Måned: januar 2012

I krig og kjærlighet…

«Han brende ljoset sitt i begge endar. Klarte ikkje å halde måten. Det er vel det han burde angre om det var poeng i den slags. Det er ikkje det, trur han. Gjort er gjort. Dei seier han er ond. Men ingen er vel berre gode. Tre gonger har han redda liv. Og teke enda fleire. Men når det nå eingong var slik at det var andre eller han, så skjønar vel til og med ein landssviketterforskar at valet gjev seg sjølv? Krigen har sine eigne lover, det blir heilt tullete å koma etterpå, når alt er over, og stå der med dei tåpelege advokattaskene dei flyg rundt med, og fortelja ein at nå, ser du, skal vi sjå kva rettsprinsippa i den demokratiske staten seier om det du har gjort dei siste åra.»

Høsten 1940 møtes Bjørn og Dagny ved en tilfeldighet på en avsidesliggende gård i grensetraktene mot Sverige. Bjørn reiser rundt i distriktet for å kartlegge motstandsarbeidet bøndene bedriver. Han utgir seg for å være en del av motstandsbevegelsen, mens han egentlig rapporterer til Gestapo i Trondheim. Dagny er en fattig tjenestejente, seksuelt misbrukt og hundset med av bonden hun arbeider for. Bjørn slår bonden helseløs og tar Dagny med seg når han drar. Hun skal komme til å bli hans mest betrodde og beste agent i løpet av krigsårene. Under dekknavnene Bjarne og Lillian gjør Bjørn og Dagny ting de neppe ville gjort i fredstid under egne navn.

Når boken begynner, sitter Bjørn fengslet i Trondheim og venter på rettssak. Han vet at han er ferdig, at han vil være død innen ett år. Hvor Lillian er, aner han ikke. Men han håper at hun kom seg over grensen til Sverige tidsnok. I de begivenhetsløse dagene i fengselet får Bjørn mer enn nok tid til å tenke på sin rolle under krigen. Romanen veksler mellom Bjørns tid i fengsel, og tilbakeblikk på krigen sett fra Dagnys/Lillians perspektiv.

I krig og kjærleik utforsker to temaer på en svært interessant måte. Det ene handler om moral og skyld, det andre om identitet. Både Dagny og Bjørn kommer fra fattige familier, med få muligheter til å komme seg opp og frem her i verden. Begge har en lengsel etter å oppleve noe, være noen, leve et spennende liv, ha makt og innflytelse. Krigen kommer med muligheter de aldri ville fått i fredstid. Verken Dagny eller Bjørn er nazister, og ideologisk overbevisning er uvesentlig for valgene de tar. De nærer snarere en stille forakt for ideologi, enten det er kommunisme eller nazisme. Som Bjørn tenker i fengselet: Hvis motstandsbevegelsen hadde spurt ham først, ville han blitt motstandsmann. Og som Dagny sier: Arbeid er arbeid, og penger er penger.

Men ut fra sitt ståsted som en av «de onde» etter krigen setter Bjørn spørsmålstegn ved «de godes» selvrettferdige dom. Er det virkelig så enkelt som at siden man velger å ta er det som definerer hvorvidt du er et godt eller ondt menneske? Kolden viser gjennom hele romanen at det ikke er så enkelt. Bonden som misbrukte Dagny er motstandsmann, og han er ikke alene om å utnytte sin makt til å misbruke kvinner – enten makten kommer fra statusen som storbonde eller som motstandsmann som hjelper kvinnelige flyktninger over grensen til Sverige. I en parallell til denne historien får vi servert en bihistorie om en kvinnelig jøde Bjarne og Lillian hjelper over grensen til Sverige, til tross for at de jobber for nazistene. Dagnys far er overbevist kommunist og nekter å jobbe for tyskerne. Er det da bedre, spør Dagny, at ungene hans sulter ihjel? At hele familien allikevel lever av Dagnys penger, som kommer fra arbeid for tyskerne? Motstandsfolk og medløpere; det er svart hvitt, enten eller. Men verden er likevel full av nyanser og gråsoner.

