Måned: mai 2011

1001-boken, lesetørke og Dr. Johnson

Årets litterære høydepunkt så langt inntraff på fredag, da jeg fikk en forsinket bursdagsgave som var den beste av alle. Fanfare. 1001 Books You Must Read Before You Die, 2006-utgaven, heretter kalt Bibelen, står nå sammen med den norske utgaven fra 2008 på hedersplassen i bokhylla. Ut fra min voldsomme entusiasme skulle man ikke tro at ca tre fjerdedeler av boktitlene er de samme som i den norske. Det er likevel, etter min (og sannsynligvis også forlagets mening), en helt annen bok. Nå har jeg mest lyst til å lese den fra perm til perm, men skal prøve å styre begeistringen over i mer hensiktsmessige leseprosjekter, som for eksempel å lese de siste tjue sidene av Elskeren grundig. Eh… Uten disiplin faller verden sammen.

Jeg har hatt lesetørke den siste måneden, med laber interesse for bøkene jeg har startet på, og alt annet som kunne ha fristet. De siste dagene er jeg imidlertid kommet ganske langt i P. D. James’ Det svarte tårnet, og den fengsler meg nå dypt og inderlig. Jeg har egentlig ikke lyst til å legge den fra meg før jeg er ferdig. Samtidig vil jeg at den skal vare så lenge som mulig, for det er noe med stemningen i boken som passer utrolig godt til det nitriste regnværet ute, og boken er så velskrevet og langsom at den bør nytes, ikke slukes. (Dessuten er den nifs, og jeg blir livredd hvis jeg leser for lenge i den.)

Jeg har som sagt ikke hatt lyst til å lese noe den siste måneden, ikke engang bøker som pleier å appellere til utålmodigheten min, som Jeffery Deaver. Men etter å ha sett «To tårn» på tv på fredag, og «Atter en konge» på søndag, kom jeg til å tenke på at jeg ennå ikke har lest siste bok av Ringenes herre. Mon tro om ikke det ville vært et passende forsommerprosjekt å lese Atter en konge? Før jeg går i gang skal jeg imidlertid sette av tid til å lese om Ellikkens modige Ringenes herre-prosjekt på nytt, slik at jeg er helt sikker på at jeg vet hva jeg går til, og ikke blir stående på stedet hvil i både Buddenbrooks og Tolkien. (Lesing kan av og til sammenliknes med å sitte fast i nettet til den der ekle edderkoppen som vil spise Frodo. (Den scenen er jeg heldigvis ferdig med.))

Ukene mine er tydeligvis ikke komplette for tiden uten at en ny murstein/drapsvåpen dukker opp i postkassen, for det har sannelig dukket opp enda en. Hovedbok denne gang var Richard Herrmanns Dronningtrilogi om de britiske dronningene Elizabeth I, Maria Stuart og Victoria. (Digresjon: Tenk så bittert bare å være én bokstav fra å hete Richard Herremann.)

Den første delen handler om Elizabeth I, selve gulljenta i engelsk historie, og Tudor-dynastiets tid på den engelske tronen. Deretter er det Maria Stuart det dreier seg om. Hennes liv endte tragisk – hun var midt i førtiårene da øksen falt. I tyve av disse årene hadde hun vært i Elizabeths makt, gjemt for all verden. Dronning Victoria var også en fascinerende skikkelse, langt mer sammensatt og mangfoldig enn mange historiebøker gir inntrykk av. Hun ble det mektige imperiets ubestridte herskerinne og er stammoren til dagens kongelige.

I Richard Herrmanns penn blir historien levende og de kongelige menneskelige. Bli med gatelangs i London, bakover i historien da hodene rullet i Tower!

