Måned: mars 2014

Lesesirkelen 1001 bøker: Saramago, Highsmith og le Carré

John le CarréDe tre første lesesirkelmånedene i 2014 har gått relativt ubemerket hen her på bloggen. Jeg har vært travelt opptatt med bloggirrelevante aktiviteter i månedsvis, og beklager den stemoderlige behandlingen lesesirkelen har fått så langt i det nye året. Men dere blir kanskje litt mindre sint og skuffet over meg hvis dere får vite at jeg for tiden bruker masse tid på å rydde i boden, vaske rundt og fjerne absurde mengder kattehår fra alle flater i leiligheten, mens dere slapper av og mesker dere med god litteratur. Det er synd på meg, er det jeg prøver å si.

Men! Jeg er på bedringens vei. Jeg har satt av påsken til å komme à jour med lesesirkelbøkene, noe som burde være en smal sak siden alle bøkene jeg skal lese er smale saker. Jeg har lest halvannen bok, og har to og en halv igjen. Det burde gå fint. Innlegg kommer fortløpende om det jeg håper er strålende gode bøker.

Noen av deltakerne har allerede blogget om årets første bøker og lagt igjen lenker på ulike steder her på bloggen. Jeg har samlet opp alle lenker jeg har fått, og de finner du her. Dere som ikke har tipset meg om lenker fordi dere har klødd dere i hodet over hvor dere i så fall skulle gjøre det, kan slå dere løs i kommentarfeltet nå.

De tre bøkene vi har lest til nå:

José Saramago Kain

Patricia Highsmith The Talented Mr Ripley

John le Carré The Spy Who Came in from the Cold

De tre neste bøkene vi skal lese:

Cora Sandel Alberte og Jakob

Erich Maria Remarque Intet nytt fra vestfronten

Jane Austen Mansfield Park

Jeg har skrevet om José Saramagos Kain, men innlegget er så langt at du sannsynligvis ikke bør lese det. Les heller boken! Jeg likte den veldig godt, og fikk lyst til å lese mer Saramago. Kanskje fikk jeg også lyst til å lese mer i Bibelen, men det må jeg eventuelt komme tilbake til.

Highsmiths Mr Ripley har jeg lest 100 sider av, blitt begeistret for, men trengt en pause fra fordi skriftstørrelsen i min utgave er uforenlig med sliten kveldslesing etter sene arbeidsdager. Den er størrelse knøttliten på grensen til usynlig, migrenefremkallende, og nå MÅ forlagene snart slutte å presse inn mest mulig tekst på færrest mulig sider. Planen min for neste uke er å kjøpe et forstørrelsesglass og lese ferdig boken i helgen.

Ellers gleder jeg meg mest til de lesesirkelbøkene som i skrivende stund er lengst unna. Alberte og Jakob skal jeg nok alltids komme meg gjennom. Jeg håper på det beste mens jeg forbereder meg på det verste. Austen blir derimot årets høydepunkt på denne kanten av sommeren, det er jeg sikker på. Jeg måtte stå over fjorårets Jane Austen-bok Northanger Abbey, og det nekter jeg å gjøre i år.

Intet nytt fra vestfronten er et beleilig aktuelt bidrag i årets lesesirkel, når hundreårsjubileet for utbruddet av første verdenskrig markeres. Gyldendal utgir boken på nytt i år, i anledning jubileet, og det passer jo bra for lesesirkelen. Jeg snakket forresten litteratur med en kollega av meg i går/natt, og han erklærte bestemt at boken er den beste han har lest. Så sterk lesning var det da han var en ung mann på videregående, at han umiddelbart og ugjenkallelig ble pasifist og valgte siviltjeneste foran militærtjeneste. Nå er han 35 år, fremdeles pasifist og svært glad i boken. Og så driver folk fremdeles og lurer på om litteratur kan forandre et menneske? Meget spesielt.

Oversikten over alle bøkene vi skal lese fremover i lesesirkelen, finner du her. Der ligger også komplette lister over alle påmeldte deltakere pr bok, og en oversikt over de tre første bøkene vi skal lese i 2015. Det ligger an til å bli en skikkelig klassiker-bonanza, helt etter mitt hjerte.

Nå: Tilbake til rundvasken.

Ha en fortsatt fin søndag!

Advertisements

En forsinket feiring av verdens poesidag: To dikt av Steinar Opstad

Steinar OpstadPå fredag var det verdens poesidag, en dag jeg ikke rakk å markere på bloggen fordi jeg endelig, etter fem år med sta prokrastinering, hadde slitt fingrene løs fra tastaturet og begynt å rydde i boden. Men enhver dag er i grunnen en god dag til å feire glitrende poesi, og det er ingenting vi mennesker trenger mer på en vanlig mandag i mars enn å lese to utrolig sterke og vakre dikt av Steinar Opstad. Har jeg bestemt.

Dagens to dikt er hentet fra Opstads siste diktsamling, Å, høye dag, som ble utgitt av Kolon høsten 2013. Steinar Opstad er den lyrikeren jeg setter aller høyest av de norske samtidslyrikerne, og gudene skal vite at konkurransen er hard. Det utgis mye bra norsk lyrikk for tiden, samlinger som dessverre leses av altfor få. Dere må lese mer lyrikk, mennesker! Hvis dere tror at man må ha noen slags spesialinnsikt eller utdanning innen litteratur for å få noe ut av god lyrikk, ja, da må dere lese videre og få den oppfatningen avkreftet en gang for alle.

De første diktsamlingene til Opstad er riktignok for kryptiske til at jeg klarer å lese noe meningsfylt ut av dem. Lyrikkferdighetene mine strekker ikke til, jeg innrømmer det. Avhymninger (2009) og Å, høye dag er derimot samlinger jeg leser med jevne mellomrom med like stort utbytte hver gang. Det er så vakre, så fantastisk vakre samlinger. De er åpnere, mer tilgjengelige enn de første, og derfor også modigere. Poeter er nok på sitt mest sårbare når leseren umiddelbart forstår hva diktene forsøker å si, og kjapt kan begynne tankearbeidet med å grave under overflaten, og forhåpentligvis også i seg selv. Det er da de eventuelle svakhetene eller klisjeene i form og innhold blir synlige. Opstad trenger ikke å bekymre seg for det. Jeg synes han er på sitt aller beste når tankene hans er synlige i all sin berikende kompleksitet.

