Poesi under sensur

Jeg lot meg begeistre da jeg i høst leste Inger Hagerups debutsamling Jeg gikk meg vill i skogene, som jeg skrev om her. Det var spesielt Hagerups politiske dikt om nazismen som gjorde inntrykk på meg, men intensiteten og patosen var gjennomgående i samlingen. Derfor kastet jeg meg raskt over neste samling i forfatterskapet hennes, Flukten fra Amerika, utgitt i 1942. Jeg ble helt forbløffet over forskjellen mellom samlingene, som ble utgitt med tre års mellomrom. Billedbruken og tematikken er stort sett den samme, og Hagerups stemme gjenkjennelig. Men der hvor diktene i Jeg gikk meg vill i skogene lades av engasjement, vilje og til dels sterke følelser, er diktene i Flukten fra Amerika tamme, snille og intetsigende.

Forklaringen på denne markante forskjellen trenger man neppe å lete lenge etter. Samlingen ble som sagt utgitt i 1942, under andre verdenskrig og nazistenes sensur. Nettsidene til Fagbokforlaget oppsummerer situasjonen kort og greit: «De norske og tyske nazimyndighetene forlangte at det norske folk skulle støtte nazismen, det skulle nazifiseres. Det ble derfor innført sensur på både bøker, ukeblad og aviser. All litteratur som var kritisk til nazismen ble forbudt, og forfattere og forlagsfolk ble fengslet eller skutt. Butikkene ble renset for kritisk litteratur, og alle bøker skrevet av jøder ble forbudt. Etter hvert ble ledelsen i alle de store forlagene skiftet ut med nazister.»

Under slike forhold kan det ikke ha vært enkelt for engasjerte og kritiske forfattere å skrive noe som føltes viktig og sant. Mindre politisk orienterte forfattere (og Knut Hamsun) ville derimot ha lettere for å slippe gjennom nåløyet. Jeg ser for meg særlig to årsaker til at den gjeldende sensuren så tydelig preger Hagerups samling. For det første skrev ikke Hagerup spesielt komplekse dikt. Budskapet og tematikken er lett å oppdage, lett å forstå. Leserens fokus ligger på det hun formidler like mye som måten hun formidler det på, i motsetning til en god del andre lyrikere som heller trekker oppmerksomheten mot språk og estetikk. Inger Hagerup skriver dikt som alle kan lese. Men denne tilgjengeligheten, som helt klart er en av grunnene til at diktene hennes har hatt bred appell i befolkningen i fredstid, innebar store begrensninger for hva hun kunne skrive om under sensuren. Istedenfor å pakke budskapet inn i mer komplekse dikt, som hun riktignok gjør i de tre første diktene i samlingen (som et signal til leseren?), valgte hun å unngå den farlige politikken og heller skrive om kjærlighetsforhold og mer allmenne temaer.

Men – og dette er kanskje det mest interessante – kjærlighetsforholdene og de mer allmenne temaene var også i høyeste grad til stede i Jeg gikk meg vill i skogene, uten at de fremstod som tamme og ubetydelige av den grunn. Lest innenfor helheten av samlingen var vekslingen mellom store og små temaer svært vellykket. Jeg opplevde det slik at de ulike temaene – tapt kjærlighet, rasisme, lengsel, osv – ladet hverandre med en mening som det enkelte dikt ikke hadde alene. De politiske diktene føltes inderlige, de hverdagslige diktene viktige, og helhetsinntrykket var at alt virket intenst og relevant – og ofte svært gripende. I Flukten fra Amerika kollapser denne fine symbiosen, nettopp fordi det sterke engasjementet uteblir og uskylden står litt tafatt igjen alene. Ironisk nok er det mest spennende med denne samlingen alt det den ikke gjør.

Flukten fra Amerika var den eneste diktsamlingen Hagerup utga under andre verdenskrig. Jeg har bladd gjennom neste samling, Videre fra 1945, og der ser hun ut til å ha tatt opp tråden fra debuten med intensjon om å ta igjen det tapte og vel så det. Noen linjer fra diktet «En sang til ungdommen» i Flukten til Amerika tyder på at Hagerup tilbrakte krigsårene i utålmodig forstillelse. Diktet er tredje dikt i samlingen, og det tredje diktet som kan leses som en hentydning til de store begrensningene samlingen er blitt til under. Et løfte om bedre tider?

Steilt lot vi alle ømme ord forvitre.

Vår munn var stum og våre øyne bitre.

Vi kunne ikke flamme, bare knitre.

Som solen blinker på en frossen flate

slik lot vi smilet glitre over hatet,

mens hjertet hamret bak sin panserplate.

4 thoughts on “Poesi under sensur”

  1. Jeg også. – og jeg har ikke glemt at jeg skal lese diktsamlinger iår, men jeg tenkte at kanskje det var bedre jeg valgte dem, leste, også kan du skrive om dem. Det ville vært mye mer rettferdig ovenfor dikteren!

    1. Mange takk, men det tviler jeg på! Jeg føler meg som Bambi på isen når jeg skriver om dikt, langt utenfor komfortsonen. Men jeg satser på at det blir bedre hvis jeg bare fortsetter å gjøre det.

      Jeg er helt sikker på at du vil skrive fantastiske innlegg om dikt, og gleder meg til du kommer i gang. Måten du skriver innlegg på passer enda bedre på lyrikk enn romaner. Du må bare finne en dikter som skriver om Lolitaer og vippende myrstrå, og så er du i gang;-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s