Stikkord: Jeg gikk meg vill i skogene

Poesi under sensur

Jeg lot meg begeistre da jeg i høst leste Inger Hagerups debutsamling Jeg gikk meg vill i skogene, som jeg skrev om her. Det var spesielt Hagerups politiske dikt om nazismen som gjorde inntrykk på meg, men intensiteten og patosen var gjennomgående i samlingen. Derfor kastet jeg meg raskt over neste samling i forfatterskapet hennes, Flukten fra Amerika, utgitt i 1942. Jeg ble helt forbløffet over forskjellen mellom samlingene, som ble utgitt med tre års mellomrom. Billedbruken og tematikken er stort sett den samme, og Hagerups stemme gjenkjennelig. Men der hvor diktene i Jeg gikk meg vill i skogene lades av engasjement, vilje og til dels sterke følelser, er diktene i Flukten fra Amerika tamme, snille og intetsigende.

Forklaringen på denne markante forskjellen trenger man neppe å lete lenge etter. Samlingen ble som sagt utgitt i 1942, under andre verdenskrig og nazistenes sensur. Nettsidene til Fagbokforlaget oppsummerer situasjonen kort og greit: «De norske og tyske nazimyndighetene forlangte at det norske folk skulle støtte nazismen, det skulle nazifiseres. Det ble derfor innført sensur på både bøker, ukeblad og aviser. All litteratur som var kritisk til nazismen ble forbudt, og forfattere og forlagsfolk ble fengslet eller skutt. Butikkene ble renset for kritisk litteratur, og alle bøker skrevet av jøder ble forbudt. Etter hvert ble ledelsen i alle de store forlagene skiftet ut med nazister.»

Under slike forhold kan det ikke ha vært enkelt for engasjerte og kritiske forfattere å skrive noe som føltes viktig og sant. Mindre politisk orienterte forfattere (og Knut Hamsun) ville derimot ha lettere for å slippe gjennom nåløyet. Jeg ser for meg særlig to årsaker til at den gjeldende sensuren så tydelig preger Hagerups samling. For det første skrev ikke Hagerup spesielt komplekse dikt. Budskapet og tematikken er lett å oppdage, lett å forstå. Leserens fokus ligger på det hun formidler like mye som måten hun formidler det på, i motsetning til en god del andre lyrikere som heller trekker oppmerksomheten mot språk og estetikk. Inger Hagerup skriver dikt som alle kan lese. Men denne tilgjengeligheten, som helt klart er en av grunnene til at diktene hennes har hatt bred appell i befolkningen i fredstid, innebar store begrensninger for hva hun kunne skrive om under sensuren. Istedenfor å pakke budskapet inn i mer komplekse dikt, som hun riktignok gjør i de tre første diktene i samlingen (som et signal til leseren?), valgte hun å unngå den farlige politikken og heller skrive om kjærlighetsforhold og mer allmenne temaer.

Men – og dette er kanskje det mest interessante – kjærlighetsforholdene og de mer allmenne temaene var også i høyeste grad til stede i Jeg gikk meg vill i skogene, uten at de fremstod som tamme og ubetydelige av den grunn. Lest innenfor helheten av samlingen var vekslingen mellom store og små temaer svært vellykket. Jeg opplevde det slik at de ulike temaene – tapt kjærlighet, rasisme, lengsel, osv – ladet hverandre med en mening som det enkelte dikt ikke hadde alene. De politiske diktene føltes inderlige, de hverdagslige diktene viktige, og helhetsinntrykket var at alt virket intenst og relevant – og ofte svært gripende. I Flukten fra Amerika kollapser denne fine symbiosen, nettopp fordi det sterke engasjementet uteblir og uskylden står litt tafatt igjen alene. Ironisk nok er det mest spennende med denne samlingen alt det den ikke gjør.

