Videre 1945

Inger Hagerups tredje diktsamling utkom i 1945, og har den passende tittelen Videre. Jeg ble svært engasjert av Hagerups debutsamling Jeg gikk meg vill i skogene, og var ikke fullt så begeistret over andreboka Flukten til Amerika. I førsteboka var så godt som alle diktene interessante, uansett tematikk og metaforikk, med en underliggende emosjonell energi og inderlig patos som smittet. I andreboka ble det litt for mange uspennende kjærlighetsdikt som til forveksling liknet hverandre. Det var vanskelig å hente ut noe annet enn at kjærligheten er viktig og at lengsel og brudd er noe som hører kjærligheten til; det er vondt og vakkert, og aller lettest å uttrykke i en slags flora og fauna-metaforikk. Dessverre havner Videre i sistnevnte kategori, til tross for at samlingen avsluttes med et knippe krigsdikt, deriblant Hagerups aller mest kjente dikt «Aust-Vågøy».

Grovt oppsummert handler diktene om å være lykkelig forelsket men akk! vite at lykken er forgjengelig og at tiden snart er forbi, eller kjærlighetssorg og klassisk hjertesmerte. Nyperoser, løvetann, myrull, prestekrager, marikåpe, kjerringrokk, blåklokke, kløver og rosebusker – Hagerup byr i det minste på botanisk variasjon. Diktene er fine og meningen stort sett åpenbar. Dette er lettleste saker som ikke krever mye av leseren. Men med mangelen på språklig variasjon og underliggende kompleksitet, blir det unektelig kjedelig lesning. Det er så motstandsløst og lite originalt at det er vanskelig å få i gang noen refleksjon over tematikken. De mest interessante linjene jeg fant var avslutningsstrofen av «Jeg tror»:

Hør ikke på meg. Alle mine ord

er farlige profeter, falske spor.

Jeg er en ganske annen enn du tror.

I seg selv ikke særlig spennende, men det eneste tilfellet jeg fant hvor jeg-instansen vrir seg unna istedenfor å konkludere på vegne av både universet og leseren. Et bittelite skritt i riktig retning.

Siden diktene jeg likte aller best i Jeg gikk meg vill i skogene var de som tematiserte den fremvoksende nazismen i Europa, altså den politiske Hagerup, hadde jeg store forventninger til krigsdiktene som avslutter samlingen; totalt åtte dikt innledet av «Aust-Vågøy», inkludert et dikt som hyller krigshelten Nordahl Grieg. Men dette er for det meste vasne saker, rettferdig harme skrevet for å sette mot i brøstet på Ola Nordmann der han ligger og kaver under den tyske overmaktens jernhæl.

«Vi er en seig, usårlig hær.» «Tror du en nordmanns frihetsild kan slukne under polen?» «Hører du skuddene, du på den andre siden, hver gang de meier ned våre beste menn?» «Men lyset i våre hjerter, troen på seiren, brenner vi trassig inne med likevel.»

Linjer som utvilsomt hadde sin funksjon under krigen, men som gir en litt skeiv nasjonalromantisk etterklang i dag som det ikke lenger finnes belegg for å dyrke med mindre man har, tja, skeive nasjonalistiske sympatier. Kontekstavhengige dikt. Du må ha vært der for å skjønne det, osv. De er dog ikke uten historisk interesse, og utkonkurrerer for min del overlegent den delen av lyrikken som tematiserer poetens besværlige omgang med språket og funderinger over eget ettermæle.

Det mest forunderlige med Videre er likevel måten samlingen er satt sammen på. To tredjedeler hjertesmerte, stjernehimmel og blomsterenger, en tredjedel glødende motstand, norske flagg og innbitt tyskerhat. En sammenrasket samling, kanskje? Hvor det beste (?) Hagerup hadde skrevet den siste tiden ble samlet mellom to permer enten det hang sammen eller ikke?

Slik jeg ser det, er Videre først og fremst en diktsamling med historisk verdi. Men den er også å anbefale til alle diktvegrende lesere der ute (du, ja!) som tror at lyrikk er altfor komplisert for vanlige lesere. Etter å ha lest et par samlinger av Hagerup, tipper jeg at de fleste er klare for å skru opp vanskelighetsgraden noen hakk. Det er i alle fall jeg. Inntil videre legger jeg Inger Hagerup til side for å plukke roser og prestekrager andre steder.

6 thoughts on “Videre 1945”

  1. Jeg har lest alt for lite av Hagerups dikt. De siste årene har det blitt mest engelske dikt på meg. Men jeg burde lese mer norske. Det var fint å lese en så grundig omtale om Inger Hagrups dikt.

    1. Takk! Jeg skal lese Emily Dickinson og kanskje Sylvia Plath senere i år, for det er lenge siden jeg leste lyrikk på engelsk. Hagerups dikt er fine, men det er nok andre norske lyrikere som er bedre, og mer interessante for en moderne leser.

  2. Plath er bra! Vondt og bra – jeg har det med å lese diktene med skjebnen hennes i bakhodet – vet ikke om det er riktig lesemåte, men da treffer de i allefall meg ekstra hardt.

    1. Jeg har bare lest et par dikt av Plath, men husker dem som intense og forstyrrende. Det er vanskelig å la være å tenke på depresjonen og selvmordet hennes når tematikken er som den er. Det er ikke feil, det.

  3. Hmm. Jeg ble så ivrig at det innlegget ditt tidligere om Hagerup, men som nybegynner så passer kanskje dette veldig bra uansett. Jeg gleder meg uansett til at du skal plukke roser og prestekrager andre steder. Dickinson er en av mine favoritter, gleder meg til du skal lese noe av henne.

    1. Anbefaler deg å skaffe Hagerups Samlede dikt, og begynne på begynnelsen. Førstesamlingen er virkelig kjempefin! Deretter er det bare å lese til du går lei. Dickinson blir bra, selv om det nok tar noen år å pløye seg gjennom hennes samlede. Regner med det blir ca 100 dikt i første omgang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s