Stikkord: Charles Dickens

Dommen over leseåret 2012

Jeg har halvveis rukket å fortrenge hvilke lesemål jeg hadde for 2012, men vet at jeg klarte veldig få av dem. Det vil si ingen. I god bokbloggånd hadde jeg tenkt å skrive et nedbrutt innlegg på nyttårsaften hvor jeg selvpiskende gjennomgikk hvilken utilstrekkelig leser jeg er, og be alle fornuftige lesere om å trykke på unfollow-knappen og glemme meg for alltid. Men så, skjønner du, leste jeg dette intervjuet med Tomas Espedal i Aftenposten i romjulen, og der sier han følgende:

«Folk leser for mange bøker, de leser for dårlige bøker og de leser for fort.»

Sett på maken. Alle innvendinger til mine labre prestasjoner i fjor var med et trylleslag blåst bort og erstattet med et selvtilfreds glis. For hvis jeg skal oppsummere leseåret 2012 kort, vil det nemlig se omtrent slik ut:

«Jeg leste veldig få bøker, jeg leste veldig gode bøker og jeg leste dem veldig sakte.»

Og hvem fanden bryr seg vel om lesemål når man leser nesten bare gode bøker? Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg aldri har lest så mange glimrende bøker på ett år før, selv ikke da jeg studerte og bare leste kanoniserte saker. Den komplette oversikten over hva jeg leste i fjor ligger her, og jeg kan anbefale de fleste bøkene med noen hederlige unntak. Til min store skrekk ser jeg at jeg ennå ikke har skrevet om noen av de bøkene jeg likte aller best i fjor, så det får bli årets prosjekt. I mellomtiden kårer jeg noen av de bøkene som utmerket seg i 2012, på godt og vondt.

Årets hare

Det er ikke vanskelig å plukke ut årets desidert mest lettleste bok. Heidi Lindes Agnes i senga var en fest av en roman, og en skikkelig pageturner. Faktisk var den så lettlest og underholdende at jeg vurderer å lese den på nytt neste gang jeg trenger en litterær pick-me-up, og jeg leser egentlig aldri bøker to ganger.

Årets skilpadde

Til tross for veldig få sider var Julian Barnes Fornemmelsen for slutten seig å komme gjennom. Opptil flere ganger lurte jeg på om jeg noensinne ville klare å fullføre den, og det skjer vanligvis bare med bøker på mer enn 500 sider. Det var en god roman, og jeg skal ikke påstå at den ikke fortjente å vinne Bookerprisen 2011. Men den engasjerte meg bare ikke på noe plan, og var derfor et ork å komme gjennom.

Årets pain in the ass

Care Santos’ Lukkede rom var boken som irriterte meg mest i fjor. Jeg har ikke blogget om den ennå, men har et langt utkast liggende som jeg skal publisere neste gang jeg får lyst til å rette en refsende tordentale mot forfattere som ROTER MED KRONOLOGIEN. Hvis du liker å lese bøker med hemmeligheter i fortiden, hvor historien fortelles hakkete, uoversiktlig og med mye frem-og-tilbake, bør du lese denne boken for å la deg kurere. Santos knoter så mye med kronologien at hun selv ble forvirret på helt vitale punkter i historien og ting går ikke opp. Synd, for ellers var det i grunnen mye bra i boken.

Årets cry me a river

Ingenting slår en skikkelig gråteorgie, og Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli var boken jeg felte flest tårer over i fjor. Jeg vet ikke om jeg gråt mest over en ung gutts selvmord eller at Kaldhol skriver så vakkert om det tragiske. Dette var den eneste ungdomsromanen jeg leste i fjor, og en av bøkene som gjorde aller sterkest inntrykk på meg.

Årets shock to the system

Sterk var også Chil Rajchmans overlevelsesberetning Jeg overlevde Treblinka, men på en annen måte. Jeg har lest mye om nazistenes djevelskap under andre verdenskrig og trodde jeg var mentalt forberedt på å lese bokenLikevel sjokkerte den meg mer enn noen annen bok har gjort noensinne. Jeg ble så satt ut av den 130 siders nøkterne og jordnære beretningen om Rajchmans tretten måneder i Treblinka at jeg ikke klarte å slutte å skjelve. Det var utvilsomt den viktigste boken jeg leste i fjor.

Årets feel good

Heldigvis var det også noen bøker som føltes tilsvarende herlig å lese, og vinneren her må selvfølgelig bli selveste kongen av feel good, Nick Hornby. I The Complete Polysyllabic Spree skriver han om bøkene han leser over en periode på et par år, og det gjør han med sin karakteristiske humor så fengende og inspirerende at jeg etterpå har vurdert å sende ham et brev hvor jeg erklærer min uforbeholdne beundring og (platoniske) kjærlighet.

Årets LOL!

En av de aller gjeveste prisene jeg deler ut her, til boken jeg lo mest av i 2012. Humor i litteraturen er for meg nesten like viktig som karakterer og plott. Valget er nesten umulig, for jeg leste fryktelig mange morsomme bøker i fjor. Men jeg går for Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm, en fornøyelig parodi på klassiske engelske landsbyromaner. Boken hadde mange gode vitser, fjollete karakterer og en uimotståelig sprudlende tone, og sjarmerte lesesirkelen i senk. LOL!

Årets YOLO

Eller You Only Live Once. Jeg leser veldig mange bøker som handler om meningen med livet, og hvis de ikke gjør det, bruker jeg det imot dem. Av alle bøker som satte tingene litt mer i perspektiv i fjor, synes jeg at Charles Dickens’ Store forventninger utmerket seg med et dramatisk plott, sentimentale erkjennelser og forsoninger på dødsleiet. Budskapet her må være å elske de som elskes bør før det er for sent, og aldri trekke konklusjoner om noe før alle relevante fakta er på bordet.

Årets WFT?!

De mest bortkastede 129 kronene jeg brukte i fjor, var på Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Jeg syntes dette var tullete og overfladiske greier, og følte meg lurt etter å ha brukt altfor mange timer på å prøve å lese noe vettugt ut av diktsamlingen. Jeg ble imidlertid heftig motsagt i kommentarfeltet under innlegget, og lar tvilen komme Mortensen til gode. Jeg avbestiller derfor steintavlene jeg skulle bruke til å overlevere min knusende dom til fremtidige generasjoner.

Årets hjerte/smerte

En diktsamling som derimot leverte så det holdt, var Margaret Atwoods Power Politics. Jeg leste samlingen ca ti ganger i fjor, og synes at den er temmelig fantastisk. Atwood skriver så nydelige og fæle dikt om bittersøt kjærlighet at jeg elsker kniven hun gjennomborer hjertet mitt med. Jeg har allerede utropt «I lust for the enjoyment of your person» fra M.G. Lewis The Monk til fjorårets beste linje i et annet innlegg. Egentlig er den bare på andreplass, etter Atwoods beste: «Your mouth is nothingness, where it touches me I vanish». Årets høydepunkt.