Flukten fra Amerika var den eneste diktsamlingen Hagerup utga under andre verdenskrig. Jeg har bladd gjennom neste samling, Videre fra 1945, og der ser hun ut til å ha tatt opp tråden fra debuten med intensjon om å ta igjen det tapte og vel så det. Noen linjer fra diktet «En sang til ungdommen» i Flukten til Amerika tyder på at Hagerup tilbrakte krigsårene i utålmodig forstillelse. Diktet er tredje dikt i samlingen, og det tredje diktet som kan leses som en hentydning til de store begrensningene samlingen er blitt til under. Et løfte om bedre tider?

Steilt lot vi alle ømme ord forvitre.

Vår munn var stum og våre øyne bitre.

Vi kunne ikke flamme, bare knitre.

Som solen blinker på en frossen flate

slik lot vi smilet glitre over hatet,

mens hjertet hamret bak sin panserplate.

Jeg gikk meg vill i skogene

Inger Hagerup debuterte som lyriker med samlingen Jeg gikk meg vill i skogene i 1939. Samlingen er sentrallyrisk, og de fleste diktene tar for seg de store spørsmålene i livet: Kjærlighet, lengsel, sorg, død og forgjengelighet. Hagerup skriver med en høytidelig inderlighet som få av dagens lyrikere slipper unna med uten at det virker svulstig og klamt. Men kombinasjonen av at inderligheten virker så dyptfølt og at Hagerup har et så klart og sikkert språk, gjør at det fungerer for en moderne leser likevel. Mange av diktene er skrevet på rim, og symbolbruken er klassisk. Som helhet er samlingen lett tilgjengelig og fin å lese. Men noen av diktene skiller seg ut fra helheten og gjør sterkt inntrykk.

Kanskje fordi samlingens hovedtematikk er så velkjent i lyrikksammenheng, ble jeg mest interessert i de diktene som tar for seg den illevarslende utbredelsen av rasetenkning i Europa i Hagerups samtid. Spesielt fordi samlingen ble utgitt i 1939, da andre verdenskrig lå rett rundt hjørnet. I likhet med Arnulf Øverland og Nordahl Grieg skrev Inger Hagerup dikt som åpenlyst tok avstand fra nazismen.

Politisk diktning blir ofte sett ned på sammenliknet med den modernistiske diktningen. I hvert fall den politiske diktningen som ikke forsøker å pakke budskapet inn i tvetydige symboler og kryptisk språk. Men grunnen til at Hagerups førkrigsdikt gjør så stort inntrykk på meg, er nettopp at hun ikke lar estetikken være viktigere enn tematikken. Lest mot sin historiske kontekst gløder de politiske diktene «Pesten», «Legende» og «Jordfunn år 3000» av engasjement og medmenneskelighet, og diktene blir ikke mindre kraftfulle av at budskapet er krystallklart.

I «Pesten» blir rasetenkningens voldelige skyggeside fremstilt som en sykdom som vandrer over jorden, ubønnhørlig på vei nordover. «Den har vandret over Afrikas tørre muld på febergule føtter.» «Den har svøpt diktatorkappen om sine væskende sår og dekket sin oppsvulmede mave med en biskops fløyelsrøde messehagl.» Rasisme og antisemittisme kan skjules bak en vakker fasade og forlokkende retorikk, men den prangende skjønnheten kamuflerer moralsk forråtnelse og brutalitet.

Den har stirret på menneskene med sine blodskutte øyne

og slått dem med blindhet,

så de ikke lenger dyrker korn i jorden,

men granater i fabrikkene

[… ]

så de ikke lenger hilser på sin bror,

men slår ham ihjel.

Diktet minner meg om Svartedødens herjinger i Europa på 1300-tallet. Men i motsetning til byllepesten som kan ramme hvem som helst, innebærer nazismens fremvekst et angrep på konkrete grupper. En sykdom med vold, drap og ansvarsfraskrivelse som konsekvens. Rasetenkningen forpester menneskene den smitter, og knyttes i diktet tett sammen med hatefull ondskap; «og da den fikk rive neglene av en gammel jøde hikstet den av latter». Diktet innledes og avsluttes med en oppfordring til å heise svarte flagg og tegne et kors på døra for å markere avstand til pesten som går over jorden. Menneskefiendtlig tenkning er en pandemi, en pest med fatale konsekvenser.

For meg er «Pesten» først og fremst et sterkt dikt fordi det er skrevet av samme forfatter som senere skrev «Aust-Vågøy», med de kjente linjene:

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

La våre hjerter hamre

det om og om igjen.

Begge diktene er preget av kampvilje og motstand, og en kompromissløs forakt for brutalitet og overgrep. I mitt hode dannet disse to diktene raskt et før og et etter, noe som understreket uhyggen i den væskende, febergule, heslige og oppsvulmede pesten og hvilken tilstand den skulle etterlate spesielt Europa i.

«Pesten» er i samlingen etterfulgt av «Legende», et dikt hvor Hagerup definerer menneskelig styrke. Plasseringen i samlingen, mellom de to diktene som tematiserer rasehat, gjør det naturlig å lese diktet som Hagerups korreks til maktmisbruket diktatoren, biskopen og professoren i «Pesten» beruses av. Den sterkeste er ifølge diktet «ikke han som med flammende øyne trår på sin fiendes nakke», han som har makten og ubegrensede muligheter på sin side og kan gjøre som han vil. Nei.

Den sterkeste er han som uten å oppgi hatet

stirrer inn i sin fiendes glassgrønne øyne

og føler hans knær på sitt bryst.

Den sterkeste er han som er forlatt av drømmene

og som tror på dem,

han som atter og atter blir vraket

og likevel kan elske.

Den sterkeste er han

som vet at han er dømt til nederlag og bare til nederlag

og som enda vil strid.

Ja, han er den sterkeste,

for dagene og tingene og livet er ikke hans,

men han eier lengselen.

Diktet er fylt av patos og intensitet, og igjen er det konteksten som gir diktet slagkraft. Spesielt sistelinjen «men han eier lengselen». I en hvilken som helst annen sammenheng ville diktet fremstått som trøstens ord til den slagne, med en litt flau bismak av selvhjelpsbok. Men plassert mellom de to diktene i samlingen som tematiserer rasisme og undertrykkelse, blir budskapet livsviktig og alvoret gripende.

Det diktet i samlingen som gjorde aller størst inntrykk er likevel «Jordfunn år 3000». Arkeologer i år 3000 har funnet en kjempesamling av «merkverdige vesner» i en betongsjakt under jorden. Arkeologene betrakter disse merkelige skapningene med en lettsindig og nedlatende holdning. Diktet skaper en tragisk og skarp ironi ved at arkeologene har et nazistisk syn på rase, og lever i et samfunn som utelukkende består av raserene mennesker hvor alle uønskede trekk er rensket vekk for mange århundrer siden. Andre raser møter de kun i form av levninger, og de utgjør for arkeologene et komisk og avskyelig syn. Det som gjør inntrykk med diktet, er de mange assosiasjonene det vekker til Hitler-Tysklands rasepolitikk og metodene for massedrap.

(Det er bevist at dengang var gass et glimrende middel

som våre første fedre utryddet mennesker med.)

Det er de siste av arten. Man ser de er krøpet sammen.

Mange av dem er unger, de fleste andre av hunkjønn,

noen med armene komisk slynget omkring hverandre.

For en moderne leser er massegravmotivet så velkjent at man ikke hever et øyenbryn engang, selv om det er lett å bli berørt av det. Det jeg får frysninger av, er at da Hagerup skrev dette diktet i 1939, var de tyske utryddelsesleirene i Polen ennå ikke bygget. Det fantes konsentrasjonsleire i Tyskland hvor et stort antall fanger døde av sykdommer, matmangel og utmattelse. Men de rene utryddelsesleirene, dit 90% av fangene ble transportert bare for å gasses i hjel, eksisterte ennå ikke. Hitler og kompani hadde ennå ikke iverksatt sin Endlösung. Hagerup utga diktet året før Auschwitz tok imot sine første fanger, to år før Treblinka ble etablert. Likevel skriver hun at «dengang var gass et glimrende middel som våre første fedre utryddet mennesker med».

En ting er å lese om nazistenes folkemord i etterkrigslyrikken. Noe helt annet er å lese om det som en dyster spådom i et dikt utgitt i 1939. Diktet er like profetisk som Heinrich Heines kjente påstand «Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker». Hagerup kunne ikke vite hvor rett hun skulle få, men det tilfører diktet en ekstra – og skremmende – dimensjon. For var det ikke mulig å forutse hvor nazistene var på vei? Var det ikke åpenbart etter Krystallnatten i 1938 at nazistenes voldsbruk var en selvfølgelig og nødvendig del av politikken deres? At Hitler mente det han skrev i Mein Kampf om at uønskede undermennesker skulle utryddes? Mye av etterkrigstidshistorien, spesielt den aller nyeste, er viet til en kritikk av blant annet de allierte statslederne, fordi de sannsynligvis visste mye mer om hva nazistene drev med i Polen enn de ville innrømme. Hagerups dikt avslører at det i hvert fall var mulig å danne hypoteser om hvor nazistene var på vei, ut fra propagandaen de hjernevasket sine egne borgere med.

Men tilbake til diktet. Arkeologene tilhører en fremtidsrase av mennesker som heldigvis er befridd fra variasjon og uhumskheter. De tilhører en helt ny tidsregning, det tredje riket som ble innledet av de «første fedre». Arkeologene føler avsky for levningene de finner, og sammenlikner deres fysiske utilstrekkelighet med egen rasemessig overlegenhet. «Bak bulnet hodet ut som en svulst og vår nakkes rene, helt lineære form har de således ikke hatt». Neser er et skamløst ord, en forbudt kroppsdel som «viser dessverre tilfulle hvilken foraktelig rase de må være stammet fra». Selv har arkeologene «den lille, fullkomment rasemessige forsvarlige pusteventil», og bruker «statsnetthinnen med førerens verdensbilde i midten». De har en teori om at den høyre armen i tidligere tider var bevegelig, og at «dens løftede stilling er en ervervet egenskap gjennom heroiske ætter». Arkeologene er Hitlers idealmennesker, det endelige resultatet av rendyrkede raser og vellykket nazistisk hjernevask.

«Jordfunn år 3000» er et tydelig dikt hvis budskap ikke er til å ta feil av. Det er en dystopisk fremstilling av hvordan verden vil se ut hvis rasetenkningen gjennomføres, hvordan det tredje riket ser ut når det er fullbyrdet. Det er en fryktelig beskrivelse av hvor fremmedgjorte mennesker blir for hverandre når ytre trekk og forskjeller blir avgjørende, og menneskelig verdi avhenger utelukkende av hvilken bås du kan plasseres i. «Ufattelig stygge var de, og vi forstår våre fedre når de ble gale av synet og derfor slaktet dem ned».

Det er en grunn til at jeg bruker presens, ikke preteritum. Jeg skulle ønske jeg kunne si at de eneste assosiasjonene jeg fikk av diktet var til andre verdenskrig. Jeg blir trist av å tenke på hvor relevant diktet fortsatt er, hvor mange mennesker som fortsatt tenker slik, og hvor lite vi lærer av historien. At det bare skal noen dyktige retorikere og økonomiske nedgangstider til før ulmende og hatefulle tanker om rase- og kulturforskjeller for mange plutselig legitimerer folkemord. I mitt samfunn er det nok av folk som klarer å finne overbevisende argumenter for hvorfor vi skal tenke oss mot dem, og økonomien er ustabil i mange vestlige land. Diktene gjør ekstra inntrykk fordi ideologien hun angriper ikke hører fortiden til.

Inger Hagerups førkrigsdikt trenger ingen gåtefull undertekst. Assosiasjonene man får av å lese diktene gir mer enn nok å reflektere over.