Lykke!

For fem måneder siden la jeg ut en etterlysning på bloggen min da katten min Scarlet forsvant, i tilfelle noen Oslo-lesere skulle se henne i byen et sted. Etter det har vi fått mange tips uten at det har ført til noe. Men i dag kom telefonen jeg nesten hadde gitt opp håpet om å få. Dyrebeskyttelsen hadde funnet henne! I løpet av fem måneder har hun klart å komme seg fra Gamlebyen til Sandvika (!), og Dyrebeskyttelsen hadde fått tips om en katt som gikk rundt og hylte i et parkeringshus. I går hentet de henne til Dyrenes hus i Bærum, og hun fikk mat, kos og stell. Pelsen hennes er flokete og hun er tynn, men utover det er hun i god behold. Det ble et gledelig gjensyn med matmor og matfar da vi hentet henne i dag. Hun som ellers ikke liker å bli bært, ville bare holdes. Vakker og pratsom som hun er, hadde hun allerede rukket å sjarmere de frivillige i senk.

Nå ligger hun ved siden av pc’en til mor, på sin faste sekretærplass, og maler mett, varm og fornøyd. Jeg er så takknemlig over å ha fått henne trygt hjem før vinterkulda setter inn for alvor i Oslo. Selv langhårede katter fryser ihjel ute når det blir slike temperaturer som vi nå har i vente. Og så krysser jeg fingrene for at de andre pusene Scarlet ble kjent med i natt finner hjem til like overlykkelige eiere.

En stor takk til Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn som gjør en fantastisk jobb med å ta vare på bortkomne og vanskjøttede dyr uten noen form for støtte fra det offentlige. Gave fra Scarlet er på vei.

30 thoughts on “Lykke!”

  1. Tusen takk! Artig å se hvor mye glede en så liten kropp klarer å uttrykke. Hun ligger bare og spreller i alle retninger, og brummer som en skurtresker. Sabeltann ble merkelig nok mer redd enn glad. Og sjalu. Han har jo vennet seg til å få all oppmerksomhet nå, og må venne seg av med tilværelsen som enebarn:-)

  2. Kjempleglad for deres vegne:) Har katt selv. Han er ikke bort mer enn 2-3 dager av og til, men det syns jeg er mer enn nok. Skjønner ikke hvordan dere holdt ut i 5 mnd. Kjempeglad for at saken fikk en lykkelig slutt🙂

  3. @Lena: Det må jeg si, det var litt av en jeger. Det største våre har kommet inn med er en skjærevinge. Vi satte stor pris på at resten av fuglen ikke fulgte med;-)

    @Karin: Ja!!🙂

    @Rufsetufsa: Takk for det! Det har vært noen trasige måneder uten henne og uten å vite hvordan hun hadde det. Jeg hadde nok sovet bedre om natten hvis kattene var mindre nysgjerrig på verden:-)

  4. Å, så fint! Helt fantastisk! Det er ikke moro når puser blir borte… Og så langt hun hadde gått! Tenk at det gikk bra, da! man kan lure på hva hun har opplevd.

    Selv har vi heldigvis sluppet unna med toppen 3-4 dager før snuppa dukker opp som om ingenting har hendt. Dyrebeskyttelsen gjør en utrolig jobb! Katten vår kommer derfra (etter å ha blitt funnet på en pub i Ullevålsveien), og vi er dem evig takknemlige for at vi fikk henne🙂

    1. Ja, hvis katter kunne snakke… Jeg håper bare at hun har sett det som er å se i Oslo nå, og at hun i fremtiden er tilfreds med attraksjonene i nabolaget:-) Hankatten vår har vært på eventyr et par ganger, men har aldri vært borte mer enn et døgn. Dyrebeskyttelsen er helt supre! Scarlet hadde selskap av mange nydelige puser i Dyrenes hus, og forhåpentligvis finner de enten tilbake til egne hjem eller nye stolte eiere. Alle katter fortjener å herske i eget hus.

  5. Ja, han kjem jamnleg med mus. Eg håper derimot rotter ikkje blir så vanleg. Han kom heldigvis ikkje inn med ho da. Det vat mor mi (som bur i kjellaren) som fekk fangsten. Ho kasta frå seg telefonen og hoppa opp på ein stol, hehe:)

    1. Hehe, jeg er ikke redd for mus, men jeg tror jeg også hadde hoppet på en stol hvis det var en rotte. Ikke helt det samme, nei. Hankatten vår tok engang med seg en levende spurv inn. Heldigvis var den ikke skadet og kunne fly. Eller: Uheldigvis kunne den fly, for det var ikke enkelt å dirigere spirrevippen ut vinduet. Men det gikk bra til slutt, selv om monsemann ble ganske muggen over å bli snytt for fangsten:-)

  6. Det er utrolig godt å høre at hun har klart seg bra og at hun kom seg hjem igjen til slutt, med hjelp fra Dyrebeskyttelsen. Det er så fint å få høre solskinnshistoriene og ikke bare de grusomme historiene =)