Årets quotelicious

Et av de andre høydepunktene i 2012 kom da jeg endelig fikk somlet meg til å lese Matias Faldbakkens debutroman The Cocka Hola Company. Grisete og elegant, pinlig morsom og intelligent – jeg har aldri lest med større entusiasme. Alle gode sitater er markert med blyantstrek i margen, og det er knapt en side uten. Jeg klør etter å lese de to andre bøkene i hans skandinaviske misantropi, men sparer på dem mens jeg venter optimistisk på at han skal utgi noe mer. Dessverre ser det foreløpig ut til at norsk litteratur trenger Matias Faldbakken mer enn Matias Faldbakken trenger norsk litteratur.

Årets nerdepris

Det er ikke alle bøker forunt å tilfredsstille nerden i meg, så når det skjer blir jeg desto mer glad. Det var to bøker som ga fullt utslag på nerdeskalaen i fjor, delt førsteplass her altså, og det var Aslak Nores En norsk spion og Jeffrey Eugenides’ The Marriage Plot. En norsk spion fordi den – til tross for sitt rykte som spionroman – egentlig er en slags googleroman som lærte meg alt jeg ellers trenger google for å finne ut av. Dermed beviste den også det som alle litteraturnerder innerst inne vet, nemlig at bøker fremdeles er mye kulere enn internett. The Marriage Plot fordi den handler om dekonstruksjonen, inneholder en klasseromsdiskusjon om hvem som er best – Culler eller Derrida? – og hovedpersonen faktisk er på et seminar med Gilbert og Gubar! Herregud, så fantastisk! Nerdepoeng fra meg.  

Årets 1001-bok

Siden jeg er både lesesirkelgeneral for lesesirkelen 1001 bøker og klarte å lese ikke mindre enn 16 – seksten! – 1001-bøker i fjor, må jeg nesten kåre den beste av dem her. Jeg likte nesten alle, og halvparten av dem kunne ha oppnådd favorittstatus i et leseår med mindre konkurranse. Den jeg likte aller best av de 16 var Jennifer Egans Bølle på døra, som jeg leste før den hadde fått plass på 1001-listen. Dette sier jeg aldri, men akkurat den boken skulle jeg gjerne ha skrevet selv.

Og med de ordene setter jeg endelig punktum for leseåret 2012. Måtte jeg lese like mange gode bøker i 2013. En oversikt over andre bokbloggere som har ferdigstilt bokregnskapet for 2012 finner du hos Knirk.

Sist, men ikke minst, og noen uker på etterskudd: Godt nyttår til dere alle!

Store forventninger på skjermen

Great-Expectations-BBC

I kveld vises siste episode av BBCs miniserie Store forventninger på NRK. Basert på trafikken jeg har hatt på bloggen de siste par dagene er det fryktelig mange seere som er nysgjerrige på hvordan det ender til slutt, og som ikke klarer å vente til i kveld med å finne det ut. Men Dickens skrev i sin tid to forskjellige avslutninger på historien, så BBC-folket har hatt flere muligheter å velge mellom.

I den opprinnelige slutten ble det aldri et par av Pip og Estella, og det er en resignert Pip som runder av historien i godt voksen alder etter at alle hans store forventninger er lagt i grus. Den originale slutten trykkes sjelden (aldri?), men kan leses her. Ettersom denne versjonen ikke tilfredsstilte Dickens-lesernes ønske om en lykkelig slutt, skrev Dickens like godt en ny der Estella og Pip møtes igjen mens de fremdeles er unge. De forsones med hverandre og det åpnes for at det blir dem likevel. Kanskje, kanskje ikke. Vurdert ut fra det jeg har sett av gryende romantikk og kjærlige blikk i de to første episodene, har BBC gått for den siste slutten. Jeg blir ikke overrasket hvis de i tillegg har valgt å fjerne tvetydigheten som lå i Dickens’ andre versjon. Jeg forventer en tradisjonell happy ending i kveld, men blir glad hvis jeg tar feil.

Paradoksalt nok har de fleste forståsegpåere i ettertid kåret den opprinnelige, ulykkelige slutten til den beste. Det hadde vært interessant hvis den ble valgt nå. Jeg håper at det kommer en vri bort fra det romantiske over i det tragiske, selv om jeg tviler på det. Tv-seerne i målgruppen er kanskje for tvangsmessig opptatt av at Hollywood-malen følges til å være åpne for en god historie med trist slutt?

Aftenpostens anmelder er mye mer begeistret over serien enn meg. Jeg må flire litt av anmelderen som noterer seg at Dickens-kjennere og andre litterater er kritiske til serien mens «vanlige seere» er veldig positive. Tja. Noen ganger har man faktisk et poeng eller to til tross for at man har lest sin Dickens og tatt en utdannelse i tillegg. At seere blir mer begeistret desto mindre Dickens de har lest, er vel neppe et tegn i seg selv på at serien holder høy kvalitet. Det handler nok like mye om at seerne derfor ikke har grunn til å ha for store forventninger – de vet jo ikke hvilket glitrende utgangspunkt BBC-folket har hatt å jobbe med. Men det er klart at det har noe å si om man kjenner Dickens eller ikke før man benker seg foran skjermen. Jeg håper bare at de såkalt vanlige seerne som lar seg begeistre over serien finner veien til Dickens i bokform etterpå. BBC er bra, Dickens er best.

Men BBC skal ha for det: Teknisk sett er det ikke mye å klage på her. Dickens-historiene kler sepia-toner, selv om bøkene er mye mer fargerike. Tidskoloritten er fantastisk. Åpningsscenen med lille Pip i tåken er skummelt lik åpningsscenen i boken og like illevarslende stemningsfull. Castingen er med ett viktig unntak veldig vellykket. Det er umulig å filmatisere Dickens uten å få god underholdning ut av det. Men det hjelper i mine øyne så lite når de har presset inn et komplisert og godt plott inn i tre skarve episoder og dermed mister mye av det som gjør Store forventninger til en så fantastisk god historie.

Det jeg savner mest er humoren. Man skulle ikke tro at Dickens var en så stor humorist når man ser serien. De karikerte figurene glimrer med sitt fravær, og det samme gjør de komiske dialogene. Det sier seg selv at man må kutte et sted når man skal presse en roman på fem hundre sider inn i tre episoder, og komedien er enklest å kutte fordi den ofte ikke er direkte knyttet til plottet. Likevel lurer jeg på om ikke det også avslører noe om vår tid, og hva moderne seere forbinder med kvalitet: Et dypt alvor, der latter regnes som litt vulgært. For eksempel er Pips svoger og farsfigur Joe Gargery en veldig komisk figur i boken. Joe er en enkel sjel, dummer seg ofte ut, men har en grenseløs generøsitet og kjærlighet til andre mennesker, og spesielt Pip. Han er dum men klok – den typen karakter som Dickens elsker fordi de lever gjennom hjertet istedenfor intellektet. Men på skjermen er alle ubehjelpelige trekk fjernet, og IQ-en hans er oppjustert med flere titalls poeng. Han er heller ikke komisk. Det er et interessant valg som jeg ikke klarer å se noen praktisk grunn for.

