boken endte likevel opp med å provosere meg, fordi forfatterens prosjekt er umulig. Hun ønsket å skrive en bok for å forklare barnet som må flytte i fosterhjem at det kommer til å gå bra. Men hvordan i alle dager kan en voksen gå ut fra det? Hvordan kan en bok som skal hjelpe et barn i en vanskelig situasjon ha som utgangspunkt at alt kommer til å ordne seg? Hvis man føler et behov for å skrive en positiv bok om å flytte i fosterhjem, hvem er det egentlig man prioriterer? Den voksne eller barnet? Det er ikke bare formuleringen i pressemeldingen jeg reagerer på, jeg reagerer på hele boken.

Cornelia er fire og et halvt år og bor sammen med en mamma som sover mye og gråter når hun er våken. En dag får de besøk av Tina fra barnevernet som forteller at Cornelia må flytte i fosterhjem fordi moren er syk og ikke kan passe på henne lenger. Cornelia møter fosterforeldrene sine for første gang sammen med moren, og de drar på besøk for å bli bedre kjent. Når hun flytter inn føler hun at hun er blitt kjent med fosterforeldrene sine og det nye hjemmet, og har fått vite at det ikke blir lenge før hun ser moren sin igjen. Handlingen avsluttes når moren forlater huset, og Cornelia vinker til henne sammen med fosterforeldrene og bamsen sin.

Cornelia flytter i fosterhjem er skrevet i et lett forståelig språk som er tilpasset målgruppen. Det gis enkle forklaringer på hva et fosterhjem er og hvorfor det er nødvendig for Cornelia å flytte fra moren. Mye av fokuset ligger på selve prosessen rundt flyttingen, altså det praktiske. For et lite barn kan jeg godt tenke meg at det kan virke beroligende å få forklart helt konkret hva som skal skje; at hun kan få besøk av vennene sine, at hun fortsatt skal ha kontakt med moren, og at det blir som å få en ekstra stor familie. Og at hun får se det nye rommet sitt før hun flytter inn og derfor kan se for seg hva hun går til på forhånd.

Mette Fyhns tegninger passer ypperlig i en slik sammenheng. Illustrasjonene er tegnet med fargeblyanter i fine pastellfarger som særlig småjenter er glade i, med mye rosa, lilla og rødt. De likner på barnetegninger, med smilende voksne og koselige motiver. På de to siste tegningene ser man en smilende sol bak en sky. Jeg leste en gang at barnetegninger som regel inneholder en sol, og at dersom et barn tegner mye men aldri tegner en sol, kan det være et tegn på at barnet har problemer. Jeg aner ikke om det stemmer, men påstanden har satt seg fast. I denne sammenhengen signaliserer solen i alle fall tydelig at det kommer til å gå bra med Cornelia. En smilende sol fra en nesten skyfri himmel.

Nå er jeg riktignok litteraturviter, ikke pedagog, og kan derfor ikke vurdere bokens verdi med tanke på det uttalte formålet den har: Å informere/berolige barn og gjøre overgangen til fosterhjem lettere. Jeg får ikke sammenliknet den med gjeldende teorier om barns utvikling og behov, og jeg får ikke testet den ut i praksis. Fagfolk har imidlertid uttalt seg i forbindelse med utgivelsen, og de er udelt positive til både initiativet og gjennomføringen. Og hvis boken fungerer slik den er ment, er ingenting bedre enn det.

Men her tillater jeg meg å være skeptisk til fagfolk og hevde at det er både relevant og viktig å vurdere boken litterært. For mens det pedagogiske formålet her er å berolige barn i en vanskelig situasjon, er det som gjør god litteratur god først og fremst et spørsmål om troverdighet og sannhet. Nettopp derfor er litteraturvitere som regel omtrent like begeistret for pedagogisk litteratur som vi er for hjernevask, for den pedagogiske litteraturen har slett ikke sannhet som mål. I stedet skal den tjene en bestemt hensikt. Derfor ender den da også ofte opp med å gi grovt ensidige eller forenklede fremstillinger av virkeligheten i et forsøk på å oppnå dette formålet; fremstillinger som sier mer om hvordan ting burde være enn hvordan ting faktisk er. I verste fall gir denne litteraturen inntrykk av å være åpen og ærlig, mens den egentlig bare feier vanskelige ting under teppet. Etter min mening gjør Cornelia flytter i fosterhjem nettopp det.

For det første tar ikke boken utgangspunkt i hvordan Cornelia opplever situasjonen. Istedet er den skrevet på voksnes premisser. Boken er riktignok fortalt i et enkelt barnespråk, men det er språket til en voksen som snakker til et barn, ikke et barn som snakker til en voksen eller et annet barn. Med andre ord legger boken sterke føringer for at det vanskeligstilte barnets oppgave her er å akseptere og forstå den voksnes velmenende og fornuftige syn på situasjonen. Det finnes ingen konflikt mellom barnets opplevelser og den voksnes forklaringer. Men barn i aldersgruppen 2-5 år har neppe språket eller modenheten til å forstå de voksnes forklaringer fullt ut. Jeg kan derfor ikke tenke meg at de voksnes velvalgte ord om situasjonen helt uten videre har noen særlig gyldighet for et barn som må flytte fra moren.

For det andre ser leseren Cornelia utenfra, ikke innenfra, selv om barnespråket kan få det til å virke som om historien er fortalt fra barnets perspektiv. Men den er virkelig ikke det. Denne sammenblandingen av hvem som ser og erfarer verden er kanskje det aller mest trøblete med boken, fordi den ikke lar barn være barn eller tar utgangspunkt i barnets indre opplevelse av en allerede uoversiktlig verden som snart skal snus enda mer på hodet. Når den voksnes ønske om og behov for å berolige barn ikke lar seg skille fra barnets behov for trygghet, blir jeg bekymret. Her er barnets behov så enkelt å tilfredsstille for de voksne at det virker usannsynlig. Barn som skal være alene i barnehagen for første gang har større angst enn Cornelia.

For det tredje handler boken mer om ytre, praktiske ting enn om følelser. Den fokuserer på nytt hus, nytt rom, lekeplass, katter og venner, men tar ikke opp følelser som separasjonsangst, tillit og savn. Eller hva med sinne og trass? Leseren får vite at Cornelia gråter og er lei seg et par ganger, men det nevnes bare så vidt før den voksne er der med de gode forklaringene sine og stilner all gråt. Og her viser Cornelia seg som en veldig flink og tillitsfull jente som aksepterer de forklaringene hun får, uten at leseren har fått se noen av hennes tanker, følelser og spørsmål om det som skal skje. Fortellingen er så betryggende at noen egentlig bekymring ikke rekker å oppstå før alt ordner seg til det beste. Her har man virkelig flink jente-syndrom in the making.

Dessuten er jeg veldig usikker på om boken i det hele tatt forholder seg godt nok til sitt pedagogiske prosjekt. Søren Kierkegaard skrev i sin tid noen meget kloke ord om kunsten å hjelpe andre mennesker, og jeg synes de er veldig relevante for denne boken:

At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.

Med norske og moderne ord: Hvis man skal hjelpe noen, må man ta utgangspunkt i deres opplevelse av situasjonen. Man må aller først forstå hvordan den andre tenker og føler, før man kan ha noe håp om å hjelpe dem til ny innsikt. Man må kunne vise nysgjerrighet og evne til å lytte istedenfor å insistere på gyldigheten av sin egen intensjon og gode forklaringer. Hvis man ikke klarer å gjøre det, lurer man seg selv hvis man tror man kan hjelpe den andre. Og jeg vil tilføye at hvis den man skal hjelpe er et barn, som ikke har samme forståelse av verden og språket som den voksne, blir det ekstra viktig å forsikre seg om at man forstår hvor barnet er og hva det tenker.

Derfor synes jeg det er påfallende at Cornelia ikke en eneste gang i boken blir spurt om hvordan hun har det, og om det er noe hun lurer på. Det er like påfallende at Cornelia heller ikke spør selv; de voksne kommer henne i forkjøpet med forklaringer om det hun sannsynligvis lurer på. Det er i det hele tatt veldig merkelig at boken ikke åpner for spørsmål av noe slag, heller ikke for den lille leseren. Alt er bare kjekt og greit, og ordner seg til det beste. The End.

Men hvis virkeligheten er så enkel som dette, hvorfor skrive bok om temaet? Og selv om boken skal være positiv og gi barnet håp, hvorfor regnes det da ikke som en god ting å snakke om vanskelige følelser? Å lære barnet at det kan finne trøst hos voksne når ting er vanskelig? Hadde boken fokusert litt mer på barnets opplevelser og litt mindre på voksne forsikringer, kunne kanskje Cornelia ha fått mulighet til å bruke de voksne mer. Kanskje kunne Cornelia ha fått lov til å være trist, gråte og savne moren, selv i en bok som ønsker å være positiv. Hun kunne ha oppdaget at hun har fosterforeldre som er der for å gi henne trøst og fortelle henne at det er helt normalt å føle det slik, og for å la henne være et barn når moren ikke klarer det. Fosterforeldre som ikke skal erstatte moren, men som skal være der i tillegg. En ekstra familie, det er en utrolig fin måte å si det på.

Det er kanskje kjipt å skulle presentere et barn som skal i fosterhjem for en barnebok som handler om barnets savn etter foreldrene, men for meg virker det som en god måte å bekrefte barnets følelser på og samtidig kunne forklare at man tross alt savner mennesker fordi man er fryktelig glad i dem, og at kjærlighet og savn er to sider av samme sak. Ikke minst for å kunne avverge skyldfølelse og tanker om at de har gjort noe galt, som et lite barn fort kan komme til å føle selv om de er for små til å sette ord på det. Benedicte Meyer Kroneberg skrev uhyggelig godt om dette i sin debutroman Ingen skal høre hvor stille det er, og om hvor galt det går når de voksne «beskytter» barnet så godt at det ikke har noen å snakke med om det de egentlig føler. Når barnet blir så pliktoppfyllende at det står helt alene.

Det er foruroligende at en bok som ønsker å være positiv, åpenbart ikke anser det som positivt at barnet føler noe som ikke umiddelbart lar seg berolige, eller stiller spørsmål de voksne ikke kan svare på. Når denne boken ikke tillater barnet – verken Cornelia eller barneleseren – å utforske sine egne erfaringer, synes jeg rett og slett at den gode barnelitteraturen har mer å tilby enn denne boken. Den virkelig gode – og upedagogiske – barnelitteraturen jeg har lest om vanskelige temaer er å foretrekke fordi den forholder seg til livet slik det oppfattes av et barn, hvor barnet slipper å forholde seg til voksnes forklaringsbehov. Det er litteratur hvor den voksne tas i skole, og må lære seg barnets virkelighetsoppfatning på ny. Det er de voksne som skal påminnes om hvordan det er å være barn, og barnet skal slippe å bli voksent for tidlig. Der er fremstillingen av virkeligheten mer nyansert, og det er gitt plass til både godt og vondt. Bøkene har en underliggende sårhet som forløses underveis, slik at slutten er harmonisk mer enn lykkelig. Bøkene er ikke forenklende, men de er tilpasset barnets fantasi og følelsesliv. Faktisk er det sånn at de virkelig gode barnebøkene henter løsningen fra barnet selv, uavhengig av omgivelsene.

En god barnebok må være noe et barn kan kjenne seg igjen i og forstå, mens en voksen må kunne oppfatte den som rotfestet i den virkeligheten barnet nå engang må forholde seg til. De beste barnebøkene er de som også treffer voksne, og utfordrer dem til å være like undrende og hudløse som barn. De beste barnebøkene er de bøkene som ikke gir voksne noen enkel oppgave med å skulle lese sammen med barnet, hvor den voksne oppdager at alle fornuftige forklaringer kommer til kort, og hvor de selv blir konfrontert med alt de ikke kan svare på. Hvor barnet med sin fantasi og innlevelsesevne har en fordel foran den voksnes tillit til systemer og innlærte forklaringer.

Eksempler på slike gode litterære barnebøker er Marit Kaldhols Farvel, Rune, Hans Sandes Då eg kom heim, var hesten borte og Wenche Øyens Johannas bilder. De to førstnevnte bøkene er for øvrig illustrert av Wenche Øyen, så hun har virkelig en finger med i spillet når gode barnebøker skal lages. Kaldhols bok handler om en liten jente som mister bestevennen sin når han drukner. Sandes bok handler om bestefaren til en liten gutt som har Alzheimer og leter etter den kjære hesten han mistet under krigen. Øyens bok handler om en liten jente som må flytte til tante og onkel i byen når faren hennes dør.

Derfor er det kanskje sammenlikningen mellom Johannas bilder og Cornelia flytter i fosterhjem som best kan illustrere hva jeg mener er så problematisk med den pedagogiske intensjonen bak sistnevnte bok. Seks år gamle Johanna må forlate moren og hjemmet sitt når faren dør, og hun lengter hjem hele tiden. Her finnes ingen rasjonelle forklaringer, og leseren får aldri vite hva som har skjedd fra et voksent perspektiv. Johanna har ingen som trøster henne, men oppdager at når hun ligger i sengen sin på kvelden og lukker øynene, kan hun reise hjem i fantasien. I slutten av boken oppdager hun at maling er en liknende måte å skape akkurat hva hun vil på, og at hun derfor aldri er alene når hun maler bilder. Trøsten hun ikke får av de voksne, finner hun i kreativitet og fantasi. I mer voksne begreper finner Johanna en kilde til styrke i seg selv, og den beholder hun til hun er voksen og vender tilbake til både barndom og barndomshjem.

Jeg tror at boken er tristere å lese for en voksen, som forstår at Johanna ikke blir sett, enn en barneleser som selv tegner og maler og kan forstå hvor fin fantasien er. Men det beste med Johannas bilder er at historien fortelles fra barnets synsvinkel, på barnets premisser, og at den rommer barnets komplekse følelsesliv og erfaring av verden, men ikke minst en løsning på problemene som er hentet fra henne selv, og som hjelper henne videre i livet. Ikke ulikt måten Hanna i Kronebergs roman finner løsningen i barnetegninger som senere i livet gjør henne til arkitekt. I Johanna og Hannas tilfelle er det ingen som er der for å trøste eller forklare. Jeg skulle ønske at det fantes en barnebok hvor et barn som dem opplevde å bli forstått. Om Cornelia blir forstått, er umulig å si. Hun er bare en karakter i en bok som skal hjelpe de voksne med å hjelpe henne. Eller hjelpe den voksne til selv å akseptere verden, det er umulig å se forskjellen.

Det er et vanskelig prosjekt å skulle nå fram til et barns innerste følelser gjennom et språk de ikke behersker. Men jeg tror at veien går gjennom ærlighet, ikke gode intensjoner. De skal tross alt vokse opp, disse ungene, og ta med seg forklaringene de har fått underveis og finne at de stemmer overens med virkeligheten. Man kan aldri vite at det kommer til å gå bra med et barn som må flytte i fosterhjem. Man kan aldri vite at det kommer til å gå bra med noen barn. Den beste måten å hjelpe dem på tror jeg ligger i å innse at noen barn treffer den harde virkeligheten raskere enn andre. Det de trenger da er ikke rosenrøde fortellinger med lykkelig slutt, men noen grunnleggende innsikter i hva det vil si å være menneske som kan hjelpe dem på veien. Det er ikke barnet som skal tilpasse seg den voksnes behov for å finne gode forklaringer. Det er den voksne som må ta på seg den vanskelige oppgaven med å finne måter å møte barnet på, uansett hvordan det kommer til å gå. Men da må den voksne våge å ta på seg barnets sårbarhet og uvitenhet, og våge å gi en trøst uten garantier. Ellers kan man ikke hjelpe.

Takk til Liv forlag for leseeksemplar.

20 thoughts on “Provoserende pedagogisk barnebok”

  1. Dette innlegget satte i gang mange tanker, så vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg kom til å tenke på en bok jeg leste tidligere i år og som er en av mine favoritter fra i år, John Green sin The Fault in Our Stars. Den handler om kreftsyk ungdom og tar opp alle de tingene voksne ikke tør å si, men som de som er syke vet bedre enn noen andre, at alt ikke kommer til å ordne seg. Dette er en bok for ungdom og ikke barn, men tror noe av det samme gjelder for denne målgruppen. Du har et viktig poeng når det gjelder at voksne gjerne pakker inn sannheten eller vinkler historiene slik at det passer oss, for det aller verste vi kan forestille oss er nok at barn har det vondt og vanskelig. Det er rett og slett for tøft å ta inn. Så er jo poenget som du skriver at barne- og ungdomsbøker ikke bør skrives for voksne, men for barn og ungdom. Og uansett hvor lite vi vil at de skal ha det vondt så har de i mange situasjoner og tilfeller det. Jeg må likevel innrømme at selv om jeg setter de bøkene som tar ungdom på alvor høyest så er det ikke alltid jeg er like flink til å formidle de mer tøffe og vanskelige bøkene i jobben min som skolebibliotekar og derfor treffer dette innlegget meg litt ekstra.

    Når det gjelder barnebøker er det jo som oftest slik at voksne leser sammen med barn og da gir de gode bøkene som tar barn på alvor, også de med de vanskelige temaene, en god mulighet for voksne til å bli bedre kjent med barnet. Hvilke følelser de forstår og ev. kjenner igjen for eksempel. Dette blir jo enda viktigere for de barna som virkelig har det vanskelig. Takk for et godt innlegg nok en gang:-)

    1. Takk for lang og fin kommentar, Silje. Den fikk meg til å skjønne hvorfor jeg blir så voldsomt provosert over voksnes forklaringsbehov generelt og denne boken spesielt. Å være voksen og ikke orke å kjenne på hvor fælt det er at barn har det vanskelig når man kommer i nær kontakt med dem, er enda et svik mot barn som allerede har opplevd at voksne svikter. Ikke for det, jeg tror det er ytterst menneskelig å ty til «alt kommer til å ordne seg»-mantraet i møtet med barn, for det er jo det man så inderlig håper. Men i realiteten er det kanskje det aller verste man kan gjøre mot noen som har det vanskelig – barn eller voksen – for man kan jo ikke hjelpe noen til å være modig og sterk når man ikke klarer å være det selv. Dessuten er det bagatellisering i praksis.

      Jeg måtte legge til boken du nevner i ønskelisten min, det høres ut som en bok jeg virkelig vil like å lese. Jeg husker at jeg leste en sak i avisen for noen år siden om ungdom som etterlyste slike bøker, samt bøker om selvmord. Ikke fordi de selv hadde det tøft, men fordi de var lei av bøker som ikke handlet om viktige og vanskelige temaer. Ungdommer generelt er neppe spesielt skjøre, selv om voksne kanskje har behov for å fremstille dem sånn? Jeg likte sånne bøker veldig godt selv da jeg var tenåring, så du skal ikke se bort fra at ungdommene dine kommer til å takke deg dersom du introduserer dem for noen sterke bøker. Jeg tror bare man får mer respekt for litteratur når man skjønner at den snakker sant.

      Du har så rett i det du sier om å lese sammen med barnet og bruke boken til å bli bedre kjent med dem. Og så er det jo en så god måte å lære dem til å kjenne på følelser og snakke om dem. Sannsynligvis lærer man masse av det selv også. Unger kan være utrolig kloke.

  2. Eg fekk dessverre ikkje tid til å lese alt, men ganske mykje, og eg vil seie at eg er heilt enig. Om dette skulle vere ei bok for å roe ned barn og få dei til å sjå lyst på fosterheomar, er det alt for overdrive i ein retning. Slike bøker skal vere ærlege.Bøker som bare er negative er sjølvsagt heller ikkje bra for barn, men ærlege bøker er nok det beste. Usikre barn som får stille spørsmål til barnevernet og fosterforeldrene. Ingen, og då trur eg at eg har rett, fosterbarn står i døra med bamsen i handa og vinker. Alle er usikre, og uansett kor dårlege foreldre enkelte kan vere er det feil å framstille det som dette. Barn vil sjå på den dei har levd med som den trygge, for den kjenner dei i det minste. Ingen barn vil sjå på nokon heilt nye folk som skal vere dei nye foreldrene som så trygge at dei MED EIN GONG kan finne seg heitl til rette. Rett og slett alt for mykje oppdikta og for mykje ønsketenking syntes eg denne boka høyrtes ut som😦

    1. Veldig godt sagt, Mai Lene! Tillit er noe som må bygges over tid, og det er feil å signalisere at den oppstår raskt bare fordi folk virker snille. Jeg synes virkelig at de nye fosterforeldrene burde ha jobbet hardere for å vinne Cornelias tillit enn å servere vafler og ha to katter. Dessuten er separasjonsangst veldig sunt, og et tegn på at barnet har en normal tilknytning til foreldrene. Hvis barn ikke har separasjonsangst, har de vennet seg til å klare seg alene og forventer ingen trøst. I så fall er det virkelig noe galt fatt. Nei, hvis man er vant til å kreve troverdige karakterer av bøker, faller denne helt gjennom!

  3. Tanken(er det dette man kaller prosjekt på fagspråket?) bak boken om Cornelia høres veldig fin ut, det er synd at det har blitt en fortelling til trøst for de voksne istedenfor. Når jeg leser din omtale syntes jeg det virker litt utrolig at fagfolk har tatt så godt i mot boken. Fagfolk som arbeider med barn burde ha en del av de kunnskapene og forutsetninger som trengs til å se noen av problemstillingene du peker på i forhold til denne barneboken, Line, selv om de ikke er litteraturvitere. Det var den tanken som slo meg sånn umiddelbart.

    Takk for en god og grundig omtale av boken, jeg føler meg litt mer opplyst hver gang jeg leser en bokomtale ala Line.

    1. Så hyggelig å høre, Mari – tusen takk for fine ord! Selvfølgelig har du helt rett i at man ikke trenger å være litteraturviter for å se slike problemstillinger. Jeg leste innlegget på nytt nå, og innser at jeg burde ha trukket det inn lenger ned i innlegget, der hvor jeg snakker om de litterære barnebøkene. Veldig kjekk tilbakemelding å få, og hvis jeg får ånden over meg skal jeg redigere det slik at det gir mening. Uansett: Jeg fikk faktisk en tilbakemelding i går fra en slik fagperson, og hun var helt oppgitt. Det hun savnet var større lekenhet, og det er et veldig godt poeng. Merkelig nok er det et forord av en psykolog i boken under overskriften «Respekt for barnets forstand». Det synes jeg ikke boken har, så her er det nok flere som har latt seg sjarmere og overbevise av tanken bak fremfor gjennomføringen av prosjektet.

  4. Veldig godt og grundig skrive innlegg! Argumentasjonen din er grundig og god, og eg er veldig einig med deg i at slike forenkla framstillingar av vanskelege tema, er problematiske. Ikkje minst for barnet! Barnet treng litteratur det kan kjenne seg igjen i, ikkje litteratur som bagatelliserer kjensler som er heilt legitime. Og det å skrive ei barnebok om å flytte i fosterheim, utan å komme innpå temaet seperasjonsangst (med barnets språk), høyrest for meg ut som ei bagatellisering, ikkje ei positiv vinkling av eit vanskeleg tema.

    1. Takk, Bjørg! Det største problemet med boken er i grunnen at Cornelia er så passiv, der hun burde ha vært den aktivt tenkende, følende og spørrende karakteren som alle andre karakterer kretset rundt. Ingen barn kan leve seg inn i en pappfigur som ikke har gjenkjennelige følelser. Da kan man like gjerne lese Pippi Langstrømpe, som må klare seg selv, men tross alt er verdens sterkeste jente.

  5. Tusen takk for en fantastisk omtale! Jeg er jo både pedagog og bokelsker, og jeg mener at de aller beste barnebøkene er de litterære. Det blir ett eller annet påtatt over de såkalte pedagogiske bøkene, en ovenfra og ned – holdning som sier at «Dette vet jeg best, kjære deg. Hør på meg, så skal jeg hjelpe deg», som jeg ikke synes hører hjemme noe sted egentlig. Jeg får rett og slett flashbacks fra slutten av 1970 – tallet/begynnelsen av 1980 – tallet og Lekestue med Vibeke Sæther (Det ultimate mareritt er Vibeke Sæther som leser en bok som Cornelia… høyt – grøss og gru).

    Under lesingen av omtalen din så tenkte jeg hele tiden på Farvel Rune og Johannas Bilder, for, som du også sier, dette er bøker som tar barnet på alvor og som ser barnet som det det er; et lite menneske med tanker, følelser og erfaringer – akkurat som oss voksne (og hadde vi likt å lese en roman som ikke tok oss som lesere på alvor?? Ikke jeg.). Det er viktig at det kommer bøker som omhandler vonde ting for barn, men det er er også så utrolig viktig at disse bøkene er av en god kvalitet. De skal jo ikke fungere som praktiske informasjonsbrosjyrer, men heller gi noe mer, feks en bekreftelse på at det er lov og helt greit å være lei seg,være sint, stille spørsmål, vite at de ikke er alene osv. Det er det barn i slike situasjoner trenger å få erfaring med, og der kan litteraturen være et supplement.

    Barn er kloke, og jeg er sikker på at de fleste ville gjennomskuet «det falske» som preger bøker som Cornelia…., og heller ville latt seg gripe av og gjenkjenne følelsene i historier som Farvel Rune.

    1. Så herlig å høre! Jeg mener selvfølgelig også at de litterære barnebøkene er de beste, men det er stas å få det bekreftet fra en pedagog. Ovenfra og ned-holdningen i pedagogiske bøker er bare forbokstaven, og jeg husker ennå hvordan lærebøkene i kristendom var på barneskolen: «Det er så deilig å leve når man har funnet Jesus, og hvis du ikke er døpt er du et syndens barn.» De hadde til og med intervjuet et knippe ungdommer om hvorfor det var så kult å tro på Gud. Hva gir du meg? I en lærebok?? Men da ble jeg i det minste pent nødt til å lære meg tekstkritiske holdninger og motstå lumsk retorikk allerede som åtteåring. Aldri så galt, osv.

      Cornelia-boken kunne ha fungert godt hvis den hadde tatt steget fullt ut og vært en informasjonsbrosjyre i stive permer ment for å forklare alt det praktiske rundt flyttingen. Problemet nå er at boken har en så sterk normerende og generaliserende undertekst at den fremstiller Cornelias situasjon som «what to expect» når man skal i fosterhjem, og at den ikke problematiserer det vanskelige ved det. I Johannas bilder er det motsatt: Johannas situasjon er spesiell, men tankene og følelsene hennes er allmenne. Og det er til syvende og sist det litterær kvalitet handler om: Å finne det universelle i det spesifikke. Dessuten tror jeg at barn opplever det samme med gode barnebøker som voksne når vi leser god lyrikk. Vi kan ikke nødvendigvis sette fingeren på eller forklare hva som treffer, men det oppleves og føles som sant. En god barnebok må gjennom språket klare å treffe noe som ligger bak eller utenfor språket hos leseren. (Du verden så dyp jeg er tidlig en fredags morgen…;-)

  6. Hm, det høres litt underlig ut at det ikke er mye snakk om følelser. Kanskje tanken har vært at man skal «snakke om det» mens man leser boka, altså barn og voksne sammen?! Det er forsåvidt ikke noe unnskyldning fordi følelser er alfa og omega og barn har på lik linje med voksne behov for å kjenne på og snakke om de. Jeg merker at dette nok er skille (ville gjerne her egentlig skrive klasseskille, altså skille mellom veldig godt og ikke fullt så god) barnebøker, altså de som kun handler om hendelser og de som også tar opp følelser. Det er ikke så mange gjør det siste, dessverre, i alle fall ikke de bøkene vi leser i for tiden (fra 2 år og oppover). Som vanlig skriver du jo ypperlig:-)

    1. Takk for det, Karin! Det er sikkert meningen at man skal snakke med barnet mens man leser, men i så fall kunne de jo ha tatt med spørsmål som «hva tror du Cornelia tenker/føler nå?» etc. Likevel tror jeg at ungene i målgruppen er så små at de neppe klarer å si så mye hvis ikke boken hjelper dem på gli. De tre barnebøkene jeg nevner i innlegget kan jeg anbefale på det sterkeste, når din lille frøken Hysj blir litt større. Farvel, Rune er den tristeste, men den regner jeg med at du har lest. I tillegg er Glassklokken av Bjørn Arild Ersland helt fantastisk. Den handler om døden og er virkelig litterær, for barn fra ca 6 år. Den gjorde skikkelig inntrykk!

  7. Jeg er nok målgruppen og måtte smile litt når jeg leste at denne boka var mer for å berolige og oppmuntre foreldre enn for barnet. Jeg ser helt klart en forskjell i hvilke bøker jeg selv likte å lese (bli lest for) som barn og de bøkene jeg foretrekker som mor – for å formidle utdanning og vanskelige ting. – se – det er ikke så gale med forsterhjem lell – .
    Forenkling og lettvinthet. Tok med meg denne fra blokbloggtreffet og hadde tenkt å gi den til tantebarna – men noe stoppet meg, må ha vært mitt indre instinkt og synskhet som ventet på dette innlegget.
    , for jeg skjønner jo at selv om jeg vil at det som er til det beste for meg svært sjelden er til det beste
    for de små -). Good, good innlegg!

