Stikkord: anmeldelse

Et eget rom

Et-eget-rom_Cover_300-dpi«Hennes fulle navn var Anna Louisa Germaine Millisdotter, hun hadde penger på konto, et eget rom, og var forsvunnet i en gigantisk dobbeltdyne. Hun hadde valgt bort verden til fordel for flere års bedagelig søvn.»

Det slo meg da jeg leste de første linjene i Lotta Elstads Et eget rom, at det nå er fem måneder siden sist jeg anmeldte en bok. Det viser bare hvor fort gjort det er å velge bort verden når man har penger på konto, et eget rom og en gigantisk dobbeltdyne. Jeg er med andre ord ikke den rette til å dømme Anna Louisa, selv om hun har sovet bort hele femten år av sitt liv når hun i prologen bråvåkner klokken tre på natten, lørdag 7. desember 2013.

Romanen følger Anna Louisa denne lørdagen, som på slutten viser seg å være en overraskende spesiell dag i hennes liv. Men det er først på kvelden. Tidlig på morgenen rystes hun ut av dvalen idet hun intetanende åpner lørdagsavisen og finner en kronikk av sin akademiske erkefiende Katarina Ulv – kvinnen som fikk Anna Louisa til å velge eksil fra offentligheten for femten år siden. Katarina Ulv kritiserer Femens Inna Sjevtsjenko for at hennes toppløse stunts for å stanse sexturisme i Ukraina i beste fall er meningsløs, i verste fall er direkte skadelig for feminismen. Det blir for mye for Anna Louisa, som elsker Inna Sjevtsjenko og hater Katarina Ulv. Hun klarer ikke engang å lese hele kronikken. Et sted går grensen for hva Anna Louisa Germaine Millisdotter kan finne seg i. Spørsmålet er: Skal hun svare Katarina Ulv, eller skal hun la det passere? To be or not to be.

Tittelen Et eget rom viser selvfølgelig til Virginia Woolfs klassiske essay om kvinnelige forfattere, og Woolfs påstand om at en kvinne må ha minst 500 pund i året og et eget rom for å kunne skrive. Rommet kan også tolkes i videre forstand, som å ha et rom i offentligheten og frihet til å uttrykke seg. Anna Louisa er nylig pensjonert professor med en leilighet på 250 kvadrat på Frogner, som lever godt på pensjon fra staten og arv fra faren. Men skrive gjør hun ikke. Man kan nok snu på Woolfs påstand og si at det krever mer enn 500 pund og et eget rom for å skrive.

Istedet jakter Anna Louisa begjærlig på rommet for sin egen del, og ser ikke på leiligheten, pengene, utdannelsen eller friheten som et utgangspunkt for å utrette noe. Woolfs midler for å kunne skape stor litteratur har for Anna Louisa blitt et mål i seg selv. I den grad hun tidligere hadde et politisk engasjement, skyldtes det en trang til å gå mot strømmen på pur faen. Professortittelens gjeveste funksjon er visst at den kan føyes til navnet hennes på flybilletter og lister i borettslaget. Leiligheten tusket hun til seg gjennom et drøyt bedrag av både borettslag og samboer, og ble kjøpt for penger hun smuglet inn i landet. Anna Louisa setter frihet, makt og et eget rom ekstremt høyt. Men så fort hun oppnådde det, satte hun seg til foran tv-en.

«Tv-tittingen hadde begynt som et antropologisk studium av såpeserien Glamour, og endt i avhengighet. Jo mer hun forsket på tv-mediet, desto mer likte hun dets programtilbud, enten det dreide seg om Fangene på fortet (særlig den svenske, der skiløperen Gunde Svan var programleder) eller Ally McBeal (som egentlig handlet om troen på kjærlighet og retten til å være annerledes). Selv Hverdagsliv kunne gi innsikter.»

Selv for en professor emeritus er det jammen ikke enkelt å holde sin kulturelle sti ren når Get-boksen med opptaksfunksjon er så tilgjengelig. Spørsmålet er om Anna Louisa hadde stort å bidra med før Katarina Ulv satte henne ut av spill, eller om hun i bunn og grunn bare er enda en nordmann som tilbringer livet med å sløve foran tv-en. Men som Anna Louisa selv slår fast: Genialitet stråler sporadisk.

Forlaget beskriver Et eget rom som (blant annet) en feministisk satire, og Anna Louisas variant av feminismen er spesielt interessant. Hun har riktignok lært seg å bytte ut «oi, unnskyld» med «faen heller», og tenker at hun med sine 70 år så visst ikke er forhindret fra å være verken sexy eller en stemme å regne med. Samtidig er alle tv-serieheltinnene hennes mistenkelig unge, vakre og veldreide, og Anna Louisa irriterer seg over at disse feministene alltid skal krangle på alt når laissez-faire jo er et reelt alternativ. Og for all del, hvorfor ikke underordne feminismen etter patriarkalske prinsipper hvis det gir bedre flyt.