På en måte er det litt synd også, selv om jeg liker skjerm-Joe godt. Han har beholdt essensen av hva Joe skal være. Likevel: Pips svik mot Joe er fælt når Joe på skjermen konstaterer at Pip ikke klarer å se ham i øynene som en mann. Mye verre er det med Joe i boken som aldri anklager, bare unnskylder, og reiser stille og rolig hjem igjen med luen i hånden og knust hjerte. Store forventninger er i det hele tatt de knuste hjerters bok. Derfor blir det spennende å se om Dickens’ karakteristiske sentimentalitet får samme stemoderlige behandling som humoren i siste episode, hvor den hører naturlig hjemme. Hvis de kutter ut den også, er det strengt tatt ikke så mye Dickens igjen her.

Men hovedgrunnen til at jeg ikke er mer begeistret for det som likevel kunne ha vært en strålende tolkning av Store forventninger, er at de har ødelagt Estella. Og når de ødelegger Estella, rakner hele historien. Estella skal være en iskald skjønnhet som behandler Pip med en likegyldighet som svir. Den eneste grunnen han har til å tro at de kommer til å gifte seg når de blir voksne, er fordi han tror at Miss Havisham er velgjøreren hans og at hun vil gjøre Pip til en gentleman som er Estella verdig. Estella selv gir ham aldri noen slike forhåpninger, for hun vet at Miss Havisham har andre planer. Estella forsøker tvert imot å få Pip til å ta til fornuft og glemme henne. Det er derfor verden hans raser sammen når han oppdager at det er straffangen Magwitch som er velgjøreren hans, som belønning for hjelpen han fikk av Pip som barn. Miss Havishams plan med Pip har hele tiden vært å oppdra Estella til å knuse hjertet hans, som hevn for at Miss Havisham ble sviktet på bryllupsdagen. Estella er aldri forelsket i Pip. Hun er opplært til å være kald og følelsesløs, og det er akkurat det hun er. Hun beklager det for så vidt selv, men føler ikke noe mer av den grunn.

I denne tv-versjonen er den lille Estella akkurat så arrogant og ekkel som hun skal være. Vanessa Kirbys tolkning av den voksne Estella er derimot feil fra første stund. Hun mangler den oppsiktsvekkende kalde skjønnheten og karismaen til en kvinne som er oppdratt til å tiltrekke seg menn og knuse hjertene deres uten dårlig samvittighet. Istedet ser hun menneskelig og skjør ut, og virker helt betatt av den modellkjekke Pip med flott krøll i panneluggen. Denne Estellaen fremstår som et yndig og pent, men ganske ordinært pikebarn fra victoriatiden, ikke den uforstyrrelige og strålende femme fatale hun må være for å legge Pips liv i ruiner. Hun hevder at hun er følelsesløs og kald, men viser likevel et oppsiktsvekkende repertoar av følelsesladde ansiktsuttrykk og tårevåte øyne.

Hele poenget med historien forsvinner når man fra første stund får inntrykk av at Estella gjengjelder Pips følelser. Da står man igjen med en helt ordinær kjærlighetshistorie med en passende mengde forviklinger, og reduserer Store forventninger til enda et typisk kostymedrama fra 1800-tallet. Min indre feminist stønner oppgitt over at den beherskede og upåvirkelige Estella transformeres til en stereotyp kvinneskikkelse i tv-serien, og jeg forbanner populærkulturen for å være så kjedelig forutsigbar. Gjenkjennelighet trumfer særpreg, må vite. Hvis jeg ikke får grunn til å gråte av handlingen i siste episode, skal jeg gråte over akkurat det.

Da jeg leste boken tidligere i år var jeg ikke engang overbevist om at forholdet mellom Pip og Estella i det hele tatt er en kjærlighetshistorie, av grunner jeg går nærmere inn på her. Først og fremst er Store forventninger en dannelsesroman, og en ganske trist en. Forholdet mellom Pip og Joe og Pip og Magwitch er minst like viktig som forholdet mellom Pip og Estella. Jeg skulle ønske at serien var dobbelt så lang, sånn at det hadde vært plass til å gi utviklingen av disse to forholdene plassen de fortjener. Da kunne karakteren Biddy også ha vært med, den fattige jenta Pip vokser opp med og som leseren skulle ønske at han valgte foran Estella. Det er Biddy som egentlig er den klassiske heltinnen i Store forventninger, men Pip forstår det ikke før det er for sent. I stedet for å ha to kvinnelige motsetninger som skaper en passende ambivalens i Pip, har serien blandet Estellas jernharde trekk med Biddys milde vesen. Fysj og fy.

Men for å si noe positivt og veldig entusiastisk om serien: Gillian Anderson er aldeles strålende som Miss Havisham, om enn både yngre og galere enn jeg hadde forestilt meg. I boken er hun riktignok splitter pine gal, men mer eksentrisk gal enn nevrotisk gal. Anderson tolker henne med større sårbarhet, men jeg digger det. Miss Havisham er absolutt en karakter som tåler å utforskes kreativt av kvalifisert personell. Gillian Anderson har full kontroll og tilfører karakteren minst like mye som hun trekker fra. Igjen skulle jeg ønske at serien var lengre og grundigere, for det er en del samtaler mellom Pip og Miss Havisham jeg gjerne skulle ha sett Anderson tolke. Hun var fantastisk i «Bleak House» fra 2005, og hun er fantastisk her. Heretter må BBC alltid finne en plass til Gillian Anderson når de skal lage moderne moro av Dickens. Dessuten er det like herlig å se den aller kjæreste David Suchet, den fabelaktige Poirot, spille Mr Jaggers. Mr Jaggers er like pertentlig som Hercule Poirot, så Suchet har god trening i å rense neglene foran kamera.

Min konklusjon er at serien er god på veldig mange måter, men at det er en middelmådig tolkning av Dickens. Hvis du har falt for serien og ennå ikke har lest noe av Dickens, bør det være det første du gjør i det nye året. Dickens skrev underholdningsromaner av høy kvalitet, og Store forventninger regnes som en av hans beste. Ragnhild Eikli har oversatt den til norsk, og den dama vet virkelig hva hun gjør. En hel haug bokbloggere leste Store forventninger i januar i år, og du finner lenker til tolv andre blogginnlegg om boken i kommentarfeltet under dette innlegget. Jeg mener å huske at alle var mer eller mindre positive til boken, selv om de ikke er litterater. Tenk det! Enda mer kred til Dickens.

The Casual Vacancy

Etter å ha hatt eventyrlig suksess med Harry Potter-bøkene har J.K. Rowling i høst utgitt sin første roman for voksne. Jeg har ennå til gode å bli en helfrelst Harry Potter-fan, men med The Casual Vancancy var det endelig min tur til å bli fullstendig oppslukt av det J.K. Rowling kan trylle frem mellom to permer.

