Måned: februar 2011

Herre og dreng

Årets fjerde novelle er lest, og denne gangen var det den russiske stormesteren Leo Tolstojs novelle “Herre og dreng” som stod for tur. Jeg hadde faktisk ikke lest noe av ham før, men både Krig og fred og Anna Karenina står på vent i bokhyllen. Dessverre var leseropplevelsen så ubehagelig at jeg foreløpig vegrer meg for å lese mer av Tolstoj. Og jeg måtte manne meg opp i et par uker før jeg klarte å skrive om novellen. Ikke fordi den var dårlig, men fordi Tolstoj er så god på å skildre ubehagelige, livstruende situasjoner at fiksjonens velsignede illusjon brister.

“Herre og dreng” handler om Vasilij Andreitsj og Nikita, henholdsvis herre og dreng. Vasilij Andreitsj er en grisk og brautende kapitalist som elsker å gjøre gode forretninger, det vil si forretninger hvor han snyter andre for penger. Han innbilder seg at han er en veldedig samfunnsborger og omsorgsfull herre fordi han er fleksibel, men fleksibiliteten hans er på forunderlig vis alltid økonomisk gunstig for ham selv. Nikita er hans trofaste dreng. Han har et solid alkoholproblem, og drikker seg regelmessig fra hus og hjem. Heldigvis er Vasilij Andreitsj ham en god herre, som bærer over med hans utskeielser – mot at Nikita jobber bortimot gratis for ham. Det hører med til historien at Nikita er et langt bedre menneske enn Vasilij Andreitsj. Mens sistnevnte er nærmest parodisk opptatt av penger og velstand, er Nikita en hjertelig, tålmodig og velmenende sjel med et sjeldent godt lag med både dyr og mennesker. Tolstoj beskriver kort sagt deres respektive laster og dyder på eksemplarisk vis.

Handlingen i den over førti sider lange novellen er nokså enkel. Vasilij Andreitsj skal reise til en nabobygd for å kjøpe skog, og Nikita skal følge med ham. Turen er ikke spesielt lang med hest og slede, men det er vinter og det brygger opp til storm. Tross alle advarsler om at det uklokt å reise i slikt vær, insisterer Vasilij Andreitsj overmodig på at de skal reise. Ellers kan jo noen andre komme ham i forkjøpet og snyte ham for gode forretninger. Nikita vet bedre enn å reise i slikt vær, “men han hadde for lenge siden vent seg til å tjene andre og ikke ha sin egen vilje”. To menn og en hest reiser derfor ut i den russiske ødemarken, på kvelden, i snøstorm.

Det kan selvfølgelig ikke gå bra, og det gjør ikke det. Som leser tillater man seg aldri engang å håpe, for det er tydelig hva forfatteren vil frem til helt fra begynnelsen. Herre og dreng er plasseringer på en samfunnsstige, hvor den klokeste aldri har rett. Dessverre må den kloke føye seg etter idioten, når det er idioten som sitter på pengesekken og har det så travelt på vei mot nye penger at han tror han er udødelig.

I det hvite, flimrende mørket kunne han bare skimte konturene av Brunens mørke hode og rygg, som var dekket av det blafrende dekkenet og den tette, oppbundne halen. Rundt omkring på alle sider, foran og bak, var det ingenting annet enn det samme ensformige hvite, flimrende mørket, som av og til liksom ble litt lysere, av og til enda tettere enn før.

Ubehaget ved å lese novellen skyldes ingen feil ved Tolstojs skrivekunst. Snarere tvert imot. Novellens poeng er likevel ikke å forårsake angst hos leseren, selv om den gjør det. Det er Vasilij Andreitsjs omvendelse det handler om. Men hvordan det hele ender for Nikita, Vasilij Andreitsj og hesten får du lese selv. Hvis du klarer.

