Stikkord: andre verdenskrig

Lesesirkelbok april: Cora Sandel – Alberte og Jakob

Alberte og JakobFor første gang på flere år skal lesesirkelen 1001 bøker i april lese en bok skrevet av en norsk forfatter. Forrige gang var i september 2011, da vi leste Knut Hamsuns Sult. Ellers har vi lest bøker fra Frankrike, USA, England, Danmark, Finland, Skottland, Russland, Japan, Sveits, Sverige, Canada og Portugal. Senere i år skal vi lese bøker fra Tyskland, India og Kina, så nå mangler vi noen forfattere fra Afrika og Sør-Amerika for å ha dekket verdenskartet sånn noenlunde.

Men denne gangen er det Cora Sandels tur. Alberte og Jakob er første bok i Alberte-trilogien, som består av Alberte og Jakob (1926), Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939). Deltakerne i lesesirkelen bestemmer selv om de vil lese bare Alberte og Jakob eller hele trilogien. Boken kan blogges om når som helst i løpet av april.

Alberte og Jakob er ikke med på den internasjonale 1001-listen, men ble tatt med i den norske bokutgaven av listen i 2008. Der er begrunnelsen for at man bør ha lest boken før man dør følgende:

Det første bindet i Cora Sandels Alberte-trilogi er blitt hyllet som et mesterverk av kvinnefrigjøringsbevegelsen. Romanen foregår i Tromsø og konsentrerer seg om Alberte, en pike i en middelklassefamilie som er havnet i økonomiske vanskeligheter. Hun får ikke gå på skole og heller ikke reise sørover til det muntre selskapslivet i Kristiania – hun har ikke annet å gjøre enn å tørke støv, stoppe strømper og gå i kjedelige selskaper. Romanen trenger inn i den kvelende tomheten i Albertes liv, hennes håp og frykt, hennes hemmelige lengsler og indre opprør.

Beretningen rammes inn av manende beskrivelser av de intense kontrastene mellom årstidene i Nord-Norge. Den begynner i det konstante vintermørket da Albertes verden skrumper inn til hennes eget hus. Når dagene blir lengre, dukker det opp rike, unge mennesker i byen. Hennes verden utvides og fylles med selskaper og utflukter. Alberte er imidlertid fanget i følelsen av å være utiltrekkende og sosialt utilstrekkelig. Hun står utenfor nesten alle sosiale evenementer som observatør, ute av stand til å handle. Når dagene blir kortere igjen, er Alberte like mye fange.

Albertes utadvendte og opprørske bror Jakob slåss derimot åpent for sin rett til å dra til sjøs, og etter hvert klarer han å unnslippe fra familien. Til slutt, da til og med den frittalende venninnen Beda Buck tvinges til å innordne seg, overveier Alberte å begå selvmord. Men i siste øyeblikk kjenner hun livet inni seg hevde sin rett, og hun sleper seg hjem, fast bestemt på «å leve tross alt, å leve videre som best hun kunne.»

For de som skal være med å lese er det kanskje greit å være obs på at det finnes flere utgaver. Vanligvis tenker man ikke så mye over hvilke utgaver man leser når norsk er originalspråket, men her er det veldig viktig. Siste bok i trilogien, Bare Alberte, ble nemlig sensurert på grunn av andre verdenskrig, og all kritikk av tyskerne ble fjernet fra boken av Gyldendal etter at forlagsdirektøren havnet på Grini.

NRK har skrevet en interessant sak om sensuren som jeg anbefaler alle å lese. Den nye utgaven fra 2002 er ifølge Gyldendal en såkalt tekstkritisk utgave basert på førsteutgaven med forord og kommentarer ved Nina M. Evensen. Utgaven inneholder de sensurerte delene, pluss ordforklaringer og oversettelser av utenlandske tekstinnslag.

Jeg har Alberte og Jakob i to utgaver: Den ene er utgitt av Gyldendal i serien Norges nasjonallitteratur i 1996, til sammen tredve bøker fra Snorre til Wassmo. Her er språket modernisert og lettest å lese, men mangler altså Evensens kyndige tekstkritiske bearbeidelse. Den andre utgaven min er trilogien samlet i Århundrets bibliotek fra Bokklubben i 2003, der Nina M. Evensen har gjort sitt, men der språket er nokså tunglest med sine «mig», «skjælver» og «koldt». Man kan tydeligvis ikke få alt her i verden.

Da jeg leste saken fra NRK, demret det for meg at jeg har holdt foredrag om tekstarbeidet til Evensen på et masterseminar. Jeg fikk veldig lyst til å lese boken da, men det må ha forsvunnet for meg blant alle eksamener og arbeid med egen masteroppgave. Det er nok en mening med alt her i verden, og lesesirkelen kommer meg endelig til unnsetning. Forlagets presentasjon av boken frister i alle fall veldig, den inneholder alle ordene jeg liker:

Alberte og Jakob er første bok i Cora Sandels trilogi om Alberte, en trilogi som er blitt stående som et hovedverk i norsk litteratur. I romanen skildres Albertes liv i en sosietetsfamilie i Nord-Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Fortellingen om Alberte er et mesterlig psykologisk portrett, skildret med varme, innsikt og tørrvittig ironi.

Altså: Hovedverk, Nord-Norge, mesterlig, varme, innsikt, tørrvittig og ironi. Det kan bare ikke bli feil.

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.

Et lite utdrag fra åpningen av Alberte og Jakob:

Kirkeuret lyser som en måne i natten. Det slår, og små, svake bluss fødes ute i mørket og brenner matt, fortapt i dets uendelighet, ensomme og spredte. Uret slår igjen, og de svake bluss blir flere, flokker seg, danner rader og ruter. Liv rører seg mellom dem, en hestebjelle ringler, en hører kanskje en tom slede slenge hit og dit efter hesten på en hardtrampet vei. Et sted går et eller annet med plask i sjøen, en kjetting rasler. Lyd av årer og knirkende tollepinner kommer opp fra mørket, en båt støter dumpt mot treverk, tunge ben i røyserter ramler innover en brygge, noen roper noe.

God fornøyelse!

Adolf og Irene: Bokbloggere mot rasisme

Mein KampfRasismedebatten har blusset opp i Sverige igjen etter at noen fremtredende politikere i Sverigedemokraterna spredde hatefulle, rasistiske kommentarer anonymt på nett og ble tatt på fersken. En svensk bokblogger ved navn Jessica har tatt initiativ til en kampanje blant bokbloggere. I dag skriver vi et innlegg med overskriften Bokbloggere mot rasisme, der innholdet skal være antirasistisk og litteraturrelatert.