Jeg leser egentlig ikke historiebøker fordi de er så lange og omstendelige at jeg aldri blir ferdig. Men jeg gjør unntak for andre verdenskrig og britiske kongelige, siden slike historier som regel er drøyere og mer hårreisende enn noe selv Roald Dahl kunne diktet opp. Jeg synes bare det er synd at denne boken ikke omfatter 1700-tallet, for det var en spennende tid i England. Men jeg får heller vente med å lese om det til jeg kjøper James Boswells The Life of Samuel Johnson, som jeg tror kan være verdens kuleste bok om verdenshistoriens kjekkeste mann. Dronningboken kan kanskje ligge på nattbordet i tilfelle jeg trenger pause fra en annen bok, som for eksempel Elskeren, eller jeg trenger noe å parere en innbruddstyv med. Kanskje kommer jeg meg til og med så langt som til å bestille boken om Dr. Johnson hvis jeg leser lenge nok om dronningene. Sånn at du skal skjønne hva jeg mener med Johnsons kul- og kjekkhet, kommer et sitat fra Johnsons Dictionary fra 1755, hvor han definerer ordet pensjon:

Pension: An allowance made to any one without an equivalent. In England it is generally understood to mean pay given to a state hireling for treason to his country.

Ordbøker er ikke det de en gang var…

For de av dere som har savnet mine gullkorn rundt om i bloggland den siste tiden, er det fordi jeg holder på med layout av Tidsskriftet Bibliotekets neste nummer og ikke er ferdig før ca neste fredag. Inntil da har jeg egentlig strengt bloggforbud, for ellers blir det mye kommentering og lite redigering. Jeg har ikke glemt dere, og jeg kommer sterkere tilbake så fort tidsskriftet er sendt i trykken. Da skal jeg samvittighetsfullt og interessert lese hvert eneste innlegg dere har snekret sammen de siste ukene. I mellomtiden får jeg bare lov til å skrive sprikende og springende innlegg som dette, for ikke å miste både motet og grepet. Ferien kan ikke komme fort nok, og da skal jeg innta posisjonen som vist på bokomslaget øverst.

Signe leseuken!

Elskeren, De besatte og Barnas bok

Søndag var det bloggdato for lesesirkelens første bok, Marguerite Duras’ Elskeren. Om leseropplevelsen var ganske laber for min del, var det en desto mer positiv opplevelse å blogge om boken. Det var veldig gøy å se hva andre bloggere mente, selv om de fleste i likhet med meg ikke likte boken noe særlig. Jeg hadde bare skummet gjennom de siste sidene før jeg skrev innlegget, men merker at nå når jeg leser de siste sidene mer nøye, er jeg utrolig påvirket av Karins opplevelse av moren til hovedpersonen. Jeg synes det er spennende å se hvor mye andres opplevelse av boken kan bety for min egen oppfatning av den. Derfor håper jeg at du også er med på å lese neste bok i lesesirkelen, Raymond Chandlers Den lange søvnen. Mer info om boken finner du her. Du trenger ikke å melde deg på på forhånd, men det er en fordel om du gir meg et lite vink sånn at vi andre samlesere finner bloggen din.

Nok om det. Endelig har jeg noen boknyheter å rapportere om, selv om det nok ikke er bøker som står veldig høyt på prioriteringslisten min. Jeg abonnerer på Bokklubbens Verdensbibliotek, og månedens bok er første bind av Dostojevskijs roman De besatte (1871-72).

Den karismatiske adelsmannen Nikolaj Stavrogin vender tilbake til hjembyen i den russiske provinsen og blir sentrum i en krets av unge menn med det Fjodor Dostojevskij har kalt “umodne ideer”. Kretsen består av den slavofile Sjatov, Kirillov som forkynner “det logiske selvmord”, teoretikeren Sjigaljov med detaljerte planer for den nye verdensordenen, og ikke minst nihilistenes fanatiske anfører, Pjotr Verkhovenskij. De besatte er Dostojevskijs oppgjør med de russiske nihilistene.