Det er lett å le av Anna Louisa. Romanen innbyr til det, siden spotten i hovedsak er rettet mot henne. Men det er ingen ubarmhjertig spott, og Elstad balanserer den med et sympatisk blikk på en kvinne som tiden har løpt fra. Internett forstår Anna Louisa seg ikke på, og det byr på problemer når hun skal sende inn svaret sitt på Katarina Ulvs kronikk pr epost. Hun prøver å finne en måte å spørre stesønnen Adrian, som hun tror er på face space, om hvordan hun kobler skriveprogram og elektronisk post. Men hun lar være å spørre, fordi hun allerede vet hva svaret hans vil bli: «Spørsmålet ditt gir ikke mening.» Tiden venter ikke på noen, selv om «Time is on my side» optimistisk nok er favorittsangen aldri så mye.

I likhet med alle andre dødelige lever Anna Louisa i en passe grad av selvbedrag. Man bør som kjent ikke ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, og kanskje er det det som skal til for å beholde verdigheten? Kanskje også for å bevare en glødende indre begeistring over livets potensial for magiske øyeblikk og den sporadisk strålende genialitet?

Et eget rom åpner for ulike tolkninger, og jeg vil tro at leserens referanseramme, erfaring og personlighet har mye å si for hva man opplever som romanens silver lining. For min del ble det den blandede velsignelsen et eget rom kan være. Anna Louisa har muligheten til å låse døren bak seg og la livet og historien utspille seg i hennes eget indre rom. Men er det frihet eller isolasjon?

Anna Louisa kan mene akkurat hva hun vil, for hun møter ingen motstand i sin isolerte tilværelse. Avstanden til andre mennesker er for stor. Hun har ingen venner, og diskuterer minst mulig med samboeren Harold, den ortopediske kirurgen hun regner som ganske enkel og derfor sjelden lytter til når han snakker. Harold gjentar seg selv for mye, og har dessuten en kjedelig tendens til å punktere de flotte teoriene hennes ved å vise til fakta. Et sted tenker hun indignert: «Sannhet? Sannhet? Hva i helvete er sannhet?» Et spørsmål det er vanskelig å besvare når dialogen med fellesskapet er stengt. Men desto større kraft får Anna Louisas endelige avgjørelse om å svare på kronikken fra Katarina Ulv.

Et eget rom har mye jeg liker: Satire, tredjepersonsforteller, distanse til hovedpersonen og ikke minst preteritum. I tillegg til underfundige analyser av Mad Men, Anne Boleyn, politiske aktivister, dødsstraff og tillatte måter for avlivning av mink. Elstad skriver best når hun harselerer lekent og overlegent med menneskelig skrøpelighet. Svakest er de mer hverdagslige partiene tidlig i boken der karakterene tråkker rundt i sokkelesten, før vi vet hvem de er.

Elstad er en intelligent og underholdende forteller, og beviser at en forfatter fint kan skape dybde og menneskelighet i karakterer selv når de i hovedsak ikke får snakke for seg selv. Til en viss grad forblir Anna Louisa like gåtefull for meg som for samboeren Harold.

«Anna Louisa hadde vært som Ikea på Furuset for ham. Den Ikea-en med en inngang som han aldri hadde forstått hvor var. Hvor svingte man inn? […] Han hadde aldri forstått hvor man fant hovedinngangen, og nå føltes det som om han hadde kjørt rundt på Alnabru i fjorten år.»

Romanen er skrevet i en munter stil og appellerer i utgangspunktet mer til hjernen enn følelsene. Likevel er den overraskende vemodig. Vittig og vemodig på en gang.

Et eget rom fikk jeg fra Flamme Forlag.

Hvis noen ser meg nå

Hvis-1Benedicte Meyer Kroneberg debuterte i 2010 med romanen Ingen skal høre hvor stille det er, og er blant de forfatterne jeg mener fortjener mange flere lesere. I høst utga hun sin tredje roman, Hvis noen ser meg nå, en roman jeg nominerte til Bokbloggerprisen i likhet med flere andre bloggere. Jeg kan røpe allerede nå at den bare var én liten stemme fra å komme med på longlisten. Det hadde den fortjent, for Hvis noen ser meg nå er en god roman. 

I Ingen skal høre hvor stille det er ble jeg imponert over hvor godt Kroneberg behersker barneperspektivet til åtte år gamle Hanna. I Hvis noen ser meg nå er de eneggede tvillingene Vanja og Mona noen år eldre enn Hanna, og Kroneberg beskriver den tidlige delen av puberteten så overbevisende at jeg får kvelningsfornemmelser av å lese. Jeg hadde glemt hvilket sant helvete den tiden var, og tar meg i å tenke at det er brutalt at man skal gjennom akkurat den fasen av livet når man er dårligst utrustet til å takle den.

Vanja er den skoleflinke, Mona den som lykkes sosialt. Mona takler alt det nye; den nye kroppen, flørting med gutter og festing. Vanja takler det ikke. Hun føler seg fanget i og truet av den nye kroppen, pinlig selvbevisst og klarer ikke å slappe av. Hun slutter å spise, dels fordi hun ikke orker opplevelsen av å ha mat i magen, dels for å bremse kroppen som vil svulme utover. Hun utvikler alvorlige spiseforstyrrelser i et forsøk på å bli usynlig. Som om overgangen fra barn til voksen kan reverseres hvis hun bare fornekter den og gjør alt hun kan for å bremse den.