Jeg velger å kommentere utdrag fra Adolf Hitlers Mein Kampf og den franske forfatteren Irène Némirovskys notater til Storm i juni, en roman hun arbeidet med da hun ble deportert til Auschwitz i 1942, der hun døde samme år. Det er utdrag der Hitler og Némirovsky på en måte kommenterer hverandre. Hitler forklarer hvordan hans hat til jødiske kunstnere oppstod. Némirovsky var en jødisk kunstner som sommeren 1942 vet at hun snart skal dø, på grunn av Hitlers jødehat.

Jeg har ennå ikke lest hele Mein Kampf, men jeg har lest tilstrekkelig til å se Hitlers store svakheter som tenker. Han er overfladisk uten evne til å gå i dybden. Han er forutinntatt, og tilpasser åpenlyst «bevisene» sine etter fordommene han allerede har. Han lar følelser og anelser styre tankegangen, men kaller den likevel «fornuft». Han erstatter argumentasjon med retorikk. I stedet for å henvise til fakta, tyr han til litterære virkemidler. Han forholder seg ikke til virkeligheten, han fiksjonaliserer den.

What soon gave me cause for very serious consideration were the activities of the Jews in certain branches of life, into the mystery of which I penetrated little by little. Was there any shady undertaking, any form of foulness, especially in cultural life, in which at least one Jew did not participate? On putting the probing knife carefully to that kind of abscess one immediately discovered, like a maggot in a putrescent body, a little Jew who was often blinded by the sudden light.

Det Hitler mangler av argumenter, tar han igjen med effektive metaforer. En ukritisk leser vil la seg blende av de ekle sammenhengene han plasserer jøder i, og bildene vil klistre seg fast til netthinnen. Man trenger ikke å ha lest mange linjene før man begynner å assosiere jøder med lik i forråtnelse, byllepest, kloakk og smittefare. Hvis man ikke leser teksten på aktiv jakt etter argumenter, fakta og konkrete bevis, vil man kunne forveksle Hitlers teft for kraftfull billedbruk med sannhet. Men hvor blir det av bevisene, Adolf?

In my eyes the charge against Judaism became a grave one the moment I discovered the Jewish activities in the Press, in art, in literature and the theatre. All unctuous protests were now more or less futile. One needed only to look at the posters announcing the hideous productions of the cinema and theatre, and study the names of the authors who were highly lauded there in order to become permanently adamant on Jewish questions. Here was a pestilence, a moral pestilence, with which the public was being infected. It was worse than the Black Plague of long ago. And in what mighty doses this poison was manufactured and distributed. Naturally the lower the moral and intellectual level of such an author of artistic products, the more inexhaustible his fecundity. Sometimes it went so far that one of these fellows, acting like a sewage pump, would shoot his filth directly in the face of other members of the human race. In this connection we must remember there is no limit to the number of such people. One ought to realize that for one Goethe, Nature may bring into existence ten thousand such despoilers who act as the worst kind of germ-carriers in poisoning human souls. It was a terrible thought, and yet it could not be avoided, that the greater number of the Jews seemed specially destined by Nature to play this shameful part.

And is it for this reason that they can be called the chosen people?

I began then to investigate carefully the names of all the fabricators of these unclean products in public cultural life. The result of that inquiry was still more disfavourable to the attitude which I had hitherto held in regard to the Jews. Though my feelings might rebel a thousand times, reason now had to draw its own conclusions.

Hitler nevner ingen konkrete eksempler på jødiske kunstnere, teaterstykker eller bøker som ødelegger kulturen. Han går ikke nærmere inn på hva det er ved kunstverkenes innhold som virker så ødeleggende. Hvilke «Jewish questions» det er snakk om, sier han heller ikke noe om. Det eneste han har å komme med, er en forsikring om at han har studert teaterplakater og navn på forfattere og sett at et uvisst antall av dem er jødiske. Leseren skal overbevises gjennom effekten Hitlers studium av forekomsten av jødiske kunsternavn har hatt på følelsene hans, som han for anledningen kaller fornuft. Han forveksler sin egen verdensforståelse med sannhet, og inviterer leseren til å trekke paralleller mellom følelser og bevis. Men det er enkelt å avsløre tomheten bak Hitlers retorikk. Bytt ut ordet jøder med for eksempel lyrikere, avantgardister, nynorskbrukere eller nordlendinger, og se hvor overbevisende det virker.

Hitlers metode brukes hyppig av rasister, selv om de færreste kan konkurrere med hans utstuderte og skamløse sammenlikninger mellom mennesker og skitt. Men tankegangen er lik: «Jeg er et rettenkende og godt menneske som ikke har noe imot noen. Jeg er ingen rasist, men jeg kan ikke sitte å se på at De Andre ødelegger det som er så verdifullt og vakkert for meg og mine. Det er for mange av dem, og de er farlige. Hvis vi ikke passer på og setter i gang tiltak NÅ, vil de utslette oss.»

Likevel klarer de aldri å argumentere for det, de holder seg til antakelser og synseføling. Det siste bidraget kom fra en norsk politiker som forsvarte seg med at «det kunne ha skjedd.» Igjen: En fiksjonalisering av virkeligheten. Hvis noe kan skje i eventyr eller i ditt verste mareritt, kan det etter sigende også skje på ordentlig. Jeg har ennå til gode å lese solide og etterprøvbare argumenter for rasisme, det er sånn de snakker hele gjengen. Men for å bruke Hitlers ord mot ham og hans meningsfeller: On putting the probing knife carefully to that kind of abscess one immediately discovered, like a maggot in a putrescent body, a little Racist who was often blinded by the sudden light.

Irène Némirovsky var en av mange jødiske forfattere hvis bøker ble forbudt etter okkupasjonen av Frankrike. Ironisk nok var hun selv nokså skeptisk til jøder, og definerte seg som fransk, ikke jødisk. Hennes skepsis var imidlertid forankret i det hun anså for å være dårlige elementer i jødisk kultur, som hun ikke ville ha noe med å gjøre. Brevene hennes etter okkupasjonen avslører hvor forvirret hun er over å bli kategorisert som jøde når hun da vitterlig er fransk statsborger og har konvertert til katolisisme. Det er den evige diskusjonen om hva man skal legge vekt på. Etnisitet? Religiøs tilhørighet? Statsborgerskap? Som om man trenger å legge vekt på noen av delene.

Némirovsky var en av mange millioner mennesker som måtte bøte med livet på grunn av gjennomslagskraften i Hitlers rasetenkning. Et par uker før hun ble arrestert og sendt til Auschwitz for å dø, skrev hun om diktaturet i dagboken sin:

Man vil ha oss til å tro at vi befinner oss i en fellesskapstid, at individet må dø for at samfunnet skal leve, og vi vil ikke innse at det er samfunnet som dør for at tyrannene skal leve. Denne tiden, som tror den er «fellesskapets tid», er mer individualistisk enn renessansen eller de store føydalherrenes tid. Det er som om det fantes en viss mengde frihet og makt i verden, som skulle deles snart mellom millioner, snart mellom én eneste og millioner. «Ta restene etter meg,» sier diktatorene.