Det er sjelden jeg leser forfatterpresentasjonen og tenker at den høres mer spennende ut enn innholdet i boken. I dette tilfellet ville jeg mye heller lest Dostojevskij skrive om sitt eget liv. Hør bare på dette:

I 1849 ble Dostojevskij dømt til døden for revolusjonær virksomhet. Han ble benådet i siste øyeblikk foran eksekusjonspelotongen og sendt til straffarbeid i Sibir. Årene i tukthuset og det tette samværet med de andre fangene ble avgjørende for forfatteren. Han fikk stor innsikt i den menneskelige psyke, og han fant frem til en dyp kristentro. Først i 1859 kom han tilbake til St. Petersburg, der han startet to tidsskrifter og skrev noveller og kortromaner, men slet med elendig økonomi.

For et liv. Hvilken dramatikk. Selv ikke Dostojevskij selv kunne funnet på en bedre bakgrunn for en roman. Men så ble det altså nihilisme, øksemord og mistenkelige brødre i stedet. Ja, ja. Dette blir nok ikke den første boken jeg kaster meg over, for først må jeg få lest Brødrene Karamasov, og den står godt der den står og støver ned i hylla. Men De besatte er blant de 1001 bøkene, så det var nok en mening med det likevel.

Andre nye bok siden sist er A. S. Byatts Barnas bok, som jeg fikk til bursdagen min. Jeg må innrømme at jeg bleknet litt da jeg så størrelsen på boken, for man kan slå i hjel mer enn insekter med den, det er jeg helt sikker på. Om den er god i tillegg, gjenstår å se. (God å lese, mener jeg, ikke som drapsvåpen). Jeg har Besettelse av samme forfatter, men har av en eller annen grunn fått det for meg at den er fryktelig tunglest og har unngått den hittil. Men Barnas bok er faktisk en av de eksklusive elleve titlene som ble tilføyd i revisjonen av 1001 bøker i 2010, så den skal nok krysses av en gang i fremtiden. Jeg begynner forresten å ane at det er et mønster bak mine nyanskaffelser, til tross for at jeg ikke valgte dem selv. Hmmm…

Sør-England på slutten av 1800-tallet. Familien Wellwood bor med sine mange barn i det store gamle gårdshuset Todefright [Dødsfrykt? Bra navn på et hus!]. Moren Olive er barnebokforfatter som skriver fantasifulle fortellinger i tråd med tidens trend. Hun er familiens store kreative sentrum, samt forsørger, mens ektemannen Humphrey har sine erotiske sidesprang og politiske avispetiter og gir opp sin faste bankjobb. Til Todefright inviteres kunstnere, kulturradikale personligheter, suffragetter og landflyktige anarkister. Her vokser barna opp i et hus fullt av hemmeligheter. Friheten er stor, og voksenlivets mørkere sider er alltid truende nære.

Barnas bok fanger de sydende bevegelsene innen kunst, kultur, livsstil, økonomi og politikk i årene som fulgte etter Viktoriatiden. A. S. Byatt skriver frem en hel verden i årene 1895-1919, der barn fødes og blir voksne i en verden som endrer seg raskere enn noen gang før. Det er en gyllen tid som ender i en verdenskrig.  

Ifølge NRKs anmelder Anne Cathrine Straume er boken “overdådig og overveldende. Det er en passende betegnelse på Antonia S. Byatts nye roman, som fyller 730 tettskrevne sider. Her er uendelige beskrivelser av klesdrakter og kunstgjenstander, av dukketeater-oppsetninger og midtsommernattsfester. Vil du ha kjapp action, er ikke dette boken for deg.”

Er det bare jeg som kom til å tenke på Thomas Manns Buddenbrooks? Og tenkte at én overveldende detaljrik bok i tiåret er nok…?

Elskeren

I Elskeren ser en eldre kvinnelig hovedperson tilbake på sitt første kjærlighetsforhold som ung jente. Kvinnen er fransk, men er oppvokst i koloniene i Indokina på 1930-tallet. På en ferge over Mekong-floden til Saigon møter hun som femtenåring en ung, styrtrik kineser som blir hennes elsker i halvannet år. På grunn av raseforskjeller kan de aldri få hverandre, og forholdet er dømt til å mislykkes fra starten av.

