Merkelapp: Tidsskriftet Biblioteket

Barnebøker om sorg

Siden jeg ikke har barn selv, leser jeg barnebøker bare en sjelden gang. Da går det som regel i nostalgisk gjenlesning av mine egne barndomsfavoritter, og nyere barnelitteratur kjenner jeg bare på navnet. Men i forrige nummer av Tidsskriftet Biblioteket gjorde jeg et unntak og skrev om nyere barnebøker med alvorlige temaer. Blant dem var Alf Kjetil Walgermos Mor og far i himmelen (2009) og Gaute Heivolls Himmelen bak huset (2008). I begge bøkene er hovedpersonen et barn som har mistet en eller begge foreldrene. Den ene handler om et barns sorg, den andre om å gå videre etter at den første sorgen har lagt seg. Her er et utdrag fra artikkelen «Barnebøker fra livets skyggeside».

Mor og far i himmelen

«På morgonen mista vi mamma. Det var det mormor sa, at vi mista henne. Vi mista henne mens eg sov. Mens eg drøymde om Ole Brumm. Morfar stoppa i butikken då vi gjekk. Eg fekk ein stor sjokolade. No skal du bu hjå meg og mormor, sa han. Vi skal få det så fint. Vi snakka ikkje om pappa før kveldsmat. Vi hadde mista pappa også. Det var han vi hadde mista først.”

Maria har mistet begge foreldrene sine i en bilulykke og må flytte inn sammen med mormor og morfar. Hun strever med å finne meningen med at foreldrene er borte, og føler både sorg, skyldfølelse, tvil og sinne. Boken er skrevet i førsteperson, og har et dagbokaktig preg. Her får vi innblikk i et sørgende barns innerste tanker og følelser.

Mor og far i himmelen er eksplisitt forankret i kristen tro og livssyn. Bokens første linje er: “Gud. I dag gjekk eg på skulen igjen». Og Gud er nettopp den Maria skriver til, og den hun retter alle sine spørsmål til. Alt det Maria har lært om Gud får hun nemlig ikke til å henge sammen med at hun har mistet begge foreldrene, og at bestevennen Jens har mistet sin mor.

“Mamma tok meg ofte med til kyrkja. Til huset ditt. Der lærte eg å be til deg. Der lærte eg at du høyrer alle bøner. Men viss du høyrer alle bøner, kvifor måtte mamma og pappa døy? Kvifor lèt du det vonde skje? […] I fjor døydde mora til Jens. Ho fekk kreft og døydde raskt. Alle sa at det var meiningslaust. Ikkje eingong presten sa at det var ei meining med det. Meinte du noko med det, Gud? Kunne du ikkje hatt ein engel på vakt? Har du ikkje kontroll?”

Maria har mange spørsmål, og hun finner ingen endelige svar. Likevel går livet hennes sakte men sikkert videre, og hun tenker etter hvert oftere på andre ting enn foreldrene som er borte. Maria er en liten jente som både skal håndtere en voldsom sorg og en stor omveltning i livssituasjon. Men i boken er det først og fremst behovet for å finne mening, å forstå det som har skjedd, som er viktig. Maria strever hardt med de grunnleggende spørsmål i religionen sin. På mange måter prøver hun å forstå de samme spørsmålene som også voksne funderer på hele livet. Men for Maria er det helt avgjørende å finne svaret på hvorfor Gud har tatt foreldrene hennes fra henne. Ellers er det ingenting som henger sammen. Til slutt finner hun imidlertid mye trøst i å tenke på mor og far som engler i himmelen.

Mor og far i himmelen er en vakker og hudløs bok om et barns sorg. Maria er en svært troverdig karakter, og hun stiller kloke og gode spørsmål til det hun opplever. Og det er ved å undre seg over ting at hun bearbeider sorgen sin og klarer å gå videre. Maria – og boken – stiller flere spørsmål enn den besvarer, og det kan forhåpentligvis minne voksne om at det ikke er alt de heller kan svare på. Ord strekker ikke til i møtet med livets aller viktigste spørsmål. I slutten av boken får Maria en dagbok i julegave av Jens. Hun kaller den ‘Mor og far i himmelen’. Og det er slik boken er; en slags dagbok for Maria hvor alle hennes tanker om livet og døden får plass.

Mor og far i himmelen er illustrert av Øyvind Torseter og er beregnet på barn i aldersgruppen 8-12 år.