Noe skjer når hun er sulten. Noe som er godt. Først kan det knipe i magen. Rumle. Det kan gjøre vondt. Men etter en liten stund blir det godt, nesten som en dur i kroppen, noe som slår seg på. Den følelsen er verdt å vente på. Hun står med Mona og de andre jentene i friminuttet og er sulten. De står og tøffer seg. Snakker om gutter. Mona prater om en av guttene i niende. Sender lange blikk bort til røykehjørnet der han står. Han er dritkjekk, sier Mona og de andre jentene nikker. Det hjelper å være sulten da, hun står bare med den duren i kroppen mens de andre snakker. Hvis hun har spist begge skivene i matpakka, er det ikke på samme måten, da har hun ikke den lette, gode følelsen i kroppen. Hun kan merke brødskivene i magen, magesekken er stinn og buksa strammer på en annen måte, den er ikke akkurat for trang, hun bare merker at den er der, at magen presser mot stoffet 

Språket i romanen er ukomplisert og direkte, og fører leseren rett inn i en ung jentes svært komplekse indre liv. Romanen er fortalt i tredjeperson, men speiler Vanjas oppfatning av verden. Den tilforlatelige tonen er både uskyldig og urovekkende samtidig.

Hun lærer. Hos helsesøster får de en brosjyre om spiseforstyrrelser. Det står at noen stikker fingeren i halsen når de har spist. Det har hun ikke tenkt på. De første gangene er det ekkelt, hun hoster og harker og mamma banker på badedøra. Hva er det du holder på med, Vanja? Men etter hvert får hun det til.

Vanja blir helt satt ut av en pubertet som voksne tenker på som naturlig, men som for henne er dramatisk fordi det er så nytt. Hun har ennå ikke lært seg å skille mellom normale erfaringer som alle skal gjennom, og alvorlige problemer som noen kanskje kunne ha hjulpet henne med hvis hun lot noen slippe inn på seg. Vanja blir overveldet av interesse fra gutter og kvinnekroppen, både sin egen og venninnenes, men bagatelliserer sult, overdreven trening og dyp ensomhet. Hun mangler språk for opplevelsen av å være avkledd, sårbar og usikker. Under overflaten ligger den altoppslukende skammen som et intenst trykk.

Vanjas problemer har ingenting med slankepress eller kroppsfokus å gjøre. Det er adskillelsen fra tvillingsøsteren hun opplever som traumatisk.

Tvillingene. De heter det. Like mye som de heter Mona og Vanja heter de tvillingene. Eller Monaogvanja. Ikke så mye Mona. Vanja. De er tvillingene. Monaogvanja. […] Som to dråper vann, sier folk. Noen ganger kjennes det som én dråpe vann, syns Vanja. At de er inni den dråpen.

De to jentene har vært ett, forholdet uanstrengt, de har vært så like og så nære. Snakket om alt, ledd av interne vitser, ligget i samme seng, opplevd en type nærhet som bare eneggede tvillinger kan føle. Adskillelsen starter den dagen de oppdager at Vanja har vokst fortere enn Mona. Hun er høyere, og alle ser og kommenterer det. Først er det kroppene som ikke utvikler seg i takt. Deretter begynner de i forskjellige klasser på ungdomsskolen og får hvert sitt soverom. Forandringen blir påtvunget Vanja, som savner både nærheten til søsteren, og likheten mellom dem.

I likhet med mye annen samtidslitteratur handler Hvis noen ser meg nå om identitet, oppvekst og nære relasjoner. Men tematikken får en ekstra dimensjon av at Vanja vokser opp ved siden av speilbildet Mona, som hun likner stadig mindre på. I innlegget hos Bokstavelig talt sier Elisabeth det så presist: «Å vokse opp og finne seg selv er vanskelig nok. Når du hele veien går ved siden av en kopi av deg selv som gjør andre valg og viser andre muligheter, blir det enda vanskeligere å definere seg selv.» Derfor føles jakten på en identitet mer akutt og klaustrofobisk her, enn jeg ellers synes at identitetstematikken gjør. Romanen viser hvordan man ikke kan fungere på et helt grunnleggende nivå uten å ha en slags følelse av hvem man er. Mona viser Vanja hva hun ikke er. «Jeg kan ikke være Mona, tenker hun, jeg må være meg, Vanja.» Men hvem er egentlig Vanja?

Romanen følger tvillingene gjennom tre halvår av livene deres. Da de begynner på ungdomsskolen, første semester som studenter i Trondheim, og etter at Vanja er ferdig med medisinstudiene og flytter inn i samme kollektiv som Mona i Oslo. Eller: Vi følger egentlig bare Vanja, og utviklingen hennes fra usikker jente til en voksen kvinne som skjelver bare litt når hun håndhilser på nye mennesker, og synes at det er greit.

Den første gangen hun er naken sammen med ham, kan hun gå over gulvet og bort for å bytte cd i cd-spilleren uten å ta på seg noe, og hun tenker at hun aldri hadde trodd det skulle være så lett.