Derfor vil jeg ikke høre snakk om fellesskapsånd. Jeg har ingen ting imot å dø, men som fransk, tenkende vesen vil jeg forstå hvorfor jeg dør – og jeg, Jean-Marie Michaud [romankarakter], jeg dør for P. Henriot, P. Laval og andre fyrster, akkurat som en høne får hodet hugget av for å bli servert på disse forrædernes bord. Jeg for min del hevder at høna er mer verd enn de som skal spise den. Jeg vet at jeg er mer intelligent, bedre og mer verdifull i det godes øyne enn de to ovennevnte. De har makten, men det er en midlertidig og illusorisk makt. Den vil bli tatt fra dem av tiden, av et nederlag, av en skjebnens tilskikkelse eller av sykdom (slik det skjedde med Napoleon). Og verden vil bli forbløffet: Hva? kommer folk til å si. Var det dette vi skalv for?

Jeg besitter virkelig fellesskapsånd dersom jeg forsvarer min og alles del mot glupskheten. Den enkelte har bare verdi hvis han føler de andre menneskene, greit nok. Men det må være «de andre menneskene», ikke «et menneske». Diktaturet bygges på denne forvirringen. Napoleon ønsker intet annet enn Frankrikes storhet, sier han, men han skriver til Metternich: «Jeg gir blaffen i millioner av menneskers liv.» Hitler: «Jeg arbeider ikke for meg selv, men for Europa.» (Han begynte med å si: «Jeg arbeider ikke for det tyske folk.») Tanken er den samme som Napoleons: «Jeg gir blaffen i millioner av menneskers liv og død.»

Når jeg leser Némirovskys ord, forstår jeg hvorfor Hitler unngår å nevne navn på de jødiske «smittebærerne» i sitt manifest. Leseren kunne jo komme til å lese det de skrev, se at de hadde langt større forstand enn ham, og at det de skrev ikke var til forveksling likt ekskrementer.

Némirovsky har rett i at hvis man er opptatt av fellesskapet, kan man ikke gi blaffen i millioner av menneskers liv og død. Man kan ikke si at man arbeider for fellesskapets beste, samtidig som man undertrykker eller myrder deler av dens befolkning. Fellesskap handler om å tenke på «de andre menneskene», ikke bare seg selv eller de en kjenner, liker, likner og identifiserer som «sine egne». Fellesskap er ikke det samme som majoritet eller «folk flest». Rasisme er en trussel mot fellesskapet fordi det pr definisjon ekskluderer enkelte mennesker, og insisterer på at de er noe annet enn mennesker. Til forveksling like, kanskje, men annerledes og derfor mindre verdt.

Hva Hitler og Némirovsky har å gjøre i en moderne debatt om rasisme? Det meste, egentlig. De tjener som gode eksempler på at der rasisme har vokst seg sterk og innflytelsesrik, ender det alltid opp med at liv går tapt. Av grunner jeg ikke helt forstår, liker nordmenn å tenke på Holocaust som et enestående og avsluttet kapittel i historien. Relevansen begrenses visstnok av at det hendte for lenge siden, det var krig, det var tyskerne som gjorde det, de var nazister og de ville drepe jøder. Derfor er det tydeligvis noe helt annet når nordmenn i dag sammenlikner for eksempel Romfolket med rotter eller søppel som man vil ha «fjernet» fra Norge. Metoden for «fjerningen» er ikke alltid artikulert, men deportasjon og drap er blitt foreslått. De som vil ha dem «fjernet», vil sannsynligvis ta sjokkert avstand fra Hitler som diktator. Men de låner mer enn gjerne hans raseteorier, menneskesyn, kultursyn, retorikk og heslige metaforer. De vil etter sigende ikke være som Hitler, men de har ingen problemer med å tenke og snakke som ham.

De som liker å si «Jeg er ikke rasist, men …» insisterer ofte på at det finnes en vesensforskjell mellom såkalt uskyldig rasisme eller hverdagsrasisme, og den rasismen som fører til folkemord. Selv om de ikke er rasister selv, altså. Tja. Det finnes jo en slags forskjell mellom de relativt få som skrudde på gassen i Polen på 1940-tallet, og alle de som snudde ryggen til og lot det skje. Men det er ingen vesensforskjell. De som skrudde på gassen kunne ikke ha gjort det uten hjelp fra alle «hverdagsrasistene». De som ikke myrdet noen med egne hender, men «bare» mente at det fantes mennesker av andre raser som hadde liten eller ingen verdi, mennesker som ikke var som dem, og som derfor kunne deporteres til en ukjent skjebne uten at det var noen grunn til å gripe inn.

Folkemord er definitivt rasismens ytterste og mest brutale konsekvens, men den er likevel avhengig av «hverdagsrasismen» som enkelte liker å bagatellisere. Tankegangen er den samme. Skillet går ikke mellom de som mener at det er helt uunngåelig å snakke om «oss» og «dem», og de som snakker om hvem som fortjener å leve eller dø. Hvis man først venner seg til å snakke om «oss» og «dem», sklir det fort over i tanken om «oss» mot «dem», og på et eller annet tidspunkt finner man ut at det må iverksettes tiltak, ellers KOMMER DE OG TAR OSS!!! Frykt og overdrivelser er et nødvendig virkemiddel, og har man først tenkt at det er grunn til å være redd for monsteret under senga, er det ingen som gidder å slå på lyset for å sjekke om det finnes eller ikke. Deretter er det grei skuring. Monsteret under senga må vekk, ellers går det ikke an å sove i fred. Rasisme gjør meg derfor veldig engstelig, uavhengig av hvilken form den opptrer i. Jeg er livredd for enhver form for tenkning som umenneskeliggjør mennesker og fremstiller dem som om de var grunnleggende annerledes enn meg selv.

For å være konstruktiv har jeg laget en slags rasismetest, sånn at det er mulig for deg som leser dette å vite om du er rasist eller ikke. Tre enkle spørsmål. Hvis du svarer ja på minst ett av dem, er du pr definisjon en rasist.

1) Mener du at mennesker kan deles inn i ulike raser, der enkelte raser er mer verdt, mer utviklet og mer intelligente eller siviliserte enn andre?

2) Mener du at sosiale og kulturelle forskjeller kan forklares ved hjelp av raseteorier, og at det derfor er mulig å si noe konkret om individuelle personlige egenskaper ut fra rasemessig tilhørighet?