Himmelen bak huset

I Himmelen bak huset finner vi en liknende tematikk. Jon har mistet moren sin i kreft. Hver kveld når han har lagt seg, kommer hun likevel inn for å si god natt. Da kan Jon sove. Men en kveld kommer hun ikke, og da blir det umulig for Jon å sovne. Soverommet blir truende og farlig med skygger som danser over veggene og klær som kommer ut av klesskapet. Faren får en idé om å binde en rød tråd rundt stortåen sin slik at Jon kan dra i tråden hvis han blir redd. Midt på natten våkner Jon og drar i tråden, men ingenting skjer. Han står opp for å følge etter tråden, og den fører ham ikke inn på farens soverom. Den fører ut ytterdøren og inn i skogen bak huset.

Den natten treffer han moren igjen, i lekehytten bak huset. Faren er der også, og de er en gjenforent og glad familie. Møtet har funnet sted i Jons drøm, men for ham er møtet virkelig. Neste natt sovner han med den røde tråden i hånden, og denne gangen er tråden festet i dørhåndtaket på lekehytten, der moren bor. Nå kan Jon sovne, mens han ligger og venter på at moren skal komme inn i huset for å si god natt.

Himmelen bak huset er ikke en bok som tar opp sorgen over å miste en forelder, for det har gått en stund siden moren døde. Boken tar snarere opp savnet etter moren, og Jons forsøk på å finne en måte å holde fast i moren nå når hun er i ferd med å forsvinne for ham. Fra et voksent perspektiv er det nærliggende å tenke at Jon allerede har mistet moren én gang. Nå er det viktig for ham ikke å miste minnet om henne også. Når hun plutselig ikke kommer inn på rommet hans for å si god natt lenger, er dette et tegn på at Jon har lagt bak seg en viktig del av sorgprosessen. Men han trenger fortsatt å føle en tilknytning til henne, å forestille seg at hun er i nærheten selv om hun ikke lenger bor sammen med ham og faren. I drømmen oppdager han at moren riktignok er i himmelen, men at himmelen befinner seg bak huset der han leker hele dagen. Fra lekehytten har hun til og med utsikt til soverommet hans. Moren er ikke borte, hun er i nærheten.

I bokens illustrasjoner får vi flere ganger se samme situasjon fra to perspektiver. Når Jon står i ytterdøra med den røde tråden i hånden viser den første illustrasjonen ryggen hans, og leseren ser ut i mørket sammen med ham. På neste bilde ser vi ham forfra, fra utenfor døren. Fortellerstemmen rommer noe av den samme dobbeltheten. Historien er fortalt i førsteperson, men likevel er den ikke fortalt fra et rendyrket barneperspektiv. Fortellerstemmen er for klok og moden til at den kan tilhøre en liten gutt. Dette gir teksten en interessant spenning, og skaper både nærhet til Jons tanker og følelser, og en distanse som fremhever bokens fantasifulle elementer. Vi blir kjent med Jon, men det er først og fremst historien om Jon og hvordan han finner sin måte å forsone seg med savnet av moren på.

Himmelen bak huset er illustrert av Øyvind Lauvdal, og er beregnet på barn i aldersgruppen 6-13 år.

Hva bør barn få lese?

I artikkelen skrev jeg dessuten litt om hva jeg generelt synes om barnebøker med mer alvorlige temaer, og voksne som stiller seg skeptisk til bøkene i kjølvannet av slike utgivelser. En ting jeg har lagt merke til når barnebøker diskuteres, er nemlig at mange voksne har klare formeninger om at barn helst bør forskånes fra å lese om alt som er vondt og vanskelig, og at barnebøker bare bør være positive, trygge, beroligende og pedagogiske. Etter slike debatter sitter jeg igjen med en litt ekkel bismak, fordi jeg får inntrykk av at mange voksne tenker på barndom som en per definisjon lykkelig tid, hvor barn bør få slippe å forholde seg til alt som er vanskelig i livet. Jeg opplever dette som en implisitt fornektelse av at mange mennesker opplever smerte og sorg allerede tidlig i livet, og at det er like normalt som å ha en bekymringsløs barndom. Ikke minst tror jeg man gjør barn en bjørnetjeneste ved å fremstille livet så skjevt.  Etter min mening er det ikke tematikken som burde avgjøre, men på hvilken måte den behandles.