Elskeren er skrevet i en poetisk og nærmest impresjonistisk stil. Boken er inndelt i avsnitt hvor fortelleren hopper frem og tilbake i tid, og hvor inntrykkene fra ulike episoder – lukt, støy, følelser – flyter sammen med hendelsene hun erindrer. Duras’ har et vakkert språk. Møtet mellom fortelleren og den unge kineseren, femtenåringens erotiske oppvåkning, og det dysfunksjonelle forholdet mellom fortelleren og hennes familie er beskrevet i et intenst og nærmest feberaktig språk som veksler mellom kulde og varme, intimitet og distanse.

Til tross for bokens åpenbare språklige kvaliteter, klarte jeg aldri å engasjere meg i verken tematikk, karakterer eller handling. Bokens skildring av forholdet mellom den unge jenta og kineseren har vakt mye forargelse med referanser til både incest og prostitusjon, men den forargelsen kjøper jeg bare ikke. Fortelleren er riktignok fattig, og kineseren noe eldre enn henne. Men forholdet deres er så vidt jeg kan skjønne basert på et gjensidig intenst begjær, ikke overgrep eller et desperat behov for penger. Jeg får aldri helt taket på hva hun føler for ham, men han elsker henne fra første stund. Kanskje hadde jeg lest det annerledes dersom kineseren var en eldre mann, men kineseren er fortsatt student og uetablert, han har en ung kropp og en sårbarhet som får meg til å tenke på en mann i tjueårene. Hvis det er noe jeg reagerer på, er det at bokens andre karakterer ser ut til lettere å kunne akseptere at hun bruker ham og lar seg bruke på grunn av penger, enn at de faktisk elsker hverandre.

Kanskje er min mangel på forargelse også motivert av at boken ga meg assosiasjoner til debatten rundt Vladimir Nabokovs Lolita, hvor en godt voksen mann faller pladask for sin tolvårige stedatter. Lolita er en roman som problematiserer hvor grensen går mellom riktig og galt, og gjør det interessant fordi den utfordrer en lettvint og entydig fordømmelse. I stedet innbyr den til en veksling mellom sympati og antipati, hvor ambivalensen ligger i at man som leser vet at dette er galt uten at man nødvendigvis får en enkel oppgave i å argumentere for hvorfor.

I Elskeren ligger fokuset først og fremst på hovedpersonens erotiske oppvåkning. Noen vil kanskje ønske seg en verden hvor begjæret oppstår først når man har passert den juridiske seksuelle lavalderen, har funnet en jevnaldrende kjæreste som man er gjensidig forelsket i, har ventet til man er “klar” og fått en passende mengde formaninger fra foresatte om trygg og sikker sex. Vel, virkeligheten er ikke slik (og takk og pris for det). Elskeren er i hvert fall et godt eksempel på at begjær og kjærlighet ikke er en kontrollert størrelse som man kan styre etter fornuften dit andre mener at man burde. Og at omgivelsene har svært lett for å anta at et sosialt sett upassende forhold absolutt må være skittent og usunt. Samtidig er dette i og for seg ikke spesielt engasjerende å lese om, siden litteraturen er full av upassende og ulykkelige forhold mellom to mennesker. Her er det først og fremst raseforskjellen som gjør forholdet deres skandaløst, men det er strengt tatt heller ikke noe nytt. Kanskje er det fordi alders- og raseforskjeller i bunn og grunn innebærer en kollisjon på et samfunnsmessig eller sosialt plan, men ikke nødvendigvis på det intime plan. Derfor vil etter min mening en problematisering av forskjellene bedre kunne utforskes i realistiske romaner hvor perspektivet ikke hviler i det dypt intime. I Elskeren opplever jeg det i hvert fall som problemer som hindrer de elskende fra å få hverandre, men som først og fremst blir presset på dem utenfra.