I denne verdenen har Bjørn og Dagny en mulighet til å leve ut sitt fulle potensiale gjennom sine alter egoer. «På ein måte er det som i eit skodespel. Og krigen er scena. Du spelar ei rolle, uten manuskript, men etter visse reglar. Rolla frigjer deg frå det du er elles, i fredstid, heile poenget er at du skal vera ein heilt annan, du er ikkje ein person, men ein reiskap.» Dekknavnene Bjarne og Lillian handler om mye mer enn beskyttelse mot angiveri og avsløring. De blir til mennesker med muligheter de alltid har ønsket seg. De har penger, kontakter, makt. Et liv så spennende at det av og til blir i meste laget. Minnet om undertrykkelsen og hjelpeløsheten de har opplevd i sine tidligere liv fyrer oppunder hatet for motstanderen når situasjonen krever det. Som Bjarne en gang tenker; hvis han ikke kan tvinge folk til å like ham, kan han i det minste sørge for at de frykter ham. Samtidig vokser kjærligheten mellom Bjarne og Lillian med samme intensitet. Men for det meste jobber og lever de effektivt, målrettet og forsøksvis følelsesløst.

I krig og kjærleik er på mange måter en spennende roman fordi Kolden ikke tråkker i velkjente spor. Hun skriver sobert og jordnært om et tema – andre verdenskrig – som hos andre forfattere ofte maner til store ord og følelser – og ikke minst klisjeer. Storpolitiske spørsmål og krigsdrama danner i romanen for det meste et bakteppe for Bjarne og Lillians liv og utforskningen av hvorfor de velger som de gjør. Derfor lykkes Kolden også med å dra god/ond-tematikken ned på jorda. Romanens største styrke er at både Bjørn og Dagny er mennesker man uten problemer kan forstå og til og med sympatisere med, uten at man dermed forsvarer hva de har gjort. At en dom er påkrevd, innebærer ikke nødvendigvis at den skal være enkel å foreta. Verken Bjørn eller Dagny forsøker å sno seg unna det de har gjort i den forstand at de unnskylder seg og underkaster seg dommerne. I tankene utfordrer de snarere foraktfullt sine dommere/medmennesker til å formulere nøyaktig hva det er de har gjort galt, og til å gå sine egne prinsipper nærmere etter i sømmene. Kolden er inne på komplekse moralske problemstillinger her, og hun forholder seg til temaet med overraskende smidighet.

Mitt ankepunkt mot romanen – som dessverre ødela en god del av helhetsinntrykket – er begynnelsen, og måten Bjørn og Dagny etableres på som karakterer. Kapitlene hvor Bjørn redder Dagny fra storbonden er skrekkelig klisjéfylte, og jeg lurte først på om Kolden hadde brukt den jevne norske serieromanen som inspirasjonskilde. Bondegård i grisgrendte strøk, vakker misbrukt ungjente, ondskapsfull feit og ekkel storbonde, en feiende flott redningsmann som kommer anstigende i en skinnende blank automobil – og en umiskjennelig eim av Bladkompaniet. Misforstå meg rett; bonderomantikk kan fungere utmerket i sin kontekst. Men en slik innledning yter ikke resten av romanen rettferdighet. Kjærlighetshistorien mellom Lillian og Bjarne er langt fra klisjéfylt, den er faktisk ganske original, og ikke minst har den en avgjørende og snedig betydning for slutten av romanen og tematikken for øvrig. Rett skal være rett, alle tilsynelatende stereotype elementer trekkes inn igjen senere i handlingen og motiveres godt. Likevel tror jeg at Kolden kunne gjort noen justeringer i de første kapitlene og endt opp med en mer gjennomført roman.

Men alt i alt er dette en overbevisende og reflektert debut. Jeg leser ikke nynorsk sånn helt uten videre, men Kolden skriver så vakkert at jeg for øyeblikket har glemt hvorfor. Og dét er ingen liten bragd.

Takk til Det Norske Samlaget for leseeksemplar.

Småbyjævler

«People of Berlin – people of the world. This is our moment. This is our time.» President Barack Obamas noe pompøse ord er sitert i begynnelsen av Heidi Lindes Nu, jävlar, og romanens handling utspiller seg nettopp den dagen Obama vinner Nobels fredspris. Hendelsen gir utslag langt utenfor det storpolitiske verdenssamfunnet – helt til Kongsvinger, faktisk, en middels stor by i kongeriket Norge. Obamas ord danner utgangspunktet for historien om fire mennesker som er forbundet med hverandre, og som har fått oppleve at livet er en smule mer prosaisk enn Obamas forbilledlige retorikk.