Og vi trenger barnebøker som gjenspeiler virkeligheten, ikke voksnes barndomsfantasier. Først og fremst fordi barn som allerede har opplevd at livet kan være vanskelig, fortjener å finne sine erfaringer gjenspeilet i litteraturens verden. Men også fordi mer heldige barn fortjener å oppdage at de er nettopp heldige, at alt de har ikke er en selvfølge, og at ikke alle barn er i deres situasjon. Det handler om å ta barns erfaringer på alvor, enten de har en sorgløs eller vanskelig barndom.

Ikke minst handler det om ærlighet. Den voksne forestillingen om at barnelitteraturen ikke har som oppgave å omhandle virkeligheten, er både rar og urovekkende. Hvis dette kravet hadde blitt stilt til voksenlitteraturen, ville vi uten å nøle kalt det sensur. Hvor kommer den fra, denne forventningen om at alle barnebøker skal være så snille og trygge? At barnelitteraturen etter hvert taper for andre medier er kanskje ikke så rart. Barn vil før eller senere oppdage at den søte og betryggende litteraturen ikke har så mye med virkeligheten å gjøre.

Takk til Cappelen Damm forlag for leseeksemplarer.

Harry Potter og mysteriekammeret

Etter sitt første år på Galtvort er Harry Potter tilbake hos Dumlingene i Hekkveien med alt det innebærer av slavearbeid og husarrest. En dag dukker en liten husnisse opp for å advare Harry mot å reise tilbake til Galtvort igjen. Hvis han gjør det, vil fryktelige ting skje. Men etter å ha blitt reddet bort fra Hekkveien av Ronny, Fred og Frank Wiltersen i en forhekset flyvende bil, blir Harry selvfølgelig med på lasset når Wiltersen-ungene sendes av gårde til Galtvort ved skolestart. Som husnissen lovet, tar det ikke lang tid før mystiske ting begynner å skje. På allehelgensaften dukker det opp en skrift på veggen som erklærer mysteriekammeret for åpnet, og et tusen år gammelt sagn vekkes til live igjen og setter skrekk i elever og lærere. Flere elever blir forsteinet, og det hviskes om at den onde trollmannen Salazar Smygards arving er på ferde på Galtvort. Som om ikke det er nok, blir Harry belemret med en innpåsliten førsteklassing og en usedvanlig innbilsk lærer i forsvar mot svartekunster.

Harry Potter og mysteriekammeret er skodd over samme lest som Harry Potter og de vises stein. Begivenhetene begynner rundt Harrys bursdag på sommeren, og deretter blir han lykkelig befridd fra de fæle gompeslektningene sine til fordel for trolldom og vennskap. Farlige ting begynner å skje og alt kulminerer i en dramatisk finale rett før sommerferien. Men plottet er mer sofistikert i andre bok, og Rowlings fantasi kommer bedre til sin rett. De faste karakterene blir også tydeligere. Spesielt positivt er det at Rowling har evnen til å skape så entydig gode og onde karakterer, uten at de gode blir kjedelige og de onde totalt usympatiske. Mine favorittkarakterer så langt er Ronny Wiltersen og Severus Slur, to karakterer som i sin respektive godhet og ondskap liver opp kapitlene med kjappe replikker, sarkasmer og spydigheter.

Den nye læreren Gyldeprinz Gulmedal er et kapittel for seg selv, både i boken og for leseren. Gyldeprinzen er frydefullt inkompetent, PR-kåt, jålete og selvforherligende, og Rowling føyer seg glatt inn i den stolte britiske tradisjonen av forfattere som latterliggjør ufyselige karaktertrekk via en todimensjonal type, som aldri er mer fornærmende enn når han prøver å gi komplimenter og tror at verden vokser ut av hans egen navle. Severus Slur er kanskje ond og urettferdig, men man heier likevel på ham når det gjelder å skulle sette den åleglatte Gyldeprinzen på plass.

Med Harry Potter og mysteriekammeret introduseres for øvrig et nytt, og mer alvorlig, element i serien: Rasisme. Smygardingene er ikke bare ondskapsfulle og slemme, de har også en klar formening om at man må være fullblods for å være en verdig trollmann eller heks. Hvis man har gompeblod i årene, er man grums, og grumser har smygardingene ingenting til overs for. Harrys erkefiende nummer to etter Voldemort, Draco Malfang, fryder seg over at Mysteriekammeret åpnes igjen, siden det er skapt for å drepe grumser.

Ved å etablere rasetenkning og etnisk rensing som tema i serien, tilfører Rowling kampen mellom godt og ondt i Harry Potter-land en undertekst med klare paralleller til leserens egen virkelighet. Linnea Helgesen har skrevet masteroppgave om Harry Potter, og i artikkelen «Harry Potter – Det folk vil ha» (Tidsskriftet Biblioteket 2/2011) påpeker hun at Rowling muligens spiller på nazisme og Holocaust når hun skaper et skille mellom grumser og fullblods trollmenn og hekser i serien; et grep som gir serien «et moralsk budskap som er lett fordøyelig og politisk korrekt». Helgesen sier videre at «kampen mot rasisme og diskriminering står i sentrum, og de refererer tydelig til reelle verdenshistoriske kamper hvor ettertiden har utpekt en klar vinner og en klar taper.» Hun vurderer valget om å referere til reelle historiske eksempler på grusomhet som en av hemmelighetene bak Harry Potter-bøkenes enorme suksess. Jeg tror hun har rett. Selv om Rowling skaper et fantastisk og originalt fantasy-univers rundt Harry Potter, tilfører det bøkene ekstra spenning når man mer eller mindre ubevisst assosierer kampen mellom godt og ondt med verdenen vi selv lever i. Kanskje flykter leseren best fra virkeligheten i bøker hvor vår verdens problemer defineres entydig og klart, og attpåtil overvinnes, i nye og mer fantastiske omgivelser. Gode barnebøker skriver Rowling i alle fall, og jeg ser allerede frem til å lese neste bok i serien, Harry Potter og fangen fra Azkaban.

Bloggkåring, Biblioteket og nye bøker

I går kom jeg hjem fra en bedre middag til en hyggelig melding om at bloggen min er blitt rangert av Cision som tredje beste norske bokblogg. Hva skal man si til sånt? Annet enn det obligatoriske ‘hipp, hipp hurra!’? Jeg er kjempestolt over å være på listen sammen med så mange av mine favorittbokbloggere, selv om andre var dypt savnet og kriteriene som er lagt til grunn for vurderingen ikke er angitt. Listen finner du her.

Det er kjempegøy at noen utenfor Blogglandia legger merke til hva vi gjør. Forhåpentligvis blir det en inspirasjonskilde, og ikke en kilde til prestasjonsangst. Jeg måtte forresten le litt av min egen reaksjon etter at den første overraskelsen hadde gitt seg. Tanken på at noen jeg ikke kjenner leser bloggen min har hittil bare vært en vag hypotese i bakhodet. Når jeg legger ut innlegg ser jeg som regel for meg et publikum som består av de faste leserne jeg vet at jeg har, og jeg tenker aldri over at mange av leserne mine er mennesker jeg ikke aner hvem er.

Særlig kommentarfeltet tenker jeg på som et sosialt og uformelt sted hvor man kan diskutere eller fleipe, alt etter som. Samtidig er det den uformelle tonen som gjør bokblogging så gøy, og da får jeg heller bare undertrykke den nevrotiske impulsen til å redigere vekk alskens merkverdige, ironiske og useriøse innfall jeg har gitt uttrykk for i min illusjon om at Blogglandia var en mer isolert og idyllisk nettenklave. Først og fremst må jeg forsone meg med at jeg i lengre tid og i all offentlighet har utlevert meg selv som kronisk og uhelbredelig bokshopoholiker. Oh, the horror.

Men jeg har også gjort andre ting i det siste enn å vinne kåringer og glise fra øre til øre. Etter mye om og men er årets tredje nummer av Biblioteket endelig klart til distribusjon, og jeg pådrar meg snart senebetennelse og frimerkelimforgiftning for å få flest mulig tidsskrifter sendt i posten fortest mulig. Denne gangen er jeg ekstra stolt over resultatet, ikke minst fordi jeg synes designeren vår har laget et usedvanlig lekkert omslag for anledningen. Men innholdet tror jeg også er blitt spennende.

