Kategori: Charlotte Roche – Våtmarksområder

Charlotte Roche – Våtmarksområder

I våre dager er det sjelden at en roman virkelig klarer å skape furore. Vi er blitt så vant til det intime, morbide, voldsomme og sære at vi knapt lar oss sjokkere av noe som helst lenger. Men Charlotte Roches Våtmarksområder kan få selv den mest blaserte leser til å sette kaffen i halsen. Historien om den attenårige Helen som ligger på sykehus etter en mislykket intimbarbering er en sjokkartet leseropplevelse som viser at det fortsatt finnes tabuer i vår hyperseksualiserte og intimfikserte kultur.

Perspektivet i romanen tilhører Helen, og hun forteller skravlete og åpent om alt hun tenker og gjør i sykesengen, og det hun har opplevd før hun havnet der. Mesteparten av det hun forteller er sjokkerende, og både som fortellerinstans og hovedperson gjør hun det komplett umulig å forholde seg distansert og uengasjert til historien. Hun tvinger leseren til å reagere med avsky eller fascinasjon, gjerne begge deler vekselvis eller samtidig, avhengig av hvem leseren er. Det er ingen liten prestasjon. Roche er da også blitt beskyldt for å ha spekulert i det sensasjonelle. Jeg tror ikke det er tilfelle, for sjokkeffektene er mye mer enn bare et virkemiddel.

Men sjokkerende er det. Helen har nemlig en fullstendig mangel på hemninger, og i litteraturens verden skal man lete lenge etter hennes like. Hun forholder seg like skamløst og hverdagslig til kropp, hygiene, seksualitet og rus som andre mennesker gjør til lavkarbo, fotball og mobiltelefoner. I Helens øyne er alt lov, til og med naturlig, enten det er å ligge med hvem som helst, la være å vaske seg, drikke andres oppkast eller spise sårskorper og snørr. Det er dette totale fraværet av hemninger som garanterer leseren en sjokkerende leseropplevelse.

Samtidig reflekterer Helen over det hun gjør, for hun er fullstendig klar over at andre vil betegne oppførselen hennes som uhygienisk, umoralsk og usunn. Nettopp her ligger mye av romanens fascinasjonskraft, for med mindre man er en ekstremt prippen og hysterisk leser er man nødt til å si seg enig med noe av det Helen sier. For eksempel er det på ingen måte hevet over enhver diskusjon at det moderne forholdet til hygiene er verken sunt eller nødvendig. Særlig når hygienehysteriet, som Helen viser, er knyttet til skamfølelse over egen kropp og dens helt naturlige funksjoner. Hvorfor skal man være besatt av tanken på det uhygieniske ved å dele toalettsete med andre? Hvem har dødd av å benytte et offentlig toalett uten å ty til akrobatiske metoder? Hvorfor skal man skamme seg hvis noen ser dine brukte underbukser? Hvorfor skal man alltid være så skinnende ren?

Det som er spennende med teksten, er at den hele tiden utfordrer leserens fordommer og tanker om hvor grensene går. Mens man leser, stiller den kontinuerlig spørsmål som: Er dette greit? Enn dette? Hvorfor ikke? Hvorfor er en ting akseptabelt mens noe annet er avskyelig? Og er det egentlig avskyelig? Eller bare uvant? Eller er det bare du som er prippen? Og hvor kommer prippenheten din fra? Er den naturlig eller konvensjonell? Ligger det noen bevisst tanke bak, eller har du bare akseptert det du har fått beskjed om? Og så videre.

I romanen kommer slike spørsmål spesielt tydelig frem i relasjonen mellom Helen og hennes mor, som danner ytterpunkter på en slags skala om hvordan man forholder seg til egen kropp. Mens Helen mangler hemninger, har Helens mor altfor mange. Hun fremstilles som hysterisk opptatt av hygiene, og skamfull over kroppen generelt, kvinnekroppen spesielt. Leserens oppgave er å orientere seg på denne skalaen. Hvor befinner man seg selv? Er man der man burde være? Teksten prøver ikke å overbevise leseren om at man skal innta Helens ståsted mot den skamfulle og hemmede moren, men snarere å fremprovosere en refleksjon rundt leserens holdninger til egen og andres kropp.