Diktet «Sjelemesse» fikk Dagbladets anmelder til å spørre om det kanskje er det beste dødsdiktet skrevet på norsk. Jeg har ikke lest mange nok norske dikt om døden til å være påståelig her. Men hvis det finnes bedre dødsdikt enn dette på norsk, vil jeg gjerne vite det.

SJELEMESSE

Hver dag tar jeg bussen forbi blokka

der Jon ble funnet død

men denne dagen enser jeg den ikke

og på holdeplassen ved kirken

får jeg øye på en skitten oblat på asfalten

som jeg plukker opp og legger i lommen

*

Den dagen Jon ble funnet regnet det så mye

at slukene ikke greide å ta unna vannet;

kumlokk fløt opp, trafikken stanset

og ei lita jente med gul sydvest forvekslet

meg med faren, hun løp etter meg, grep hånda mi

men ble skremt da hun skjønte at jeg ikke var ham

*

Etterpå så jeg henne stå og grine i farens armer

og jeg gikk videre og tenkte at

sjelemesse holdes overalt

og at måten vi dør på

ikke gjenspeiler vår natur,

heller ikke måten vi sørger på eller lar være å sørge

*

Hjemme på kjøkkenet skyller jeg oblaten

før jeg legger den hvite skiven på tunga

og svelger den

mens jeg tenker på Jon og at han kanskje valgte døden

slik ei lita jente løper etter en tilfeldig

mann på gaten, sikker på at det er faren hennes

Opstad får mye velfortjent skryt for hvor teknisk og formelt god han er. Jeg synes han får altfor lite skryt for hva han bruker ferdighetene sine til, som «Sjelemesse» er et bevis på. Intensiteten som ligger under den lavmælte og stillferdige overflaten i diktet som et voldsomt trykk. Følsomheten hans. Ømheten. Innsikten han har i menneskets innerste liv, i de sterkeste og vanskeligste følelsene vi baler med her på jorden. Og alt han ser, klarer han altså å komponere inn i en form som virker så selvsagt at det kan få hvem som helst til å tenke at de kan skrive gode dikt på en halvtime. Det er bare geniale forfattere som får stor litteratur til å virke enkel, som får dikt til å romme hele mennesker og liv i få linjer.

Jeg synes det er bortimot umulig å skrive noe innsiktsfullt om diktene hans, for Opstad har allerede sagt det jeg vil si om alt som føles viktig her i verden, på en måte jeg aldri kan formulere selv. Jeg visste ikke engang at jeg ønsket å si det før jeg leste diktet, og det er derfor jeg trenger å lese det: Jeg møter sjelen min i døra når Opstad holder sjelemesse i diktform. Han klarer å åpne veien inn til det ubegripelige og ubeskrivelige med få ord. Plutselig fant jeg et anker i kaoset som livet er, noe å orientere meg etter. Jeg føler et like stort behov for å være i diktet for å bli klokere og tøye følelseslivet mitt i alle retninger, som den lille jenta med gul sydvest har til å søke trøst hos faren i regnet, som Jon hadde til å velge døden foran – hva?

Jeg vil ikke tolke «Sjelemesse». Jeg vil bare lese og oppleve det igjen og igjen, og prøve å finne ut hvilken av alle følelser det fanger best: Sorg? Skyld? Ensomhet? Savn? Kjærlighet? Omsorg? Behovet for trøst eller tilgivelse?

Man blir kanskje ikke et bedre menneske av å lese god litteratur, men med Opstads ord ser jeg ting klarere, meg selv og andre. Han forankrer meg et sted det er godt å være, og smertefullt godt å leve. Kanskje er det denne klarheten og intensiteten hans som gir meg følelsen av at diktene hans har puls.

Nå er det vår utenfor vinduet, og våren er ikke dødens og sorgens årstid. Våren tilhører det spirende livet og lengselen etter lys, varme og kjærlighet. Det finnes bare ikke noe bedre tidspunkt å lengte etter kjærlighet på enn når alt i naturen vokser og gror. Lengselen suger seg i alle fall fast i meg og får meg til å strekke meg etter sol og kjærlighet med dikt som dette:

VED BLODSGRENSEN

Svarer den flyktige kjærligheten

til fortvilelsen i et menneske

og er jeg for alltid dømt til et liv

i dikt og lengsler

*

Lengselen er konkret, som avtrykket

av kattens poter i sanden

eller merkene den en gang klorte

på håndleddet mitt, så jeg blødde

*

I dag kjente jeg hjertet slå helt ut i fingertuppene

og jeg var klar til å stryke en som er

like avsindig som meg over kinnet og si:

Bli hos meg og vi skal aldri mer savne

Her kunne jeg ha tolket, men vil ikke. Lengselen er mest konkret når den er hemmelig. Dikt er aller best når de får bety noe i stillhet, og tilhører de som leser helt alene. For meg er Steinar Opstad inderlighetens dikter, som alltid minner meg om at det å være et tenkende og følende menneske er en slags høytid i seg selv. Mens hjertet slår helt ut i fingertuppene.

Jeg snakker bøker med Birger Emanuelsen

Foto: Anette Karlsen/Scanpix
Foto: Anette Karlsen/Scanpix

Birger Emanuelsen debuterte med For riket er ditt i 2012, en samling enkeltstående fortellinger lagt til en liten øy over en periode på åtte hundre år. For et par uker siden kom andreboka og hans første roman, Fra jorden roper blodet. Boken handler om Tallak Nybuen, som skadeskyter en reinsdyrsbukk på en fjelltur. Han overnatter på stølen som faren hans har leid ut til en jeger, og neste dag drar de ut for å finne bukken. Parallelt fortelles historien om tolvårige Tallak, som vokser opp på en isolert gård sammen med faren. Hva som har skjedd med moren er uklart.