Temaet denne gangen er tragedie og komedie, og her skal det være lesestoff man både kan le og gråte av. Forfatterne Are Kalvø og Magne Hovden har skrevet om humoristisk litteratur, og Inger Størseth Haarr gir leseren et kræsjkurs i ny nynorsk humor. Silje fra Siljes skriblerier har skrevet om Marit Kaldhols billedbok Farvel, Rune, og jeg har skrevet om nyere barnebøker som tar opp alvorlige temaer som sorg, sykdom og død. Og Bokelskerinnen har intervjuet den danske forfatteren Mathilde Walter Clark under Oslo bokfestival. Andre forfattere i fokus er Carl Frode Tiller, Henrik Ibsen, Molière, Euripides og Anton Tsjekhov. For den nysgjerrige som ikke allerede abonnerer og (snart) har blad på vei i posten, har vi for tiden kampanje hvor nummeret selges for kun kr 69 (ordinær pris kr 109). Send epost til tidsskriftet.biblioteket@gmail.com hvis du vil ha!

Jeg har fått to bokgaver siden sist, og det er få ting som er hyggeligere å få i gave enn bøker. Spesielt når man ikke engang har bursdag og begge bøker står på ønskelisten allerede. Fra verdens snilleste ekssvigermor fikk jeg DBC Pierres Vernon God Little, tidenes kanskje mest omstridte Bookerprisvinner og 1001-listerepresentant. Verdig prisvinner eller ikke, baksideteksten lover en saftig leseropplevelse:

«Sannheten svir. Det er som om alle dem som pleide å forbanne de avdøde nå stiller seg i kø for å fortelle hvilke perfekte Guds engler de var. Det jeg lærer er at verden ler med ræva hver eneste dag, og så bare lyver dobbelt når dritten glir ned. Jeg mener – hva slags fuckings liv er dette?»

Inni boken leser jeg:

«Vernon God Little er høyst sannsynlig den første romanen fra Amerikas grillsaushovedstad i hjertet av Texas. I tillegg til Vernon er byen befolket av en horde overvektige, shoppinggale, kaldblodige kvinner med Doris, Vernons mor, hjelpeløst vaklende i spissen. I et nyskapende og nesten dysfunksjonelt språk har DBC Pierre skrevet en historie om uskyld i en ond verden. Han serverer oss et sårt og hylende morsomt eventyr som gir vår samtid et satirisk nådestøt midt i hjertet.»

Det høres ut som min kopp te, og boken føk rett inn på prioriteringslisten min. Den andre boken fikk jeg av verdens snilleste mamma, som er på besøk og impulsshoppet Lucy M. Montgomerys Anne fra Bjørkely til meg på Fretex. Boken kostet latterlige 19 kroner, for en praktfull illustrert bokklubbutgave fra 1982. Jeg kommer aldri til å slutte å fryde meg over at de bøkene jeg verdsetter høyest, er de bøkene andre ser på som verdiløse nok til skjødesløst og/eller usentimentalt å donere dem til veldedighet. Anne fra Bjørkely husker jeg godt fra barne-tv, men jeg kom meg aldri så langt at jeg fikk lest bøkene. Det skal jeg snart gjøre noe med.

Boken har ingen baksidetekst, men jeg har stjålet fra wikipedia:

«Foreldreløse 11-årige Anne blir ved en feiltakelse sendt fra barnehjemmet til søsknene Marilla og Matthew Cuthbert på gården Bjørkely i den oppdiktede småbyen Avonlea i den canadiske provisen Prince Edward Island. Cuthbert-familien hadde bedt om en gutt som kunne hjelpe til med arbeidet på gården. Anne opplever mange eventyr på gården og boken følger henne fram til hun er 16 år. Romanserien følger Anne gjennom oppveksten, utdanning til lærer, ekteskap og samliv.»

Jeg gleder meg til å mimre over barndommens gode tv-opplevelser gjennom boken, og vet at den er mye morsommere enn den lunkne wikipedia-omtalen tilsier.

Men før det skal det blogges om Greven av Monte Christo, og jeg må lese på spreng denne uken for å bli ferdig i tide. Bloggdato i lesesirkelen er førstkommende søndag, og jeg er spent på å lese andres omtaler av boken. Neste uke er lesesirkelbøkene for 2012 klar, så du kan bare glede deg! Hvis du ennå ikke har stemt på hvilke bøker vi skal lese, eller du vil stemme på flere, kan du gjøre det her.

Until then… God les!

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant

Datoen er 2. mai 2005. På aldershjemmet i Malmköping i Sörmland skal det snart feires at beboeren Allan Karlsson fyller hundre år. Men Allan Karlsson har slett ingen planer om å delta i feiringen. Han klatrer heller ut gjennom vinduet og forsvinner. Dette blir starten på en begivenhetsrik og heidundrende måned hvor Allan får både politiet og en kriminell bande på nakken der han reiser på kryss og tvers av Sør-Sverige. Gjennom tilbakeblikk til Allans yngre dager får leseren etter hvert vite at Allan har vært ute på action-fylte eventyr før. Mange ganger, faktisk.

Utenfor vinduet

“Riktignok er Allan gammel, men han er også en jævla lømmel som faen meg vet nøyaktig hva han gjør”. Uttalelsen kommer fra søster Alice, sykepleier og bestyrer ved aldershjemmet Allan har bodd på, i en samtale med politiet. Men i motsetning til hva Alice og resten av verden tror, er Allan Karlsson en mann som sjelden vet hva han gjør, eller hvorfor han gjør det. Og godt er det, for ellers hadde han aldri rotet seg borti så mange og så store problemer.

Det første Allan gjør utenfor vinduet er å stjele en koffert fra en ung mann på Malmköping stasjon som ber Allan om å passe på kofferten mens han er på toalettet. Som med alt annet Allan gjør her i livet, er det en ren impulshandling. Han setter seg på første og beste buss med mannens koffert, og reiser så langt som han kan komme for femti kroner. Han havner hos den sytti år gamle Julius Jonsson, en småkriminell kar som gjerne slår seg på lag med Allan for selskapets skyld. Men innholdet i kofferten er av en slik betydning at Allan ikke bare kan stikke av med den helt uten videre. Innen boken er kommet til side femti, har Allan og Julius klart å ta livet av en mann ved et uhell, og eksportert liket til Addis Abeba. I den elleville fortsettelsen av historien får Allan rikelige muligheter til å praktisere sin livsfilosofi: “Det er som det er, og blir som det blir”.

Et begivenhetsrikt århundre

Romanen veksler mellom Allans eventyr i Sverige etter at han klatrer ut gjennom vinduet, og tilbakeblikk på Allans liv fra han blir født i 1905. Allan har vært der det skjer mer enn én gang, og de stadig lengre kapitlene fra hans yngre dager er samtidig en reise gjennom forrige århundres store begivenheter. Allan kan ikke mye i denne verden, for han gikk bare tre år på skolen, men han ser mildt sagt muligheter der hvor andre ser begrensninger. Allan er glad i en dram og en djevel på sprengstoff, og har hatt flaks nok til å leve i et århundre hvor det å kunne sprenge ting (eller folk) i luften er en svært etterspurt egenskap. Ikke bare har han hatt en finger med i spillet når amerikanerne utviklet atombomben, han har også mye av skylden for at bombeoppskriften havnet i hendene på russerne. Allan har dessuten reddet livet til general Franco, fornærmet kamerat Stalin ved å be ham fjerne barten, og drukket tequila med visepresident Harry Truman den kvelden president Roosevelt døde. Bare for å nevne noe.

Allan har direkte og indirekte hatt skylden for flere av verdenshistoriens vendepunkter, men selv er han helt uinteressert i politikk. Han har tilfeldigvis og ofte havnet i selskap med store politiske personligheter, men alltid satt på autopilot og tatt seg en dram eller ti når de har prøvd å overbevise Allan om at deres politiske ståsted er det riktige. Derfor er det herlig ironisk at Allan gjennom sitt totale fravær av politisk engasjement har blitt involvert i storpolitiske begivenheter. Det er verdt å lese boken kun for å få med seg beskrivelsen av Allans rolle i nedrustingen mellom USA og Sovjetunionen og den påfølgende kalde krigen. Man kan kanskje spørre seg om ikke flere ville være interessert i å lese verdenshistorie dersom den ble skrevet i Jonassons ånd:

«En dag, like etter at SALT II-avtalen var undertegnet, fikk Brezjnev det for seg at Afghanistan trengte hans hjelp. Og så sendte han elitetroppene sine inn i landet, og de kom umiddelbart til å ta livet av den sittende presidenten, slik at Brezjnev ikke hadde noe annet valg enn å utnevne en ny. President Carter ble selvfølgelig sur (mildest talt) på Brezjnev. Blekket på den andre SALT-avtalen hadde knapt rukket å tørke. Og så fikk Carter i stand en boikott av OL i Moskva, samtidig som han økte den hemmelige CIA-støtten til den fundamentalistiske geriljabevegelsen Mujaheddin i Afghanistan. Stort mer rakk ikke Carter å gjøre, for like etter overtok Ronald Reagan, og han var atskillig mer iltert anlagt når det gjaldt kommunismen i sin alminnelighet, og den gamle stabukken Brezjnev i særdeleshet.»