3) Mener du at ulike raser ikke bør blandes; at mennesker ikke bør formere seg på tvers av rase, ha samme pass, rettigheter eller nabolag? (Stikkord: Norsk pass, norsk adresse, norske rettigheter.)

Som sagt, hvis du svarer ja på minst ett av disse spørsmålene, er du en rasist. Da kan du heretter slutte å innlede setningene dine med «Jeg er ingen rasist, men …», og heller si det som det er: «Jeg er rasist, og fra mitt ståsted ser verden sånn ut …». Og så kan du samtidig vite at monsteret som ligger under min seng lyder ditt navn, ser ut som deg og tenker på en måte som skremmer livet av meg selv når jeg slår på lyset. Du tenker som Hitler, som Anders Behring Breivik. Mine mareritt handler om deg, og hva du kan klare å stelle i stand av jævelskap for andre mennesker, og dermed også for meg. Du vil ødelegge fellesskapet jeg lever i, og jeg kan love deg å gjøre alt som står i min makt for å forhindre at du lykkes med det.

Irène Némirovsky får avslutte innlegget, fra 28. juni 1942, to uker før deportasjonen:

Jeg sverger herved at jeg aldri skal la mitt nag, uansett hvor berettiget det måtte være, gå utover noen menneskeforsamling, uansett rase, religion, overbevisning, fordommer og feil. Jeg synes synd på de stakkars barna. Men jeg kan ikke tilgi enkeltindividene, de som skyver meg bort, de som kaldt lar en falle, de som er rede til å komme med sleivspark. Slike mennesker … om jeg bare slo kloen i en av dem en vakker dag … Når skal det ta slutt?

Min påskekrim: Sherlock Holmes, nazister og fyrrige svensker

Det ble mye krim på meg i mars. Først ut var Dürrenmatt-krisen, som jeg allerede har dekket behørig her. Så var det Krimfestival tre dager til ende hos Cappelen Damm. Jeg trosset heroisk et dundrende migreneanfall for å få med meg hele tolv arrangementer på tre dager (pluss nachspielene, of course), og avlegger rapport om festivalen så fort den ikke lenger har et snev av aktualitet. Deretter var det påske, den store krimhøytiden, i slutten av måneden. Jeg holdt meg til krim som handlet om gamle dager, og det nærmeste jeg kom moderne tid var 1950-tallet. Det er fordi jeg liker sånt som er gammelt mye bedre enn sånt som er nytt. I tråd med denne tankegangen får du her påskekrimtipsene du trengte for en måned siden.

TårnTårn er Bernt Rougthvedts tredje krimroman, utgitt tidligere i år. Vanligvis pleier jeg å opplyse om det hvis jeg har mottatt boken fra forlaget, men denne gangen må jeg dessverre melde pass. Jeg tror at jeg fikk boken av forlaget på et av ovennevnte nachspiel, men er litt usikker. Jeg kan ha kjøpt den selv. Jeg håper i alle fall at jeg ikke har stjålet den. Men nachspielet var så bra at jeg ikke kan sverge på noe.

Handlingen i Tårn er lagt til Oslo i 1944-45. Tyskerne er slitne og drikker for meget. Nordmennene er lei av Hitler og savner kongen sin. Erik Fjeld er motstandsmann og jobber med svart propaganda for motstandsgruppen H7, ofte forkledd som tysk eller norsk nazist. Han blir valgt inn i den hemmelige ledelsen av organisasjonen når en av lederne blir avslørt og må flykte til Sverige. Før mannen flykter, ymter han frampå om at ikke alle i ledelsen er til å stole på. Som om ikke kampen mot nazister og angivere er nok å bale med for Fjeld, blir han i tillegg involvert i et komplott mot kong Haakon 7. og må prøve å fange en kvelermorder med Gestapo i hælene.

Andre verdenskrig er sannsynligvis verdens aller beste utgangspunkt for en spenningsroman, med nazister, spioner og motstandsfolk en masse som prøver å lure hverandre i feller med livet som innsats. Det skal godt gjøres ikke å få god underholdning ut av krigen, og Tårn er intet unntak. Romanen er relativt kort, og det er høyt tempo og masse action hele veien. Faktisk ble det litt i overkant høyt tempo innimellom, selv for meg, som surmuler hvis krimheltene tenker for mye og løper for lite. Men handlingen ble så mettet og dødpunktene så få at jeg aldri fikk helt grep om strukturen. Og for meg er strukturen i en krimroman omtrent like viktig som å finne ut hvem morderen er. Jeg leste imidlertid boken ganske stykkevis og delt, og tror den fungerer helt ypperlig hvis den leses i en noenlunde uavbrutt økt – som er måten den selv legger opp til å leses på. For det går i ett her, og leseren får ingen grunn til å ta pauser.

Rougtvedt har store kunnskaper om krigen, og kombinerer fakta og fiksjon så godt at jeg føler at jeg lærer noe, selv når jeg ikke vet om det jeg lærer er sant eller ikke. Sånne bøker faller alltid i smak hos meg, spesielt når de er fra krigens dager. Det jeg likte best med boken var alle detaljene fra okkupasjonstiden, og et Oslo fra gamle dager som virket spill levende – både gjenkjennelig og veldig annerledes. Mitt eget nabolag var til og med beskrevet, og klimakset foregikk i en leilighet rett over gata fra der jeg bor. Jeg skal ikke være dårligere enn å innrømme at bøker får bonuspoeng av sånt.

Jeg grøsset da jeg kikket ut av sidevinduet. Nedre del av Schweigaardsgate var som alltid et trist skue, den tette og uensartede bygningsmassen var ubeskrivelig sotete og stygg.

– Herregud, sa jeg, det er som å kjøre inn i en spøkelsesby!

Ulla smilte svakt. – Eller som en polsk getto. Da jeg var liten turde jeg ikke nærme meg østkanten for mitt bare liv. Jeg var overbevist om at det bare bodde fylliker og forbrytere her.

70 år senere bor det fremdeles bare fylliker og forbrytere her i Schweigaards gate. Heldigvis er alle bygårdene nymalte og lekre, og det ser ikke lenger ut som en polsk getto her. All elendigheten er skjult bak en plettfri og smekker fasade, akkurat som på vestkanten.

På det nachspielet under Krimfestivalen da jeg fikk (?) Tårn, diskuterte jeg den med en mannlig leser som mente at den er en guttebok. Jeg husker ikke lenger begrunnelsen hans (det var som sagt et bra nachspiel), men jeg funderte mye på det mens jeg leste boken. Kanskje det skyldes at det er masse action på våpenfronten og lite action på klinefronten? Men jeg er uansett ikke enig. I tilfelle du som leser dette er kvinne og tilfeldigvis har snakket med samme mann: Tårn er en unisex-bok. Du kan trygt lese den hvis du har lyst. Menn har faktisk ikke enerett på å like andre verdenskrig, iskalde nazister og konspirasjoner mot kongefamilien. Eller bøker som går i hundre i stedet for slow motion.