The Casual Vacancy har et stort persongalleri og et mildt sagt uforutsigbart plott. Men utgangspunktet for handlingen er enkelt nok. Den pittoreske lille landsbyen Pagford blir snudd på hodet når et av kommunestyremedlemmene dør uventet av en hjerneblødning. Barry Fairbrother har vært en stor forkjemper for at Pagford Parish skal beholde ansvaret for den fattige bydelen the Fields, i stedet for å overføre det til nabobyen Yarvil. Mange av Fields-beboerne lever på sosialhjelp, og Pagfords snobbete besteborgere mener det er en skam at fattige og vulgære unger skal gå på samme skole som deres egne veloppdragne og pyntelige barn. Dessuten ønsker de bedrestilte i Pagford å stenge dørene til distriktets metadonklinikk. De mener at rusbehandlingen er å kaste penger rett ut av vinduet, og at rusmisbrukerne heller bare kan slutte å ruse seg og få seg en jobb. Når Fairbrother dør endres hele maktbalansen i kampen om the Fields. Motstanderne hans vil bruke den ledige plassen i kommunestyret (the casual vacancy) til å sikre en som er på deres side. Barrys tilhengere og venner vil prøve å sikre plassen til en som kan videreføre hans arbeid. Aldri har distriktspolitikk vært mindre kjedelig.

Romanen innledes med noen vittige kapitler hvor nyheten om Barry Fairbrothers død sprer seg som ild i tørt gress i Pagford. Sensasjonslysten koker i folk og alle vil være den første til å fortelle om dødsfallet på en mest mulig dramatisk måte. Utad er de sørgmodige og alvorlige, utveksler passende fraser og rister på hodet. Innvendig er de som unger på julaften og fråtser i euforisk sladderglede over et dødsfall de slipper å sørge over selv. Spesielt de som nå kan begynne å tenke politisk strategi og egen vinning før Barrys kropp i det hele tatt har rukket å bli kald.

Ikke før har Rowling dratt leseren inn i dette slarvete og ondskapsfulle universet før hun retter blikket mot de som skal få kjenne de voksnes smålige prioriteringer på kroppen. De er smarte, men dumme. Erfarne, men naive. Modige og redde. De er tenåringer, og de er så gjennomført troverdige og sentrale for handlingen at det er naturlig å kalle dem romanens hovedpersoner.

Andrew Price har vokst opp med en voldelig far og en mor som alltid tar faren i forsvar. Andrew fantaserer om å ta livet av faren før faren tar livet av moren, og er håpløst forelsket i den nye jenta på skolen, Gaia Bawden. Gaia har blitt tvangsflyttet fra alle vennene sine i London fordi moren Kay har forelsket seg i en ny mann (som egentlig ikke vil ha henne) og har tatt datteren med seg på flyttelasset. Andrews bestevenn Fats Wall er skolens kuleste, larger-than-life, og mer intelligent enn han har godt av. Han ødelegger andres liv ut fra en jålete filosofisk forestilling om å leve autentisk og frigjøre seg fra hyklerske ideer om samvittighet og ansvar. Sukhvinder Jawanda er et av hans ofre, og hun kutter seg selv med barberblad om kveldene mens hun drømmer om selvmord. Men aller viktigst er Krystal Weedon, 16 år gammel fra the Fields, med en heroinavhengig mor og en lillebror på tre år som når som helst kan hentes av barnevernet.

Slaget i The Casual Vacancy står til syvende og sist om Krystal Weedon og familien hennes. Familien Weedon er white trash. Krystal gjør det dårlig på skolen (når hun i det hele tatt møter opp), er hissig, frekk og stor i kjeften: “She used ‛fucking’ interchangeably with ‛very’, and seemed to see no difference between them.” I virkeligheten må hun være mor for lillebroren Robbie fordi moren sjelden er i stand til å ta vare på ham. Og hun må være mor for moren Terri slik at hun ikke ruser seg, blir kastet ut av metadonprogrammet og barnevernet tar Robbie fra dem.

Romanens kanskje største prestasjon er at Rowling klarer å vise hvor komplisert et tilsynelatende åpenbart tilfelle som Weedon-saken i realiteten er. I et av kapitlene er sosialarbeider Kay Bawden hjemme hos familien Weedon fordi hun vet at moren ruser seg og det må tas noen endelige avgjørelser i saken. Den forrige sosialarbeideren har nøyd seg med å stikke innom annenhver uke bare for å sjekke at Robbie fortsatt er i live. Nå vil Kay gjøre det hun kan for å sikre Weedon-ungenes beste. Men hva er egentlig best for dem?

Krystal har vært som en mor for Robbie siden han ble født, og det er Krystal Robbie stoler på og klamrer seg fast til. I juridisk og biologisk forstand er det Terri som er moren hans. I realiteten er det Krystal, og Krystal har ikke gjort noe galt. Men hun risikerer likevel å bli straffet enda en gang for morens avhengighet ved å miste den hun elsker høyest. Og hvem vil egentlig ha Robbie foruten Terri og Krystal? Han går fortsatt i bleier, ligger etter i utviklingen på alle måter, og viser allerede seksuell adferd mot de andre ungene i barnehagen. Kay vet at ingen ønsker å adoptere Robbie. Folk vil adoptere babyer, ikke problembarn. Han kan flyttes i fosterhjem, men et varig hjem? Neppe. Uansett hvordan man vrir og vender på det, har Weedon-barna tapt. Barnevernet kan i beste fall redde stumpene av liv som havarerte før de fikk begynt. Krystal og Robbie har ingen fremtid.

The Casual Vacancy er – som tittelen lover – en politisk roman. Rowling har lært mye av både Jane Austen og Charles Dickens, og hun kombinerer elegant og vittig satire med grim, usensurert sosialrealisme når hun viser hvordan klasseskiller fungerer i praksis, og hvordan fattigdom reproduserer seg selv og sprer seg i et samfunn. Den Austen-inspirerte satiren appellerer til leserens intellekt og kritiske sans. Den Dickens-liknende sosialrealismen henvender seg til leserens følelser, og da først og fremst barmhjertigheten. En moderne variant av «Please sir, I want some more.»

Men kombinasjonen av de to bruker Rowling til å gjøre noe som jeg hittil aldri har opplevd med en satire: Hun vender den mot leseren. Man kan selvfølgelig føle seg truffet av en satire, og en virkelig god satire er vel helst den som er i stand til å treffe svake punkter hos alle lesere. Rowling vender den imidlertid mer direkte mot leseren ved å legge opp til at man skal gjøre de samme feilslutningene og åpenbare de samme fordommene som det de mest innsnevrede og fæleste karakterene gjør. Rowling legger opp til at leseren skal fordømme Terri Weedon. Det er Terri som tilsynelatende er roten til alt ondt her, fordi hun ikke klarer å holde seg rusfri. Som Pagfords besteborgere sier: «Det er jo bare å slutte». Men Terris historie kommer, etter hvert. Når leseren bare har fått lov til å trekke feil slutninger og sagt seg vel fornøyd med sin egen vurderingsevne. Men det finnes ingen enkle forklaringer her, alt er bare komplikasjoner og smerte. Det som presenteres som individets ansvar kan like gjerne handle om politisk og medmenneskelig svikt.