Advertisements

Gaver, bruktbokfunn og lengden på noveller

Det ser ut til å være min skjebne her i livet at jeg er flinkere til å kjøpe bøker enn til å lese dem. I uken som gikk ble i hvert fall boksamlingen min utvidet med flere titler enn jeg klarte å lese – igjen. Og ennå har jeg ikke vært på Mammutsalg…

Først ut var Valentine’s Day. Min kjære vet sannelig hva han skal kjøpe i gave til meg, for jeg fikk Jonas Jonassons debutroman Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant i gave. Den stod på ønskelisten min, men det hadde jeg ikke sagt til noen. Godt valg, med andre ord. Før jeg siterer første del av den fantastiske baksideteksten, vil jeg sitere forfatterens onkel Hans: “Jeg har lest verre skit enn dette”. Mer fristende enn dét blir det ikke for min del.

I hundre år har Allan Karlsson gjort verden usikker ved bare å være til. Og nå er han løs igjen. Etter et langt og begivenhetsrikt liv havner Allan Karlsson på gamlehjem hvor han tror han snart skal ende sine dager. Problemet er bare at helsa nekter å svikte. En dag fyller han ubønnhørlig hundre år. Pomp og prakt, ordfører, lokalavis og bløtkake venter. Men Allan vil ikke være med. Han klatrer ut gjennom vinduet. Labben har skrevet om boken her.

Forrige uke var uken da jeg ENDELIG skaffet meg en av de bøkene som har gjort størst inntrykk på meg noensinne: Peter Pohls ungdomsroman Vi kaller ham Anna. Jeg lånte boken på biblioteket da jeg var seksten, og den rystet meg så sterkt at jeg ikke klarte å gå på skolen dagen etter at jeg hadde lest den.

På sommerhjemmet har de vært i gang en uke når Anders dukker opp. Tynn og liten finner han rommet der han skal tilbringe ukene sammen med sju andre gutter. Stemningen er allerede fra begynnelsen illevarslende, truende… “Anna” blir raskt målet for aggresjonen som ulmer under overflaten i gruppen. Han har Micke, sommerhjemmets idrettsleder, på sin side, og det utvikler seg et vennskap mellom dem som hjelper Anders til å overleve. I hvert fall sommeren…

Bare så det er sagt: Når det står at Micke hjelper Anders til å overleve sommeren, så kan du lese det helt bokstavelig. En mer nådeløs og grusom roman om et ungt menneskes tragiske skjebne skal man lete lenge etter. Jeg er virkelig glad jeg fant romanen og sikret meg den, men jeg kjenner at det godt kan ta en stund før jeg klarer å lese den på nytt.

Siste nye bok i hyllen er Håkan Nessers Carmine Street, som var hovedbok i Bokklubben. Denne har jeg få forhåpninger til på forhånd, siden jeg aldri har lest noe av Nesser før.

Erik og Winnies fire år gamle datter forsvinner. Erik ser henne løpe mot en bil utenfor familiens hage, så er hun borte. Etter sytten måneder med resultatløs leting, bestemmer ekteparet seg for å flytte langt vekk, til Carmine Street i New York. Der møter de spåkvinner, mystiske uteliggere, en pensjonert privatdetektiv og hverandre på underlige, nye måter. Datterens forsvinning viser seg også å ha gåtefulle forbindelser med ekteparets nye hjemland.

Forrige uke leste jeg for øvrig den fantastisk gode romanen Fru Marta Oulie av Sigrid Undset, og den første novellen i hennes samling Den lykkelige alder. Men det fikk meg til å stusse på noe. Romanen Fru Marta Oulie er nemlig kortere enn novellen “En fremmed”, som jeg holder på med nå. Romanen var ca åtti sider lang, mens novellen er på ca hundre sider. Hvordan i alle dager er det mulig? Er ikke et av sjangertrekkene for noveller at de er kortere enn romaner? Og hvorfor klarer jeg ikke å finne korte noveller til novelleutfordringen jeg er med på??

Nettet snører seg sammen.

Fru Marta Oulie

“Jeg har vært min mann utro”. Åpningslinjen i Sigrid Undsets debutroman Fru Marta Oulie fra 1907 er velkjent. Marta har bedratt ektemannen Otto med Henrik, hennes fetter og Ottos kompanjong. Hun begynner å føre dagbok mens Otto ligger tæringssyk på et sykehjem og kanskje skal dø. I dagboken skriver hun ned alle tankene hun ikke kan dele med noen: angeren, skyldfølelsen og bekymringene, men også de gode minnene fra et lykkelig samliv, og håpet om at alt ennå ikke er tapt.

Speilet på toalettskapet

Otto Oulie er en hengiven ektemann og far, en driftig forretningsmann og friluftsmenneske av solid bondeslekt. Marta er foreldreløs og utdannet lærerinne, og det kommer frem at hun er fra mer dannede og intellektuelle kretser enn Otto. I forelskelsens rus og de første årene av samlivet er forskjellen mellom dem uvesentlig for Marta. Livet som hustru og mor til tre tilfredsstiller henne på alle plan. Inntil hverdagens begrensninger innhenter henne omtrent på det tidspunktet når fetteren Henrik vender tilbake fra England etter mange år utenlands, og fører med seg assosiasjoner til det eksotiske, smakfulle og originale. Marta ser plutselig livet sitt fra et annet perspektiv enn hun er vant til, og skammer seg over det hverdagslige og jordnære livet hun fører med Otto.

Til en viss grad var det nå likefrem uerfarenhet. For jeg hadde virkelig absolutt ingen erfaringer utenfor Otto. Og jeg var kommet til å se på meg selv med hans øyne, og da forholdet mellom oss var blitt hverdag og vane, så følte jeg meg sikker på at enten jeg likte det eller ikke, så ville livet jo aldri mere ha ærend til meg uten gjennom Otto eller barna.

Det skal vise seg at Marta er spesielt sårbar overfor følelsen av å ha mistet sin individualitet gjennom familielivet og hverdagens plikter. Når hun oppdager at Henrik er forelsket i henne, griper hun sjansen til å være noe annet enn hustru og mor. Hun står foran speilet og betrakter sine yndigheter, og ser en kvinne som fortsatt kan vekke begjæret i en mann til tross for “de treogtredve år, tre barn og en innsatt hjørnetann”. Det er spesielt avslørende at hun i ettertid slår fast at “Henrik, ham tenkte jeg vel aller minst på; i grunnen brydde jeg meg jo ikke mere om ham enn om speilet på mitt toalettskap”. For strengt tatt er Henrik bare en mann hun innleder et forhold til fordi han gir henne bekreftelsen hun ønsker; et blikk hun kan speile seg i.

Selvmedlidenhet og tungsinn

I dagboken og etterpåklokskapen ser Marta tilbake på tiden da hun møtte Otto og de harmoniske årene sammen, og reflekterer over hva som førte henne bort fra ektemannen. Hun er ikke nådig i selvransakelsen, og hennes store sorg er at hun lot lykken med ektemannen glippe unna.

Jeg gikk og stirret meg blind på det at Otto ikke forstod meg. Det falt meg aldri inn at ikke jeg forstod ham. Vi har gått i mørket og vært hinannen så nær at hadde jeg bare rakt en hånd ut, hadde jeg funnet ham ved min side. Vår unge elskov brente ut, og jeg lot det slukne, og så ikke hvor lett jeg kunne næret ilden til en kjærlighet som kunne gjort det lyst og varmt for oss begge hele livet ut. Jeg, som syntes jeg var så klok.

Det som begynner som en angrende synders bekjennelser, ender likevel i tungsinnets håpløse blindvei: “Jeg er så trett nu at jeg forstår nesten ikke hvordan jeg skal kunne leve videre – jeg er som knust innvendig av en hel rekke fall, og jeg orker ikke reise meg”.

Marta klarer ikke å la være å pirke i såret hun har fått på samvittigheten, og synker ned i et bunnløst sort hull hvor hun dyrker sin egen skyld. I store deler av romanen fremstår hun som en karakter det er lett å sympatisere med i sin vilje til å ransake egen samvittighet. Men siden hun aldri klarer å tilgi seg selv det hun har gjort, fortsetter hun å begå nye, kanskje enda større synder. Dette rammer spesielt Henrik, som har elsket Marta siden barndommen, og er en hederlig mann hun drar med seg i fallet: “Jeg var slett ikke noe glad i ham, men jeg tok imot hans kjærlighet, og fingret og rev og slet i hans hjerte så godt jeg kunne”.