Uansett hva man kan lese ut av boken kommer jeg ikke bort fra at jeg kjedet meg veldig mens jeg leste. Setningene var så stakkato og tidvis så kryptiske at jeg hadde problemer med å komme inn på karakterene. Som regel klarte jeg ikke å lese mer enn en side av gangen før jeg måtte legge boken vekk. Avsnittene og setningene virket ofte helt løsrevne fra hverandre, og idet jeg fullførte en setning hadde jeg virkelig ingen anelse om hva den neste setningen kunne komme til å inneholde. Ofte måtte jeg lese avsnittene fem ganger før jeg klarte å danne meg en hypotese om hva som skjedde. Dessuten ble jeg til tider veldig forvirret over  de faktiske forholdene i boken. For eksempel er hovedpersonens familie visstnok svært fattige, det sies tidlig. Men hvor tar de da pengene til å kjøpe landeiendommen i Kambodsja fra? Og hvorfor bor de i et digert hus, men sover i samme seng? Jeg aner at det er noe med kronologien som forvirrer meg. At de har penger, deretter ingenting, deretter penger, og at det forklarer saken. Men hele tiden mens jeg leste boken måtte jeg korrigere og korrigere igjen inntrykkene jeg hadde fått, noe som aldri var spennende, bare frustrerende.

Det gikk bedre da jeg begynte å skumlese, slik at det ble litt tilfeldig hvilke detaljer som satte seg fast og hvilke som gikk meg hus forbi. Men jeg må bare si at jeg er svært skeptisk til bøker som ikke lar seg lese grundig uten at hjernen min blir helt overveldet av kaos. Jeg brukte kortere tid på å lese Tatt av vinden med sine ni hundre tettskrevne sider, enn på denne lille lefsa på 122 sider med stor font og luft mellom linjene. Elskeren er en velskrevet bok med en for meg forvirrende oppbygning og et lite engasjerende innhold.

Krise, bursdag og en anbefaling

Jeg kan like gjerne bryte sammen og tilstå først som sist: Jeg har ikke kjøpt en eneste bok siden sist. Ikke en eneste. Og nå begynner jeg å tvile på at det er tilfeldigheter ute og går. Jeg mener, det pleier jo ikke å kreve anstrengelse å få bøker i hus? Ellers dukker de jo bare opp i postkassen helt uten videre? Men altså ikke nå lenger. Jeg må virkelig gjennomgå bestillingsrutinene mine på nytt, for her er det noe som ikke stemmer.

Det mest umiddelbare tiltaket jeg har iverksatt, er en panikkbestilling jeg sendte av gårde i dag tidlig; tre bøker fra bokklubben som forhåpentligvis kan fylle det gapende kapitalisteksistensielle tomrommet i sjelen min. Tre bøker som jeg må ha for at det skal bli sommerferie, og for at jeg skal føle meg levende igjen. Leveringstid er 4-7 dager (takk og pris!), så neste uke bør jeg være i rute igjen.

Forresten, når jeg tenker meg om henger mangelen på bokkjøp kanskje sammen med mangelen på entusiasme over litteratur generelt for tiden. Jeg kommer liksom ikke videre i noen av bøkene jeg leser, og da frister det ikke spesielt mye å utvide boksamlingen heller. Hva er vitsen, liksom? Jeg er desillusjonert og forvirret. Men Ingalill nevnte i dag at hun bare leser om vampyrkrigersex for tiden, så kanskje det kan være en måte å komme over kneika på.

Men. Nå på søndag skal det blogges om første bok av de 1001 bøkene, Marguerite Duras’ Elskeren. Så hvis du har glemt det, er du herved påminnet. Neste bok ut er Raymond Chandlers krimroman The Big Sleep/Den lange søvnen, med bloggdato 19. juni. Det er fortsatt ikke for sent å samlese noen av bøkene, for begge er korte.