Likevel. The Casual Vacancy er mer enn den enkeltstående Weedon-saken. Familien Weedon er vel så mye et representativt eksempel på fattigdom og nød, og sammenliknes implisitt med de mange bedrestilte karakterene. Det mest slående var i mine øyne måten Rowling klarer å vise hvordan fattigdom ser ut i praksis, og hvor ute av stand mer privilegerte mennesker er til å forestille seg den. Her sett gjennom Pagfords ordfører Howard Mollisons øyne, innbitt motstander av the Fields og stor tilhenger av generell ansvarsfraskrivelse:

He often asked rhetorically why they could not have organized and made the place over – what was stopping the residents from pooling their meagre resources and buying a lawnmower between the lot of them? […] There was nothing, as far as Howard could see, to stop the Fielders growing fresh vegetables; nothing to stop them pulling themselves together as a community and tackling the dirt and the shabbiness; nothing to stop them cleaning themselves up and taking jobs; nothing at all. So Howard was forced to draw the conclusion that they were choosing, of their own free will, to live the way they lived, and that the estate’s air of slightly threatening degradation was nothing more than a physical manifestation of ignorance and indolence.

Howard Mollison vurderer the Fields ut fra en verden hvor man har ting. Man trenger ting, og så kjøper man dem. For eksempel en gressklipper. De privilegerte eier selv mange ting. De har tv, porselen, bokhyller, leker, bilder, mat, aviser, støvsuger, bil, vekslepenger, sengetøy, frukt og klesskift. Fulle boder og fulle loft. I the Fields har de derimot ingen penger og de eier ingenting. De sover på madrasser på gulvet. De har ingen tv, ingen bøker, ingen aviser eller magasiner. Robbies klær er for små og han har ingen leker tilpasset sin alder. Krystal husker første gangen hun satt i en bil og hvordan den luktet, og hun spiser en banan for første gang som sekstenåring. Familien Weedon har ikke engang håndsåpe på badet.

Når Howard Mollison forestiller seg hvordan det er å bo i the Fields, forestiller han seg at han tar med seg alt han har minus jobb og flytter inn i et shabby nabolag. Et sted og et liv man kan bygge opp fra scratch. Derfor forstår han heller ikke at det koster penger å kunne bry seg om fasade, enten det er fasaden på huset eller ens eget liv. At det koster penger å spandere på seg verdighet overfor omverdenen, og at det åpenbare forfallet i the Fields skyldes at få kan ta seg råd til å tenke på hva naboene eller andre måtte mene. At det er det fattigdom faktisk innebærer.

Til tross for at Howard Mollison ikke forstår dette, er det langt på vei han som skal avgjøre hva som skjer med den fattige bydelen. Fattige engasjerer seg da som regel heller ikke politisk, for det er enda et privilegium reservert for de bedrestilte som har tilstrekkelig med kontakter, innflytelse, tid og kunnskap å bruke på å forme samfunnet, og ikke må sette alle krefter inn på å komme seg gjennom dagene.

Tematikken blir enda mer interessant i kontrasten mellom tenåringene Fats Wall og Krystal Weedon/Sukhvinder Jawanda. Fats Wall er en privilegert middelklassegutt med alle fordeler. Han er smart og skoleflink nok til å beherske livet som sekstenåring i en slik grad at alt kjeder ham. Han befinner seg tilstrekkelig høyt oppe på behovspyramiden til å kunne utvikle sin egen livsfilosofi og iscenesette seg selv som menneske i verden. Fats Wall kan tillate seg å mobbe Sukhvinder Jawanda bare fordi han har muligheten til det. Han vet akkurat hvilke kommentarer som sårer, og Sukhvinder klarer ikke å forsvare seg eller slå tilbake. Han kan romantisere fattigdom og vold, og ligge med Krystal Weedon bare fordi tiden er moden for å finne ut hvordan sex er og fordi han er nysgjerrig på hvordan “det virkelige livet” i slummen egentlig ser ut.

For Fats Wall er livet et prosjekt han selv kan definere, og han bestemmer alt selv. Han forsøker å frigjøre seg fra språket fordi språket er måten privilegerte mennesker behersker samfunnet og livet på. Men språket er kjekt å ha mot Sukhvinder, som er dyslektiker, og Krystal, som ikke engang klarer å lese avisen. Mot foreldrene, som han gjerne sårer brutalt for å markere sin egen “autentisitet”. Fats vil svært gjerne leve autentisk, men han gjør det ved å boltre seg i alle fordelene han har fått så langt i livet og bruke dem mot de som har vært mindre heldige. Han kjeder seg dypt med alle sine privilegier, og tar det meste for gitt. Han kan ødelegge andre menneskers liv uten å forstå eller måtte ta innover seg at det er akkurat det han gjør.

Jeg trodde lenge at Fats Wall var J.K. Rowlings måte å etablere den rike, hvite mannens overlegenhet på – for det var slik det virket fra første stund. Hvordan selv en sekstenårig gutt kan herske over andre mennesker på, enten det handler om klasse, kjønn, etnisitet eller intelligens. Jeg tok feil. Fats Wall er Rowlings måte å vise at dårlig samvittighet, skyldfølelse og skam er sosiale følelser som ikke bare er der for å beskytte andre mennesker mot egen egoisme, men at de også forhindrer en fra å begå handlinger som kan ødelegge ens eget liv. Man kommer ikke unna sin egen menneskelighet og sårbarhet uansett hvor man kommer fra, og noen skjebner er hardere enn andre. Spesielt hvis man er en av J.K. Rowlings karakterer og hun har bestemt seg for å knuse deg under hælen som et ynkelig lite insekt.

Jeg kunne ha skrevet dobbelt så langt om The Casual Vacancy, men stopper her. Som tidligere nevnt har romanen et usedvanlig rikt persongalleri og derfor også et totalt uforutsigbart plott. Jeg har sagt en del om tematikken, men latt plottet og de fleste karakterene ligge urørt. Plottet bør oppleves, og er dessuten for komplisert til at jeg hadde klart å avsløre det uten å forstue hjernen i forsøket. Det går bare ikke an å gjette seg til hvor Rowling vil hen med historien, med så mange karakterer hvis skjebner og handlinger griper inn i hverandre. Men sørgelig, det er det. Underholdende og sørgelig. Jeg kommer aldri til å kunne høre Rihannas “Umbrella” igjen uten å grine. Good girl gone bad. Selv ikke Dickens kunne ha skrevet en mer dickensk slutt. Etter at jeg hadde lest boken ferdig måtte jeg ut og gå i regnet. Lenge. Uten paraply. Karakterene slapp ikke taket. Jeg vet ikke om jeg ville at de skulle gjøre det heller. Det eneste jeg ønsket meg da jeg kom hjem igjen, var at en ny roman av J.K. Rowling lå og ventet på meg. Jeg håper at dama kan skrive voksenromaner like fort som Harry Potter-bøker. I mellomtiden venter jeg i spenning.

Store forventninger

«Det er ikke vanskelig å forestille seg en Dickens som trollbinder en forsamling rundt et leirbål. Han har også en gudbenådet evne til å skape minneverdige skikkelser, bl. a. fordi han så ofte fremstiller dem med en superb blanding av komikk, ironi og dyp hengivenhet. Dertil kommer at han er en samtidskronikør av en slik art at en moderne leser kan få fornemmelsen av at 1800-tallets England mer var Dickens’ verk enn en historisk realitet, eller at det oppstod i kjølvannet av bøkene hans.» – Henning Hagerup i innledningen til Store forventninger.