Terese er gravid med barn nummer tre, og føler seg kvalt i en altoppslukende hverdag hvor all tid går med til småbarn og lærerjobb. Denne dagen skal hun endelig ha fri, men den dyrebare anledningen forspilles av bekymringer over at fridagen skal ødelegges av forstyrrelser. President Obamas Nobelpris minner Terese på den glemte drømmen om å bli journalist, som hun forsaket fordi mannen hennes mente at det var lite matnyttig å studere medievitenskap når hun heller kunne bli lærer. Jessica er Tereses barndomsvenninne, hjemme i Kongsvinger for å feire bryllupet med en svenske hun er usikker på om hun burde ha giftet seg med. Hun flyktet i sin tid til Sverige for å komme seg vekk fra småbylivet og heller oppleve noe, og etterlot seg kjæresten Kevin, som nå jobber på den lokale bensinstasjonen. Kevin har fortsatt kjærlighetssorg, tolv år etter bruddet, og blir stadig påminnet av andre om Jessica og fotballproffkarrieren han gikk glipp av på grunn av en skade. Jessicas mor Lydia har sine egne spesielle forventninger til datterens hjemkomst, og tilbringer stort sett dagene i samtale med sin fantasivenninne, dronning Sonja.

Heidi Linde lykkes så godt med å skildre småbarnsmor Tereses liv at jeg ble klaustrofobisk av å lese om en gravid mage som ustanselig er i veien, og småunger hun elsker, men som hun sjelden klarer å engasjere seg i i en slitsom hverdag. For de som har lest Virginia Woolfs berømte essay Et eget rom, tror jeg det er vanskelig å unngå assosiasjonene til Woolfs påstand om at kvinner som er begravd i husarbeid og barneoppdragelse aldri kommer til å skrive stor litteratur. For å gjøre en forskjell i verden, må man ifølge Woolf ha et eget rom – i både bokstavelig og overført betydning – hvor man kan ha tid til seg selv og sine egne tanker.

Terese har ikke noe eget rom – hun får ikke engang sove i fred om natten. Denne dagen kjenner hun på skuffelsen over drømmen det ikke ble noe av, og ensomheten over ikke å ha noen hun virkelig kan snakke med. Kvinner som Terese har befolket litteraturen i århundrer, og jeg gjenkjenner henne i alt fra Simone de Beauvoirs kvinner fra Det annet kjønn til Kate Chopins roman The Awakening. Kvinnen som lever et nokså privilegert hverdagsliv, men likevel føler en dyp mangel på tilfredsstillelse og ufrihet kombinert med dårlig samvittighet over at hun ikke er fullstendig lykkelig over livet med mann og barn.

Det som er interessant med Lindes versjon av denne kvinnen uten rom, er at hun plasseres i en svært lett gjenkjennelig kontekst: Norge anno ca 2010, komplett med Facebook-statuser, konkurranse om hvem som har det flotteste nyoppussede badet og bekymringer for om nabokonas nedslitte hus senker verdien på egen bolig. Samt bekymringen for om utilstrekkeligheten som forelder vil gi barna varige mén og forårsake sjelelige sår i voksen alder. Det er latterlig og tragisk på en gang. Latterlig, fordi det avslører hvor trivielle Ola og Kari Nordmann klarer å være i den massive overfloden, og tragisk fordi det midt oppi all velstanden ikke er helt legitimt å ha ekte bekymringer.

Terese var nok den karakteren som ga meg mest å tenke på, men Kevin var likevel den karakteren som bar romanen, og den jeg ble mest engasjert i. Kjærlighetssorgen over Jessica og sannheten bak den mislykkede proffkarrieren er veldig fint beskrevet, og måten Linde bygger opp historien om Kevin, hans drømmer og de drømmene andre feilaktig tilskriver ham, er like troverdig som Tereses historie. Men det er egentlig bare Kevins historie som går opp, den jeg fikk inntrykk av hadde en retning. Der ligger også mine innvendinger mot romanen som helhet, for jeg synes ikke Linde helt klarer å fullføre det hun begynner på. De fire karakterene gjorde meg interessert, men med unntak av Kevin førte ikke interessen meg noen vei.

Linde har valgt å fortelle det meste i romanen, og hun gir leseren mye informasjon om karakterene og deres bakgrunn. Det er et grep som fungerer fint fordi hun har et godt blikk for hverdagsliv og «hverdagslige» menneskers tapte drømmer og brustne forventninger. Men konsekvensene av et slikt grep må etter min mening være en slutt hvor noe virkelig skjer. Og med unntak av Kevin, gjør det egentlig ikke det. Joda, det erkjennes noe av betydning også for de andre karakterene, men ikke mer enn at jeg føler at jeg nettopp har lest en nokså begivenhetsløs dagbok. Linde innleder med Obamas prangende og flotte ord, men motiverer aldri kontrasten mellom det historiske og det hverdagslige slik romanen gir løfter om. Det trekker ned for en ellers velskrevet og interessant roman at potensialet slippes for lett. Neste gang jeg leser Heidi Linde vil jeg gjerne se et ambisjonsnivå som er på høyde med det prosjektet fortjener.

