Måned: januar 2012

Januarstatistikk

Januar har gått unna i et forrykende tempo, og jeg har gjort mitt beste for å lese like fort. Kalde vintermåneder foran peisen er som skapt for å fordype seg i en bok, og jeg har hatt flere lesestunder enn jeg ellers pleier å ha tålmodighet til. Min årelange plan om å bruke søndagen til å lese er endelig blitt en realitet. Nå når kattene igjen er fulltallige i heimen har jeg dessuten en fin unnskyldning til å tilbringe mye tid i sofaen, for ellers fryser vel de stakkars små pelskledde ihjel? Mesteparten av æren for min nye tålmodighet er det imidlertid visse forfattere som skal ha. De fleste vil være enige med meg i at det er langt bedre å lese velskrevne bøker av intelligente forfattere, enn middelmådige bøker av merkelige forfattere. Dagens visdomsord.

Dette har jeg lest i januar:

  • Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri 
  • P. D. James’ Death Comes to Pemberley 
  • Inger Hagerups Videre (påbegynt)
  • Charles Dickens’ Store forventninger (påbegynt)

Jeg byttet ut Shakespeares Macbeth med Hagerups diktsamling, siden lyrikkmålet er viktigere for meg å prioritere i år enn skuespillmålet. Ellers har jeg lest det jeg planla første januar, om enn ikke blitt helt ferdig, selvsagt. Fire bokinnlegg er skrevet, så jeg ligger et bittelite skritt foran skjema. Klapp på skulderen.

Hva synes jeg?

Tom Wolfes roman var det absolutte høydepunktet. Forfengelighetens fyrverkeri var ikke lettlest, men den var så intelligent, velskrevet og morsom at tyngden aldri ble frustrerende. Etterpå har jeg tatt meg i nesten daglig å tenke på en av Wolfes utallige smarte observasjoner og finurlige formuleringer, og jeg mistenker mannen for å ha endret mitt verdensbilde i en ikke ubetydelig grad.  P. D. James’ kriminalroman basert på Jane Austens Pride and Prejudice bød på en lykkelig gjenforening med karakterene i en av mine favorittklassikere. Jeg lot meg imponere over James’ behandling av Austens roman, og ikke minst over at hun faktisk klarer den nesten umulige oppgaven det er å skulle gjenskape Elizabeth Bennet (nå Mrs Darcy) og Mr Darcy, Jane og Mr Bingley, Mr Wickham og Lady Catherine de Bourgh som autentiske Austen-karakterer. En veldig god roman jeg nikoste meg med. Inger Hagerups tredje diktsamling var mye bedre enn den jeg leste rett før jul, men jeg merker at jeg nå har lest meg mett på diktene hennes i denne omgang. Neste måned skal jeg lese en lyriker jeg aldri har lest noe av før.

I alt tolv bokbloggere skrev om Charles Dickens’ Store forventninger i går i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker, den samlede listen over lenker til omtaler finner du her. Det var morsomt med så mange deltakere, og mange interessante og fine innlegg å lese. Isabella vant månedens bokpremie, og Victor Hugos The Hunchback of Notre Dame er på vei i posten. Jeg var forsinket på grunn av sykdom, og har ikke rukket å lese mer enn en fjerdedel av boken ennå. Men boken fenger som bare det, og er en kjempefin start på Dickens-året 2012. Det er en fornøyelse jeg føler for å gjenta med Pickwick-klubben og Bleak House senere i år.

Etter å ha lest James’ og Dickens’ bøker med handling lagt til England på 1800-tallet, har jeg oppdaget hvor mye jeg har nedprioritert slike bøker de siste årene, og hvor mye jeg har savnet det. Før denne måneden hadde jeg faktisk ikke lest noen bøker fra England i gode, gamle dager etter at jeg begynte å blogge i mai 2010. Jeg føler meg ofte mer hjemme i bøker hvor a coach and six er et adelsmerke, og karakterer er very much obliged, gir sine evinnelige compliments, og lar seg ryste av alt inappropriate, enn jeg gjør i moderne romanunivers. Sånn kan det gå når man bruker store deler av studiepoengene på å fordype seg i eldre engelsk litteratur. Mer Dickens har jeg allerede tenkt å lese i år, men det spørs bare om ikke jeg må prøve å finne tid til Jane Austen, Elizabeth Gaskell, Henry Fielding og/eller en Brontë-søster eller to også.