Jeg møtte Birger for å ta en grundig prat om bøkene hans og litteratur generelt. I år kommer jeg med ujevne mellomrom til å snakke med forfattere jeg liker bøkene til, og samtidig tvinge dem til å ta stilling til mine to samtidslitterære kjepphester: Den selvbiografiske tendensen, og samfunnets rolle i litteraturen. Birger var et utmerket førstevalg, for i tillegg til å si kloke ting om sitt eget forfatterskap, fikk jeg interessante perspektiver på sivilisasjonstenkning, historiefortelling og abortkamp med på kjøpet.

En av de første tingene som slo meg da jeg leste Fra jorden roper blodet, er hvor utpreget maskulin den er. I debutfortellingene veksler du mellom ulike temaer og karakterer, menn og kvinner, mens du i romanen går rett inn i klassiske maskuline motiver: Jakten og naturen. Fra jorden roper blodet fikk meg til å tenke på klassikere som Markens grøde, Moby Dick og Den gamle mannen og havet. Hvor bevisst var du på det da du skrev?

Jaktmotivet er i utgangspunktet veldig maskulint, og jeg beskriver i fortid og nåtid to forhold mellom menn: Hovedpersonen Tallak og faren hans, og Tallak og Henrik. Det er disse forholdene som driver romanen framover. Men så kan du se på hva som tas opp mellom disse mennene, og det er relasjonelle temaer: Forholdet mellom mennesker og til familien, spesielt kvinnene i disse mennenes liv; Henriks kone, Tallaks mor og lærerinnen hans på skolen.

Kombinasjonen av jakt og natur er vel et av de områdene hvor mannen i våre dager føler seg fri. Jeg ser helt klart at romanens blikk og språk tilhører mannen, men jeg vet likevel ikke om det gjør boken maskulin. Fra jorden roper blodet fremelsker riktignok noen maskuline verdier, fordi Tallaks far nærmest er som en naturkraft: han bearbeider naturen, jobber med dyr, går på jakt, dreper, slakter – og mye av dette sees på som noe mannen tradisjonelt har skulle kunnet beherske. Men hele denne verdenen danner også en kontrast til Tallaks indre liv. Tallak sliter med å fylle den rollen han føler at faren vil han skal ha, og føler seg fremmedgjort fra det som tilhører den klassiske maskuline forventingen.

Derfor er det svært interessant at du samtidig går rett inn i det som er feminismens kanskje viktigste sak, nemlig abortkamp, selv om det ikke er en direkte del av handlingen. Hvilken betydning har abortspørsmålet i romanen din?

Jeg har kalt romanen for en moderne skjebnefortelling. I de klassiske skjebnefortellingene hadde gudene beseglet den tragiske heltens skjebne, derfor måtte alle ting skje slik gudene hadde skrevet. Du kunne ikke flykte fra din egen historie. I romanen min finnes det derimot en politisk eller samfunnsmessig mulighet for at ting kunne ha vært helt annerledes. En nøkkelperson her er Henriks onkel, en bifigur i romanen. Han nevnes blant annet som abortlovens uekte far, og det går frem at han har vært med på å endre samfunnet. Motivasjonen har han funnet i sin søsters historie. Hennes uheldige skjebne rammer de tre mannlige karakterene i romanen, og påvirker også deres liv inntil det ugjendrivelige. Men så finnes det altså en historisk optimisme i teksten, for denne familiens historie ville vært annerledes om de startet sine liv tjue år senere. Tragedien til Tallaks familie er altså at alt kunne ha vært annerledes.

Romanen diskuterer den utbredte samfunnsforståelsen om at vi hele tiden stiger opp trappetrinn for trappetrinn, og at hver generasjon nærmer seg et sluttpunkt i sivilisasjonen. Vi bygger institusjoner og skriver kontrakter for å forme en sivil, politisk og kulturell vev. Denne veven binder oss sammen og regulerer oss, og biproduktet av alt dette er en fast konstruksjon under føttene våre, noe vi kan kalle en trapp. Derfor beveger vi oss hele tiden bort fra vår dyriske natur og vårt kaos, og sivilisasjonen følger progresjonen i et dataspill; og for hver generasjon blir vi stadig bedre mennesker.

Et slikt syn er utbredt, og gjenspeiler seg for eksempel i Høyre-politikeren Julie Brodtkorbs uttalelser i forbindelse med pappapermisjonen. I et forsvar for å avvikle den dedikerte pappakvoten, sier hun at «moderne fedre ønsker å være med sine barn». Derfor, mener hun, trenger vi ikke en økonomisk politikk som regulerer dette samværet. Samfunnet har bevirket en utvikling over tid, og det har ført til at mannen har forandret seg; han ha gått trappene og blitt moderne. Derfor vil han handle annerledes enn sine fedre. Hvor denne forandringen har funnet sted, om det er i hjernen, i genene våre, i vår mentalitet, i det sosiale presset, sier hun ikke noe om, men innstillingen er klar: Vi har kommet så langt at vi ikke lenger trenger loven som brakte oss hit. Det er lett å forstå hvorfor en slik tanke brer om seg. Den skaper en fortelling de fleste politikere – fra høyre til venstre – er avhengig av å tro på: den feirer den menneskelige utvikling, samfunnets seier, kulturens suverene reise. For om hver generasjon bygger nye steg, klatrer vi stadig høyere, og det vi presterer, som samfunn, som fellesskap, vil stå for alltid. Det vitner om en gigantisk misforståelse av hvordan politikk fungerer, tror jeg, for vi blir ikke moderne fordi tiden går, men fordi det blant annet finnes lover og regler som justerer adferden vår.