Takk til Gyldendal forlag for leseeksemplar.

Leseåret 2011

Jeg skrev en oppsummering av det kvantitative leseåret 2011 og hvordan det gikk med lesemålene mine allerede første uken i desember. Jeg endte opp med å lese 40 bøker i 2011, 12 bøker mindre enn planlagt. Nå er det på tide med en kvalitativ vurdering, den helt klart viktigste av de to.

Hvis jeg skal dømme ut fra terningkastene jeg ga fjorårets bøker hos bokelskere.no, var 2011 et godt leseår, selv om jeg noe bestyrtet måtte korrigere en del av terningkastene jeg hadde gitt in the heat of the moment. Ingen bøker fikk terningkast en. To fikk terningkast to. Tre fikk terningkast tre. Ni fikk terningkast fire. Seksten fikk terningkast fem. Seks fikk terningkast seks. Og noen har jeg ikke klart å gi terningkast. Terningkast er en dypt subjektiv greie for meg og sannsynligvis ikke min sterkeste side. Derfor bruker jeg dem heller ikke på bloggen.

Her er litt mer om mitt leseår 2011 med høydepunkter og nedturer.

Årets klassiker: Alexandre Dumas – Greven av Monte Christo

Sjelden har jeg hatt det så gøy mens jeg leste. At boken ble skrevet på 1800-tallet og er regnet som en klassiker, betydde for en gangs skyld ikke at jeg måtte anstrenge meg for å komme gjennom de nesten tusen sidene. Jeg koste meg fra begynnelse til slutt, med et velkomponert og spennende eventyr fra en av Frankrikes mest populære forfattere gjennom tidene. Vel fortjent klassikerstatus, dette var fantastisk underholdning! Men: Hvis du skal lese denne boken, hold deg unna de forkortede utgavene. Boktanker leste en av de korte utgavene, angret, og har skrevet om det her. Den lange utgaven er dessuten ikke slitsom å lese, og det var svært god flyt i Johanne Buviks norske oversettelse.

Årets positive overraskelse: Väinö Linna – Ukjent soldat

Jeg hadde overhodet ikke trodd at jeg kom til å like denne finske romanen fra andre verdenskrig, hvilket var grunnen til at den hadde støvet ned i bokhyllene mine i et tiår før jeg leste den. Men boken var en positiv overraskelse fra første til siste side. Linna skriver morsomt og skarpt om den viktigste hendelsen i europeisk historie på 1900-tallet, og karakterene hans kommer jeg ikke til å glemme med det første. Når jeg heretter blir spurt om hvilken mannlig karakter som har fascinert meg mest i litteraturens verden, kommer jeg til å svare: Rokka! For en mann. Både Rokka og Linna. Boken anbefales helhjertet.

Årets tålmodighetsprøve: Nadine Gordimer – Bevareren

Jeg legger nesten aldri fra meg bøker selv om de fenger meg aldri så lite. Jeg gjør det i hvert fall ikke når boken er bestilt fra et utenbys antikvariat, kostet flesk, og forfatteren har vunnet Nobelpris. (Riktignok ikke for denne boken, det får da finnes grenser for velvilje selv i Svenska Akademien.) Boken kunne ha vært veldig god. Gordimer skriver om det hun er kjent for – raseskiller og Sør-Afrika – og hun gir mange interessante perspektiver på temaet. Det som trakk voldsomt ned, var at Gordimer eksperimenterer så mye med de narrative grepene at det var nesten umulig å henge med i svingene. Mesteparten av tiden forstod jeg ikke hvem som sa hva og hvem de sa det til, og da har man et problem.

Årets nedtur: Knut Hamsun – Rosa

I et år da jeg leste hele tre Hamsun-romaner er det ingen overraskelse at mannen er representert på listen over skuffelser. Men jeg er ekstra skuffet over at det var oppfølgeren til den kostelige, vidunderlige nordnorske folkelivsskildringen Benoni som ikke holdt mål. Fra å skrive satirisk og skarpt i førsteboka Benoni – som må ha inspirert Falkbergets Bør Børson – gikk Hamsun tilbake til sine sutrete, navlebeskuende følerier i Rosa. Kjedelig, intetsigende og svært irriterende.