Alt i alt ble januar en fin påminnelse om at jeg i fjor prioriterte relativt nye norske romaner mye mer enn jeg egentlig har interesse av, norsk krim unntatt. I år blir det forhåpentligvis litt mindre norsk, og mye mer litteratur fra det store utland. Engelskspråklige bøker er førstevalget, men jeg leser gjerne flere franske og tyske bøker, og bøker fra mer eksotiske land. Oversatt, selvfølgelig, jeg har fortsatt ingen planer om å lære meg koreansk eller punjabi.

Status lesemål:

Jeg ligger foreløpig dårlig an med målet om å lese 52 bøker på 52 uker, men slik må det bli når to av fire bøker så langt i år har vært mursteiner. Jeg ligger derimot suverent godt an når det gjelder målet om å lese ti bøker kjøpt før 2009, og hente annenhver bok fra 1001-listen. To av fire på begge punkter er en strålende start. Jeg er også i gang med målet om å lese tre Dickens-romaner i år, og har lest den første av tolv lyrikere. Sakprosa, skuespill og noveller er blitt nedprioritert, men jeg kommer sterkere tilbake en annen måned.

Lesesirkel avstemning:

Dere har stemt fram hvilken lesesirkelbok vi skal lese om ett år, og den soleklare vinneren ble Haruki Murakamis Kafka på stranden som fikk hele 70% av stemmene. Nå har jeg lagt ut tre nye kandidater dere kan stemme på i februar, alle tre er skrevet av kvinnelige forfattere på fransk og er relativt nye utgivelser (i 1001-sammenheng riktignok). Dere kan melde dere på Murakami-boken så fort jeg har somlet meg til å oppdatere deltakerlisten øverst i arkfanen. Stem, godtfolk, stem! (Enten dere skal være med å lese eller ikke.)

En bokshopoholikers bekjennelser:

Dette målet må nesten få sin egen overskrift, for vi er utallige bokbloggere som planlegger å skjerpe inn bokkjøppraksisen betraktelig i år. Målet mitt er å kjøpe kun to bøker pr måned, anmeldereksemplarer og gaver ikke medregnet (fordi stikkordet er kjøpt), men jeg hadde bestemt meg for ikke å skaffe meg en eneste bok i januar.

Under over alle under: Jeg klarte det!! Jeg klarte å motstå salg i Bokklubbene, tilbud på John Irving-pocket i bokhandelen, min stadig voksende ønskeliste, og en telefonselger fra Tanums bokklubber som ville lede meg bort fra den smale sti med alskens gratis fristelser. Jeg takket faktisk høflig nei før hun rakk å komme nærmere inn på hva jeg kunne velge mellom. Det kaller jeg selvinnsikt!

Meeeen… Hvor lenge var Adam i paradis? Forrige uke var det slutt på disiplinen. Nå venter jeg på anmeldereksemplarer fra både Schibsted og Samlaget (fortsatt ikke kjøp, men det gjør jo ikke leselisten noe kortere av den grunn), og Bokklubbene fikk endelig has på meg ved hjelp av et gavekort som måtte brukes innen i dag. Man kaster jo ikke penger ut av vinduet, sant? Derfor skriver jeg følgende oversikt over månedens nyanskaffelser med andakt, for det blir nok lenge til den blir så oversiktlig og nett igjen.

  • Candace Bushnells Sex in the City (julegave som måtte byttes)

Det var min litterære januar. Bokarrangementer ble det dårlig med, bortsett fra det nå obligatoriske book crossing-møtet. Men allerede denne uken slår jeg til med hele to litterære arrangementer, og det blir to neste uke også. Mer om det i morgendagens innlegg, der februar skal planlegges.

Hvordan har deres januar vært på bokfronten?

Advertisements

Januarvinner i lesesirkelen

Første bok i lesesirkelen for 2012 er nå lest ferdig av de fleste deltakerne bortsett fra meg selv, og responsen må sies å ha vært i overveiende god favør for Charles Dickens Store forventninger. Lenker til omtaler finner du her, i kommentarfeltet. Jeg har lovet å dele ut bokpremie til en av deltakerne som blogget om boken på bloggdato. Anja fullførte i natt og Ingalill i ettermiddag. Det er nært nok og dedikert nok til å være med i trekningen om premie.

Jeg har trukket vinneren ved hjelp av random.org, og det ble…

Gråbekka’s bokblogg!

Gratulerer så mye! Du vinner en av de neste lesesirkelbøkene i premie. Hvilke av dem det blir, avhenger av hvilke du har/har lest allerede. Send meg en epost med adressen din til linesbibliotek@gmail.com, så avtaler vi nærmere.