Tittelen på romanen får mange betydninger i løpet av handlingen; alt fra Vanja som skjuler at hun kaster opp og det sterke behovet for privatliv, til den pinefulle nervøsiteten hennes i sosiale sammenhenger. Den mest interessante betydningen fant jeg imidlertid i oppfatningen hennes av Mona. Vanja klarer ikke å se Mona som bare Mona. Enten er Mona lik henne selv eller så er hun annerledes. Hun definerer seg selv, gjerne negativt, i forhold til søsteren, mens Mona som individ visst blir borte bak speilet.

Først på slutten av romanen ser Vanja henne som et eget menneske, og oppdager at hun har hatt en helt annen opplevelse av forholdet deres etter at de skled fra hverandre. Akkurat den vrien mot slutten var noe av det jeg likte best ved romanen. Jeg måtte bla meg frenetisk tilbake for å lese alle samtalene deres på nytt, for å se dem fra Monas side.

Samtidig ble jeg skuffet over at hele det svært interessante klimakset var over på knappe ti sider. Slutten kom for brått. Boken rundet av helt naturlig for Vanjas del, hun hadde kommet dit hun skulle. Men da hadde nysgjerrigheten min på Mona våknet for alvor, og den nysgjerrigheten måtte jeg dessverre la renne uforløst ut i sanden. Mona forble litt utydelig for meg, selv om jeg så konturene av henne klart nok. Ca midt i boken fikk jeg gåsehud av å lese: «Tilbøyeligheten til at eneggede får den samme problematikken er stor, sa en lege til henne en gang. Han syntes det var interessant at Mona var frisk.» Jeg savnet en ekstra utforskning av tvillingidentiteten der tyngdepunktet var flyttet til Mona, som kanskje ikke var så frisk likevel.

Uansett er det et godt tegn når jeg har ti sider igjen av en roman og gladelig hadde lest hundre sider til. Det var ikke slutten om å gjøre; romanen var god hele veien og anbefales helhjertet.

Boken fikk jeg fra Cappelen Damm. Siljes skriblerier har skrevet om den her. Og jeg skal snart lese Kronebergs andre roman, En rettferdig krig. Jeg synes du snart bør lese noe av Kroneberg, du også.

Rydde ut

Rydde utHelene Uris roman Rydde ut kombinerer fiksjon og virkelighet, og handler blant annet om sorg, slektsgranskning og forfatterens skriveprosess. Uri forsøker å gjøre mye på en gang i romanen, og resultatet er delvis vellykket.

Uri skriver på en roman om språkforskeren Ellinor, en nyskilt og barnløs kvinne fra Oslo, da hun oppdager at oldefaren hennes var sjøsame fra Finnmark. Nysgjerrigheten på sin ukjente familiebakgrunn får Uri til å forlate sitt prinsipp om aldri å skrive selvbiografisk litteratur. Hun reiser til Finnmark for å finne ut mer om oldefarens oppvekst, mens Ellinor får i oppgave å forske på utdøende samiske språk samme sted. Ellinor har lite annet til felles med sin forfatter enn utdannelsen, og i begynnelsen av romanen beskriver Uri hvordan hun forsøker å bli kjent med sin nye romankarakter. Etter hvert som Ellinor tar form, bruker Uri erfaringer og minner fra sitt eget liv for å gi Ellinors liv dybde og retning.

Jeg må tilstå at selvbiograf-ish skjønnlitteratur og forfattere som skriver “om det å skrive” står langt opp på listen min over ting som får meg til å stønne oppgitt over litteraturen. Jeg liker ikke å føle at jeg stirrer forfatteren i hvitøyet mens jeg leser romaner, og jeg er mer interessert i resultatet av skriveprosessen enn selve skriveprosessen. Men i Rydde ut fungerer møtet mellom forfatter-karakter og virkelighet-fiksjon overraskende godt.

Helene Uri har en språkorientert stil, og skriver med en nokså kjølig distanse til innholdet. Nettopp derfor er det beste med romanen hvor nært og varmt hun skriver om forholdet til og tapet av moren, som havner på sykehjem og dør. Minnene om moren, stemmen hun aldri kommer til å høre igjen, de små tingene moren alltid la merke til; alt det man ikke tenker over før det er borte. Ellinor mister faren sin, og her har Uri lagt inn en kontrast mellom de to måtene å miste en kjær forelder på, og hvordan man som voksen går frem for å bevare minnet om de som plutselig er borte. Uris mor er åndsfrisk, og opplever at kroppen til slutt bryter sammen. Ellinors far forsvinner gradvis i demens. Uri beskriver begge deler så godt at jeg jammen ikke vet hva som er sårest.

Jeg liker å lese historien om Ellinor, og jeg liker å lese om tankearbeidet forfatteren gjør i kulissene mens hun skriver om Ellinor. Det gir Ellinor en slags dypere motivasjon, en opprinnelse, selv før jeg har skjønt hvem hun er. Før Uri har skjønt hvem hun er. Ellinor er en vanlig kvinne, uten bemerkelsesverdige trekk, som lever et ordinært liv. Men med forfatteren som trekker i trådene bak henne, får jeg (og Ellinor) plutselig øye på alt som kan skje i et helt vanlig liv, alle retningene livet kan gå. Skal, skal ikke? Spør både Ellinor, og Uri på Ellinors vegne. Forfatteren bestemmer hva Ellinor skal utsettes for, og så blir det (tilsynelatende) opp til Ellinor å bestemme hva hun skal gjøre ut av det.