Men tenker folk virkelig fremdeles sånn at gutter liker morsomme, spennende og kule bøker, mens jenter bare liker følsomme, romantiske og teite bøker? Og tenker de sånn fordi det er sant? Hva mener dere? Det er et interessant tema, uten tvil. Men jeg synes at risikoen ved å tørre å ta debatten akkurat her, på min blogg, er ganske høy. Hvis jeg ikke argumenterer godt nok for jenteleserne, mister jeg kanskje retten til å være kvinne. Med Inga Marte Thorkildsen i regjering kan alt skje. Så jeg feiger ut og konkluderer med at jenter også kan elske krimbøker fra krigen, forutsatt at bøkene har de samme egenskapene som vi elsker hos menn. Og Tårn er både spennende, smart og kjapp i replikken, med et maskulint og lekkert ytre. Jeg skal ikke engang nevne alle uniformene. Take me upstairs, darling.

lang-maria-en-morder-lyver-ikke-alenePåskens største høydepunkt ble likevel En morder lyver ikke alene av Maria Lang. Hun sammenliknes ofte med Agatha Christie, og er det én ting jeg liker i krimbransjen, så er det Agatha Christie. Jeg følte meg litt sprelsk og vågal sånn rett før påske og bestemte meg for bare å kaste meg ut i en helt alternativ påskefeiring der jeg byttet ut den obligatoriske Poirot-krimmen med Maria Lang. Hvorfor ikke? Man lever bare en gang.

Jeg hørte rykter om at det kunne være lurt (men ikke tvingende nødvendig) å begynne med førsteboka, En morder lyver ikke alene, siden det er her detektivtrekanten Puck, Christer Wijk og Einar Bure introduseres for første gang, og Puck og Einar forlover seg. Puck er en kvinne, forresten, så dette er ikke noe homoerotisk kammerspill.

Jeg er uansett en tvangskronologisk leser og kontaktet derfor Silke forlag lenge før påske for å få tilsendt førsteboka tidsnok til ferien. Da den ikke kom, ble jeg nervøs. Så nervøs, faktisk, at jeg purret på forlaget, noe jeg ellers holder meg for god til. Da postmannen endelig dukket opp med boken, stod jeg og trippet som en høne ved postkassen.

Til tross for så utrolig store forventninger på forhånd, ble jeg likevel positivt overrasket. Maria Lang er en svensk Agatha Christie med litterære kvaliteter. Hun har alt jeg liker med Agatha Christie og enda mer. Mordgåten var riktignok ikke like absurd innviklet og totalt usannsynlig som hos Christie, men Lang tar det igjen ved å skrive bedre. Det er mer stemningsfylt og løssluppent, og miljøet kommer tydeligere fram. Det er sommerlig og sanselig og svensk. Og jeg får virkelig ikke sagt hvor herlig vittig det er.

Solen skinner over Sverige anno 1950, og Puck skal på ferie til en øde øy sammen med sine akademisk-litterære, smårike og tiltrekkende borgerlige venner. Det er førti grader i luften, blodet bruser enda hetere under ungdommelig glatt hud, og det brygger opp til tordenvær – både bokstavelig og metaforisk. Snuskete hemmeligheter har vært feid under teppet til gjæring over lang nok tid, og det lukkede rom er forskriftsmessig lukket. En håndfull mistenkte er oppstilt og klare til inspeksjon under påskudd av å være fredelige feriegjester. Leseren gnir seg i hendene og kjenner påskefreden senke seg. Her skal det myrdes!

«Det var allerede altfor mange vakre og erotisk tiltrekkende personer på den lille øya vår til at det kunne bli ordentlig hyggelig.»

Mindre hyggelig skal det bli når disse vakre og erotisk tiltrekkende menneskene begynner å ta hverandre av dage. Hvis Tårn hadde for lite klining til at en jenteleser som meg kunne like boken, er det så mange erotiske eventyr i En morder lyver ikke alene at jeg på vegne av mitt kjønn må si meg fornøyd og vel så det. Kärleken er både plott, drapsårsak og generell underholdning her.

Neida, det er ingen spoiler. Tro meg, det er så mange kjærleiksforviklingar på gang at min monogame hjerne ikke klarer å holde tritt med disse vellystige femtitallssvenskene der de elsker hverandre, dreper hverandre og gir hverandre falske alibier når de egentlig skulle ha ligget alene i enkeltsengene sine om natten som vanlige folk. Hvem elsker egentlig hvem? Er spørsmålet. Et spørsmål det er vanskelig å få et tydelig svar på så lenge alle kliner med alle.

Sjefsklineren er George Malm, den perfekte mann. En nordisk Adonis; blond, blåøyd, velskapt og med en meget liten hjerne. Det spiller ingen rolle hvem han kliner med, så lenge han får kline. Første kveld på øya, første gang han møter Puck, går de en liten kveldstur. Han kaster seg over henne. Det er på side 35. Allerede på side 37 har Puck stått opp om natten og tatt George på fersken mens han kliner med vertinnen Ann-Sofi, gift med Rutger. Mannen er en kosemaskin.

«Tankene tumlet rundt i det stakkars hodet mitt da jeg endelig kom meg usett inn i rommet. Hadde jeg tatt så grundig feil av den kjølige Ann-Sofi? Eller var hun blitt desperat av sjalusi? Og Rutger – lå han inne og sov mens hans kone hadde en hyrdestund med en annen, eller var han også ute på eventyr i sommernatten?»

Og det var da jeg skjønte det, nederst på side 37. Herregud, det er jo meg! Hyrdestunder og eventyr i sommernatten, det er jo akkurat sånn jeg skriver! Maria Lang skriver nøyaktig sånne krimromaner som jeg ville ha skrevet hvis jeg hadde sluttet å fjase på blogg og begynt å skrive krim! Rettere sagt: Maria Lang skriver sånn som jeg ville ha prøvd å skrive, jeg sier ikke at jeg hadde fått det til. Ikke ser jeg noen vits i å prøve heller, når Maria har gjort det for meg.

Men … Det er til og med litteraturvitere der! Folk som har tatt doktorgrader i litteraturhistorie, og/eller skrevet diktsamlinger og makabre krimromaner med mange lik! Jøye meg. Det er som hentet rett ut av min indre verden. Og ytre verden, for så vidt, for det beskriver jo minst halvparten av min omgangskrets. Karakterene diskuterer til og med hvem som får flest damer; vulgære grøssermordere med «en svak pasjon for krim» eller diktere av «sublim poesi om kjærlighet og åkerrikser»? Dette må jeg komme til bunns i før liv går tapt. Ellers blir jeg kanskje nødt til å skrive en kjedelig krimroman for å forklare hva som egentlig skjedde da min venn X bestemte seg for å myrde min venn Y. Det høres litt for lite ut som Maria Lang, og litt for mye ut som Donna Tartts makkverk Den hemmelige historien.