En alternativ samfunnsforståelse formuleres av Tallaks far, om at vi mennesker klatrer i et tau, og hvis vi slipper taket et øyeblikk, så faller vi. Da reduserer du alt du har klart å skape. Sivilisasjonen er ikke mer verdt enn at den kan bryte sammen på kort tid, og fjerner du en viktig bestanddel, kollapser den.

Hadde du noen politiske baktanker da du valgte akkurat denne bakgrunnen for romanen?

untitledDet er nesten morsomt, for etter at jeg hadde levert romanen til forlaget kom debatten om reservasjonsrett på banen igjen. Underveis da jeg skrev tenkte jeg at abort-temaet i boken nesten var utdatert. Og så dukker spørsmålet plutselig opp igjen. Jeg tenkte aldri politisk da jeg skrev det, det var aldri tenkt som en samfunnskommentar. Jeg tenkte mer på at jeg skulle komponere en troverdig menneskelig fortelling, en troverdig familiehistorie, som nettopp derfor måtte finne sted i etterkrigstidens Norge.

Derfor ble jeg skremt over reservasjonsrettdebatten. Ikke fordi jeg tror at abortloven er truet, men fordi Høyre med bakgrunn i parlamentarisk pragmatisme var villige til å vike noen grunnleggende prinsipper, prinsipper de selv har vært med på å etablere og fastholde. En slik lemfeldighet mener jeg viser at politikere tenker at samfunnet bygges trappetrinn for trappetrinn, og at vi står så støtt at vi kan slappe av. Nei, sier denne romanen. Vi faller hvis vi slipper taket i tauet.

Med debatten som kom opplevde jeg plutselig en helt annen type relevans i manuset som jeg ikke hadde sett selv. Det viser at litteraturen kan fange opp problemstillinger som er utenfor dens intensjon, nettopp ved å vise samfunnet som avtrykk i menneskene. Hvis du klarer å beskrive disse avtrykkene godt nok, klarer du også å si noe om samfunnet.

Hva ønsker du å utforske i bøkene dine?

Med For riket er ditt ville jeg finne det definerende øyeblikket i forskjellige personers liv. Jeg plasserte dem i forskjellige omgivelser, både historisk og politisk, og ville undersøke det øyeblikket der hele livet forandres. Alt fra en ung jentes seksuelle oppvåkning tidlig på 1900-tallet, til en ung gutt som hevner seg på de som mobber ham. Alle disse forandringene var noe personene jeg skrev om hadde en visse kontroll over, men jeg ble veldig nysgjerrig på å utforske hva som ligger utenfor vår kontroll, som former våre liv, og hvordan det kunne ha vært annerledes gitt andre betingelser.

I Fra jorden roper blodet har jeg derfor trukket denne undersøkelsen enda litt lenger, og det er den retningen jeg har lyst til å gå videre med i forfatterskapet mitt. Å forsøke å beskrive andre mennesker og betingelsene de lever under.

Som leser er det lett å se at du er opptatt av historiefortelling av den gode gammeldagse sorten. Hvilken type litteratur er det som har inspirert deg mest?

Faren til Tallak har en fortellerrolle. Som oppdrager er han begrenset på mange måter; geografisk er de låst inne i en trang dal, han driver en bitteliten gård uten økonomisk armslag, og relasjonelt har han støtt bort moren til Tallak uten at vi vet hvorfor. Han arbeider hardt og har lite tid til overs, og bruker derfor fortellingene til å binde sønnen til seg. Det skjer på to måter: først er det innholdet i fortellingene, om familiens og gårdens opphav, at de begge to er skåret av samme stykke. Men fortellingene har også en funksjonell side. Når Tallak begynner å gli ifra ham, skrur faren temperaturen i fortellingene til. De blir skremmende og morbide, og fører til at Tallak av frykt søker seg nærmere faren.

I store deler av min barndom vokste jeg opp med bibelfortellingene. De var veldig sentrale, og ble lest og diskutert hjemme. De bibelske karakterene oppfattet jeg som helter, og som noen jeg hadde et nært forhold til. Og så leste vi mye folkeeventyr, og jeg ble nok formet av landskapene, miljøene og intrigene der. Derfor preger nok stadig den grunnleggende dramaturgien i disse fortellingene måten jeg skriver på.

Charles Dickens er utrolig god til å se mennesker og skaper rike karakterer. En ting er at han er flink til å beskrive dem, og kan finne det ene ordet som gjør at du omtrent ser for deg hele livshistorien til et menneske. På et par setninger har han vist fram hele personligheten deres. Og det uten at han lar ett trekk ved personligheten styre alt i personenes liv. Hamsun er enda dyktigere på det siste, og skaper ofte like tydelige, men mer komplekse karakterer. Dostojevskijs moralske univers ble tidlig en korreksjon til barnetroen og de forestillingene som hersker i den.  Men inspirasjonskildene er ellers mange og svært forskjellige: jeg har nilest Bukowski, Dejan Enev, Carl Frode Tiller, Le Clézio, og jeg prøver så godt jeg kan å følge med på nye norske forfattere. Det er likevel vanskelig å komme utenom de første inngangene til litteraturen, de jeg vokste opp med.

Utdrag fra Fra jorden roper blodet:

I begynnelsen kom et veldig lys, og Gud skilte havet fra jorden. Det fantes ingenting annet, ingen busker, ingen planter, for ennå hadde det ikke regnet. Det hadde vært umulig å leke gjemsel. Men så sprang en kilde lekk, hele jorden ble vannet og alt vokste. Gud formet en mann av støvet, blåste liv inn gjennom nesen og plasserte ham i en have full av dyr og planter og frukt. Her hadde han alt han trengte, likevel var han ikke lykkelig.

Gud så det. Det var ikke godt for mennesket å være alene. Så da mannen sovnet, rev Gud et ribbein fra brystet hans, fylte det med kjøtt og skapte en kvinne.

Nå var de to.