Samtidig er Helens hemningsløse adferd sterkt forankret i indre uro og smerte. Hun er et neglisjert barn hvis største ønske er å se foreldrene sammen igjen. Når hun skravler ufortrødent og selvsikkert i vei om kropp og sex, blir det desto mer åpenbart at det står dårligere til på det emosjonelle planet. Bak den selvironiske holdningen hennes er det fryktelig tomt. Mangelen på respekt for egen kropp er knyttet til mangelen på omsorg og nærhet fra foreldrene. I likhet med andre barn presser hun grenser i håp om å finne svar på hvor grensen går. Men moren har aldri hatt andre grenser å gi enn de som springer ut av hennes egen skamfølelse, og de kan ikke Helen akseptere. Det er lett å forestille seg at Helens holdninger henger sammen med en oppvekst som har vært regelbundet på helt feil måte, og at hun gjør opprør og blir voksen gjennom en livsførsel hvor ingen grenser finnes.

Kanskje nettopp derfor ble jeg sterkt berørt av Helen. Hun har et uklart minne om at moren klippet av henne øyevippene som seksåring fordi moren var misunnelig på henne. Hun har et annet minne hvor hun finner moren og lillebroren på kjøkkengulvet etter at moren har skrudd på gassen for å ta livet av dem. Et minne som har skapt et grunnleggende spørsmål i Helens liv: Hvorfor ville du ta broren min med deg i døden, men ikke meg? Var jeg ikke viktig nok? Helen drømmer fortsatt om at foreldrene skal finne tilbake til hverandre, og hun prøver febrilsk å bringe dem sammen mens hun er på sykehuset. Forsøket vitner om at Helen fortsatt er en liten jente når det gjelder følelser, for slike drømmer forbinder jeg med førpubertale barn, ikke en jente som snart skal flytte hjemmefra. Men Helens umodenhet når det gjelder følelser, og da særlig tilknytningen til foreldrene, tilfører hemningsløsheten hennes en litt sår og alvorlig undertone.

Så langt tilbake som jeg kan huske har jeg virkelig ønsket meg barn. Men i familien vår er det et stadig tilbakevendende mønster. Oldemoren min, bestemoren min, mor og jeg. Alle er vi førstefødte. Alle er vi jenter. Alle har vi svake nerver, er forstyrret og ulykkelige. Nå har jeg brutt kretsløpet. I år ble jeg atten, og jeg har spart lenge for å kunne gjøre det. Dagen etter bursdagen min, så snart jeg kunne dra uten foreldrenes tilltatelse, dro jeg for å sterilisere meg. Siden har ikke mors gjentatte setning virket truende på meg: «Skal vi vedde på at det første barnet du får også blir en jente?»

Hvis romanen er en kontinuerlig utfordring om å utforske og utfordre sine egne grenser, er den også en roman som oppfordrer leseren til å anerkjenne at det skal finnes grenser. Uten grenser blir alt likegyldig og tomt, og man risikerer å miste seg selv slik Helen har gjort. Spørsmålet er hvilke grenser som er gode, og hvilke som bare er hemmende.

Jeg kan tenke meg at tilhengere av Freud vil gå amok over denne boken. Man finner den typiske freudianske versjonen av familien med en distansert far, en nevrotisk mor, en datter som behandles annerledes enn sin bror på grunn av kjønn, og en datter som vil ligge med faren. Helen er en barnekvinne som er erfaren seksuelt, men umoden følelsesmessig. Hun er et ensomt barn som finner trøst og trygghet i sin egen kropp når hun ikke finner trygghet andre steder.

Det er sjelden jeg uttaler meg kategorisk om bøker, for som regel er det en smakssak hvilke bøker man liker eller lar seg berøre av. Men Våtmarksområder er et unntak. Den er ingen behagelig leseropplevelse, men det er en tankevekkende og provoserende bok. Les den!

Advertisements