Forholdet mellom Ellinor og hennes forfatter var det jeg syntes fungerte best i Rydde ut, på delt førsteplass med skildringen av morens død. Uri skriver ellers så kontrollert og behersket at teksten trengte et skikkelig emosjonelt innslag. Samtidig viser hun på en forbilledlig enkel og god måte hvordan forfatterens egne erfaringer kan være nøkkelen til alt liv i en tekst. Det handler i og for seg ikke om virkeligheten, men om hvordan en forfatter kan bruke sine egne erfaringer i en skjønnlitterær sammenheng. Fiksjonen kan stables oppå en virkelighet som er ukjent for leseren og få diktningen til å føles troverdig og sann, uten at man blir belemret med en følelse av klam intimitet.

Men for å vende tilbake til min skepsis til selvbiograf-ish skjønnlitteratur. Den bunner i at det er svært vanskelig å legge skjønnlitteraturen tett opp til virkeligheten uten å tryne før eller senere. På et eller annet tidspunkt må virkeligheten konkurrere med det litterære, og det litterære taper ni av ti ganger. Forfatteren blir altfor opphengt i det som er sant, og glemmer at hovedregelen for absolutt all god skjønnlitteratur og generelt skrønemakeri er:

Man skal aldri ødelegge en god historie ved å fortelle sannheten.

Rydde ut er et godt eksempel på at det er vanskelig å gi seg mens leken er god. Gi virkeligheten lillefingeren, og den tar hele armen. Etter morens død blir diverse arvegods noe konkret Uri kan knytte minnene sine til. Hun gir seg tingene i vold, beskriver hva de betyr for henne og hvilken plass de skal få i hjemmet. Jeg vet ikke om oppramsingene av inventar tidvis er endeløse, eller om det bare føles sånn. I stedet for å stramme inn grepet om Ellinor, litteraturen og livet, ramser hun opp minnene hun knytter til en lang rekke gjenstander. Å skrive om det man har i skuffer og skap er riktignok en uskyldig måte å være privat på. Likevel opplevde jeg det som privat, lite viktig og en avsporing i romanen.

Livet mitt ser ut til å handle om gjenstander for tiden. Jeg tar på dem, lukter på dem. Jeg tenker på dem, skriver om dem. På pinlig vis lar jeg meg røre av dem.

Skillet mellom privat og allmenn interesse glipper også i Uris jakt på sin ukjente familiebakgrunn. I begynnelsen av romanen er Uris nysgjerrighet på slekten fra Finnmark en smittsomt spennende jakt på svar. Deretter blir «prosjekt oldefar» imidlertid for personlig, detaljert og lite interessant lesning. Jeg ble pinlig klar over at jeg ikke engang klarer å interessere meg for mine egne oldeforeldres helt ukjente og udokumenterte liv, og at det er begrenset hvor mye jeg klarer å interessere meg for forfatteres ukjente oldeforeldre hvis ikke forfatteren holder seg til den gode historien. Noe Uri ikke helt gjør.

Det jeg likevel fikk størst problemer med, er måten Uri forholder seg til oldefarens bakgrunn. Han var altså sjøsame. Jeg forstår at oppdagelsen kommer som en stor overraskelse når det aldri har vært kjent i familien. At det er naturlig å tenke at han holdt bakgrunnen sin skjult på grunn av skam, fordi han giftet seg over sin stand med en fin frøken fra et velmøblert hjem. Men hvorfor er det så viktig for Uri i nåtid? Det synes jeg aldri at hun kommer skikkelig inn på, i alle fall ikke på en måte som gjør at jeg forstår henne.

For Oslo-folk er samer tydeligvis adskillig mer eksotiske enn jeg på forhånd ville ha trodd. Det virker som om Uri har et visst behov for å understreke hvor veldig spennende og viktig de samiske anene er, på en måte som er litt vanskelig å skjønne for en nordlending som meg. Jeg har riktignok ingen samiske aner (såvidt jeg vet), men jeg tviler på at jeg hadde reagert med mer enn et skuldertrekk og et høflig «jasså?» hvis jeg hadde oppdaget at oldefaren min var same. Derfor trengte jeg en slags forklaring fra Uri på hvorfor det for hennes del var så interessant at det ble bok av det, for vi befinner oss åpenbart på hver vår side av en forståelsesmessig avgrunn her.

Jeg vet ikke helt, men det er noe ved fokuset hennes som for meg virker en smule snobbete. Som om hun skriver om samer fra eller for en fordomsfull overklasse. Jeg får inntrykk av at Uri kommer fra en familie der alle har sittet pent på stolene, og familiehistorien skal være like ryddig, komplett og respektabel som sølvtøyet i skuffene. At Uri tar for gitt at alle leserne hennes tenker det samme om samer, i stedet for å gå dypt nok inn i tematikken til at den virker allmenn. Derfor fikk jeg også problemer med å forholde meg til det jeg oppfatter som romanens verdigrunnlag, og et av de viktigste premissene for romanens motivasjon.

Totalt sett spriker Rydde ut i for mange retninger til at den gjorde skikkelig inntrykk på meg. Men på sitt beste var den velskrevet, lesverdig og engasjerende.

