Ukens lesning, Undset og Harry Potter

I uken som gikk leste jeg den mest fengende boken jeg har lest på flere år, nemlig Alltid Alice av Lisa Genova. Stikk i strid med hva jeg lovet meg selv, ble jeg liggende våken til langt på natt for å lese den ferdig, noe jeg ikke har gjort siden Hodejegerne av Jo Nesbø holdt meg våken for et år siden. Den var helt fantastisk fra begynnelse til slutt, og er en roman jeg unner flere lesere å oppdage. Forhåpentligvis kommer du til å skjønne hvorfor når du leser den.

Jeg fikk endelig fullført novellen “Herre og dreng” av Leo Tolstoj, og er mildt sagt forundret over at jeg leste ut en hel roman på kortere tid enn jeg brukte på den novellen. Hva kan jeg si? Hvis du bråkjekt har tenkt deg ut på tur i fjellheimen i nærmeste fremtid, kan novellen bidra til å minne deg på hvorfor det er fornuftig å kunne sine fjellvettregler. Skildringen av to menn og en hest i en snøstorm var intet mindre enn angstfremkallende. Men det var utmerket litteratur.

Etter Ellikkens glimrende innlegg om Sigrid Undset i romjulen ble jeg inspirert til å lese mer av damen som ga meg en av mine virkelig store leseropplevelser med Kristin Lavransdatter. Jeg fikk Fru Marta Oulie, Den lykkelige alder og Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis i samlet utgave som hovedbok i Bokklubben for noen år siden, og startet friskt på den etter Alltid Alice. Nå angrer jeg litt på at jeg ikke valgte mer lettbeint underholdning etter en så opprørende bok, for Sigrid Undset er en forfatter som krever tilstedeværelse og konsentrasjon. Men det er virkelig god litteratur. Siden Den lykkelige alder er en novellesamling bestående av fire noveller, tar jeg en liten pause fra novellene i Karavane for å konsentrere meg om dem.

Etter mange års motstandskraft har immunforsvaret mitt endelig bukket under for Harry Potter-feberen, og forrige uke kjøpte jeg første bok, Harry Potter og de vises stein. Jeg har aldri hatt noen motforestillinger mot bøkene tidligere; jeg er bare veldig, veldig treig til å kaste meg over litterære snakkiser. Inntil jeg plutselig, helt uten videre, får blod på tann. Det er forresten en av grunnene til at du finner så få omtaler av ny, norsk litteratur på bloggen min. Jeg venter som en gjedde i sivet på at tidens gang skal luke ut de bøkene det er verdt å lese fra de som blir fort glemt. Sånn blir det når man leser i snegletempo.

Harry Potter trenger neppe noen videre introduksjon, men får det likevel siden baksideteksten er så herlig:

Harry Potter har aldri vært en fremragende rumpeldunk-spiller på sopelime høyt over bakken. Han kan ikke trylle, har aldri hjulpet til med å klekke ut en drage, og har aldri hatt på seg en usynlighetskappe. Alt han kjenner til, er et trist liv hos teite onkel Wiktor og tante Petunia, og den ondskapsfulle fetteren Dudleif som har to rom – et ekstra til alle lekene sine. Harry bor i et kott under trappa og har ikke feiret bursdagen sin på 11 år. Men alt dette endrer seg når ei ugle leverer et mystisk brev med innbydelse til et utrolig sted som Harry – og alle som leser om ham – aldri vil glemme. For her får han venner og lever et magisk liv, men et skjebnesvangert møte venter på ham. Kan gutten med siksakarret i pannen leve opp til forventningene alle har til ham…?

Dette minner meg om Roald Dahls herlig absurde verden, selv om jeg går ut fra at Harry Potter-bøkene har sitt helt egne særpreg. Jeg har allerede store forventninger til boken og trenger strengt tatt ikke flere oppfordringer til å lese, men alle dere Potter-fans kan gjerne slå dere løs: Hva er fantastisk med Harry Potter, og denne boken spesielt?

6 thoughts on “Ukens lesning, Undset og Harry Potter”

  1. Det som gjør Harry Potter bøkene fantastiske er at J.K. Rowling ikke bare har en enorm fantasi og har skapt en spennende eventyrverden, men at hun også kan skrive. Jeg elsker måten hun skriver på. Bøkene er fulle av nydelige karakterskildringer, hjertestoppende øyeblikk og bøttevis av humor. Alle karakterene har sin egen særegenhet, og det er umulig å ikke bli dypt engasjert i deres skjebner. Dessuten er historien så elegant flettet sammen. Det virker som alt har mål og mening, til og med de mest ubetydelige småting.

    Den første boken er ikke blant mine favoritter, men det er kun fordi flere av de senere bøkene er enda bedre. Du kan glede deg til å lese om Vernon Dursleys merkelige dag, som setter tonen helt fra begynnelsen av boken. Jeg kan ikke si så mye om den norske oversettelsen, for den leste jeg kun en gang og det er vel 11-12 år siden, men forhåpentligvis er oversettelsen like god som originalen. Jeg misunner deg virkelig gleden av å oppdage disse bøkene for første gang. Jeg husker ikke lenger hvordan det var, for jeg var så ung da jeg leste den første boken. De to første vil jeg si er seriens svakeste – faller du for dem vil du elske hele serien (og jeg tror virkelig du vil like dem). Den tredje er min absolutte favoritt, og flere av mine favorittkarakterer blir introdusert i den boken.

    1. En mer entusiastisk og overbevisende anbefaling kan man ikke få. Jeg fikk lyst til å begynne på boken med en gang! Men må styre meg enda noen dager, fordi jeg frykter at jeg vil bli midlertidig ute av stand til å gjøre noe annet når jeg først begynner å lese. Herlig at det finnes forfattere som klarer å skape historier som fengsler så til de grader. Og så er det litt synd at underholdningsaspektet ved litteraturen på sett og vis blir litt nedvurdert når man snakker om litterær kvalitet, for det virker som blant andre J. K. Rowling viser at det ene ikke nødvendigvis utelukker det andre. Ja takk, begge deler!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s