Årets debutant: Benedicte Meyer Kroneberg – Ingen skal høre hvor stille det er

Jeg leste seks debutanter i fjor, og alle klarte seg meget godt. Alle skrev bøker som overbeviste meg om at dette er forfattere jeg vil følge videre. Men en av dem skilte seg ut. Benedicte Meyer Kroneberg skrev en roman som rørte meg så dypt at jeg lurer på om jeg noensinne vil klare å tenke på boken uten å få tårer i øynene. Så sterkt, så vakkert, så solid. Aftenposten kåret henne til årets beste debutant i 2010. Det gjør jeg også.

Årets mest irriterende: Marguerite Duras – Elskeren

Å lese Elskeren var for meg omtrent like lystbetont som å trekke tenner. Det var kanskje årets korteste bok, men også årets mest irriterende. Sannsynligvis er det sånn at man enten elsker eller hater Duras’ stil. Vel, jeg hater. Hakkete, oppstykket, fragmentert – jeg har hatt min tørn med modernistene Eliot, Woolf, Joyce & co, men dette tok kaka. Jeg var nok helt feil publikum for denne boken.

Årets krim: Birger Baug – Paradis tapt

Konkurransen for denne gjeve utmerkelsen stod mellom Birger Baugs Paradis tapt og Jo Nesbøs Gjenferd. Begge bøkene har samme tematikk: Oslos rusmiljø. Begge skriver god krim, veldig god, og begge er blant mine absolutte krimfavoritter. Men Baug gikk likevel av med seieren foran Nesbø. Kanskje fordi jeg leste Baugs bok først og muligens urettferdig tenkte copycat da jeg kom til Nesbø. Men mest sannsynlig fordi Baugs bok hadde mye høyere spenningskurve og større intensitet enn Nesbøs, og fordi Baug tok for seg tematikken på en mer reflekterende og filantropisk måte enn Nesbø.

Årets novelle: Kafka/Tsjekhov/Kosztolànyi

Beklager, men blant de ca 35 novellene jeg leste i fjor, var det så mange glitrende noveller at førsteplassen må deles i tre. Kafka fortjener det fordi «I straffekolonien» er et eksempel på litterær genialitet som forklarer hvorfor kafka med tiden et blitt like mye et begrep som et navn. Tsjekhov fordi jeg med «Morsmålslæreren» oppdaget enda en forfatter som skriver akkurat slik jeg liker det: observant, intelligent og veldig vittig. Kosztolànyi fordi den korte novellen «Krisztina Hrussz’ besøk» ikke liknet noe annet jeg har lest. Fantasifullt, ironisk, poetisk og litt mystisk.

Årets mest tåredyppende: Lisa Genova – Alltid Alice

Jeg er en sjeldent lettrørt leser og kan bli grepet av mye og mangt når jeg leser. Men noen bøker er ekstra gripende, og de liker jeg ekstra godt. Alltid Alice handler om professor Alice som får Alzheimer i ung alder. Det er ingen sentimental roman, kanskje var det derfor den gjorde så stort inntrykk på meg. En varm, klok og overraskende pageturner. Genova deler for øvrig denne ærefulle tittelen med Benedicte Meyer Kroneberg. Cry me a river.

Årets barnebok: Bjørn Arild Ersland (ill. Lilian Brøgger) – Glassklokken

I 2011 leste jeg flere barnebøker enn jeg har gjort de siste tjue årene til sammen, og alle var veldig gode. Men den som stakk seg ekstra ut blant kandidatene, var Erslands billedbok Glassklokken fra 2010. Boken handler om en gammel dame som aldri sover, fordi hun samler døde dyr om natten og jobber med dem i verkstedet sitt på dagen. Hun skraper sammen hver minste lille blodflekk av påkjørte rotter, ekorn, katter og insekter, og gir dem nytt liv i glassklokken sin. En dag finner hun en påkjørt jente ved veien. «Jenta var død da hun fant henne. Den gamle damen gråt lydløst. Hun bøyde seg ned og strøk håret hennes bort fra ansiktet. ‘Du er det vakreste jeg har sett,’ hvisket hun. ‘Men du kan ikke sove her.’ Hvem den gamle damen er og hva glassklokken hennes representerer – ja, det må man finne ut av selv. Her får man ingenting ved dørene som voksen leser, og må tolke sammen med barnet. Den vakreste barneboken jeg har lest siden barndommens skjellsettende leseropplevelse med Marit Kaldhols nydelige Farvel, Rune.