En stor takk til alle dere som var med i lesesirkelen i januar! Jeg håper dere er med i februar også. Ha en fortsatt fin mandag!

Lesesirkel januar: Store forventninger

God ettermiddag, folkens, og velkommen til årets lesesirkel! Dickens-året 2012 innledes om en drøy uke, og vi tyvstarter feiringen med å samlese den kanskje mest anerkjente av Dickens’ romaner, Store forventninger fra 1860-61. Hvis mine beregninger er riktige, er vi fjorten bokbloggere og et par stykker til som skal ha lest klassikeren til i dag. Det hviler som vanlig en forbannelse over min egen deltakelse i lesesirkelen. Hele forrige uke var jeg syk, og jeg leste ikke en side i noe som helst hele uken. Dermed fikk jeg ikke begynt på boken før i går ettermiddag. Det er synd, for Store forventninger fenget meg fra aller første side og ville ha vært en enkel sak å lese ferdig på en uke. Om det kommer innlegg fra meg senere i dag basert på det jeg da har rukket å lese, eller om jeg venter med å skrive innlegg til jeg er ferdig – det har jeg ikke bestemt meg for ennå. Men jeg vet at mange av dere har lest ut boken, og sannsynligvis bruker søndagen til å skrive iherdig om Pip, Miss Havisham & co.

Siden det er betydelig flere påmeldte til årets lesesirkel enn fjorårets, er den også mer krevende å organisere. Derfor oppfordrer jeg alle dere som deltar til å legge igjen lenke til innlegget deres i kommentarfeltet under, slik at alle lenkene er samlet på ett sted og lette å finne. Dere som ikke har blogg kan bruke dette kommentarfeltet til å diskutere boken, og det kan selvfølgelig alle andre som har lest boken på et eller annet tidspunkt også hive dere med på. Her er noen spørsmål som kan hjelpe dere i gang:

  • Hva mener du om boken?
  • Hvilken karakter likte du best?
  • Hva synes du om språket?
  • Var boken underholdende, eller tung å komme gjennom?
  • Fristet boken deg til å lese mer Dickens?

Hvis mine skolefrøkenspørsmål var lite spennende, står dere selvfølgelig fritt til å overse dem og heller skrive om noe annet.

I morgen trekker jeg en vinner blant de som deltok i lesesirkelen i dag. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest. Kriteriene for å være med i trekningen er at dere har lest boken og skriver om den i dag – enten på egen blogg eller i kommentarfeltet under.

Nå er jeg spent på å lese hva dere synes om Store forventninger!

Poesi under sensur

Jeg lot meg begeistre da jeg i høst leste Inger Hagerups debutsamling Jeg gikk meg vill i skogene, som jeg skrev om her. Det var spesielt Hagerups politiske dikt om nazismen som gjorde inntrykk på meg, men intensiteten og patosen var gjennomgående i samlingen. Derfor kastet jeg meg raskt over neste samling i forfatterskapet hennes, Flukten fra Amerika, utgitt i 1942. Jeg ble helt forbløffet over forskjellen mellom samlingene, som ble utgitt med tre års mellomrom. Billedbruken og tematikken er stort sett den samme, og Hagerups stemme gjenkjennelig. Men der hvor diktene i Jeg gikk meg vill i skogene lades av engasjement, vilje og til dels sterke følelser, er diktene i Flukten fra Amerika tamme, snille og intetsigende.

Forklaringen på denne markante forskjellen trenger man neppe å lete lenge etter. Samlingen ble som sagt utgitt i 1942, under andre verdenskrig og nazistenes sensur. Nettsidene til Fagbokforlaget oppsummerer situasjonen kort og greit: «De norske og tyske nazimyndighetene forlangte at det norske folk skulle støtte nazismen, det skulle nazifiseres. Det ble derfor innført sensur på både bøker, ukeblad og aviser. All litteratur som var kritisk til nazismen ble forbudt, og forfattere og forlagsfolk ble fengslet eller skutt. Butikkene ble renset for kritisk litteratur, og alle bøker skrevet av jøder ble forbudt. Etter hvert ble ledelsen i alle de store forlagene skiftet ut med nazister.»

Under slike forhold kan det ikke ha vært enkelt for engasjerte og kritiske forfattere å skrive noe som føltes viktig og sant. Mindre politisk orienterte forfattere (og Knut Hamsun) ville derimot ha lettere for å slippe gjennom nåløyet. Jeg ser for meg særlig to årsaker til at den gjeldende sensuren så tydelig preger Hagerups samling. For det første skrev ikke Hagerup spesielt komplekse dikt. Budskapet og tematikken er lett å oppdage, lett å forstå. Leserens fokus ligger på det hun formidler like mye som måten hun formidler det på, i motsetning til en god del andre lyrikere som heller trekker oppmerksomheten mot språk og estetikk. Inger Hagerup skriver dikt som alle kan lese. Men denne tilgjengeligheten, som helt klart er en av grunnene til at diktene hennes har hatt bred appell i befolkningen i fredstid, innebar store begrensninger for hva hun kunne skrive om under sensuren. Istedenfor å pakke budskapet inn i mer komplekse dikt, som hun riktignok gjør i de tre første diktene i samlingen (som et signal til leseren?), valgte hun å unngå den farlige politikken og heller skrive om kjærlighetsforhold og mer allmenne temaer.

Men – og dette er kanskje det mest interessante – kjærlighetsforholdene og de mer allmenne temaene var også i høyeste grad til stede i Jeg gikk meg vill i skogene, uten at de fremstod som tamme og ubetydelige av den grunn. Lest innenfor helheten av samlingen var vekslingen mellom store og små temaer svært vellykket. Jeg opplevde det slik at de ulike temaene – tapt kjærlighet, rasisme, lengsel, osv – ladet hverandre med en mening som det enkelte dikt ikke hadde alene. De politiske diktene føltes inderlige, de hverdagslige diktene viktige, og helhetsinntrykket var at alt virket intenst og relevant – og ofte svært gripende. I Flukten fra Amerika kollapser denne fine symbiosen, nettopp fordi det sterke engasjementet uteblir og uskylden står litt tafatt igjen alene. Ironisk nok er det mest spennende med denne samlingen alt det den ikke gjør.

Flukten fra Amerika var den eneste diktsamlingen Hagerup utga under andre verdenskrig. Jeg har bladd gjennom neste samling, Videre fra 1945, og der ser hun ut til å ha tatt opp tråden fra debuten med intensjon om å ta igjen det tapte og vel så det. Noen linjer fra diktet «En sang til ungdommen» i Flukten til Amerika tyder på at Hagerup tilbrakte krigsårene i utålmodig forstillelse. Diktet er tredje dikt i samlingen, og det tredje diktet som kan leses som en hentydning til de store begrensningene samlingen er blitt til under. Et løfte om bedre tider?

Steilt lot vi alle ømme ord forvitre.

Vår munn var stum og våre øyne bitre.

Vi kunne ikke flamme, bare knitre.

Som solen blinker på en frossen flate

slik lot vi smilet glitre over hatet,

mens hjertet hamret bak sin panserplate.

Lykke!

For fem måneder siden la jeg ut en etterlysning på bloggen min da katten min Scarlet forsvant, i tilfelle noen Oslo-lesere skulle se henne i byen et sted. Etter det har vi fått mange tips uten at det har ført til noe. Men i dag kom telefonen jeg nesten hadde gitt opp håpet om å få. Dyrebeskyttelsen hadde funnet henne! I løpet av fem måneder har hun klart å komme seg fra Gamlebyen til Sandvika (!), og Dyrebeskyttelsen hadde fått tips om en katt som gikk rundt og hylte i et parkeringshus. I går hentet de henne til Dyrenes hus i Bærum, og hun fikk mat, kos og stell. Pelsen hennes er flokete og hun er tynn, men utover det er hun i god behold. Det ble et gledelig gjensyn med matmor og matfar da vi hentet henne i dag. Hun som ellers ikke liker å bli bært, ville bare holdes. Vakker og pratsom som hun er, hadde hun allerede rukket å sjarmere de frivillige i senk.

Nå ligger hun ved siden av pc’en til mor, på sin faste sekretærplass, og maler mett, varm og fornøyd. Jeg er så takknemlig over å ha fått henne trygt hjem før vinterkulda setter inn for alvor i Oslo. Selv langhårede katter fryser ihjel ute når det blir slike temperaturer som vi nå har i vente. Og så krysser jeg fingrene for at de andre pusene Scarlet ble kjent med i natt finner hjem til like overlykkelige eiere.

En stor takk til Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn som gjør en fantastisk jobb med å ta vare på bortkomne og vanskjøttede dyr uten noen form for støtte fra det offentlige. Gave fra Scarlet er på vei.