Gamle damer på tur

Kaffemedmusikk_omslag.inddJeg har hørt om en bestemor som kom hjem fra ferie i Spania og rapporterte at det spanske språket var en barriere. De kaller kofferter for maleta, sa hun. Hvorfor kan de ikke bare si koffert? Karin Brunk Holmqvists Kaffe med musikk er som en 230-siders utbrodering av den kommentaren.

Den svenske forfatteren Karin Brunk Holmqvist har av grunner som går langt over min forstand klart å sjarmere mange norske bokbloggere og lesere med sine feelgood-romaner om gamle gubber og kjerringer på den svenske landsbygda. Kaffe med musikk er femte roman i rekken, og den første jeg leser av Holmqvist.

Fire syklubbvenninner fra Brantevik i Sverige vinner en bussreise til et julemarked i Tyskland. De gamle damene har knapt vært utenlands før, og frykter det verste når de setter seg på bussen til det store og skumle utland. Hjemme i Brantevik må mennene deres stelle hjemme for første gang, uten en kyndig og kjærlig kvinnehånd i sikte. Historien handler om enkle kvinner som forlater den vante hverdagen for å gjøre noe helt nytt i godt voksen alder. Moralen i historien skjønner man allerede i første kapittel: Det er gøyere å være i utlandet enn den engstelige magefølelsen skulle tilsi, men veldig godt å komme hjem igjen. Kjerringer skravler fælt om håndarbeid og syltetøy, men de er nå gode å ha for en gammal kall likevel.

Kaffe med musikk er en roman for kvinner, og er distinkt kvinnelig på en måte som gir meg frysninger. Fortellerstemmen er fortrolig, skravlete og beroligende. Kapitlene er så nedlesset av trivialiteter at det drukner ethvert tilløp til spenning. Karakterene, konfliktene, språket, moralen og plottet er så banalt at boken nok vil appellere sterkest til kvinner som har forholdsvis lav intellektuell selvtillit. Det er i alle fall ikke en roman for lesere som liker å tenke selv, ettersom boken er 100% fri for undertekst.

Olga gjør meg så trygg, tenkte Inez. Hun trenger ikke å si noe. Det er nok at hun sitter ved siden av meg.

De var oppriktig glad i hverandre, alle tre, det hadde de alltid vært, men det var som om vennskapsbåndene ble sterkere med årene. Nå står hun sånn igjen, tenkte Viola og ble fylt av ømhet. Når Inez var nervøs, vinklet hun alltid fotbladene utover, slik at hun liknet på Charlie Chaplin. Jo da, de kjente hverandres særegenheter, både de gode og de dårlige. Selv om de kunne være litt irritert på hverandre innimellom, lå det like fullt på et vis en trygghet i at de torde å vise følelser, også de negative.

Begge sitatene er klassiske eksempler på informasjon som skal ligge i underteksten, men som hos Holmqvist er en del av selve teksten. Det er elementær forfatterfeil nummer én. I stedet for å beskrive situasjonene slik at leseren kan trekke sine egne konklusjoner, forklarer hun konsekvent alt i hjel. Hun tolker sine egne karakterer slik at leseren skal slippe å gjøre det, til tross for at hun da fjerner hele poenget med å lese boken. Det virker som om Holmqvist er så redd for at teksten skal gå over hodet på leseren, at ethvert tilløp til undertekst og underliggende klokskap må kveles i fødselen for ikke å skremme vekk hønene.

Romanen har derfor en viss valium-aktig kvalitet. Valium med smak av kamferdrops. Den er betryggende og koselig, tannløs og helt uten motstand. Full av trivielle detaljer med brødskiver, kaker og kaffe (med eller uten «musikk» = whiskey), blomster (plast eller ekte?), duker, såper og tissepauser. Hva hjemmekjære gamle damer henger seg opp i av praktiske detaljer når de er utenfor hjemmets fire vegger. For eksempel å finne ut hvordan man åpner døra til hotellrommet med et plastkort, og hvordan man slår på lyset – en konkret utfordring som Holmqvist spanderer opptil flere sider på. Jeg prøver faktisk å like deg, Holmqvist. Throw me a bone.

Av og til ble hun så lei av kaker, og hun lengtet ofte etter nybakte rundstykker med godt pålegg.

Jeg må sy inn en strikk i denne hersens luen, tenkte hun, det er da skrekkelig som den glir ned hele tiden.

Damene er omtrent like reflekterte som tolvårige jenter, og omtrent like uskyldige, noe som kunne ha vært sjarmerende hvis fortelleren viste at hun var hakket mer begavet i hjerneavdelingen enn dem. Men jeg klarte aldri å finne tegn til distanse mellom fortelleren og karakterene, eller tegn til at forfatteren har reflektert over sin egen fortellerteknikk. Elementær forfatterfeil nummer to. Jeg får snarere inntrykk av at forfatteren gjør sitt beste for å lage et sømløst forhold mellom fortelleren og karakterene, og derfor skriver dummere enn hun er. Som om karakterene hennes vil bli såret dersom forfatteren deres avslører overfor leseren at hun er smartere enn dem.