Charles Dickens’ roman Store forventninger var lesesirkelbok i januar, men jeg klarte ikke å lese den ferdig tidsnok. Dermed ble den tatt frem sporadisk mellom andre bøker, og til slutt ferdiglest etter skippertaksmetoden. Jeg likte boken, det var ikke det. Men i midtpartiet ble Pip så egoistisk, Miss Havisham så ondskapsfull og Estella så kald at jeg hadde vanskeligheter med å oppholde meg i boken lenge av gangen, og oppsøkte istedet mer oppbyggelige bøker for å unngå litterært tungsinn. Det ble atskillig lettere å lese så fort den karakteristiske dickenske sentimentaliteten slo til med full kraft mot slutten av boken, og det skulle angres, gråtes og tilgis i stor skala.

Men, altså. Store forventninger.

Pip er foreldreløs og bor sammen med sin langt eldre søster og hennes mann Joe. Søsteren er en furie, Joe snill som dagen er lang. I bokens første kapittel blir Pip skremt til å hjelpe en rømt straffange med å skaffe mat og en fil han kan fjerne fotlenken med. Møtet med den skremmende fangen hjemsøker Pip i lang tid etterpå. Men han får andre ting å tenke på når distriktets mest eksentriske kvinne, Miss Havisham, sender bud på Pip. Hun vil betale ham for å komme på regelmessig besøk i gravkammeret av et hus hun bor i. Miss Havishams liv stoppet opp da hun ble vraket på bryllupsdagen i sin ungdom. Hun går fortsatt i brudekjolen, og har stoppet alle husets klokker på det tidspunktet da hun fikk vite at brudgommen ikke ville dukke opp. Hun holder ikke styr på dagene, og ser aldri dagslys. Miss Havisham har ikke så mye å by på annet enn vakre Estella, den kalde og hånlige adoptivdatteren sin. Pip forelsker seg dypt og inderlig, og Estella blir heretter punktet som hele Pips liv dreier seg rundt. Så mye, faktisk, at han glemmer formaningen han har fått gjennom hele barndommen: Å vise takknemlighet overfor de som har tatt hånd om ham.

Pips eneste drøm er nå å bli en ordentlig gentleman, slik at han kan bli en verdig mann i Estellas øyne. En dag går deler av drømmen i oppfyllelse. En advokat fra London dukker opp for å fortelle Pip at en hemmelig velgjører ønsker å gjøre ham til en gentleman. Pip må flytte til London for å få en skikkelig utdannelse, og han forlater villig og gjerne lærlingkontrakten i Joes smie til fordel for sine Store Forventninger. Endelig er drømmen om Estella innen rekkevidde.

Det er mye å si om Store forventninger, men med tanke på at boken har vært så til de grader populær siden utgivelsen i 1860-61, regner jeg med at det meste allerede er blitt sagt. For min del var høydepunktet med boken kombinasjonen av humor og sentimentalitet, og måten dette utspilles på gjennom karakterene. Noen av karakterene er både humoristiske og sentimentale figurer (blant annet Joe og Magwitch), andre er rene karikaturer. Men selv de komiske figurene er spill levende under den karikerte overflaten, og representerer enten forbilledlige menneskelige egenskaper eller tilsvarende dårlige. I likhet med de andre Dickens-romanene jeg har lest, spesielt Dombey and Son, er det disse bifigurene som står for mye av humoren i boken. Her heter de Mr. Pumblechook, Mr. Wemmick, Mr. Jaggers og Mr. Wopsle – bare for å nevne noen. Dickens skaper snodige karakterer som han deretter plasserer i situasjoner hvor særegenhetene deres får fritt spillerom. Som i denne pubscenen fra Pips barndom, hvor snille og trauste Joe viser sin ubehjelpelige konversasjonskunst og blir «reddet» av Shakespeare-entusiasten og klokkeren Mr. Wopsle:

Den fremmede kastet et nytt blikk på meg – fremdeles knep han det ene øyet igjen, som om han siktet på meg med sin usynlige pistol – og sa: «Han er visst en dugelig pode, han der. Hva er det dere kaller’n?»

«Pip,» sa Joe.

«Er Pip døpenavnet?»

«Nei, ikke døpenavnet akkurat.»

«Men etternavnet er kanskje Pip?»

«Nei,» sa Joe, «det er et slags oppnavn han gav seg sjøl da’n var liten, og som vi bruker på’n.»

«Sønnen deres?»

«Tja,» sa Joe ettertenksomt – det var selvfølgelig slett ikke nødvendig å tenke over saken, men det var liksom det som var omgangsformen på Three Jolly Bargemen; her skulle alt tenkes vel igjennom mens man smattet på pipen. «Nja – nei. Nei, han er’ke akkurat det.»

«En nevø?» sa den fremmede.

«Tja,» sa Joe, og på nytt la han ansiktet i dypsindige folder, «han er’ke – nei, jeg skal’ke lure deg, han er ikke – nevøen min heller.»

«Hva i helsike er han da?» spurte den fremmede, hvilket jeg syntes var en unødig voldsom spørsmålsform.

Mr. Wopsle gav nå sitt besyv med, som en som visste alt om familieforhold, og som i egenskap av sin profesjon hadde god greie på hvilke kvinnelige slektninger en mann ikke kan gifte seg med, og han forklarte nå forholdet mellom Joe og meg. Nå som han først var i gang, så Mr. Wopsle sitt snitt til å runde av med et fryktinngytende, snerrende utdrag fra Kong Richard III‘s liv og død, og han syntes åpenbart at han hadde rettferdiggjort utbruddet da han la til – ‘som poeten sier’.

Snodige karakterer, overraskende dialoger, pussige situasjoner – dette er det jeg liker aller best med Dickens. Det skyver som regel det mer forutsigbare hovedplottet litt ut i skyggen. Den frodige fantasien skaper en helt egen nysgjerrighet til boken, for han kan virkelig finne på hva som helst, og alt beskrives med like sterk innlevelse. I bokens etterord skriver John Irving at Dickens’ viktigste prosjekt er å røre leseren til latter og gråt, han er ikke en forfatter som forsøker å appellere til intellektet. Samtidig presenterer han en overbevisende forsvarstale for de sentimentale trekkene ved Dickens, de trekkene som vanligvis brukes mot ham:

«For en moderne leser er det altfor ofte slik at når en forfatter er på grensen til å bli sentimental, har han allerede gått over streken. Men som forfatter er det feigt å være så redd for sentimentalitet at man helt og holdent styrer utenom. Det er typisk – og unnskyldelig – for forfatterspirer at de unngår kliss ved ganske enkelt å nekte å skrive om mennesker, eller ved å nekte å plassere sine personer i sterkt følelsesladede situasjoner. En novelle som handler om en fire-retters middag sett fra gaffelens synsvinkel, kan aldri bli sentimental; det kan på den annen side tenkes at den ikke gjør særlig inntrykk på oss, heller. Dickens beveget seg med velberådd hu på kanten av det sentimentale.»