Årets ukjente: Louis de Bernières – Señor Vivo and the Coca Lord

Hvorfor har ikke alle lest noe av Louis de Bernières? Bøkene hans har jo ALT! Patos, humor, alvor, substans, underholdningsverdi, sosial kritikk, magisk realisme, kjærlighet, farger, uforglemmelige karakterer og gode plott. Señor Vivo er ikke hans beste, men det sier absolutt ingenting. Les, mennesker, les!

Årets mest interessante: Charlotte Roche – Våtmarksområder

En bok mange legger fra seg før første kapittel er lest, men som jeg fikk veldig mye ut av. Våtmarksområder er en av ytterst få moderne utgivelser som faktisk evner å virkelig sjokkere og provosere leseren. Det er ikke en bok man leser mens man spiser, for å si det sånn. Men det er utrolig interessant skrevet om alle de ekle detaljene om kropp og kjønn som man ellers ikke snakker om, sett fra en atten år gammel skakkjørt barnekvinnes perspektiv.

That’s it, folks. Jeg kunne ha inkludert årets lyriker, men med kun tre å velge mellom blir det for knapt. Det får heller bli bot og bedring i år, med flere lyrikere, dramatikere og sakprosaforfattere.

Signe leseåret!

Nytt i bokhyllen

Jada, det er nye tider. Så nye, faktisk, at jeg kan spandere på meg et innlegg hver gang en ny bok aller nådigst får lov til å krype over dørstokken. Jeg har riktignok ikke brutt forsettet om at jeg ikke får lov til å kjøpe nye bøker i januar, for jeg måtte bytte en av bokjulegavene mine der en tittel hadde sneket seg inn på to ønskelister. Etter veldig mye om og men (man må tenke seg nøye om når man sitter med en endeløs ønskeliste og bare kan velge én bok på lange lange tider), satt jeg igjen med to kandidater: Harper Lees Å drepe en sangfugl og Candace Bushnells Sex and the City. Jeg valgte sistnevnte fordi den stod på julens ønskeliste, og angret straks bestillingen var sendt. Sangfuglen er tross alt en moderne klassiker med plass på 1001-listen jeg for tiden leser meg møysommelig gjennom. Stor var derfor gleden da jeg dagen etter fikk mail fra Bokklubben om at Sangfuglen er hovedbok i februar. Hvem sa at man ikke kan få i både pose og sekk?

Jeg angrer heller ikke når jeg blar meg nysgjerrig gjennom boken som nærmest har fått kultstatus etter HBOs tv-serie om de fire single og fabelaktige damene Carrie, Samantha, Miranda og Charlotte med høy cocktail- og glamourfaktor i det eksklusive moderne New York. Chick lit er vanligvis ikke sjangeren for meg. Jenter som skravler, shopper og sminker seg gjennom livet på evig diett og jakt etter Drømmeprinsen får jeg nok av når jeg daglig havner på msn etter å ha logget meg av hotmail-kontoen min. Jeg trenger ikke å oppsøke dem i litteraturen også.

Men Candace Bushnell er noe annet. Bushnell skriver ikke for en leser som er på utkikk etter en quick fix og happy ending. Etter å ha kikket raskt gjennom boken skjønner jeg fort at Bushnell gjør det stikk motsatte. Bushnell utforsker enkelt sagt kjærlighetens vilkår i en overflatisk moderne storbyverden fokusert på suksess, penger, utseende og evig ungdom. Hvordan kan en moderne kvinne kombinere karriere og kjærlighet? Kan de kombineres? Hvordan spiller man spillet mellom menn og kvinner for å komme seg dit man vil? Hva er det egentlig man vil? Utvilsomt fordi jeg fortsatt holder på med Tom Wolfes amerikanske åttitallssatire Forfengelighetens fyrverkeri fra det samme jappete New York, tror jeg at Sex and the City befinner seg omtrent i samme landskap. Perspektiver på en kultur som ikke er skrevet for å inspirere til søte drømmer, men snarere et analytisk blikk på verdier (eller mangelen på sådan) byen og innbyggerne styres av.