Likevel er Marta for menneskelig, for gjenkjennelig, i sine svakheter til at man kan felle noen enkel dom over henne. Skylden ligger heller ikke hos Otto eller Henrik, og det gjør at Marta og leseren ender i et slags moralsk sjakk matt. Nyansene i de eksistensialistiske problemstillingene teksten tar opp gjør det i hvert fall vanskelig å hente ut ett enkelt moralsk paradigme fra romanen.

En annerledes ekteskapsroman

Fru Marta Oulie er et bevis på at man ikke trenger å pakke budskapet inn for å lage kompleks litteratur med rik undertekst. Enkelte avsnitt hadde så mange lag av betydning at jeg måtte lese dem ti-tolv ganger for å få med meg alle tolkningsmulighetene, til tross for at Marta fortolker seg selv og sitt liv i klartekst. Det er dessuten en svært velskrevet roman, spekket med poetiske avsnitt som kan nytes for sin egen del:

Det er en ro i skogen på disse brennende, lyse dager, så dyp som den evige søvn; man merker rent hvor svakt og sakte livssaftene siver i trær og i lyng – til sist synes jeg livet rører seg likeså søvnig og stille i min egen kropp og min egen sjel, og min sorg synker til bunns i meg og sover.

Dette er rett og slett stor litteratur, etter alle tenkelige litterære målestokker. Fru Marta Oulie er ingen typisk ekteskapsroman fra forrige århundreskifte, med et kritisk blikk på samfunnet og ekteskapet som institusjon. Mer enn noe annet handler det om å miste seg selv, og det å være ute av stand til å fokusere på alt det gode man har innen rekkevidde. For de som har lest Kristin Lavransdatter, er dette kjent Undset-tematikk. Og den er like ramsalt, bitter og sviende i denne knapt hundre siders boken som i selve storverket. Det er ingen fred å få for selv den mest uskyldige leser når man følger Martas nådeløse oppgjør med sin egen villfarelse, men Undset klarer å gi inntrykk av at denne ufreden er selve meningen med livet – og litteraturen.

Vil du skrive for Biblioteket?

Neste nummer av Tidsskriftet Biblioteket går hvert øyeblikk over i produksjonsfasen, og vi har fått inn mange gode bidrag og anmeldelser. Temaet denne gang er norsk litteratur, og det blir et spesielt fokus på unge norske forfattere og debutanter. Vi har fått flere bidrag fra kjente navn i bloggverdenen: Aina Basso skriver om den historiske romanen, Dipsolitteraten redder Odd Eidem fra glemselen og lager quiz, Solgunn minnes den allsidige norske kritikeren og kåsøren Nøste Kendzior, Lesesirkelet Leselyset leser ny og gammel norsk litteratur, og Bokelskerinnen både anmelder og intervjuer.

Men vi planlegger allerede nr 2/2011, som skal handle om populær litteratur. I den forbindelse etterlyser vi skribenter som kan ta for seg populær litteratur i en eller annen form. Har du lyst til å skrive om Jo Nesbø, Haruki Murakami, Jane Austen, krim, serielitteratur, Harry Potter, the Hitchhiker’s Guide to the Galaxy eller en annen populær bok/forfatter? I så fall sender du idé til artikkel til tidsskriftet.biblioteket@gmail.com.

Presisering: Nummeret skal handle om litteratur og popularitet på alle tenkelige måter, så det er altså ikke begrenset til populærlitteratur. Hvis du har noen tanker om hvorfor litteraturforskere elsker å skrive om James Joyces Ulysses, Inger Hagerups lyrikk treffer midt i den norske folkesjela, Charles Dickens’ bøker egner seg så godt for BBC-produksjoner, eller Shakespeares skuespill alltid trekker publikum, er det gode temaer. Eller du kan skrive mer generelt om hvordan du tenker at litteratur og popularitet henger sammen.

Eneste kriterium er at det må handle om litteratur og popularitet.

For mer informasjon om deadline, lengde, vinkling, osv – send oss en mail!

Ukens lesning, Undset og Harry Potter

I uken som gikk leste jeg den mest fengende boken jeg har lest på flere år, nemlig Alltid Alice av Lisa Genova. Stikk i strid med hva jeg lovet meg selv, ble jeg liggende våken til langt på natt for å lese den ferdig, noe jeg ikke har gjort siden Hodejegerne av Jo Nesbø holdt meg våken for et år siden. Den var helt fantastisk fra begynnelse til slutt, og er en roman jeg unner flere lesere å oppdage. Forhåpentligvis kommer du til å skjønne hvorfor når du leser den.

Jeg fikk endelig fullført novellen “Herre og dreng” av Leo Tolstoj, og er mildt sagt forundret over at jeg leste ut en hel roman på kortere tid enn jeg brukte på den novellen. Hva kan jeg si? Hvis du bråkjekt har tenkt deg ut på tur i fjellheimen i nærmeste fremtid, kan novellen bidra til å minne deg på hvorfor det er fornuftig å kunne sine fjellvettregler. Skildringen av to menn og en hest i en snøstorm var intet mindre enn angstfremkallende. Men det var utmerket litteratur.

Etter Ellikkens glimrende innlegg om Sigrid Undset i romjulen ble jeg inspirert til å lese mer av damen som ga meg en av mine virkelig store leseropplevelser med Kristin Lavransdatter. Jeg fikk Fru Marta Oulie, Den lykkelige alder og Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis i samlet utgave som hovedbok i Bokklubben for noen år siden, og startet friskt på den etter Alltid Alice. Nå angrer jeg litt på at jeg ikke valgte mer lettbeint underholdning etter en så opprørende bok, for Sigrid Undset er en forfatter som krever tilstedeværelse og konsentrasjon. Men det er virkelig god litteratur. Siden Den lykkelige alder er en novellesamling bestående av fire noveller, tar jeg en liten pause fra novellene i Karavane for å konsentrere meg om dem.

Etter mange års motstandskraft har immunforsvaret mitt endelig bukket under for Harry Potter-feberen, og forrige uke kjøpte jeg første bok, Harry Potter og de vises stein. Jeg har aldri hatt noen motforestillinger mot bøkene tidligere; jeg er bare veldig, veldig treig til å kaste meg over litterære snakkiser. Inntil jeg plutselig, helt uten videre, får blod på tann. Det er forresten en av grunnene til at du finner så få omtaler av ny, norsk litteratur på bloggen min. Jeg venter som en gjedde i sivet på at tidens gang skal luke ut de bøkene det er verdt å lese fra de som blir fort glemt. Sånn blir det når man leser i snegletempo.

Harry Potter trenger neppe noen videre introduksjon, men får det likevel siden baksideteksten er så herlig:

Harry Potter har aldri vært en fremragende rumpeldunk-spiller på sopelime høyt over bakken. Han kan ikke trylle, har aldri hjulpet til med å klekke ut en drage, og har aldri hatt på seg en usynlighetskappe. Alt han kjenner til, er et trist liv hos teite onkel Wiktor og tante Petunia, og den ondskapsfulle fetteren Dudleif som har to rom – et ekstra til alle lekene sine. Harry bor i et kott under trappa og har ikke feiret bursdagen sin på 11 år. Men alt dette endrer seg når ei ugle leverer et mystisk brev med innbydelse til et utrolig sted som Harry – og alle som leser om ham – aldri vil glemme. For her får han venner og lever et magisk liv, men et skjebnesvangert møte venter på ham. Kan gutten med siksakarret i pannen leve opp til forventningene alle har til ham…?

Dette minner meg om Roald Dahls herlig absurde verden, selv om jeg går ut fra at Harry Potter-bøkene har sitt helt egne særpreg. Jeg har allerede store forventninger til boken og trenger strengt tatt ikke flere oppfordringer til å lese, men alle dere Potter-fans kan gjerne slå dere løs: Hva er fantastisk med Harry Potter, og denne boken spesielt?