The adventures of Sherlock HolmesOg plutselig, før jeg visste ordet av det, hadde jeg fått Kindle. Det skjedde akkurat så brått, fra det ene avsnittet til det andre. En veldig gavmild og omtenksom venninne fant ut at jeg trengte å forflyttes fra 1800-tallet til moderne tid, og ga meg en Kindle. Det første jeg gjorde var selvsagt å bruke Kindle til å løpe strake veien tilbake til 1800-tallet.

For fire dollar lastet jeg ned rubbel og bit av Arthur Conan Doyles bøker om Sherlock Holmes, og førti andre britiske klassikere på under ti minutter. Førti klassikere! Til fire dollar! Jeg maler som en katt. Sherlock Holmes snur seg derimot i graven og deduserer seg  fram til at verden har gått av hengslene når en utepils koster dobbelt så mye som å anskaffe seg alle perlene i britisk litteratur utgitt før 1900. Det ser ut til at solen har gått ned for godt over dronning Victorias store imperium.

Til gjengjeld har solen stått opp og skinner smilende over våre smellfeite Kindle-oppfinnende naboer i vest. Jeg kan dessverre ikke identifisere min Kindle mer spesifikt enn at den lyder navnet Kindle og er «assembled in China». Dere elektronifiserte mennesker der ute gjenkjenner den kanskje hvis jeg sier at den veier ingenting, er liten og veldig nusselig, har knapper på begge sidene, og mangler touch-skjerm og tastatur. Den er idiot proof, selv for meg som bare så vidt aner konturene av hva instagram, blu-ray, lcd og twitter er for noe, og derfor velger å tro at det er omtrent det samme som Kindle.

Siden The Adventures of Sherlock Holmes var den første boken jeg leste på Kindle, tviler jeg på at jeg klarer å skille dem fra hverandre. Derfor skriver jeg like godt verdens aller første kombinerte anmeldelse av The Adventures of Sherlock Holmes og Kindle.

My name is Sherlock Holmes. It is my business to know what other people don’t know.

Jeg har aldri lest om Sherlock Holmes før, og jeg trodde ikke at jeg ville like ham. Jeg trodde at Arthur Conan Doyle skrev sånn gammelmodig og tørrpinnaktig liksomkrim som var altfor opptatt av å gjøre inntrykk litterært til å unne leseren å ha det skikkelig moro. Sånne inntrykk oppstår gjerne når man får krim anbefalt av en lyriker, som anbefaler Sherlock Holmes ved å si at han er en interessant karakter fordi han mest sannsynlig er bipolar og en veldig ensom og barnslig sjel, som fniser mye og pøser sin uforløste kreativitet over i vitenskapen, når han ikke spiller fele, kler seg ut eller ruser seg fra sans og samling på kokain. Eller forresten, det høres jo faktisk skikkelig moro ut.

The Adventures of Sherlock Holmes er en samling med tolv noveller skodd over samme lest. Sherlock mottar et brev eller et besøk fra noen som trenger hjelp med enten et merksnodig problem med overnaturlige undertoner, men som viser seg å ha en svært naturlig forklaring. Eller det er en sak som ser ut til å være tilforlatelig og ordinær, men viser seg å være fantastisk komplisert. Det viktigste Sherlock kan bidra med, er sin evne til å observere, samle inn data og dedusere seg fram til svaret, bruke forstørrelsesglasset sitt og drive vitenskapelige eksperimenter i pausene.

Å lese om Sherlock Holmes for første gang føltes i grunnen litt som å komme hjem. Følelsen bunner nok i at han så åpenbart har inspirert noen av krimforfatterne jeg liker aller best, spesielt Agatha Christie. Hennes Hercule Poirot og kaptein Hastings hadde selvfølgelig aldri blitt født hvis det ikke var for Sherlock Holmes og Dr. Watson. Christie har bare gjort sin egen vri ved å gjøre Poirot mye mer uptight enn Sherlock, og Hastings mye dummere enn Watson. Man samspillet er det samme. Mesterdetektiven deduserer og bruker sine små grå. Assistenten er der for å beundre hemningsløst og dokumentere de store bedrifter for leseren.

Det artigste med novellene er å høre de besøkende fortelle sine historier. Noen er troverdige fortellere, andre … not so much. Hvis man gjør som Sherlock – observerer og deduserer – er sjansene gode for at man skjønner hvordan dette henger sammen svært lenge før Dr. Watson. Det er et pluss for selvtilliten, for det føles inn til margen godt å vite at hjernen min er omtrent på høyde med Sherlock Holmes’. Men det er et minus for min Sherlock-smarte hjerne, som misliker krimgåter du må være ganske tett for ikke å løse selv.

Digresjon: Karakterene Poirot-Sherlock fikk meg til å tenke på noe med moderne krim, særlig den norske. Du vet hvordan alle krimforfattere prøver å gi hovedpersonene sine særtrekk sånn at de kan skille seg ut? De burde heller gjøre som Doyle og Christie, og gi hovedpersonene sine virkelig sære personligheter. Eksentriske karaktertrekk er så mye artigere å lese om og kan brukes til så mye mer enn ulike stadier av alkoholisme og en kronisk misfornøyd og gneldrete kjæreste/samboer/kone/ekskone. Bare et tips fra tante, altså, hvis du går med en krimroman i magen. Som det er fifty-fifty sjanse for at du gjør. I så fall, her har du også et stalltips fra Sherlock Holmes:

Crime is common. Logic is rare. Therefore it is upon the logic rather than upon the crime that you should dwell.

Nemlig. Jeg satte i gang med The Adventures of Sherlock Holmes for å teste ut om bøker faktisk virker når man leser dem på skjerm, eller om all den vidunderlige bokmagien er støpt inn i cellulosen. Men det virket! Til en viss grad, i hvert fall. Magien var ikke til å ta feil av mens jeg leste, og det var nesten akkurat som å lese en papirbok.

Bortsett fra at en av mine store styrker som papirbokleser viste seg å være et gedigent handicap med Kindle. For jeg er en sånn leser (viser det seg) som husker og vurderer tekst ut fra hvor ting lar seg plassere på en fysisk side på konkrete steder i boken. Jeg husker om ting står på høyre eller venstre side, øverst, midt på eller nederst på siden, tidlig eller sent eller midt i boken. Og hvis eselørene står tett i tett når jeg lukker boken for siste gang, vet jeg at jeg nettopp har lest glitrende litteratur.

