En knapp uke etter at jeg oppdaget en ny favorittforfatter i Alexandre Dumas, har jeg jammen funnet enda en! Anton Tsjekhov har jeg foreløpig holdt meg langt unna, for jeg har hatt et inntrykk av at novellene og skuespillene han skrev er dørgende kjedelig. Så feil kan man altså ta. Jeg har lest en av hans sju hundre (!) noveller, «Morsmålslæreren», som er oversatt fra russisk av Erling Sande og del av mestersamlingen Karavane, og den ga virkelig mersmak. Novellen må vel i rettferdighetens navn beskrives som tragikomisk, selv om jeg heller mer mot å kalle den komisk. Veldig komisk.
Nikitin er tjueseks år og underviser i russisk ved gymnaset i en liten provinsby i Russland. Han fremstår som en alminnelig mann, men det viser seg at han likevel har nokså høye tanker om seg selv og sin egen potensielle fremtid. Novellen er delt i to, og i første del er Nikitin på frierføtter. Hans utkårede, Masja/Manja/Manjusja, er datter av en velholden mann, og Nikitin prøver å overkomme sjenansen sin og endelig få somlet seg til å fri. Han er grundig forberedt:
«Hele tiden siden han hadde forelsket seg i Manjusja for alvor, hadde han hver dag forberedt seg grundig på hva han skulle si når han endelig fikk samlet mot nok til å fri til henne, ja til og med laget formfullendte taler med innledning og avslutning».
Når en filolog er i det amorøse hjørnet, overlates ingenting til tilfeldighetene. Frieriet går til slutt såre vel, selv om det blir med et inderlig kyss og både Masja og leseren blir snytt for en formfullendt tale med innledning og avslutning. I andre del gifter paret seg for fullsatt kirke og alt er vakkert som et eventyr. I nesten ett år går Nikitin rundt i salig lykkerus:
«De lykkeligste dagene var nå søndager og helligdager, når han kunne være hjemme fra morgen til kveld. Disse dagene kunne han ta del i en naiv, men behagelig livsform som mest av alt minte ham om en pastoral idyll. Han ble aldri trett av å følge med i hvordan hans fornuftige og driftige Manja innredet deres lille dukkehjem, og for å bevise at han ikke var overflødig, tok han også selv et tak i ny og ne, men som regel var det noe så komplett unyttig som å dra en vogn ut av uthuset og inspisere den omhyggelig fra alle kanter.»
Jeg er stormende begeistret for måten Tsjekhov tilsynelatende bare beskriver nøkterne fakta på, mens han benytter enhver anledning til å gjøre narr av karakterene sine. Russisklæreren som lever så lykkelig i en pastoral idyll, i et dukkehjem, og som beviser hva han duger til ved å inspisere vogner – ah, det er så herlig!
Teksten er full av finurlige formuleringer og fjollete mennesker, og Tsjekhov har et komisk talent som minner mye om Dickens’. I likhet med i Dickens’ romaner er det særlig bifigurene som er gjenstand for en latterliggjøring som er urkomisk, men aldri ondskapsfull. Et fabelaktig eksempel er Ippolit Ippolitytsj, Nikitins kollega og samboer. Han underviser i geografi og historie, og er «fåmælt av natur; enten tidde han stille eller så snakket han om ting som alle visste fra før». Når Nikitin energisk utbryter at været er herlig denne dagen, og at han ikke fatter hvorfor Ippolit likevel sitter inne hele dagen, svarer Ippolit:
«Ja, været er storartet. Nå er det mai og snart kommer selve sommeren. Sommeren er ikke lik vinteren. Om vinteren må vi fyre i ovnen, men om sommeren er det varmt nok uten fyring. Om sommeren kan du åpne vinduene og det er fremdeles varmt, men om vinteren fryser du selv med dobbelte vinduer.»
Enda morsommere enn Ippolits fjollete kommentar er det at Nikitin ikke ser humoren i det; han bare kjeder seg og irettesetter Ippolit for å være så ensporet at han ikke fortjener å høre om Nikitins ømme følelser for Manja.
I en artikkel i nyeste nummer av Tidsskriftet Biblioteket skriver Iril Hove Ullestad om Tsjekhovs skuespill Tre søstre, og innleder med en anekdote fra prøvetiden før utfremføringen av stykket:
«Tsjekhov skrev dramaet på bestilling for Kunstnerteateret i Moskva i år 1900, og syntes selv det var et morsomt stykke. Oversetter Kjell Helgheim beskriver i sitt forord [til Solums samleutgave] hvordan Tsjekhov selv ble forvirret da enkelte skuespillere tørket tårene mens han for første gang leste stykket høyt for ensemblet ved Kunstnerteateret. Selv syntes han det var komisk, og anstrengte seg øyensynlig for at andre skulle mene det samme. Etter den første leseprøven tilføyde Tsjekhov enda flere komiske elementer til stykket, som for å understreke sin påstand om at stykket i bunnen er en komedie.»
Slik er det også med denne novellen, for det er fullt mulig å lese den som tragisk. Hva tragedien består i, avhenger derimot av leseren. Etter Nikitins første lykkerus går det som man kan forvente: Boblen brister, han ser verden og sitt eget liv på en mer virkelighetsnær måte, og sjelefreden er ifølge ham selv borte for alltid. Plutselig virker de andre menneskene i den lille provinsbyen (inkludert hans kone) trivielle og vulgære. De kan ikke tilføre ham noe og han ønsker seg bare vekk fra hjemmet og byen.
Man kan identifisere seg med Nikitin i hans sjelelige og intellektuelle krise, noe jeg mistenker at en uavbrutt rekke av litterater fra Tsjekhovs tid frem til i dag har gjort. Eller man kan kjenne seg igjen i følelsen av å være fanget i et liv som består av uendelige hverdager og kjedelige rutiner uten noe spennende i sikte. Interessant nok er dette den første novellen jeg har lest hvor en mann føler at ekteskapet hans muligens er til hinder for intellektuell stimulans, et tema som vanligvis er forbeholdt kvinner i litteraturen.
Uansett er denne åpenheten i teksten er en stor kvalitet ved en novelle som på ingen måte er gåtefull eller kryptisk. Men jeg heller fortsatt mot at både «Morsmålslæreren» og morsmålsleseren er grunnleggende komisk. Og jeg ser for meg Tsjekhov der han står foran ensemblet i Kunstnerteateret og ikke forstår hvorfor folk gråter av vitsene hans. Tragikomisk, det også.
Lines bibliotek 