Stikkord: Harry Potter

Lesesirkel 1001 bøker – mai og juni

The Virgin SuicidesMai gikk veldig fort over, og til tross for iherdig lesing rakk jeg aldri å starte på lesesirkelboken min. Istedet har jeg hatt en Margaret Atwood- og Harry Potter-raptus, som endte med at jeg natt til mandag begikk forbrytelser mot litteraturen. Klokka tre på natta var jeg 350 sider inn i Harry Potter og Føniksordenen uten å være i nærheten av å kunne legge den fra meg for å sove. Så jeg bladde meg gjennom seks hundre sider for å finne ut hvordan det gikk til slutt. En uakseptabel ting å gjøre, selvfølgelig, men alternativet var å gå på jobb uten søvn og forgjeves spørre sjefen om ikke Harry Potter-lesing heretter kan inngå som en del av arbeidsoppgavene mine.

Jeg gremmes over den plutselige mangelen på impulskontroll. Nå har jeg brutt min minst tjue år gamle personlige rekord med å ikke sniklese slutten. Men de fire første Potter-bøkene har vært så enkle å legge fra seg og tidvis disiplinkrevende å fullføre, at jeg var uforberedt på at femteboka skulle være besettende allerede fra første kapittel. Ja, ja. Så snart jeg er ferdig med å lese alle de seks hundre sidene på den måten det er meningen at de skal leses, er jeg klar for to lesesirkelbøker på rappen.

Temaet for lesesirkelen i mai var å lese en 1001-bok skrevet av en nålevende amerikansk forfatter. Jeg skal lese Jomfrudød/The Virgin Suicides, debutromanen til Jeffrey Eugenides som utkom i 1993. Bokens første setning lover godt, om enn sterkt:

«Den morgenen det var den siste Lisbon-datterens tur til å begå selvmord – det var Mary denne gangen, og sovepiller, som Therese – visste de to førstehjelpsmennene meget vel hvor knivskuffen var, og gasskomfyren, og bjelken i kjelleren der man kunne gjøre fast et rep.»

Eugenides har skrevet tre bøker, og alle er på 1001-listen. Han vant Pulitzerprisen for andreboka Middlesex. The Marriage Plot leste jeg i 2012, og anbefaler den varmt til alle som har lurt på hvorfor litteraturvitere er så sære og kompliserte i smaken, og ikke leser underholdende bøker med plott istedet. Boken bør selvsagt også leses av litteraturvitere, enten de har sær og komplisert smak, eller ligger våken om natten og snikleser underholdende bøker med plott istedenfor Pulitzerprisvinnere.

Et annet tips er en annen Pulitzerprisvinner: Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad. Ellers har jeg ikke full kontroll på hvilke av 1001-forfatterne som er amerikanske og fremdeles lever, men her er noen av navnene: Siri Hustvedt, Paul Auster, Don DeLillo, Philip Roth, Nicole Krauss, Thomas Pynchon, Tom Wolfe, Bret Easton Ellis, Donna Tartt, Joan Didion, Toni Morrison, John Irving, Chad Harbach, Philipp Meyer, Lorrie Moore, Jonathan Safran Foer, Jonathan Franzen, Lydia Davis, Annie Proulx, Junot Díaz, Alice Walker og James Ellroy. Jeg har lest Donna Tartt og Nicole Krauss, men verken The Secret History eller The History of Love overbeviste meg. Andre har derimot elsket bøkene, så de er nok verdt et forsøk.

Hvis du allerede har lest din amerikaner i mai, kan du avlegge rapport i kommentarfeltet. Hvis ikke, kan du bli med meg på forsinket mailesing i juni, pluss/minus juniboken. Temaet for juni er å lese en 1001-bok utgitt på 1800-tallet. På listen min gjelder det alle bøker fra nr 77 Castle Rackrent av Maria Edgeworth til nr 265 Some Experiences of an Irish R.M. av Somerville and Ross. Min liste inneholder alle 1800-tallsbøkene som har vært innom 1001-redaksjonens lunefulle fokus, så slipper du å tenke på om bøkene pr i dag er innafor eller utafor.

1800-tallet er århundret jeg liker best både i og utenfor 1001-listen, og jeg har ikke klart å bestemme meg for hvilken bok jeg skal lese denne gangen. Det står mellom Elizabeth Gaskell og Anne Brontë, eventuelt å fullføre en av mine påbegynte; Jude the Obscure av Thomas Hardy eller Tolstojs Anna Karenina. Alt frister. Austens Mansfield Park frister spesielt, men det er den eneste uleste Austen-boka jeg har igjen. Runder jeg Austens romaner uten å være mentalt og emosjonelt forberedt, kan det fort utløse en prematur førtiårskrise. Sånt bør man helst legge til januar, når livet uansett er umulig å forholde seg til. Jeg ser det an og bestemmer meg etter Eugenides’ døde jomfruer.

Du kan melde deg på juniboken i kommentarfeltet, og lenke til innlegget ditt samme sted. God sommer så lenge!

Harry Potter og mysteriekammeret

Etter sitt første år på Galtvort er Harry Potter tilbake hos Dumlingene i Hekkveien med alt det innebærer av slavearbeid og husarrest. En dag dukker en liten husnisse opp for å advare Harry mot å reise tilbake til Galtvort igjen. Hvis han gjør det, vil fryktelige ting skje. Men etter å ha blitt reddet bort fra Hekkveien av Ronny, Fred og Frank Wiltersen i en forhekset flyvende bil, blir Harry selvfølgelig med på lasset når Wiltersen-ungene sendes av gårde til Galtvort ved skolestart. Som husnissen lovet, tar det ikke lang tid før mystiske ting begynner å skje. På allehelgensaften dukker det opp en skrift på veggen som erklærer mysteriekammeret for åpnet, og et tusen år gammelt sagn vekkes til live igjen og setter skrekk i elever og lærere. Flere elever blir forsteinet, og det hviskes om at den onde trollmannen Salazar Smygards arving er på ferde på Galtvort. Som om ikke det er nok, blir Harry belemret med en innpåsliten førsteklassing og en usedvanlig innbilsk lærer i forsvar mot svartekunster.

Harry Potter og mysteriekammeret er skodd over samme lest som Harry Potter og de vises stein. Begivenhetene begynner rundt Harrys bursdag på sommeren, og deretter blir han lykkelig befridd fra de fæle gompeslektningene sine til fordel for trolldom og vennskap. Farlige ting begynner å skje og alt kulminerer i en dramatisk finale rett før sommerferien. Men plottet er mer sofistikert i andre bok, og Rowlings fantasi kommer bedre til sin rett. De faste karakterene blir også tydeligere. Spesielt positivt er det at Rowling har evnen til å skape så entydig gode og onde karakterer, uten at de gode blir kjedelige og de onde totalt usympatiske. Mine favorittkarakterer så langt er Ronny Wiltersen og Severus Slur, to karakterer som i sin respektive godhet og ondskap liver opp kapitlene med kjappe replikker, sarkasmer og spydigheter.

Den nye læreren Gyldeprinz Gulmedal er et kapittel for seg selv, både i boken og for leseren. Gyldeprinzen er frydefullt inkompetent, PR-kåt, jålete og selvforherligende, og Rowling føyer seg glatt inn i den stolte britiske tradisjonen av forfattere som latterliggjør ufyselige karaktertrekk via en todimensjonal type, som aldri er mer fornærmende enn når han prøver å gi komplimenter og tror at verden vokser ut av hans egen navle. Severus Slur er kanskje ond og urettferdig, men man heier likevel på ham når det gjelder å skulle sette den åleglatte Gyldeprinzen på plass.

Med Harry Potter og mysteriekammeret introduseres for øvrig et nytt, og mer alvorlig, element i serien: Rasisme. Smygardingene er ikke bare ondskapsfulle og slemme, de har også en klar formening om at man må være fullblods for å være en verdig trollmann eller heks. Hvis man har gompeblod i årene, er man grums, og grumser har smygardingene ingenting til overs for. Harrys erkefiende nummer to etter Voldemort, Draco Malfang, fryder seg over at Mysteriekammeret åpnes igjen, siden det er skapt for å drepe grumser.

Ved å etablere rasetenkning og etnisk rensing som tema i serien, tilfører Rowling kampen mellom godt og ondt i Harry Potter-land en undertekst med klare paralleller til leserens egen virkelighet. Linnea Helgesen har skrevet masteroppgave om Harry Potter, og i artikkelen «Harry Potter – Det folk vil ha» (Tidsskriftet Biblioteket 2/2011) påpeker hun at Rowling muligens spiller på nazisme og Holocaust når hun skaper et skille mellom grumser og fullblods trollmenn og hekser i serien; et grep som gir serien «et moralsk budskap som er lett fordøyelig og politisk korrekt». Helgesen sier videre at «kampen mot rasisme og diskriminering står i sentrum, og de refererer tydelig til reelle verdenshistoriske kamper hvor ettertiden har utpekt en klar vinner og en klar taper.» Hun vurderer valget om å referere til reelle historiske eksempler på grusomhet som en av hemmelighetene bak Harry Potter-bøkenes enorme suksess. Jeg tror hun har rett. Selv om Rowling skaper et fantastisk og originalt fantasy-univers rundt Harry Potter, tilfører det bøkene ekstra spenning når man mer eller mindre ubevisst assosierer kampen mellom godt og ondt med verdenen vi selv lever i. Kanskje flykter leseren best fra virkeligheten i bøker hvor vår verdens problemer defineres entydig og klart, og attpåtil overvinnes, i nye og mer fantastiske omgivelser. Gode barnebøker skriver Rowling i alle fall, og jeg ser allerede frem til å lese neste bok i serien, Harry Potter og fangen fra Azkaban.

Uke 45

Det har vært en god leseuke, og jeg begynner virkelig å komme i siget. Nadine Gordimers Bevareren ble endelig lest ut etter å ha hengt over meg i et halvt år. Boken var egentlig ganske god, men fortellerteknikken trakk kraftig ned. Jeg er glad jeg leste den ferdig, men enda gladere for å være ferdig med den. Det må nok gå noen år før jeg prøver meg på noe annet av henne. Etter å ha lest ut Bevareren fikk jeg overveldende lyst til å lese Harry Potter, sannsynligvis inspirert etter å ha sett første Harry Potter-film på tv forrige helg. I dag leste jeg ferdig bok nummer to, Harry Potter og mysteriekammeret. Jeg likte den bedre enn første bok, og satser på at serien fortsetter sånn. De fem siste bøkene er nå anskaffet – den ene tjukkere enn den andre.

Nytt i bokhyllen siden sist er dessuten tre dokumentarbøker. Et av mine lesemål for 2012 skal være å lese flere bøker om temaer som opptar meg, og jeg har tyvstartet allerede. Jeg og Ingalill skal på Litteraturhuset neste lørdag for å høre Lisa Bjurwald snakke om rasisme i Europa, og jeg forbereder meg ved å lese boken hennes Europas skam – Rasister på frammarsj. Boken ble utgitt nå nylig, og er brennaktuell med tanke på 22. juli. Forhåpentligvis rekker jeg å lese hele innen lørdag, samtidig som jeg må lese Väinö Linnas Ukjent soldat tidsnok til bloggdato i lesesirkelen på søndag.

De to andre nye dokumentarbøkene er Ann Heberleins Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve og En liten bok om ondskap. Heberlein er teolog og debattant og reflekterer i disse bøkene om livet og døden i tilknytning til hennes personlige erfaringer med selvmordstanker og sin bipolare lidelse, og hvilken likegyldighet i samfunnet som skal til for at onde handlinger som folkemord, mord, voldtekter og barnemishandling skal kunne utføres. Jeg gleder meg til å lese.

Neste uke legger jeg ut lesemålene mine for 2012, de er nesten helt klare. Nå kaller bøkene og middagen. Ha en fortsatt fin søndag!

Populær litteratur

Da var nyeste nummer av Tidsskriftet Biblioteket sendt av gårde til alle abonnenter, og jeg feirer ved å reklamere litt for nummeret. Denne gang var temaet populær litteratur.

Oppfatningen om at populær litteratur nødvendigvis er dårlig litteratur, er utbredt. Dermed er den populære litteraturen et relativt uutforsket område fra et dybdekritisk ståsted, sammenliknet med den smalere (og mindre populære) litteraturen. Men betyr det at det ikke er noe mer å finne i den populære litteraturen enn ren overflate og åpenbare virkemidler? Stemmer det at kvalitetslitteratur ikke kan være voldsomt populær, og at den populære litteraturen er så intetsigende som ryktene vil ha det til? Er det en forutsetning for stor suksess at boken ikke egentlig har et budskap å formidle? Eller at man må skrive virkelighetsfjern litteratur basert på velkjente formler for å nå fram til et stort publikum?

Dette er spørsmål som artiklene i det nyeste nummeret av Biblioteket på hver sin måte tar opp. I åpningsartikkelen spør redaktør Annika Lisa Belisle hvorfor Haruki Murakami er blitt så voldsomt populær, og ser nærmere på Murakamis to romaner After Dark og Kafka på stranden. Annika er ny redaktør i tidsskriftet, og har nettopp opprettet bloggen Annikas bibliotek som du finner her.

Linnea Helgesen undersøker det moralske budskapet i Harry Potter-bøkene, og argumenterer for at det er en av årsakene til at bøkene er blitt så populære. Ingvild Øye gjør en vantro og humoristisk lesning av Rhonda Byrnes selvhjelpsbok The Secret, med et kritisk blikk på bokens lumske verdisyn.

Cornelia Kristiansen argumenterer for at vampyr- og varulvheltene i Twilight-sagaen egentlig representerer hver sin sosiale klasse, og viser hvordan Edward Cullen er mistenkelig lik den aristokratiske drømmemannen på 1800-tallet. Bjørg Myhre Ims tar for seg to par kjærlighetsfortellinger som har en sterk intertekstuell forbindelse: Romeo og Julie/Under en ny måne (Twilight) og Stolthet og fordom/Bridget Jones’ dagbok. Ims undersøker hvordan det kan ha seg at to av tekstene nyter stor anerkjennelse som klassikere, mens de andre to anses for å være litteratur av laber kvalitet. Karen Marie Øvern ser nærmere på fenomenet Jane Austen, og spør hva som er årsaken til at Austens romaner bare blir mer og mer populær med årene.

Bokelskerinnen/Elin Brend Johansen har gjort et eksklusivt intervju med den danske krimforfatteren Jussi Adler-Olsen, og har dessuten skrevet en tankevekkende artikkel om barnelyrikken i krise. Anna Høyem slår et slag for tegneserieromanen, og gir oss en innføring i den norske tegneserieromanen De fire store. Når de døde våkner. Bjørn Erga tar oss med på en reise til Tor Åge Bringsværds Ker Shus, og hevder at den fantastiske litteraturen yter viktig motstand mot normalvirkelighetens ideologi.

Hvis du synes dette høres spennende ut, finner du mer informasjon om hvordan du skaffer deg et eksemplar eller abonnement på nettsiden vår – www.biblio.no. Her finner du også en oppdatert oversikt over de 75 folkebibliotekene i Norge som abonnerer på tidsskriftet, hvor du kan låne eller lese det helt gratis. God fornøyelse!

Harry Potter og de vises stein

Harry Potter blir som spedbarn avlevert hos herr og fru Dumling etter at foreldrene hans er blitt drept av den fryktelige trollmannen Voldemort. Fru Dumling har for lengst tatt fullstendig avstand fra søsteren Lilli på grunn av hennes magiske evner, og familien blir svært lite begeistret over å finne lille Harry Potter på trappen. Harry vokser opp i skyggen av den bortskjemte og ufordragelig fetteren Dudleif, og bor i et trangt lite kott under trappen. Livet hans er kjedelig og trist inntil kjempen Gygrid dukker opp på hans elleveårsdag med invitasjon til å begynne på trolldomsskolen Galtvort. På togreisen til skolen møter han Ronny Wiltersen, som blir hans første venn. Harry oppdager til sin store forbløffelse at alle vet hvem han er, og at han er viden kjent som den eneste som har overlevd Voldemorts svartekunster. Det blir et skoleår helt utenom det vanlige når Harry skal lære sine første trolldomskunster, ri på sopelime, og spille trollmannssporten rumpeldunk. Midt oppe i hans nye hverdag kommer han dessuten på sporet av at noe farlig og mystisk er skjult på Galtvort, og at en av professorene på skolen er ute etter å stjele det. Harry Potter får bruk for både mot, trolldomskunster og vennskap når han tappert bestemmer seg for å stanse tyven.

Med unntak av Ringenes herre og Sagaen om Isfolket har jeg lest svært få bøker hvor hovedpersonene sysler med trolldom og magi. Kanskje nettopp derfor ble jeg veldig sjarmert av det fargerike universet J. K. Rowling har skapt rundt Harry Potter. Boken er full av litt snodige karakterer som enten er snille og eksentriske eller slemme og ekle, og de er skildret med mye hjertevarme og humor. Kapitlene er strukturert rundt spesielle hendelser i løpet av Harrys liv med Dumlingene og hans første skoleår på Galtvort, og er både lystige og skumle. Mine favorittlinjer fra boken ble talen rektor Humlesnurr holder på Harrys første dag på Galtvort:

Albus Humlesnurr hadde reist seg, og der sto han og strålte ned mot elevene med armene utstrakt, som om ingenting kunne gledet ham mer enn å se dem alle der. «Velkommen!» sa han. «Velkommen til et nytt år på Galtvort! Før vi begynner på selve banketten, vil jeg gjerne få lov til å si et par ord. Og her kommer de: Dåsemikkel! Bælje! Snurrepiperi! Klyp! Takk for oppmerksomheten.» Han satte seg igjen.

Ikke bare innvies Harry i alskens trylleformularer og urtologi, beskyttelse mot svartekunster og magihistorie; selve skolen er svært fantasifullt innrettet:

På Galtvort var det ett hundre og førtito trapper i alt: brede og staselige eller smale og skrøpelige, noen som førte til et nytt sted hver fredag, noen med et forsvinningstrinn halvveis oppe som det gjaldt å huske på å hoppe over. Og så var det dører som nektet å åpne seg før en spurte pent eller kilte dem på akkurat det rette stedet, og det var dører som slett ikke var dører, bare vegger som lot som. Dessuten var det veldig vanskelig å huske hvor noe var, for det virket som om allting stadig flyttet på seg. Personene på portrettmaleriene forsvant ustanselig på besøk til hverandre, og Harry var sikker på at rustningene vandret rundt av seg selv. