Kategori: Johannes V. Jensen – Kirstens siste reise

Johannes V. Jensen – Kirstens siste reise

Det kommer bud til Christen Sørensen om at Kirsten Smed er død. Kirsten har bodd på anstalt i mange år, og som hennes nevø er det Christen som må avgjøre hvor og hvordan hun skal begraves. Kirstens eneste vilje har vært å bli gravlagt sammen med sin familie, og Christen må reise til Aalborg for å hente liket hjem. Men det er vinter, og mens Christen er i Aalborg kommer en tredagers snøstorm uten forvarsel. Den lille bygda lever i konstant spenning i uværet mens de utålmodig venter på å høre nytt om naboen. Når han endelig kommer med Kirsten, er hele bygda samlet for å følge henne til graven.

Jensen skriver vakkert, med en melankolsk undertone som aldri blir helt forløst gjennom handlingen. Enkelte setninger rommer hele menneskeskjebner. Blant annet i novellens andre avsnitt, når dødsbudskapet er mottatt og Christen må bestemme hvor Kirsten skal begraves:

«Det kunne ikke være snakk om annet enn at Kirsten skulle hentes og begraves på kirkegården der Anders Smed og alle Kirstens barn hvilte; det hadde vært Kirstens eneste vilje mens hun ennå hadde forstanden i behold».

Jensen skriver så nøkternt at jeg måtte lese setningen tre ganger før den fulle betydningen gikk opp for meg. Kirsten Smed som har mistet hele familien og deretter forstanden, og som ikke har hatt andre ønsker igjen enn å bli begravet sammen med mann og barn. Sorgen og galskapen hennes blir bare antydet i en hverdagslig bemerkning, og leseren får ikke vite hva som har skjedd.

Hvorfor Christen Sørensen risikerer livet i snøstormen for å hente Kirsten hjem til begravelsen forblir en gåte frem til slutten. Men Jensen gir en nydelig beskrivelse av hvordan den gamle, ensomme kvinnen ikke er helt borte selv om hun er død:

«All den makeløse varmen som hadde lyst ut av Kirstens furete ansikt, den var kun et fattig gjenskinn i øynene på dem som husket henne; de skattene av ydmykhet og av prøvelser og av visdom i menneskelige anliggender som lå gjemt i Kirstens dype hjerte, de var nå matte bilder i de gjenlevendes erindring.»

Det er både vakkert og vemodig.

Til tross for svært godt språk er «Kirstens siste reise» hittil den novellen i Karavane som har gitt meg minst. I de beste avsnittene skriver Jensen nydelig om sorg og omtanke. Men mesteparten av handlingen i novellen er lagt til landsbyen hvor man venter i spenning på Christen og Kirsten, og jeg fikk aldri helt taket på hvorfor fokuset var på landsbyen istedenfor de reisende. Selv om jeg til slutt forsto hva som var så viktig med Kirstens siste reise, undrer jeg meg fortsatt over måten Jensen valgte å behandle temaet på. Det er nok meningen at leseren skal se de viktige karakterene utenfra, uten å få mer enn antydninger om deres indre liv. Grepet er for så vidt vellykket, men resultatet er likevel at halve novellen er viet skildringer jeg ikke fikk til å passe med kjernetematikken, på bekostning av de sentrale karakterene. «Kirstens siste reise» er en velskrevet novelle med enkelte glimrende partier, men helhetsinntrykket var en tanke intetsigende. Johannes V. Jensen mottok Nobelprisen i litteratur i 1944.

Advertisements