Siden jeg ikke har noen nye kjøp å boltre meg med denne uken, tenkte jeg å gjøre alvor ut av ideen min fra forrige uke om å skrive om bøker jeg eier allerede, selv om de har stått i bokhyllen en stund. Jeg kombinerer det med en oppfordring om å bli med i samlesingen av lesesirkelens tredje bok, Louis de Bernières Señor Vivo and the Coca Lord. Romanen er nummer to i en trilogi fra et fiktivt land i Sør-Amerika, og etter min mening burde trilogien hatt navnet “The Wonderful Title Trilogy”, siden første og tredje bok heter henholdsvis The War of Don Emmanuel’s Nether Parts og The Troublesome Offspring of General Guzman.

Señor Vivo and the Coca Lord har følgende baksidetekst:

Dionisio Vivo, a young South American lecturer in philosophy, is puzzled by the hideously mutilated corpses that keep turning up outside his front door. To his friend, Ramon, one of the few honest policemen in town, the message is all too clear: Dionisio’s letters to the press, exposing the drug barons, must stop; and although Dionisio manages to escape the hit-men sent to get him, he soon realizes that others are more vulnerable, and his love for them leads him to take a colossal revenge.

Dette høres kanskje ut som en beskjeden bok, men ikke la deg lure av baksideteksten. Boken er fenomenal, jeg bare vet det. Selv om mange av trilogiene på 1001 bøker-listen ikke anbefales lest i sin helhet av redaktørene, anbefaler jeg at du leser alle disse bøkene likevel. Man bør starte med The War of Don Emmanuel’s Nether Parts før man starter på bok nummer to. Allerede den første karakteren man møter i Señor Vivo and the Coca Lord er blitt introdusert i første bok, og det kan være greit å ha lest den for å henge med. Men den viktigste grunnen til å lese boken, er at det er fantastisk god litteratur. For en mer detaljert anmeldelse av The War of Don Emmanuel’s Nether Parts henviser jeg til Labben, som med rette ga den terningkast seks. Vanligvis anbefaler jeg bøker med forbehold, men denne kan jeg anbefale helhjertet til alle. Du kommer neppe til å angre.

Og før jeg glemmer det: Jeg har bursdag i dag!! Hurra for meg!!

På vegne av venner

Kristopher Schau er en populær mann i bloggland, og jeg har inntrykk av at det bare er en håndfull bokbloggere som ennå ikke har lest På vegne av venner. Men de har til gjengjeld planer om å gjøre det. Jeg kom til å tenke på boken da jeg prøvde å pønske ut hvilke bøker jeg ville anbefale til lesemaraton. På vegne av venner er med sine 92 sider av det korte slaget, skriftstørrelsen er behagelig å lese, og innholdet svært engasjerende. Med andre ord er det ingen grunn til å la den ligge urørt, lesemaraton eller ikke.

“Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed”

Vinteren 2008 leste Kristopher Schau en artikkel i Aftenposten om begravelser som håndteres av det offentlige, eller “på vegne av venner”, fordi avdøde ikke har venner eller familie som kan stå for begravelsen. Artikkelen gjorde sterkt inntrykk på ham.

«Var det virkelig sånn? At for noen fortsatte ensomheten selv etter døden? Jeg godtok det ikke. Jeg ville ikke at det skulle være sånn. Jeg ville ikke at begravelsen skulle være redusert til en tom, funksjonell prosess.»

På dette tidspunktet var Schau arbeidsledig, og han bestemte seg for å delta i noen av begravelsene for å finne ut hva dette var. Som sagt så gjort. I perioden 30. desember 2008 til 30. april 2009 deltok han i en rekke begravelser i Oslo hvor ingen andre møtte opp, eller hvor de ytterst få som møtte opp åpenbart ikke hadde stått avdøde nær. I På vegne av venner skriver Schau om opplevelsen av å delta i slike begravelser. Deltakelsen bærer preg av å være ukomfortabel. Schau er plagsomt selvbevisst, redd for å tråkke over, være i veien eller støte noen. Han er redd for å gjøre feil, redd for å føle for mye eller for lite, redd for at det bare skal bli et tomt prosjekt. Samtidig er det gjennom sin noe ukomfortable og selvbevisste deltakelse i fremmede menneskers folketomme begravelser at Schau indirekte avslører hvor vanskelig det kan være for mennesker å nærme seg hverandre generelt.