    Jeg leste nettopp en artikkel om en katt som hadde komt hjem med en brukket fot, brennmerker og avklippede værhår. Noen hadde torturert katten, som heldigvis klarte å komme seg vekk og hjem på egenhånd. Artikkelen leste jeg i VG, men ble paff da jeg så hvor det hadde skjedd: i Åsane bydel i Bergen, som er bydelen jeg bor i. Og en av vetrinærene i området bekrefter i artikkelen at det har skjedd med flere katter. Jeg er helt rystet over at det finnes slike folk. Jeg lurer veldig på hva de med katt i området tenker, det er jo nesten umulig å forsvare katten fra sånt, annet enn å holde den inne til de ansvarlige har blitt tatt (og det skjer jo ikke nødvendigvis med det første)…

    Åsane er et stort område og alle trenger ikke å få panikk, men det er umulig å ikke bli sint og oppgitt over slike nyheter. At noen kan være så ondsinnede og feige er over min fatteevne.

    1. Jeg prøvde å trøste meg med de gode historiene da hun forsvant, for det er som du sier nok av de grusomme. Aberet med å like dyrevernorganisasjoner på Facebook er at man daglig blir foret med de forferdelige overgrepene dyr utsettes for. Jeg leste om katten i Bergen, og husker en liknende sak fra mitt eget nabolag: Samme året som vi fikk våre to søte små ble en katt funnet torturert ihjel utenfor en barnehage hundre meter fra der vi bor. Jeg kjenner fortsatt på engstelsen når hankatten ikke kommer inn til «vanlig» tid, siden de er så sårbare overfor folk som ikke vil dem vel. Fordelen sånn sett med å ha hund er at man er ute sammen med dem når man går tur. Med katter må man bare slippe dem ut og håpe på det beste.

      Det tok helt knekken på meg de første ukene etter at hun ble borte å tenke på at hun kanskje hadde fått en så forferdelig skjebne, og at vi ikke var der for å passe på henne hvor hun enn var. Få ting gjør meg så rasende som å høre om folk som er slemme med dyr. Jeg fatter ikke at det går an. Det er noe alvorlig galt med slike folk, og jeg blir så fortvilet over at myndighetene nedprioriterer slike saker. Dyr har riktignok ikke samme intelligens som mennesker, men de har følelser. Scarlet våknet jevnlig i natt, hylende, fordi hun hadde mareritt. Hun roet seg heldigvis så fort hun kunne ligge på armen min og skjønte at hun var hjemme. Men hun liker ikke at vi forlater rommet, og sånn var hun ikke før. Huff, så redd hun må ha vært de siste månedene. Det er helt vidunderlig å kunne holde henne igjen!🙂

  7. Uff, heldigvis møtte ikke pusen din på noen sånne virker det som. Det er vel gjerne sånn at syke og ondsinnede mennesker tar det ut på de som er mindre og svakere enn seg selv. Fantastisk å høre at pusen har kommet til rette og har det godt:-)

  8. @Silje: Nei, heldigvis ikke! Det virker som det var hardt nok for henne å være uteligger i fem måneder, uten mat og omsorg. Det du sier om syke og ondsinnede mennesker burde være grunn god nok til å ta vold mot dyr på alvor fra myndighetenes side. Når man gjør slike ting, er det virkelig noen viktige biter som mangler i hodet på folk.

    Tusen takk, Clementine og Isabella! Hun ligger ved siden av pc’en min og koser seg idag også, mammadalten:-)

  9. Skjønne Scarlet… Hvordan hun har kommet seg til Sandvika er en gåte, men kanskje hun havnet i en lastebil. Det var nylig en historie om en pus som reiste fra nord-norge til Oslo i en container. Det luktet vel fisk, da…🙂

    Dette gjør det vrient for oss som tar vare på de bortkomne, uønskede og forvillede, selvsagt, for man kan ikke begrense søket geografisk. Akkurat nå, for eksempel, har vi en katt her på Dyrenes Hus som jeg ikke kan fatte at ingen savner. En nett, liten langhåret, svært ung og vakker frøken Octavia. Hun har vært hjemløs siden før jul, og hun må ha omtrent vært kattunge da hun forsvant. Og jeg søker høyt og lavt på nettet etter eier uten hell.

    De færreste dyr vi får inn er direkte torturert, men folk kan jammenmeg være noen fjols: de forsøker å prate seg unna sitt eget ansvar, og de gjør det dårlig også. Det vil si, de klarer ikke lyve konsistent, så vi får de mest fjollete forklaringene – som endres underveis. Allergi / skal flytte / har flyttet (og kattene er igjen alene i et tomt hus!) / kan ikke ha pusen, den fanger mus og det er ekkelt / min grandtantes nabos nevø er allergisk / det er ikke min pus, har bare matet den i seks måneder / skal på ferie / trodde det var en hann og nå har den fått kattunger / en som bodde her før spurte om jeg kunne mate den, men det er ikke min altså. Og så videre, Ad nauseam.