Tallak tok seg til brystet og kjente etter. Han presset pekefingeren inn under armhulen og dro fingeren mot hoften. For hver gang fingeren slo ned i en ny ribbeinsdal, talte han. Ti daler bar han på. Han gjorde det igjen, og denne gangen kom han til elleve. Han talte enda en gang, også denne gangen kom han til elleve. Tolv ribbein hadde han, mer enn nok til å skape et nytt menneske.

Du debuterte med en samling fortellinger. Nå har du skrevet en roman. Hvordan er det å gå fra å fortelle historier i et lite format, til et stort?

Som forfatter ønsker jeg å åpne store rom i litteraturen, og fortellingene fra debuten så jeg på som romanlerret som jeg ikke utforsket i romanform. Friheten er langt større i romanen, men det er også en helt annen forpliktelse og konsentrasjon. Du må stole på at fortellerstemmen, språket og historien holder, og det er ikke rom for like mange spillopper.

For riket er dittI fortellingene hadde jeg lyst til å beskrive et samfunn over en viss tid, og det var mer praktisk å gjøre det som en samling avsluttede fortellinger heller enn i en roman. Samtidig merket jeg dragningen mot det episke mens jeg skrev fortellingene, både i persongalleriet og hva de skulle oppleve. Jeg ser nå at flere av fortellingene i For riket er ditt kunne ha vært romaner, og Fra jorden roper blodet kunne nok ha vært en kortere fortelling. Men i For riket er ditt fulgte språket de forskjellige fortellingenes tid og personer; derfor varierer samlingen mellom radikale og konservative former, dialekt og muntlig språk, osv. Ti fortellinger med ti forskjellige fortellerstemmer. De samme mulighetene ligger også i den (moderne) romanen, men i Fra jorden roper blodet er mitt selvpålagte krav til indre sammenheng og enhet mye større. Språket og fortellerstemmen utvikler seg med hovedpersonen, og vet aldri mer enn den kan vite. Jeg har altså mistet variasjonen, men fått konsentrasjon. Jeg ville bruke denne konsentrasjonen til å kunne gå dypere under overflaten under det berømmelige isfjellet, som passende nok var en del av forsideillustrasjonen på debuten.

En av de tingene jeg synes er befriende med å lese dine bøker, er at jeg slipper å lure på om du skriver selvbiografisk eller ikke, fordi det er så åpenbart for meg som leser at du skriver fiksjon. Hvor vil du plassere dine egne bøker i den norske samtidslitteraturen?

For alle forfattere i min generasjon har Knausgård vært veldig viktig, også for meg. Men Knausgård er også en slags bryggekant jeg vil støte meg fra. Den selvbiografiske trenden har nok vært frigjørende for veldig mange forfattere, fordi den har gitt dem anledning til å rive ned lettveggen som før har stått mellom forfatterjeget og jeget, og for mange har nok det å slippe den lille konstruksjonen vært en kreativ berikelse. Knausgård er et forbilde jeg lærer mye av, men det er ikke alle forfattere som er like flinke til å se andre. De ser gjerne bare andre som gjenskapt i seg selv, eller de ser seg selv så godt at de mister andre av syne.

En annen ting er at autofiksjonen skaper en illusjon om ærlighet som er skummel. Kontrakten med leseren skaper en illusjon om at det som vises frem er hele mennesket, hele sannheten. Men bak hver en tanke som finner papiret, er det hundre som ikke skrives, assosiasjonsrekker forfatteren selv ikke engang er klar over. Mange av tankene våre er så banale, perverse, forfengelige, brutale, og hadde du delt dem, ville leseren vendt seg fra deg i avsky. Men siden autofiksjonen foregir å være ekte, blir vi alle enige om at den sensurerte versjonen av oss selv er sann. Kanskje har vi bare tatt et nytt steg ned i bedraget. Han som får alle til å tro på at den redigerte versjonen av seg selv er sann, er en enda større løgner en hun som legger ut pyntebilder av seg selv på Facebook.  Jeg synes altså ikke all litteratur bør trekke innover og tettere på den allerede rådene trenden med selvfremstilling, og har derfor forsøkt å gå i en annen retning. Dessuten tilhører mitt eget liv også så mange andre, og jeg vil ikke tvinge dem med meg ut i løgnen.

Utdrag fra Fra jorden roper blodet:

Det var først i hennes hus at verden åpnet seg. Her inne kunne Tallak reise fra dalen og møte nye mennesker. Han kunne løfte seg over fjellene og se til havet, telle blinkene fra en fyrlykt som svirret gjennom tåken; han kunne kaste en lanse gjennom luften, som spjæret kongens støvel og slo av en bit av tåneglen; feste en vogn bak en mus og reise bort. Det var bare å lukke øynene og se det for seg, alt som sto og ventet. Inne i ham begynte et slags system å vokse frem, en måte å forstå verden på: på den ene siden fantes partall og riddere, lanser og våpen; en rask bevegelse som kunne knekke en nakke, et lydløst sprang, opp på siden av en fiende, og i den neste lydløse bevegelsen kom stikket fra et hardt, buet blad, inn i siden, rett under ribbeinsgitteret. Styrke. Alt dette var høyre, den armen han skrev med, kastet med, og her fantes konsonanter, stein, det enorme, salte havet. Den andre siden var ferskvann, lettere å gli gjennom, roligere; venstre var alver og kveldsdis, et gåtefullt og grønt landskap, silkebånd som ble trukket over øynene, et spill av masker og brennende veker. Skjønnhet.

Hva er hovedgrunnen til at du selv leser litteratur?

En av de mest deprimerende innsiktene jeg har hatt som menneske, er at du alltid er i ditt eget hode. Du kan aldri se eller oppleve verden utenfor ditt eget hode. Å lese litteratur, på en helt annen måte enn med andre kunstuttrykk, føler jeg at jeg deltar i noen andres erfaringer og ser noen andres blikk på livet. Det skjer jo bare når man leser virkelig god litteratur. Når det skjer, handler det ikke om eskapisme, men om å øke rekkevidden av hva du klarer å se og forstå av verden, og hvor mange mennesker du klarer å se.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?

En tid for altEn tid for alt av Karl Ove Knausgård. Et ambisiøst mesterverk, i mine øyne, og passasjer i den boken inneholder den mest intense prosaen jeg noensinne har lest.

Og et lite apropos: i boken beskriver han en scene hvor en gravid kvinne og hennes ektemann sitter på med en kjerre som trekkes over en steinete og humpete vei. Kusken er uforsiktig og brå, og vi tas med inn i denne kvinnens hode: hvorfor gjør ikke mannen hennes noe, hvorfor ber ham ikke kusken ta det med ro, forstår han ikke at de kan miste barnet? Forholdet mellom dem blir ødelagt på denne kjerreturen. Mange år senere leste jeg den eksakt samme scenen igjen i Min kamp, men da var det Karl Ove Knausgård selv som satt ved siden av sin gravide kone på en båttofte utenfor Tromøya. En barndomsvenn av ham kjørte på full pinne, bølgene slo, og romanfiguren Karl Ove tenkte at han burde gjøre noe, fordi han kunne forestille seg hvordan konen opplevde det. Eller han fryktet hvordan hun opplevde det, fryktet at hun vurderte ham som svak og feig.

Erfaringen kommer forut for begge romanpassasjene, men i En tid for alt har han brukt observasjonen og erfaringen til å skape en hel litterær person, et annet menneske med en egen historie, et annet syn på verden, tanker og følelser. Det viser hvor rik litteraturen kan være – om vi bare lar den slippe til.

***

Birger Emanuelsen (31) vokste opp på Tromøya utenfor Arendal, og bor i Oslo med kone og sønn. Når han ikke skriver bøker, jobber han som redaktør for dokumentarlitteratur i Cappelen Damm. Han har studert ved Universitetet i Trondheim og Oslo, og har tidligere jobbet som journalist og i Leger uten grenser. For riket er ditt og Fra jorden roper blodet er utgitt av Tiden forlag. Hjemmesiden hans finner du her.

Krimfestival etc.

I går fikk jeg mail fra en bekymret leser som ville minne meg på at det nå er tre uker siden jeg skrev forrige innlegg. Leseren håpet at fraværet mitt ikke skyldes at jeg er overarbeidet, syk, bortreist, døddrukken eller har sluttet med internett. Hun la dessuten inn bestilling på et innlegg om krimfestivalen til Cappelen Damm forrige helg, og slakt av minst én av de nominerte bøkene til Rivertonprisen.

Jeg tolker det dithen at bloggland er ganske kjedelig uten meg og at man har gjort seg avhengig av min jevnlige tilførsel av sarkasme. I så fall trenger jeg en Mini-Me for å holde ting gående fremover, for jeg har det travelt for tiden. Kortvokste nordlendinger med hissig gemytt og bred litterær smak oppfordres til å kontakte meg snarest for vikariat. Lønn: Leseeksemplarer og sukkertøy. Siden blogging ikke er så frivillig som jeg hittil har trodd, her kommer – under tvang – en kommentar til Riverton-bøkene, en superkort anmeldelse og en krimfestivalrapport på sparket.

Krimfestivalen arrangeres som sagt av Cappelen Damm, i år for tredje gang, med et fullpakket program i tre dager. Detaljer finner du her. Festivalen går kort sagt ut på at krimforfattere fra inn- og utland snakker om egne og andres bøker, filmer og tv-serier, og hvorfor krim generelt er en bra greie. Eventuelt en ganske dårlig greie, for de som drister seg ut på den galeien. Jeg var der alle tre dager i fjor og i år, og føler meg derfor rimelig oppdatert på hva som foregår i krimland for tiden.

Før du rekker å bli virkelig rørt over mitt selvoppofrende engasjement for kriminallitteraturen, kan jeg røpe at det er mye strategisk latskap inne i bildet her. Jeg setter heller av tre dager i året til å la krimforfatterne selv gi meg en kortfattet oversikt over hva de skriver om, enn å bruke hele året på å lese bøkene deres. Så kan jeg heller bruke resten av året på å lese noe annet som – i mange tilfeller – er mye bedre. Det er derfor ikke latskap i det hele tatt, bare skikkelig smart.

Jeg finner ut hvilke forfattere jeg liker å høre på, de som sier fornuftige, smarte og morsomme ting, og så noterer jeg meg at jeg skal sjekke ut om de skriver like godt som de snakker. De forfatterne det er kjedelig å høre på to minutter i strekk, vil aldri få en sjanse. Krim kan aldri være kjedelig, det går ikke, og jeg nekter å tro at kjedelige mennesker kan skrive spennende krim. De må underholde meg overalt, disse klovnemenneskene.

Hans Olav Lahlum er i en underholdningsmessig særstilling, selv når han ikke faller av stoler. Han kunne sikkert ha skrevet en egen vitsebok om alle de rare kommentarene han får fra lesere. Det levende leksikonet Nils Nordberg kan jeg høre på i det uendelige. Det Nils Nordberg ikke vet om krim, er neppe verdt å vite. OP-5 hadde for sikkerhets skyld med seg den krimskrivende stand up-komikeren Mark Billingham, og den krimskrivende Anne Holt som sannsynligvis kunne ha vært stand up-komiker. Det var mange gode vitser. Mennesker var glade. Bra opplegg!

Det er kanskje litt urettferdig av meg å kåre en sammenlagt vinner av denne krimfestivalkonkurransen, siden mange av årets og fjorårets deltakere (eller “forfattere”, om du vil) ikke var invitert begge årene og ikke får snakke like mye. Likevel går jeg for Chris Tvedt. Han vinner fordi han sier mye fornuftig, smart og morsomt uansett hva han snakker om, og fordi han som regel sier andre imot på en passe spydig og velformulert måte, og samtidig er så selvironisk at han slipper unna med hva det skal være. Tvedt er jurist (selvfølgelig), har studert litteraturvitenskap, og gjør like mye ære på jurister, litteraturvitere og bergensere. Dessuten liker mamma bøkene hans, og mamma pleier å ha rett.

Vinnersitatet er fra en diskusjon i fjor, der de andre forfatterne fremhevet hvor viktig det er å gjøre mye research. Tvedts kommentar: “Norske krimforfattere kan med fordel tenke litt mindre på kaliber og litt mer på å skrive gode setninger.” Det er vakker musikk i mine ører.

Et bevis på at krimfestivalutsilingstaktikken min fungerer utmerket er at jeg kun har lest tre av fjorårets krimutgivelser, og to av dem er nå nominert til Rivertonprisen. To av tre utgivelser, altså. Hvilken teft! De jeg har lest er Jo Nesbøs Politi og Nikolaj Frobenius’ Mørke grener.

Politi anmeldte jeg i fjor sommer, og anmeldelsen finner du her. Flere har rukket å anmelde min anmeldelse, blant annet (the plot thickens) Riverton-nominerte Roar Sørensen. Han mente at det er “sårt at du på en måte feier alt annet av krim til side og kaller Nesbøs bok «årets krimbegivenhet», med suveren forakt for alle de andre krimbøkene som er utgitt, og ennå ikke utgitt. I tillegg slakter du tidvis Politi.”

En av leserne av anmeldelsen min som ikke er nominert til Rivertonprisen, skrev at han “har lest en ti – femten omtaler, og dette er definitivt den beste, mest detaljerte, og mest kritiske. Virker som andre kritikere blir starstruck av Jo Nesbø og nekter å si noe negativt, og det er dumt når det er et par ting å utsette på Politi.”

Det lover dårlig for Jo Nesbøs sjanser til å få sin andre Rivertonpris at leserne av Politi er like tørste på slakt som Nesbøs seriemordere, enten de konkurrerer med ham om pris eller ikke. Av de to Riverton-bøkene jeg har lest, heier jeg på Nikolaj Frobenius. Som roman er den mer interessant enn Politi, og den var langt mer spennende enn de fleste norske A4-krimromanene jeg har lest – både når det gjaldt plott, karakterer og synsvinkel. Mørke grener kom dessverre ikke med på longlisten til Bokbloggerprisen (selv om det var nære på), så da kan kanskje Rivertonprisen være en fin trøstepremie å få?

Artig nok er Mørke grener ikke engang en krimroman, men en roman. Det stigmatiserende krimordet mangler. Derfor hadde det vært ekstra morsomt hvis den vant en krimkonkurranse, og danket ut alle krimromanene i deres eget spill. Det ville også langt på vei ha bekreftet at Chris Tvedt har rett i det han sier om kaliber vs. gode setninger.

Jeg har ikke anmeldt Mørke grener ennå, så da gjør jeg det nå, i forbifarten. Boken handler om forfatteren Jo Uddermann, som i god norsk tradisjon har skrevet en selvbiografisk roman. Det burde han nok ikke ha gjort, for snart begynner skumle ting å skje rundt ham. Blant annet et drap. Det er Uddermann selv som forteller, og allerede i første kapittel får jeg en solid mistanke om at han ikke er helt pålitelig, denne Uddermann. Hendelsene filtreres gjennom hans stadig mer paranoide bevissthet, og Frobenius bruker alle tenkelige spenningsskapende triks for å lage nifs og dårlig stemning. Han har tenkt lite på kaliber, og mye på å skrive gode setninger. Min favoritt: “søvnen kom snikende som en voldtektsmann på en mørk parkeringsplass.”

Mørke grener er en uhyggelig psykologisk krim, men jeg fikk like mye ut av måten boken kommenterer den selvbiografiske norske litteraturen på. Den litteraturen har noe suspekt, bedragersk og selvrettferdig over seg, og man kan ikke stole på noe av det forfatterne skriver. Bare det at de velger å skrive om seg selv, vitner om tvilsomme motiver. Folk mangler tilstrekkelig selvinnsikt til å fortelle sannheten om sitt liv, og det er da langt mer fristende å fremstille seg selv på en fordelaktig måte når man først skal brette ut sitt indre liv og privatliv over hundrevis av sider, enn å skjemme seg ut. Jo Uddermanns tvilsomme troverdighet er bare litt mer markert, satt litt mer på spissen, enn i de ekte selvbiografiske romanene. Jeg har stor glede av å tenke at boken retter en tordnende moralsk pekefinger mot selvopptatte norske forfattere, og advarer om at noe ondt vil skje dem hvis de ikke øyeblikkelig slutter å stå foran speilet og stirre forelsket på seg selv. Sier Frobenius, med min stemme.

Siden det ikke ble noen Riverton-slakt av meg i denne omgang, får jeg kritisere Krimfestivalen i stedet. For eksempel surmule litt over at pausen mellom arrangementene er altfor kort, og at man virkelig trenger en pause fra stoler som virkelig er vonde og ubehagelige i lengden for de av oss som ikke bærer med oss minst femti kilo ekstra støtdempende flesk å sitte på. Noe å tenke på neste år, Cappelen Damm? Okei da, de mest prolapsfremkallende stolene finner man i Teaterkjelleren. Men det verste var at Leif GW Persson ikke kom likevel, fordi han var skadet. En gedigen nedtur for oss begge, vil jeg tro.

Hvis jeg skal kritisere programmet for noe, er det at blant de mange resirkulerte temaene fra i fjor, glimret et av de mest interessante med sitt fravær: Forholdet mellom krim og annen skjønnlitteratur. “Krim – litteraturens død eller redning?” var spørsmålet, og diskusjonen i fjor var god, uten at temaet var i nærheten av å bli uttømt. Nils Nordberg ledet diskusjonen, med Ketil Bjørnstad, Gunnar Staalesen, Aslak Nore og Agnes Moxnes i panelet. Krimlitteraturen trenger å diskuteres i en kontekst, den også, ellers blir den fort like selvopptatt som den andre norske samtidslitteraturen. Neste år ønsker jeg meg en diskusjon mellom minst én kyndig forfatter som er kritisk til krim (en som faktisk har lest krim, vel å merke), og en kyndig krimforfatter som er kritisk til den andre norske samtidslitteraturen. Hvis de er litt frekke i tillegg, kan det bli en riktig fin debatt.