Såvidt jeg kan se, fokuserer boken mye mer på det som i tv-serien er Carries spalte – et aspekt som i serien ofte havner i bakgrunnen for hovedpersonenes liv. Men det er dette aspektet som utfordrer leseren, som gir innblikk i konteksten kvinnene lever innenfor. Det er både foruroligende, elegant og vittig.

Jeg ser veldig frem til å lese boken, og håper at jeg finner tid til å lese den allerede i år. Men Bushnell oppdager nok snart, som så mange andre forfattere har gjort før henne, at det er spisse albuer og tilfeldigheter som gjelder i bokhyllen min.

Fjorårets vakreste bok

Fjorårets vakreste bokeventyr var for meg Benedicte Meyer Kronebergs debutroman Ingen skal høre hvor stille det er fra 2010. Boken handler om Hanna, en arkitekt som reiser hjem til sin far på sørlandet for å feire jul. Hannas mor døde i en ulykke samme sommer, og Hanna har ikke vært hjemme siden begravelsen. I mellomtiden er hun blitt sykemeldt på grunn av uforklarlig hodepine og konsentrasjonsproblemer, og tilbringer juledagene i apatisk ensomhet med en følelse av at hun ikke lenger vet hvem hun er. Hanna tviler, og tvilen fører henne til ulykkesstedet der moren døde. Tiden er snart moden for å ta et oppgjør med faren. Og moren.

Men den egentlige hovedpersonen er lille Hanna, som går i første klasse på barneskolen og har tre mødre: Kråka, Nattfugl og mamma. Kråka vil bare leve og danse og jobbe med keramikken sin, og kan ikke gjøre fornuftige ting som å spise eller sove eller passe på at Hanna kommer tidsnok på skolen, gjør lekser og spiser middag. Kråka er morsom, men Hanna må være forsiktig med henne, ellers kan hun bli sint og kjefte på Hannas ekle venninner eller riste Hanna med kråkete fingre. Når Kråka er der, må Hanna lage sin egen middag, brødskiver med sukker på. Men Hanna liker Kråka bedre enn Nattfugl, for Nattfugl sitter bare på soverommet i nattkjolen hele dagen bak stengte gardiner med tomme, triste, sorte øyne, før hun må reise bort for å hvile seg en stund.

Aller best liker Hanna mamma, som er glad i naturen og liker å gå tur med Hanna i skogen og snakke om feer og alver. Mamma som snakker med Hanna om skolen og venninner mens hun smiler og jobber foran dreieskiven på verkstedet. Mamma som er rolig og blid, veldig pen og lukter godt. Pappa er mye borte på jobb som pilot, og hvis Kråka eller Nattfugl dukker opp mens pappa er borte, må Hanna ringe tante. Men Hanna vet at hvis hun ringer tante, må mamma reise bort et sted for å hvile seg og hun vet ikke når hun kommer hjem igjen.

Jeg var litt skeptisk til denne boken da jeg begynte å lese. For det første er jeg så inderlig lei av at annenhver norske samtidsroman har en voksen hovedperson med sår og vond barndom som de aldri har kommet over; som de husker med navlebeskuende presisjon, men likevel har et litt merkelig distansert følelsesmessig forhold til som virker konstruert og umiskjennelig litterært. For det andre er jeg skeptisk til bøker hvor store deler av historien skal fortelles fra et barns synsvinkel. Ungene er for smarte og vet for mye, grepet er for beleilig og synlig som litterært grep, og hele prosjektet blir for kunstig. For det tredje har jeg et ambivalent forhold til bøker hvor alt vesentlig skal fortelles mellom linjene. Showing er ofte et mer sofistikert og elegant grep enn telling, og når det funker, hopper jeg i taket av begeistring. Men showing er desto vanskeligere å lykkes med enn telling. Mye vanskeligere. Etter min mening går mange forfattere på trynet når de legger seg mellom linjene; enten de forteller for mye eller for lite, blir resultatet like kjedelig og intetsigende.

Kanskje var det summen av mine skeptiske forventninger som gjorde at Ingen skal høre hvor stille det er tok fullstendig knekken på meg. Mens tankene mine var opptatt av å analysere hvordan debutant Kroneberg klarte seg med en utslitt tematikk og ymse fortellertekniske grep, hektet lille Hanna seg fast i følelsene mine og slet meg i filler. For Kronebergs Hanna er så ekte at hun tok pusten fra meg, og jeg ble uforbeholdent betatt av den helt forferdelig nydelige og tragisk vakre kjærlighetshistorien som er like enkel som den er god. Kjærligheten mellom Hanna og mamma, Hanna og pappa, og mamma og pappa. Og så går det så hjerteskjærende galt likevel.