Stor underholdningsverdi

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant er en gjennomført humoristisk roman, og Jonas Jonasson har brukt de fleste triksene i boken for å få leseren til å humre seg gjennom de bortimot fire hundre sidene. Allan slentrer gjennom livet på lykke og fromme selv når det brenner rundt ørene hans. Fortelleren er like avslappet og muntert slentrende, med en lun humor som står i sterk kontrast til storpolitikk og alvorlige hendelser. Jo dårligere Allans og fortellerens perspektiver passer til hendelsene, desto morsommere blir det. Boken har et rikt persongalleri, både i fortid og nåtid, som med sine særheter, forfengelighet og varierende grader av dumhet står for kostelige replikker og latterlige situasjoner. Særlig morsomt er det at Jonasson har inkludert så mange historiske personer i romanen, og han behandler dem ikke akkurat med respekt. Humoren i boken ligger kort sagt både i hendelsene og måten historien fortelles på.

Innvendingen mot boken ligger i at Allans likefremme ro noen ganger blir litt for lik fortellerstemmen. Da flater historien ut, og humoren blir litt kjedelig. Allan har imidlertid selskap av mer eller mindre gale, eksentriske og pussige bifigurer mesteparten av tiden, og det er som regel de som redder boken fra å bli forutsigbar.

Det er ikke alle forfattere forunt å selge sin debutroman til nitten land. Med Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant har svenske Jonas Jonasson klart nettopp det, og boken fortjener å nå ut til et stort publikum. Boken er absolutt anbefalt for lesere som er på utkikk etter noen timers underholdning og en god latter.

Anton Tsjekhov – Morsmålslæreren

En knapp uke etter at jeg oppdaget en ny favorittforfatter i Alexandre Dumas, har jeg jammen funnet enda en! Anton Tsjekhov har jeg foreløpig holdt meg langt unna, for jeg har hatt et inntrykk av at novellene og skuespillene han skrev er dørgende kjedelig. Så feil kan man altså ta. Jeg har lest en av hans sju hundre (!) noveller, «Morsmålslæreren», som er oversatt fra russisk av Erling Sande og del av mestersamlingen Karavane, og den ga virkelig mersmak. Novellen må vel i rettferdighetens navn beskrives som tragikomisk, selv om jeg heller mer mot å kalle den komisk. Veldig komisk.

Nikitin er tjueseks år og underviser i russisk ved gymnaset i en liten provinsby i Russland. Han fremstår som en alminnelig mann, men det viser seg at han likevel har nokså høye tanker om seg selv og sin egen potensielle fremtid. Novellen er delt i to, og i første del er Nikitin på frierføtter. Hans utkårede, Masja/Manja/Manjusja, er datter av en velholden mann, og Nikitin prøver å overkomme sjenansen sin og endelig få somlet seg til å fri. Han er grundig forberedt:

«Hele tiden siden han hadde forelsket seg i Manjusja for alvor, hadde han hver dag forberedt seg grundig på hva han skulle si når han endelig fikk samlet mot nok til å fri til henne, ja til og med laget formfullendte taler med innledning og avslutning».

Når en filolog er i det amorøse hjørnet, overlates ingenting til tilfeldighetene. Frieriet går til slutt såre vel, selv om det blir med et inderlig kyss og både Masja og leseren blir snytt for en formfullendt tale med innledning og avslutning. I andre del gifter paret seg for fullsatt kirke og alt er vakkert som et eventyr. I nesten ett år går Nikitin rundt i salig lykkerus:

«De lykkeligste dagene var nå søndager og helligdager, når han kunne være hjemme fra morgen til kveld. Disse dagene kunne han ta del i en naiv, men behagelig livsform som mest av alt minte ham om en pastoral idyll. Han ble aldri trett av å følge med i hvordan hans fornuftige og driftige Manja innredet deres lille dukkehjem, og for å bevise at han ikke var overflødig, tok han også selv et tak i ny og ne, men som regel var det noe så komplett unyttig som å dra en vogn ut av uthuset og inspisere den omhyggelig fra alle kanter.»