Det andre jeg savnet, var flere paneldeltakere som ikke skriver krim selv. For eksempel noen kritikere som anmelder krim jevnlig. Det hadde gjort seg med noen i panelene som ikke har et eget forfatterskap å forsvare, og som kan representere krimleserne bedre enn det forfatterne selv kan.

Sånn, det får være nok programkjeft fra meg. Fordi jeg og Bokelskerinnen m. fl. kom på delt førsteplass i krimquiz-en fredag kveld, fikk vi beskjed av festivalsjefen om at vi ikke var velkommen igjen neste år. Derfor er jeg redd for å si noe mer kritisk nå, og risikere at vi blir nektet adgang for resten av livet bare fordi Bokelskerinnen kan sjokkerende mye om krim (mens vi andre mer var feststemt daukjøtt).

Programmet satt til side, må jeg si noen velvalgte ord om hva disse krimforfatterne sier om (krim)bøker. Jeg nevner ingen navn, siden jeg riktignok er frekk, men ikke slem. For det første lurer jeg på om norske krimforfattere lider under en form for kollektivt selvbedrag når de snakker så hardt om samfunnskritikken de driver med i bøkene sine. Jeg tviler ikke på at de har en oppriktig intensjon om å kritisere samfunnet. Men har bøkene deres en samfunnskritisk funksjon?

Jeg går for nei, det har den ikke. Som leser kan man sikkert lære mye om samfunnet gjennom en krimbok. Men krimlitteraturen har ingen plass i den kritiske offentligheten, bortsett fra at den av og til havner på nattbordet til folk som har en plass i den kritiske offentligheten. Da tenker jeg at denne samfunnskritikken handler mer om å få bøkene til å føles relevante for leseren, at det er en måte å skape troverdighet og spenning på. Samfunnskritikken er en del av romanuniverset, men rekkevidden av kritikken er nok svært begrenset.

Derfor stiller jeg meg uforstående til den utstrakte mobbingen av seriemordere i disse diskusjonene. Krim handler i stor grad om drivende god historiefortelling, og da spiller graden av realisme egentlig ingen rolle. Seriemordere har en rekke fortreffelige kvaliteter, anvendelige og populære som de er. De kan representere ondskap, galskap, kaos eller døden, og trenger på ingen måte å legitimeres av virkeligheten. At gale og hemningsløse karakterer pr definisjon er uinteressante i fiksjonen, blir helt meningsløst å si etter Heath Ledger som Joker i The Dark Knight. Han er splitter pine gal, men følger likevel en logikk som er relevant også utenfor fiksjonen.

Så lenge forfatteren ikke forsøker å beskrive en Joker-aktig karakter innenfra eller insistere på realismen ved å tenke diagnoser, skulle jeg gjerne sett flere slike gale karakterer i krimsjangeren. Spesielt hvis det kunne ha overbevist flere krimforfattere om å slutte å være så opptatt av morderens indre liv. De grunnleggende bestanddelene i morderens psykologi er som regel det aller kjedeligste i krim, særlig i krim som fokuserer mest på å forklare hvorfor noen dreper i den virkelige verden. Huff, så traust og deprimerende kjedelig. Dessuten er det å holde seg for god til å seriemyrde folk i romanform ingen garanti for at noen skriver bra, spennende eller troverdig. Så var det også sagt.

Jeg har inntrykk av at de som mener at seriemordere – eller gale karakterer generelt – blir helt feil, tenker at litteraturen alltid må forplikte seg til virkeligheten, at litteraturen er underordnet virkeligheten, og at realisme og kvalitet henger sammen. Men det er troverdighet, ikke realisme, som avgjør. Jeg tror mange av disse krimforfatterne forveksler realisme med troverdighet, til tross for at krimsjangeren (ved siden av fantasy) vel er det beste beviset på at mens troverdighet alltid er et must, er realisme bare et valg.

Jeg føler meg derfor rimelig sikker på at det finnes et kvalitetsskille mellom krimforfattere som skjønner at de skriver tekst og driver med historiefortelling, og krimforfattere som tror at de på død og liv må beskrive virkeligheten. Da blir det mye kaliber, og få gode setninger. En dårlig krimforfatter tenker at troverdighet er selve målet. En god krimforfatter vet at troverdighet bare er en svært krevende forutsetning. Forskjellen i tenkemåte er stor, og for alt jeg vet forhindrer denne tenkemåten at krimromaner i mange tilfeller aldri klarer å utvikle seg fra amøbestadiet og forblir klønete forsøk på litteratur. Alt dette her gjelder for øvrig all skjønnlitteratur, ikke bare krim. Da skuler jeg spesielt i retning forfattere av selvbiografiske romaner og romaner som dyrker jeg-fortellinger i presens. En god skrøne slår virkeligheten når som helst.

Sånn. Da burde jeg ha klart å si noe passe fornærmende om de aller fleste: Krimforfattere (minus Chris Tvedt), andre forfattere, leserne deres, selvbiografiske romaner, krimromaner (publiserte og upubliserte), Krimfestivalen v/programansvarlig og Cappelen Damms møblement, Rivertonprisen, kortvokste, overvektige og Jo Uddermann.

Jeg har bevist at jeg fremdeles lever, og verken er overarbeidet, syk, bortreist, døddrukken eller har sluttet med internett. Og nå skal det leses krim! Men foreløpig ikke ny, norsk krim, siden Tidemann-familiens samling av Chris Tvedt-bøker befinner seg hjemme hos mamma i nord. Det blir i første omgang Patricia Highsmiths The Talented Mr Ripley og John le Carrés The Spy Who Came in from the Cold.

Det er godt å være tilbake.