“Mangelen på selvrespekt blir en uendelighet av tid”

De fleste omtaler og anmeldelser jeg har lest om På vegne av venner fokuserer på de døde – og sannsynligvis ensomme – menneskene hvis begravelser Schau deltar i. For min del var det Schaus perspektiv, selve utgangspunket for boken, jeg opplevde som viktig og engasjerende. Ikke bare er Schau arbeidsledig og nedstemt når han leser artikkelen og innleder prosjektet; han er selv alene i alle situasjonene han beskriver.

Schau innleder boken med å angi sine tre hovedteknikker for å holde ut tilværelsen. For det første: Hvis han kjenner at ting blir for vanskelig, tenker han at det verste som kan skje er at han skulle dø. For det andre: Han må produsere. Hvis han ikke produserer noe, blir han deprimert og har vanskelig for å forsvare sin eksistens. For det tredje: Han har ingen fornemmelse av tid, annet enn at alt han angrer på befinner seg i kategorien “før”, fordi “jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet”. Følelsen han får når han leser om begravelsene “på vegne av venner” er at “det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose”. Han er i en periode hvor han tenker for mye, og hvor det blir en altfor utstrakt bruk av teknikkene for å holde ut enn det han har godt av.

Dermed etablerer han en slags parallell mellom egen livssituasjon og livssituasjonen til de ensomme avdøde, hvor et av bokens sentrale spørsmål etableres: Hvor ligger egentlig forskjellen mellom å være alene og å være ensom?

“God tur”

Boken ville ha vært helt annerledes dersom Schaus liv dannet en kontrast til de fremmede avdøde, med travle dager, mye sosialt samvær og mer trivielle gjøremål. Sannsynligvis ville den ikke blitt skrevet i det hele tatt. Men Schau skal oppdage at det ikke nødvendigvis er slik at de menneskene som ingen følger til graven er ensomme. I hvert fall går det an å forestille seg at det ikke er sånn. Schau oppdager en prest han beskriver som kick ass i begravelsen til Elsa M., hvor presten fremstiller Elsas enslige livsstil som både selvvalgt og positiv.

“Hun hadde helt sikkert et godt forhold til seg selv, for hun kunne kose seg i sitt eget selskap og gå ut og spise og ikke drive og klage på at hun hadde så dårlig pensjon. I stedet brukte hun den på å gå ut og kose seg og bestille noe godt og være hyggelig med dem som serverte. Og det synes jeg er en veldig fin måte å leve på. Det er jo ikke poenget å samle på seg en masse folk som kanskje er mest opptatt av seg selv, men det er hyggelig å ha gode møter underveis hvor man gir der og da, og deler det man har på veien.”

Schau påvirkes sterkt av det han opplever i begravelsene. I begravelsen til Elsa M. blir han oppløftet og går derfra med en god følelse av at hun må ha vært ei tøff dame som selv valgte hvordan hun ville leve. Men etter en dårlig opplevelse med begravelsen etter, hvor en mann på 44 år begraves uten at det kommer noen og Schau blir den som sier de siste ordene over graven (“God tur” er det eneste han kommer på å si), går han rett i kjelleren.

«Jeg har det ikke bra. Det kjennes som om alt holder på å rakne. Angst? Har aldri hatt det før, så jeg vet ikke. Det er uansett noe som jeg ikke vil snakke med noen om, men som hyler så faretruende høyt i kraniet at det ikke kan ignoreres. Nå haster det. Ut av Vestre [Gravlund]. Praie en taxi. Hjem.»

Kombinasjonen av den folketomme begravelsen til en ung mann, og en prest som bare gjør jobben sin blir for mye å ta innover seg.