Jeg er åpenbart ikke i målgruppen for denne typen romaner. Jeg er for ung og jeg leser så mye god litteratur at jeg rynker grettent på nesen over dårlig litteratur, som Kaffe med musikk er et paradeeksempel på. Det er ikke det at man må være over seksti år for å like boken. Men jeg tror det hjelper fælt hvis man har en viss interesse for bedøvende og koselig geriatrisk litteratur, og ikke krever mer av bøker enn at de skal harmonere med tedrikking og fyr i peisen.

Viola ble sittende lenge i lenestolen mens hun lot tankene sveve av gårde som skyer over himmelen. Iblant var de mørke som regnskyer, andre ganger lyse som sommerskyer. Ja, sånn er livet, tenkte hun. Av og til mørkt, av og til lyst. Kanskje måtte det være mørkt iblant for at man skulle sette pris på det lyse.

Eller sagt på en annen måte: Enkelte romaner er gode, andre er dårlige. Kanskje må man lese et skikkelig makkverk av en roman iblant for virkelig å kunne sette pris på de gode.

Takk til Silke forlag for leseeksemplar.

Urd

untitledRuth Lillegravens siste diktsamling Urd minner meg om en konsentrert roman, der diktene henger sammen og griper essensen av to kvinners liv. Jeg leste samlingen in one sitting, og syntes den var vanskelig å legge fra meg. En uvant opplevelse, for diktsamlinger engasjerer meg sjelden så sterkt at de blir pageturnere.

Lillegraven debuterte med diktsamlingen Store, stygge dikt i 2005, og utga romanen Mellom oss i 2011. Jeg har ikke lest noen av dem (ennå), men på impuls plukket jeg med meg Urd fra Tidens presentasjon av høstlisten sin for et par uker siden.

Ordet «Urd» har flere betydninger. Det var navnet på et av de aller første ukebladene for kvinner i Norge, som blant annet tok opp folkeopplysning, kunst og kultur. Den ene av tre skjebnegudinner i norrøn mytologi het Urd, i betydningen fortid. De tre gudinnene spant på skjebnetrådene til alle mennesker og æser. De var alltid til stede når et barn ble født, og bestemte hvilket liv barnet skulle få. Hvis ikke jeg hørte helt feil, nevnte Lillegraven på pressekonferansen at ordet opprinnelig betyr død.

Samlingen er delt inn i fem deler. Cecilie er jeget i fire av delene, Seselja er jeget i samlingens andre del. De to kvinnene lever i hver sin del av det tjuende århundre, men er likevel forbundet med hverandre. Cecilie er oppkalt etter Seselja, og Seselja dør samme år som Cecilie blir født. I det siste diktet i Seseljas del får hun holde Cecilie som nyfødt. Da er hun dement og ligger på sykehjem. I nåtid overtar Cecilie Seseljas gamle hus på Vestlandet.

Andre del, Soga om Seselja, er samlingens hjerte og sjel, og klart sterkeste del. Seselja lever et beskjedent liv fra fødsel til død, ugift og barnløs. eg er seselja / eg syr for alle / snakkar med alle / og kjenner alle / slik ingen / kjenner / meg. Jeg har lest utallige tekster om ensomme kvinneliv i gamle dager, men ingen av dem har loddet så dypt eller grepet meg så sterkt som Lillegravens dikt om Seselja.

Når kvinnehistorien skal fortelles, trekker man som regel fram de høyrøstede kvinnene som tok mye plass og krevde noe for seg selv. De sterke kvinnene som bidro til å reformere samfunnet. Lillegraven skriver en annen type kvinnehistorie, om en annen type kvinne. Seselja er stillferdig og krever ingenting. Hun har et lite hus, en symaskin og en katt hun har funnet på låven. Eg treng ikkje meir, gjentar hun for seg selv. Eg treng ikkje meir. Lengsler, drømmer, savn, livskraft og kjærlighet ligger dypt begravet under ordene hennes. Man aner bare konturene av Seselja, og hun fremstår nesten like gåtefullt for leseren som hun gjør for omgivelsene som ikke kjenner henne.

Men man kan lese mellom linjene. Diktene er så stemningsfulle og rike på undertekst at kjernen av Seselja blir tydelig selv om store deler av livet hennes – både det indre og det ytre – forblir ukjent. Hun har mistet broren, foreldrene og frieren som moren viste vekk, og hun er vanskapt av sykdom. Seselja er alene, bortsett fra katten, Lissipus. Inntil kvelden da katten også er borte.

lissipus framfor meg opp

bratte smale trappa, alt er mørkt, men alt er trygt, no

skal vi inn i lampegløden, ned i teppehimmelen og

lissipus skal liggje over føtene mine og male, og

gjennom tynne gardiner skal månen lyse

sin kjærleik over oss

[…]

til den dagen

to veker etter at

radioen vart vekke

den dagen ho ikkje er

der om kvelden, ikkje om

morgonen og ikkje neste kveld

Det er i 1941, og Seselja husker at det var to uker etter at tyskerne tok radioen. Men en verden i krig er bare rammen rundt hennes egen personlige ensomhet. En liten tragedie for et menneske som ikke har noen andre å elske enn katten. Når Lissipus blir borte, går verden hennes i svart. alt / er berre kald og / stille stein. Neste dikt er fra 1965. 24 år av livet hennes er tomme. Men katten dukker opp igjen i de siste linjene av siste dikt i Soga om Seselja – samlingens kanskje beste dikt – når hun i tåkete demens forveksler lille Cecilie med Lissipus.