Det finnes ingen antagonister i Hannas lille univers, hvis man ser bort fra de ekle små venninnene hennes. De voksne er så fornuftige, så opptatte av at Hanna skal skånes for alt som er vanskelig. Pappa, mamma, tante og frøken på skolen har dette til felles, at Hanna skal ha det bra. Men de voksne forstår ikke at når Hanna ikke får noen forklaring på hvorfor mamma er tre personer, kommer Hanna til å lage seg sine egne forklaringer, forklaringer som innebærer at det er Hannas ansvar å sørge for at mamma er mamma, og ikke Nattfugl eller Kråka. Og at når mamma må reise bort for å hvile seg en periode, tenker Hanna at hun burde ha gjort noe annerledes, og at det er opp til henne å få henne hjem igjen. De voksne er så velmenende og gjør alt de kan for å hjelpe Hanna. Alt bortsett fra å snakke med henne og forklare hva som skjer.

«Jeg legger meg bakover på sengen og kryper under dynen, og når jeg ligger under dynen, tenker jeg at mamma er syk, og det visste jeg ikke, hvorfor har ikke pappa sagt at mamma er syk, tenker jeg og blir redd, det er kanskje et sykehus mamma er på, kanskje det gule huset er et sykehus, og farmor var på sykehuset, og da døde hun. Kanskje mamma dør. Jeg gråter i puten, stille så ingen skal høre det, i tilfelle hun ikke er syk, men snart kan bli ferdig med å hvile, og det blir hun ikke hvis hun får høre at jeg gråter i puten.»

Hanna tenker at hvis hun bare er flink til å gjøre leksene sine og spise opp middagen sin, hvis hun oppfører seg ordentlig og ikke har problemer med venninnene sine på skolen, da trenger kanskje ikke mamma å reise bort for å hvile seg. Og hvis Hanna bare er flink, kommer kanskje mamma hjem igjen veldig snart. I mellomtiden tenker Hanna på mamma, gråter usynlig i dynen, og lengter og lengter etter mamma, uten noen som kan trøste henne med det hun trenger å høre: At mamma kommer hjem igjen snart, at hun ikke er borte for godt. At hun fortsatt er mamma.

Hanna er en veldig liten jente med et veldig stort ansvar for at alt skal gå bra. I begynnelsen av romanen er det ikke mye som forbinder den voksne Hanna og den lille Hanna sammen. Ikke før det er tid for det endelige oppgjøret med faren, og tid for å kjenne på sorgen over morens liv og død. Vi får vite svært lite om den voksne Hanna, faren og forholdet dem imellom. Allerede i første kapittel blir det imidlertid tydelig at faren fortsatt ikke vil snakke ordentlig om moren, selv om Hanna nå er voksen og vet at moren var psykisk syk. Det usagte er blitt tabu. Men Hanna kan ikke lenger legge det til side. Det er for viktig. Uansett hvor vondt det gjør å konfronteres med det som skjedde, må hun prøve.

«Jeg pustet ikke, mor begynte å krysse, bilen traff henne, kastet kroppen hennes opp. Jeg så bilen vingle, forsøke å gjenvinne kontroll, treffe autovernet og stoppe. Det var som om jeg hadde vært til stede da det skjedde, bildene var så levende, jeg så bilen som stod der, hvordan panseret var slått inn etter møtet med autovernet, og lenger borte på asfalten, som en skygge, bare som en skygge, et omriss, så jeg mor. Hun lå stille, helt stille. Dit ville jeg ikke, til den skyggen ville jeg ikke, jeg ville ikke se henne.”

Kroneberg fletter de to karakterene sammen mot slutten, slik at man ser den lille Hanna i den voksne, den voksne Hanna i den lille. Men det som gjør Ingen skal høre hvor stille det er til en så utrolig nydelig roman, er at mesteparten likevel forblir under overflaten. Alt det som ikke blir sagt av Kroneberg, alt det som aldri ble sagt mellom karakterene, kverner videre etter at siste side er lest, like tydelig som om Kroneberg hadde hugget det i stein. Og det er en gripende kjærlighetshistorie, et lite stykke hverdagsmagi. Så kort, så enkelt, men likevel så komplekst og klokt. Benedicte Meyer Kroneberg kan skrive om hva hun vil i fremtiden, jeg kommer til å lese det.

Takk til Cappelen Damm forlag for leseeksemplar.