Jeg er stormende begeistret for måten Tsjekhov tilsynelatende bare beskriver nøkterne fakta på, mens han benytter enhver anledning til å gjøre narr av karakterene sine. Russisklæreren som lever så lykkelig i en pastoral idyll, i et dukkehjem, og som beviser hva han duger til ved å inspisere vogner – ah, det er så herlig!

Teksten er full av finurlige formuleringer og fjollete mennesker, og Tsjekhov har et komisk talent som minner mye om Dickens’. I likhet med i Dickens’ romaner er det særlig bifigurene som er gjenstand for en latterliggjøring som er urkomisk, men aldri ondskapsfull. Et fabelaktig eksempel er Ippolit Ippolitytsj, Nikitins kollega og samboer. Han underviser i geografi og historie, og er «fåmælt av natur; enten tidde han stille eller så snakket han om ting som alle visste fra før». Når Nikitin energisk utbryter at været er herlig denne dagen, og at han ikke fatter hvorfor Ippolit likevel sitter inne hele dagen, svarer Ippolit:

«Ja, været er storartet. Nå er det mai og snart kommer selve sommeren. Sommeren er ikke lik vinteren. Om vinteren må vi fyre i ovnen, men om sommeren er det varmt nok uten fyring. Om sommeren kan du åpne vinduene og det er fremdeles varmt, men om vinteren fryser du selv med dobbelte vinduer.»

Enda morsommere enn Ippolits fjollete kommentar er det at Nikitin ikke ser humoren i det; han bare kjeder seg og irettesetter Ippolit for å være så ensporet at han ikke fortjener å høre om Nikitins ømme følelser for Manja.

I en artikkel i nyeste nummer av Tidsskriftet Biblioteket skriver Iril Hove Ullestad om Tsjekhovs skuespill Tre søstre, og innleder med en anekdote fra prøvetiden før utfremføringen av stykket:

«Tsjekhov skrev dramaet på bestilling for Kunstnerteateret i Moskva i år 1900, og syntes selv det var et morsomt stykke. Oversetter Kjell Helgheim beskriver i sitt forord [til Solums samleutgave] hvordan Tsjekhov selv ble forvirret da enkelte skuespillere tørket tårene mens han for første gang leste stykket høyt for ensemblet ved Kunstnerteateret. Selv syntes han det var komisk, og anstrengte seg øyensynlig for at andre skulle mene det samme. Etter den første leseprøven tilføyde Tsjekhov enda flere komiske elementer til stykket, som for å understreke sin påstand om at stykket i bunnen er en komedie.»

Slik er det også med denne novellen, for det er fullt mulig å lese den som tragisk. Hva tragedien består i, avhenger derimot av leseren. Etter Nikitins første lykkerus går det som man kan forvente: Boblen brister, han ser verden og sitt eget liv på en mer virkelighetsnær måte, og sjelefreden er ifølge ham selv borte for alltid. Plutselig virker de andre menneskene i den lille provinsbyen (inkludert hans kone) trivielle og vulgære. De kan ikke tilføre ham noe og han ønsker seg bare vekk fra hjemmet og byen.

Man kan identifisere seg med Nikitin i hans sjelelige og intellektuelle krise, noe jeg mistenker at en uavbrutt rekke av litterater fra Tsjekhovs tid frem til i dag har gjort. Eller man kan kjenne seg igjen i følelsen av å være fanget i et liv som består av uendelige hverdager og kjedelige rutiner uten noe spennende i sikte. Interessant nok er dette den første novellen jeg har lest hvor en mann føler at ekteskapet hans muligens er til hinder for intellektuell stimulans, et tema som vanligvis er forbeholdt kvinner i litteraturen.

Uansett er denne åpenheten i teksten er en stor kvalitet ved en novelle som på ingen måte er gåtefull eller kryptisk. Men jeg heller fortsatt mot at både «Morsmålslæreren» og morsmålsleseren er grunnleggende komisk. Og jeg ser for meg Tsjekhov der han står foran ensemblet i Kunstnerteateret og ikke forstår hvorfor folk gråter av vitsene hans. Tragikomisk, det også.