Jeg koste meg fælt med Sherlock, det gjorde jeg. Men da jeg skulle sjekke sitatene jeg hadde lagret etterpå, var det kun elleve av dem. På tolv noveller. Det er ikke bra. Det er knapt gjennomsnittlig. Når eseløretesten ikke lar seg utføre, må jeg vurdere boken manuelt. Men det lot seg ikke gjøre, fordi Kindle er helt flat og mangler papirsider som – når jeg leser – etterlater seg millioner av spor i hjernen min. Med andre ord: Jeg husker ingenting.

Derfor måtte jeg skrive om boken i helt generelle vendinger, og slenge inn en fin og oppbyggelig digresjon til krimforfatteraspiranter. Det jeg lurer på nå, er hvor det egentlig gikk galt. Enhver anmeldelse bør inneholde en konklusjon og en presisering av hvor feilen ligger. Men det eneste jeg har klart å dedusere meg fram til, er at feilen ligger hos én av tre:

  1. The Adventures of Sherlock Holmes
  2. Kindle
  3. Meg

Det synes jeg i grunnen var en passende krimgåte å avslutte med. Jeg kan gi deg noen spor du kan jobbe videre ut fra. Jeg har aldri blitt diagnostisert med autisme. Jeg leste mesteparten av boken på dagtid. Og Kindle var fulladet. Lykke til!

Mens du forsøker å løse mysteriet for meg og avgjør om jeg trenger å anmelde Kindle for forbrytelser mot lesehesten (punchline courtesy lyrikeren), sier jeg som Sherlock Holmes:

I have a caseful of cigarettes here which need smoking.

Suite française

Storm i juniIrène Némirovsky var blant Frankrikes mest anerkjente forfattere da andre verdenskrig brøt ut. Hun hadde velstående jødiske foreldre og var oppvokst i Russland, der hun hadde fått god undervisning hele livet. Først tydde hun til bøkenes verden på grunn av morens distanse og mangel på interesse for datteren. Deretter begynte hun å skrive selv, og oppnådde stor suksess med alt hun publiserte.

Da krigen brøt ut hadde hun bodd lenge i Paris sammen med ektemannen og to døtre. Hun hadde konvertert til kristendom og søkt om fransk statsborgerskap, men med den tyske invasjonen fantes det ingen mulighet for å unnslippe sin jødiske herkomst. Under okkupasjonen forlot den lille familien Paris og bosatte seg på den franske landsbygda. Némirovsky ble nektet å publisere noe av tyskervennlige redaktører, og fikk til nød utgitt under mannlige, arisklydende pseudonymer. Hun hadde ingen illusjoner om fremtiden eller håp om at hun ville overleve krigen. Likevel arbeidet hun målrettet med et romanprosjekt inspirert av Beethovens femte symfoni, som skulle få tittelen Suite française og bestå av fem romaner om livet i Frankrike under okkupasjonen.

Hun rakk bare å fullføre de to første romanene, Storm i juni og Dolce, før hun høsten 1942 ble arrestert og deportert til Auschwitz, der hun døde kort tid etter. Manuskriptet ble overlatt de to små døtrene etter at også ektemannen Michel Epstein ble sendt til Auschwitz og drept ved ankomsten. De to småjentene levde på stadig flukt sammen med barnepiken, og klarte såvidt å berge livet. Kofferten som manuskriptet lå i ble ikke åpnet før 60 år senere, og de to fullførte romanene av Suite française ble endelig utgitt i 2004.

Storm i juni beskriver de kaotiske sommermånedene i 1940 da innbyggerne i Paris flyktet fra byen for å komme seg vekk fra de tyske troppene som rykket stadig nærmere. Dolce skildrer livet på den franske landsbygda under okkupasjonen. Némirovsky er ikke så opptatt av fienden, nazismen og selve invasjonen som hun er av å beskrive franskmennenes reaksjoner på krigen. Sentralt står hennes utilslørte forakt for feigheten og egoismen befolkningen la for dagen i krigens første år. Overklassen som viser større omsorg for sølvtøy, broderte lakener og smykker enn for mennesker som holder på å sulte i hjel eller ligger skadde langs veiene. Folk som stjeler og lyver og snor seg mens de beskylder alle andre for å være egoistiske. Alle er enige i at den tyske invasjonen er uhørt, men med unntak av en 17 år gammel gutt er det ingen av karakterene som er villige til å ofre noe for fedrelandet. Det får noen andre gjøre. De franske soldatene flykter fra kampområdene, og de få som blir igjen mangler våpen å forsvare seg med. Noen ytterst få forsøker å beholde verdigheten og menneskeligheten i kaoset, og straffes hardt i forsøket. Némirovskys kritikk er så bitende at hun forvandler tragiske hendelser til en pinlig og tyngende komedie.

Fra tankene til Charles Langelet, 60 år snobbete estetiker: «Han elsket ingen ting, i hvert fall ikke noe levende som ville forandre seg med tiden og bli revet bort av døden. Han hadde gjort fullstendig rett i ikke å gifte seg eller få barn … Herregud, som alle de andre lot seg lure. Han alene var klok. […] Forresten spilte ikke menneskene noen særlig stor rolle. Man måtte ta vare på kunstverkene, museene og samlingene. Det fryktelige med krigen i Spania var at man hadde latt mesterverkene bli ødelagt, men her var det viktigste blitt reddet, riktignok bortsett fra enkelte slott ved Loire. Det var utilgivelig, men vinen han hadde drukket, var så god at han likevel følte seg tilbøyelig til å være optimist. Det fantes tross alt ruiner, meget vakre ruiner.»

Bokens innhold er dramatisk nok, men den egentlige tyngden skapes av konteksten rundt boken. Hva leseren vet, som Némirovsky selv ikke visste. Hele prosjekt Storm i juni er et tilfelle av tragisk ironi som jeg aldri har sett maken til før. Det er for eksempel veldig spesielt å lese et ufullført romanprosjekt som selv beskriver de ytre hendelsene som førte til at romanen ikke kunne fullføres. Némirovskys forakt for feige og egoistiske franskmenn tilføres en sørgelig dybde når man vet at akkurat den innstillingen gjorde det uendelig mye lettere for nazistene å myrde millioner av jøder, inkludert Némirovsky selv. Holocaust-forskere har vist hvordan utallige jøder kunne ha vært reddet dersom sivilbefolkningen hadde gjort en større innsats for å hjelpe dem, istedenfor å være passive tilskuere til den storstilte deportasjonen. Hun hadde god grunn til å forakte dem, uten at hun visste hvor rett hun skulle få mens hun skrev.