“Og så irriterer jeg meg over at jeg fremdeles tenker på hva jeg burde og ikke burde, i stedet for bare å være”

Schau klarer aldri å føle seg komfortabel i begravelsene, og det er kanskje ikke så rart med tanke på at han egentlig ikke har noe annet å gjøre der enn et sterkt ønske om å delta. En av de siste begravelsene Schau møter opp i, hvor favorittpresten fra begravelsen til Elsa M. dukker opp igjen, er selveste klisjeen på ensomhet: Ernst M. døde på julaften, men ble ikke funnet før 27. mars. Og begraves 29. april. Jeg tror ikke det finnes noen måte å unngå erkjennelsen av at Ernst M. må ha vært et svært ensomt menneske, som ikke engang blir funnet død før naboene kjenner lukta tre måneder etter. Men presten klarer å se det positive her også.

«Og hva han har opplevd i livet, det er spennende å tenke på. Kanskje det er dimensjoner som du og jeg gjerne skulle ha sett? Kanskje det er fine øyeblikk som vi gjerne skulle ha opplevd sammen med ham? Kanskje han opplevde noe helt mukk aleine som gjorde at det fikk ekstra fantastisk verdi det han opplevde? […] Og det at han fikk lov til å dø alene, uten å ha en masse slanger og sykehuspersonell og sprøyter og … masse nervøse … folk rundt seg som liksom … skulle passe på ham. Han fikk dø i fred på selveste julaftens morgen. Juledagen. Det var sikkert kanskje et slikt øyeblikk at han hadde det … fikk freden i seg. Vi håper det for ham. Og vi tror det for ham. Nå i denne stunden. Og så er han plutselig borte fra verden.»

Jeg elsker uttrykket “sikkert kanskje”, særlig fordi det er sagt spontant og med den ytterste velvilje. Ingen vet hvordan livet til Ernst M. var, om det inneholdt fantastiske øyeblikk og om han var glad for å dø alene. Men det er noe vakkert ved en prest som ønsker å tro at det var sånn, selv foran en tom kirke, når alt peker i stikk motsatt retning. I denne boken virker slike forsøk på å se det positive i enhver håpløs situasjon aldri naivt. Kanskje fordi det er den eneste trøsten man kan finne.

På vegne av venner

Schau lovet seg selv at han skulle slutte med å gå i begravelser så fort det ikke lenger gikk inn på ham. Etter fire måneder er det stopp. Boken avsluttes med at han spiser boller i solen i Birkelunden fordi det står på listen over ting som gjør ham glad. Før det er lov å gå hjem. Han har kanskje sluttet å gå i begravelser, men tilværelsen virker ikke lettere å holde ut.

Det er typisk for norsk samtidslitteratur å ha en mannlig hovedperson som surmuler og depper over livet, og synes at alt er vanskelig. Kristopher Schau skriver med en dysterhet og mørk undertone som passer godt inn i tendensen, bortsett fra at det i hans tilfelle aldri oppleves som påtatt. Tvert imot virker den dystre tonen i boken svært ektefølt. Og det kommer ikke bare av at temaet er så alvorlig.

Avslutningsvis må jeg presisere at jeg som litteraturviter er yrkesskadet nok til å skille mellom den faktiske personen Kristopher Schau, forfatteren Kristopher Schau, og fortellerinstansen Kristopher Schau; et skille som jeg mener det er viktig å opprettholde så lenge det ikke er snakk om en selvbiografi. Den personen jeg leste inn i prosjektet er den personen som forfatteren selv valgte å skrive inn i det, altså fortellerinstansen Kristopher Schau. Grunnen til at skillet er viktig, er at det gjennom hele boken kommer frem at Schau også gjør andre ting enn å delta i begravelser og tenke gjennom livets mer alvorlige sider. Men leseren får bare innblikk i den delen av hans liv og tanker som kretser rundt prosjektet med å delta i begravelser. Den delen hvor Kristopher Schau forsøker å nærme seg mennesker han ikke kjenner, mennesker som ikke lenger lever, og som ingen savner.