    Vi hører så mange fjollete historier, så når vi får en som Scarlet, hvor lykken var så stor på begge sider, så holder det motet oppe i lang tid. Og det var på et hengende hår at vi la sammen to og to.

    Jeg håper du fikk lest Min Afrikanske farm i august. Det er en glimrende bok på mange nivåer, og august en passende tid å lese den på🙂 Jeg ser av din noe ambisiøse leseliste at du skal lese 1001bøker. Jeg har lest ca. 200 av dem, og tro meg: noen av dem kan du droppe!

    Read on – og stor klem til Scarlet.

    1. For en vakker katt! Hvis dere ikke finner de opprinnelige eierne, kan det da ikke være vanskelig å finne nye eiere til en så skjønn pus? Jeg håper hun kommer seg hjem snart, på den ene eller andre måten. Jeg forstår forresten ikke hvorfor folk skaffer seg dyr hvis de ikke er innstilt på å passe ordentlig på dem. Det er skammelig at de bare forlater dem på den måten, og tror at katten klarer seg selv. Voksne mennesker burde ha mer vett enn som så.

      To hundre?! Wow, nå er jeg dypt imponert. Jeg har bare lest noenogåtti, og jeg tror ingen av deltakerne i lesesirkelen har lest så mange. Jeg fikk aldri lest ferdig Blixen, men skal få gjort det i vår. Jeg likte de første femti sidene godt, og det var bare bekymringen for Scarlet som gjorde at jeg avbrøt. Nå kan jeg lese den ferdig med henne på fanget:-)

      Scarlet sender en stor klem tilbake, hun har fått tilbake den blanke vinterpelsen sin og ligger ved siden av meg og brummer som en liten bjørn!🙂

  10. 🙂 Vi skal nok finne et hjem til Octavia uten store problemer. En av de frivillige er allerede dypt fortapt. Det er jo faren med å være frivillig her..

    Akkurat nå har vi en nydelig herremann med tre ben og to høygravide madammer, og det er selvsagt utrolig spennende. De ble begge reddet inn i siste liten før sprengkulden slo til. Jeg mater dem med de deiligste retter og krysser fingrene.

    1001 bøker er jo en grusomt lang liste, og jeg skummet igjennom. Jeg leser mye på engelsk så av og til er titlene noe forskjellige på engelsk og norsk, men 200 kan nok være omtrent riktig. Personlig mener jeg at det er bøker på den listen som gjør seg best helt andre steder, men det er også noen utsøkte perler der. Min første utdanning var svennebrev i håndbokbinding (jada, gullsnitt, lesebånd, kapiteler, skinnbind og alt det der), så jeg har alltid vært opptatt av bøker, og harmonien mellom innhold og innpakning.

    1. Hehe, hvis jeg hadde vært frivillig, hadde jeg nok endt opp med leiligheten full av katter:-) Mødre med kattunger må være ekstra vanskelig å motstå!

      Utvalget på listen er til tider litt merkelig, og bærer preg av at redaktørene har sine spesielle kjepphester. Men hittil har jeg likt mesteparten av bøkene, sannsynligvis fordi jeg i hovedsak har lest blant de eldre utgivelsene og jeg er veldig glad i klassikere. Blant de nye titlene stusser jeg mer over kriteriene for utvalget, men det er uansett en morsom måte å få lest mye forskjellig på. Svennebrev i bokbinding, jeg visste ikke at det fantes lenger engang. Så spennende:-)

  11. Ja, det er noen merkelige bøker der… 1001 er litt ekte mange! Men Min Afrikanske farm er en av dem som er verd det. Jeg har en liten liste over best fiction og best non-fiction, om noen skulle kjede seg🙂 Klassikere, ja. Mulig jeg begynner å bli gammel, men jeg har mindre toleranse ovenfor noen enkelte klassikere. Noen er rent gull, selvsagt. For eksempel fant jeg Anna Karenina uendelig irriterende, mens War and Peace var til tider hysterisk morsom, grusom, men aldri likegyldig.

    Det er noen år siden jeg tok svennebrevet, så det kan tenkes håndbokbinder ikke finnes lenger. I «gamle dager» var det to svennebrev i håndbinding: litteraturbind og protokollbind. Jeg har laget protokoller (det er kanskje to mennesker igjen i Norge som kan det), men svennebrevet mitt er i litteraturbind. Høres det ikke episk middelaldersk ut? Men dette er kanskje en samtale bedre egnet for et annet sted, en annen post🙂

    Jeg er i allefall villt glad for at pusen er på plass der pusen skal være.

    1. Så moro – tenk at du kan noe som nesten ingen kan lenger!🙂

      Av de bøkene du likte godt, er Harper Lee, Kurt Vonnegut og Murakami forfattere jeg planlegger å lese i år – hvis tiden strekker til. Jeg har verken lest Anna Karenina eller Krig og fred ennå, men det skal jeg også forandre på i nærmeste framtid. Og selvfølgelig Blixen. Takk for tips!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s