[…] og igjen smiler

han og legg barnet ned til meg, legg lissipus

ned til meg, å pusen, som eg har sakna

deg, som eg har sakna dykk alle

Det er neppe nødvendig å utbrodere hva som ligger bak forvekslingen hennes mellom spedbarnet og katten. Soga om Seselja beskriver et liv som startet i stille kvinnelig beskjedenhet, og deretter imploderte.

Blandet med sårheten og savnet som ligger uforløst under Seseljas historie, finner man en skapende og fantasifull kvinne. Antydningen til skjult sensualitet når hun en stille sommerkveld skal snike seg ned til sjøen for å bade naken. Dagdrømmene om en glamorøs og helt annerledes verden i Amerika hun har lest om i Urd. Bilder av vakre kvinner hun klipper ut fra magasinene, spikrer opp på låven og kaller søstrene sine. Evnen til å se det vakre i naturen, og fange det inn gjennom symaskinen. Viljen til å delta og leve seg inn i en verden som er mye større enn hennes eget liv, om så bare i fantasien. En skjult og hemmelig verden hun har tilgang til gjennom tankene, når alle andre muligheter til å leve er stengt.

Lillegraven skriver her et viktig stykke kvinnehistorie, noe som burde være en hedersbetegnelse i kvinnens år 2013. En alternativ kvinnehistorie om de som stod på sidelinjen når den andre historien ble skrevet. Kvinnene som er glemt av ettertiden, og som kanskje ble glemt allerede mens de levde. Kvinner som ikke satte tydelige spor etter seg, men som var der likevel. Som levde ut det de kunne, intenst og hemmelig, uten å kreve noe fra andre, verden eller livet. Som gjorde det beste ut av det de fikk.

Seseljas historie settes inn i et større perspektiv av Cecilie, den voksne Cecilie, forfatteren. Hun er en moderne kvinne med et behov for å knytte sin egen historie til det ukjente slektskapet hun ikke kan lese om, men bare kan lytte etter.

seselja sydde seg

gjennom to verdskrigar

svartsaumen hennar finst på

kistebotnar over heile bygda

men seselja planta ingen skog

bygde ingen veg, reiste inga

løe, fødde ingen barn

likevel

høyrer vi

føtene hennar

over golvet

Slektskapet mellom dem er der; i navnet, familien, huset – og yrket. Seselja sydde, og lærte seg tidlig å spinne verden inn i tråder, en verden hun ellers hadde begrenset adgang til å oppleve annet enn i fantasien og gjennom sømmen. Cecilie spinner historier; om sitt liv, Seseljas liv, og det som binder dem sammen. Hun lever et helt annet liv, og har helt andre muligheter. Men skaperverkene deres har en felles bunnklang.

Lillegraven har en veldig spesiell evne til å formidle en historie via lyrikken. Hun skriver ikke narrativt, men det oppleves sånn fordi bildene og menneskene som manes fram virker så krystallklare. Til tider ble det imidlertid vanskelig å lese delene om Seselja og Cecilie som en enhet. Delvis er Soga om Seselja så gripende at den blendet meg. Den er så fortettet og intens med tanke på både tematikk og poetisk kraft at den stilte mange av de andre diktene i skyggen. Siden det er mange flere dikt om Cecilie, er det naturlig at de blir mer ujevne totalt sett.

Men jeg tror at det handler mest om at perspektivene er så vesensforskjellige, og derfor ikke alltid er like enkle å binde sammen. Diktene om Cecilie oppleves som nokså personlige, som om Lillegraven her har tatt utgangspunkt i egen erkjennelse og har blikket vendt innover. Mens diktene om Seselja er det motsatte, og et forsøk på å leve seg inn i det ukjente. Jeg synes diktene fungerer aller best når blikket er vendt utover, mot den andre. Ofte knyttes diktene tematisk eller metaforisk sammen av Cecilie, men i enkelte tilfeller glipper det, og jeg får følelsen av at enkelte dikt ikke helt hører hjemme i akkurat denne samlingen, selv om de i og for seg er veldig gode.

Aller helst bør Urd leses og oppleves av så mange lesere som mulig, og jeg anbefaler den på det varmeste. Samlingen er både interessant og tilgjengelig, og burde ikke skremme vekk lesere som ellers ikke tør å prøve seg på diktsamlinger. En kvalitativt god og samtidig tilgjengelig norsk diktsamling finner man ikke hvert år, så jeg føler nesten for å sette kryss i taket. Men jeg har inntrykk av at norsk samtidslitteratur sakte men sikkert begynner å dreie over i en ny retning nå, bort fra den distanserte, ironiske og ambivalente fordypningen i jegets egosentriske kvaler, over mot inderligheten, historien og menneskets plass i det store og uoversiktlige hele. Med andre ord det litteraturen alltid burde handle om: Dichtung und Wahrheit.

Takk til Tiden for leseeksemplar.