    (angående 14.des – (montro om det var 15.), kommer jeg til å være i oslo hele kvelden (natta -)

    1. Hmmm, nja, du er ikke akkurat i målgruppen med mindre du venter barnevernet på døra i nærmeste fremtid. Og dine er vel uansett så store at de snart er klar for Shakespeare? Men du kan selvfølgelig lese for hunden din, hvis han var omplasseringshund. Sånn at han vet at du er snill, selv om du drar ham til dyrlegen i tide og utide. Å gi denne boken til barn som ikke skal i fosterhjem, burde være helt greit. Den forklarer dem hva og hvorfor, og så lenge de slipper å gå gjennom det samme har de jo ikke behov for at boken skal snakke til dem. Du kan evt printe ut innlegget mitt og legge det i boken for å være på den sikre siden;-)

      Er det festligheter på gang, altså? I’m in! Er det en spesiell anledning, eller bare helt standard juletrefest?

      1. (Nja, jeg foretrakk også disneybøker for å forklare vanskelige ting for de små -)
        Så fniste jeg vilt til den stakkars omplasseringshunden (i fosterhjem til evig tid), han trenger absolutt litt politisk korrekt pedagogikk – av det autoritære slaget. – når man ankommer fosterhjemmet er det viktigst å ikke sette spørsmål ved splitter nye regler og kommandoer, man må adlyde på sekundet, aldri bite, aldri bjeffe – og til enhver tid løpe fort i mål og samidig se glad og pesende ut.

        (Kun juletrefest, men hvis det skjer noe spennende og litterært på litt.huset eller andre steder kan vi jo kombinere
        og gjøre det til et bokbloggjulebord? Vi trenger et slikt!)

      2. Vanskelig ting som i at dyr av og til dør eller har det kjipt? Bambi, Dumbo osv? I så fall er det bare Disney som duger. Alt annet blir så brutalt at det gir varige mén. Jeg tåler ikke engang å se Lady med munnkurv og innestengt av den feite drittkjerringa. Begynner å grine med en gang. Er det ikke sånne ting hunden din går på kurs for å lære? At det å være hund betyr at man aldri har rett? Forslag: Skriv bok selv!

        Jeg sjekket litteraturhuset nå, og det går et arrangement da som heter Psykisk uhelse – sosial eksklusjon og marginalisering. Hehe, det er helt sant! Utrolig relevant for min blogg, ikke så veldig for din. Men jeg skal høre med folk om det skjer noe annet spennende den dagen. Bokbloggjulebord trenger vi virkelig!

  8. Det var en solid anmeldelse. Har riktignok ikke lest boka selv, men her har du mange viktige poenger. Det å flytte i fosterhjem er sjelden noen solskinnshistorie, og jeg ser ikke helt hvorfor det er om å gjøre å fremstille det som en. Ærlighet (om enn kanskje av det milde slaget) må da vitterlig være veien å gå..? Barnet vil jo oppdage at det ikke er en dans på roser uansett. Hadde vel vært bedre å legge grunnlaget for at barnet kan føle, spørre og snakke om hva som skjer – også det negative..? Utifra det du skriver, synes jeg det er litt underlig at proffene har tatt den så godt i mot. Hmmm…. Godt skrevet av deg, som vanlig.🙂

    1. Tusen takk, Julie. Jeg har tenkt en del etter at jeg skrev innlegget, og mener at det har gått galt her fordi de som er proffe på barn ikke forstår litteratur. De har nok heller sett på prosjektets målsetning – å informere barn og fjerne tabuer – og muligens tenkt at bokens oppgave er å være en slags hyggelig informasjonsbrosjyre. Når så mange av oss boklesere – som ikke jobber med barn – reagerer på boken, handler det nok om at vi har god trening i å vurdere hvilke holdninger en tekst gir uttrykk for, snarere enn hva intensjonen bak den er. Vi vurderer tross alt ikke bøker ut fra forfatterens hederlige hensikter, men kvaliteten på resultatet. Det spørs bare om ikke sånne bøker for barn helst burde jobbes frem i samarbeid med redaktører som har skikkelig peiling på barnelitteratur, og på tekst generelt. Da tror jeg resultatet blir både ærligere og bedre🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s