I motsetning til andre moderne lesere, er Dickens’ sentimentalitet en av grunnene til at jeg liker bøkene hans så godt. Han fornekter seg ikke, og skildrer skamløst de mest tåredryppende scener med en slik overbevisende innlevelse at jeg blir betatt. Og rørt. Hvis jeg har forstått Dickens rett, er det gjennom hjertet de store forandringer skjer, ikke hodet. Men intellektet fikk da noe å bryne seg på, det også. Spesielt i den meget spesielle karakteren Miss Havisham, det personifiserte Brustne Hjerte. Bitter, hatefull, hevngjerrig. Hun er avskyelig og herlig på en og samme tid. Det var likevel betydningen Estella får for Pip som interesserte meg mest. Gjennom hele boken kaller han det kjærlighet. Jeg er i tvil. Store forventninger er en oppvekstroman og en dannelsesroman, og for Pip er det ingenting som preger både oppvekst og dannelse så sterkt som Estella. Med jevne mellomrom leser jeg bøker som minner meg om Virginia Woolfs påstand fra det feministiske essayet Et eget rom:

“Women have served all these centuries as looking-glasses possessing the magic and delicious power of reflecting the figure of man at twice its natural size. […] If she begins to tell the truth, the figure in the looking-glass shrinks; his fitness for life is diminished.”

Pips møte med Estella mener jeg hører hjemme i denne kategorien. Estella speiler Pip nådeløst og uten formildende trekk, og Pip liker ikke det han ser. Han oppdager plutselig at han er fattig, tarvelig og uskolert, med stygge klær. Pips barndom er ikke den lykkeligste man kan tenke seg, med en hissig og lunefull søster og fattigslige omgivelser (uten Store Forventninger). Det interessante er at dette egentlig er nok for Pip. Han har en fremtid med sin beste venn Joe, og (underforstått) med den like fattige jenta Biddy. Når han blir gammel nok skal han arbeide som lærling i Joes smie, og dette er noe begge gleder seg til. Enter Estella, opplært av den hevngjerrige Miss Havisham til å være kald og hovmodig, og til å gjøre gutter og menn ulykkelige i sin beundring av en uoppnåelig vakker kvinne. Den unge Pip biter på kroken, og oppdager plutselig hvor utilstrekkelig han er i forhold til den skjønne Estella. Han skammer seg over seg selv. Og han skammer seg over Joe.

«Noe av det sørgeligste som kan skje, er at man begynner å skamme seg over sitt eget hjem. Det kan godt være at det er forferdelig utakknemlig, og at straffen for å gjøre noe slikt er rettferdig og velfortjent, men at det er sørgelig, det kan jeg bekrefte.»

Pip forklarer sin egen skam og Estellas voldsomme makt over selvbildet hans som kjærlighet. I lys av Virginia Woolfs sitat anser jeg det som mer sannsynlig at hans besettende ønske om å bli bra nok for Estella snarere handler om et behov for å reparere skaden hun har påført egoet hans. Etter møtet med Estella er det ren overflate som teller: status, penger, utdannelse og en gentlemans verdighet. Vennskap, lojalitet og oppriktig kjærlighet vender Pip ryggen til når han setter kursen mot London, og det er først når livet har overkjørt ham fullstendig at han er i stand til å se hva han har tatt for gitt. Frem til da jakter han på Estella i håp om å reparere skadene. Han elsker ikke Estella; han trenger bekreftelse på at han er god nok for henne. En vesentlig forskjell.

«Aldri opplevde jeg så mye som en times glede i hennes selskap, men ikke desto mindre kvernet alle mine tanker om hvor lykkelig jeg ville bli dersom jeg kunne være sammen med henne livet ut.»

Selvbedrag og illusjoner. Når den hemmelige velgjøreren avslører seg for Pip, begynner forandringen han må gjennom for å kunne skille det viktige fra det uvesentlige. Hvis Pip noen gang virkelig elsker Estella, er det nå det skjer. Om ikke helt og holdent for hennes egen del, så i det minste fordi deres liv og skjebne har vært forbundet siden de var barn. Pip blir ulykkelig men klok når Dickens kliner til med sentimentale innsikter og forsoninger. Det er ingen store forventninger igjen på slutten, men det er nok til det beste.

Nå er slutten på Store forventninger et tema for diskusjon i seg selv. Dickens forandret nemlig på den originale slutten fordi den var for lite lykkelig. For de som har lest boken, men ikke den opprinnelige slutten, finner du den her. I den opprinnelige slutten møtes Pip og Estella igjen mange år senere og Estella er på sitt andre ekteskap. I den nye versjonen møtes de derimot igjen i siste kapittel, og forsones med hverandre. De går hånd i hånd ut av handlingen, og det er åpning for at det blir de to likevel. Den originale slutten er i dag generelt ansett for å være bedre enn den nye, lykkeligere slutten, fordi den opprinnelige er mer realistisk. Men John Irving har (selvfølgelig) et meget godt poeng i sakens anledning, når han påstår at endringen var til det beste. En mer sentimental slutt, utvilsomt, men som han påpeker: Dickens er sentimental, og han skrev aldri realistiske romaner. Det blir helt feil å skulle avslutte en urealistisk roman på en realistisk måte, en måte som ikke passer med Dickens’ øvrige modus operandi. At Estella skulle gifte seg med en landsens lege etter mange års forferdelig ekteskap synes jeg dessuten er lite sannsynlig når hun har en formue å leve av. Enten Pip eller ingen, mener nå jeg. Leve romantikken!

Selv om jeg likte Store forventninger godt, har jeg på følelsen av at jeg fortsatt har til gode de beste romanene av Dickens. De jeg tror jeg kan like enda bedre er Bleak House, The Pickwick Papers, The Old Curiosity Shop og David Copperfield. De to første står på agendaen senere i år, men det spørs hva jeg rekker. For å trekke frem Irving igjen, og avslutte der, er det nemlig noe ved Dickens som gjør at det tar tid å komme gjennom mursteinene hans:

«Det er et håpløst foretagende å skumlese Dickens; man går glipp av så mye at man ikke skjønner noen ting. Han sørget for at hver eneste setning skulle være lettlest fordi han ville at hver eneste setning skulle bli lest.»

Lite oppløftende nyheter for de som foretrekker fiffig leseteknikk. Men du bør lese Dickens. Ikke la deg skremme av klassikerstempelet, lengden på bøkene eller språket. Ragnhild Eiklis norske oversettelse av Store forventninger er glimrende og gjennomarbeidet, og flyter så godt at boken gjerne kan leses på norsk. Det går nok litt raskere. Hennes norske oversettelse av Bleak House kommer senere i år, og den trumfer originalen for min del. Jeg gleder meg.

Januarstatistikk

Januar har gått unna i et forrykende tempo, og jeg har gjort mitt beste for å lese like fort. Kalde vintermåneder foran peisen er som skapt for å fordype seg i en bok, og jeg har hatt flere lesestunder enn jeg ellers pleier å ha tålmodighet til. Min årelange plan om å bruke søndagen til å lese er endelig blitt en realitet. Nå når kattene igjen er fulltallige i heimen har jeg dessuten en fin unnskyldning til å tilbringe mye tid i sofaen, for ellers fryser vel de stakkars små pelskledde ihjel? Mesteparten av æren for min nye tålmodighet er det imidlertid visse forfattere som skal ha. De fleste vil være enige med meg i at det er langt bedre å lese velskrevne bøker av intelligente forfattere, enn middelmådige bøker av merkelige forfattere. Dagens visdomsord.

Dette har jeg lest i januar:

  • Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri 
  • P. D. James’ Death Comes to Pemberley 
  • Inger Hagerups Videre (påbegynt)
  • Charles Dickens’ Store forventninger (påbegynt)

Jeg byttet ut Shakespeares Macbeth med Hagerups diktsamling, siden lyrikkmålet er viktigere for meg å prioritere i år enn skuespillmålet. Ellers har jeg lest det jeg planla første januar, om enn ikke blitt helt ferdig, selvsagt. Fire bokinnlegg er skrevet, så jeg ligger et bittelite skritt foran skjema. Klapp på skulderen.

Hva synes jeg?

Tom Wolfes roman var det absolutte høydepunktet. Forfengelighetens fyrverkeri var ikke lettlest, men den var så intelligent, velskrevet og morsom at tyngden aldri ble frustrerende. Etterpå har jeg tatt meg i nesten daglig å tenke på en av Wolfes utallige smarte observasjoner og finurlige formuleringer, og jeg mistenker mannen for å ha endret mitt verdensbilde i en ikke ubetydelig grad.  P. D. James’ kriminalroman basert på Jane Austens Pride and Prejudice bød på en lykkelig gjenforening med karakterene i en av mine favorittklassikere. Jeg lot meg imponere over James’ behandling av Austens roman, og ikke minst over at hun faktisk klarer den nesten umulige oppgaven det er å skulle gjenskape Elizabeth Bennet (nå Mrs Darcy) og Mr Darcy, Jane og Mr Bingley, Mr Wickham og Lady Catherine de Bourgh som autentiske Austen-karakterer. En veldig god roman jeg nikoste meg med. Inger Hagerups tredje diktsamling var mye bedre enn den jeg leste rett før jul, men jeg merker at jeg nå har lest meg mett på diktene hennes i denne omgang. Neste måned skal jeg lese en lyriker jeg aldri har lest noe av før.

I alt tolv bokbloggere skrev om Charles Dickens’ Store forventninger i går i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker, den samlede listen over lenker til omtaler finner du her. Det var morsomt med så mange deltakere, og mange interessante og fine innlegg å lese. Isabella vant månedens bokpremie, og Victor Hugos The Hunchback of Notre Dame er på vei i posten. Jeg var forsinket på grunn av sykdom, og har ikke rukket å lese mer enn en fjerdedel av boken ennå. Men boken fenger som bare det, og er en kjempefin start på Dickens-året 2012. Det er en fornøyelse jeg føler for å gjenta med Pickwick-klubben og Bleak House senere i år.

Etter å ha lest James’ og Dickens’ bøker med handling lagt til England på 1800-tallet, har jeg oppdaget hvor mye jeg har nedprioritert slike bøker de siste årene, og hvor mye jeg har savnet det. Før denne måneden hadde jeg faktisk ikke lest noen bøker fra England i gode, gamle dager etter at jeg begynte å blogge i mai 2010. Jeg føler meg ofte mer hjemme i bøker hvor a coach and six er et adelsmerke, og karakterer er very much obliged, gir sine evinnelige compliments, og lar seg ryste av alt inappropriate, enn jeg gjør i moderne romanunivers. Sånn kan det gå når man bruker store deler av studiepoengene på å fordype seg i eldre engelsk litteratur. Mer Dickens har jeg allerede tenkt å lese i år, men det spørs bare om ikke jeg må prøve å finne tid til Jane Austen, Elizabeth Gaskell, Henry Fielding og/eller en Brontë-søster eller to også.

Alt i alt ble januar en fin påminnelse om at jeg i fjor prioriterte relativt nye norske romaner mye mer enn jeg egentlig har interesse av, norsk krim unntatt. I år blir det forhåpentligvis litt mindre norsk, og mye mer litteratur fra det store utland. Engelskspråklige bøker er førstevalget, men jeg leser gjerne flere franske og tyske bøker, og bøker fra mer eksotiske land. Oversatt, selvfølgelig, jeg har fortsatt ingen planer om å lære meg koreansk eller punjabi.

Status lesemål:

Jeg ligger foreløpig dårlig an med målet om å lese 52 bøker på 52 uker, men slik må det bli når to av fire bøker så langt i år har vært mursteiner. Jeg ligger derimot suverent godt an når det gjelder målet om å lese ti bøker kjøpt før 2009, og hente annenhver bok fra 1001-listen. To av fire på begge punkter er en strålende start. Jeg er også i gang med målet om å lese tre Dickens-romaner i år, og har lest den første av tolv lyrikere. Sakprosa, skuespill og noveller er blitt nedprioritert, men jeg kommer sterkere tilbake en annen måned.

Lesesirkel avstemning:

Dere har stemt fram hvilken lesesirkelbok vi skal lese om ett år, og den soleklare vinneren ble Haruki Murakamis Kafka på stranden som fikk hele 70% av stemmene. Nå har jeg lagt ut tre nye kandidater dere kan stemme på i februar, alle tre er skrevet av kvinnelige forfattere på fransk og er relativt nye utgivelser (i 1001-sammenheng riktignok). Dere kan melde dere på Murakami-boken så fort jeg har somlet meg til å oppdatere deltakerlisten øverst i arkfanen. Stem, godtfolk, stem! (Enten dere skal være med å lese eller ikke.)

En bokshopoholikers bekjennelser:

Dette målet må nesten få sin egen overskrift, for vi er utallige bokbloggere som planlegger å skjerpe inn bokkjøppraksisen betraktelig i år. Målet mitt er å kjøpe kun to bøker pr måned, anmeldereksemplarer og gaver ikke medregnet (fordi stikkordet er kjøpt), men jeg hadde bestemt meg for ikke å skaffe meg en eneste bok i januar.

Under over alle under: Jeg klarte det!! Jeg klarte å motstå salg i Bokklubbene, tilbud på John Irving-pocket i bokhandelen, min stadig voksende ønskeliste, og en telefonselger fra Tanums bokklubber som ville lede meg bort fra den smale sti med alskens gratis fristelser. Jeg takket faktisk høflig nei før hun rakk å komme nærmere inn på hva jeg kunne velge mellom. Det kaller jeg selvinnsikt!

Meeeen… Hvor lenge var Adam i paradis? Forrige uke var det slutt på disiplinen. Nå venter jeg på anmeldereksemplarer fra både Schibsted og Samlaget (fortsatt ikke kjøp, men det gjør jo ikke leselisten noe kortere av den grunn), og Bokklubbene fikk endelig has på meg ved hjelp av et gavekort som måtte brukes innen i dag. Man kaster jo ikke penger ut av vinduet, sant? Derfor skriver jeg følgende oversikt over månedens nyanskaffelser med andakt, for det blir nok lenge til den blir så oversiktlig og nett igjen.

  • Candace Bushnells Sex in the City (julegave som måtte byttes)

Det var min litterære januar. Bokarrangementer ble det dårlig med, bortsett fra det nå obligatoriske book crossing-møtet. Men allerede denne uken slår jeg til med hele to litterære arrangementer, og det blir to neste uke også. Mer om det i morgendagens innlegg, der februar skal planlegges.

Hvordan har deres januar vært på bokfronten?