Like rart er det å lese en roman fra og om andre verdenskrig som er skrevet før 1945. Jeg tror at samtlige bøker jeg har lest der forfatteren har opplevd krigen, har de også opplevd krigens slutt, og skrevet med den i bakhodet. Jeg har ofte tenkt at vissheten om at krigen faktisk tok slutt i 1945, påvirker alt i bøkene som er skrevet etterpå: Den dramatiske strukturen, hvilke hendelser som gis betydning og ikke, moralske spørsmål, omfanget av grusomhetene. At Némirovsky selv aldri fikk oppleve krigens slutt og skrive om den i fordøyd form, gjør at det hun skriver om føles mer betydningsfullt og viktig å lese om, blant annet refleksjonene rundt hvordan krigen vil oppleves og fortelles om i ettertid.

Fra tankene til Hubert, 17 år: «De som omga ham, familien og vennene hans, ga ham en følelse av skam og raseri. Han hadde sett dem på veiene, de og deres like, han husket alle bilene fulle av offiserer som flyktet med de fine, gule kistene sine og de malte konene; han husket tjenestemennene som forlot postene sine, politikerne som strødde om seg med hemmelige mapper og papirer på veiene i panikk, de unge pikene som først hadde grått slik det ansto seg da våpenhvilen ble inngått, og som nå søkte trøst hos tyskerne. ‘Tenk på at ingen kommer til å få vite om dette – rundt alt sammen vil det oppstå en sammensvergelse av løgn at man bare kommer til å gjøre det til enda en ærerik fortelling i Frankrikes historie! De kommer til å anstrenge seg forgjeves for å finne oppofrende og heltemodige handlinger.'»

Det er så pussig at disse karakterene som opplever krigen i romanen, skrevet av en kvinne som selv var der, faktisk vet så mye mindre om krigen enn det jeg som leser gjør, i den forstand at jeg har en oversikt de mangler. Men det er nettopp denne uvitenheten fra Némirovskys side som gjør romanen så spesiell å lese. Det hun beskriver oppfattes av ettertiden som ganske trivielt i krigshistorisk sammenheng: Franskmenn flykter fra Paris, de franske soldatene gir opp, tyskerne seirer, våpenhvilen undertegnes, livet vender tilsynelatende tilbake til en slags normaltilstand som okkupert land. Hva nå? Folkene klamrer seg fast til det de har, og setter alt inn på å komme seg gjennom noe de ikke aner rekkevidden av. Likevel er det den ukjente fremtiden som gjør at Némirovsky kan avsløre hva hun har sett rundt seg, en slags øyenvitneskildring som ellers kunne ha druknet i mengden av andre historier.

For min del er det imidlertid konteksten rundt boken som gjør inntrykk, mens romanen i seg selv så langt har vært ganske intetsigende og tung å lese. Men jeg har bare fullført Storm i juni og såvidt begynt på Dolce, og riktignok fått inntrykk av at andre del flyter bedre enn første. Némirovsky er utvilsomt en talentfull forfatter; hun er stilsikker, intelligent og har et utmerket blikk for miljø og karakterer. Intellektuelt og litterært er dette strålende utført. Men hun skriver med en så sterk følelsesmessig avstand til karakterene at alt virker kaldt og nærmest likegyldig. For å si det kort, klarer hun ikke å gjøre det hun skriver levende og nært nok til at jeg blir revet med og engasjert. Det er synd, for både tematisk og stilmessig hadde romanen alle forutsetninger til å skåre skyhøyt hos meg.

Jeg leste Némirovskys roman Hett blod for tre år siden, og det eneste jeg husker fra boken er en vindmølle. Dessverre tror jeg at Storm i juni kommer til å lide samme skjebne. Når jeg ikke beveges følelsesmessig av det som skjer, er det ingenting som lagres i langtidsminnet. Det jeg kommer til å huske, er de utrolig vakre og stemningsfulle miljøskildringene fra Paris og den franske landsbygda som er beskrevet med en nærmest fotografisk klarhet. Men karakterene som lever og dør i disse maleriske, pustende omgivelsene er allerede i ferd med å viskes ut av hukommelsen. Historien om manuskriptet og Némirovsky selv har derimot gjort uutslettelig inntrykk. På grunn av den føles boken likevel fryktelig viktig å lese.

Lesesirkel 1001 bøker: Storm i juni

Storm i juniÅrets andre lesesirkelbok er Irène Némirovskys Storm i juni (2004). Boken består av to romaner i et prosjekt med tittelen Suite française som opprinnelig skulle bestå av fem romaner fra okkupasjonstiden i Frankrike. Jødiske Némirovsky rakk bare å skrive de to første bøkene – Storm i juni og Dolce – før hun ble deportert og døde i Auschwitz i 1942. Døtrene hennes berget manuskriptet, men ventet med å utgi det til 2004. I tillegg til de to romanene inneholder boken også Némirovskys notater og diverse korrespondanse. Den norske utgaven er oversatt av Kjell Olaf Jensen og er utgitt av Arneberg forlag, som skriver følgende om boken:

Denne boken er en litterær sensasjon: I mer enn 60 år lå manuskriptet til Irène Némirovsky, en av 1930-årenes mest anerkjente franske forfattere, godt gjemt i en koffert. Først i 2004 ble det funnet og utgitt, og ble straks en enorm suksess. Den første delen handler om den omfattende flukten fra besettelsestruede Paris i 1940. Vi følger flere velstående og fremtredende familiers strabaser, sammen med deres tjenestefolk. Historien utfolder seg som en fargerik familie- og slektskrønike, parallelt med en rørende skildring av ulike menneskeskjebner og deres felles redsler. Andre del av boken beskriver livet i en mindre fransk landsby i det nå okkuperte Frankrike. Her er det enkeltpersonene og deres tanker om egen livssituasjon som står i fokus.

Det er rekordmange påmeldte til lesesirkelen denne måneden, med hele tjue deltakere. Det er helt imponerende, og betyr at vi sannsynligvis kommer til å okkupere store deler av bokblogglandia i helgen med innlegg om Storm i juni. For at det skal være gjennomførbart å få lest alle innlegg og kommentarer rundt omkring, kan dere begynne publiseringen fra og med nå. Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, slik at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen.

Jeg oppfordrer dessuten alle som tidligere har blogget om Storm i juni til å legge igjen lenke til sine innlegg, selv om boken ikke er lest i forbindelse med lesesirkelen. Ikke vær beskjedne, nå har dere sjansen til å gi gamle perler en renessanse!

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir. Husk at dere kan være med å stemme på fremtidige lesesirkelbøker til høyre på bloggen!

Mitt innlegg kommer på søndag, først må jeg panikklese resten av boken. Ha en super helg så lenge!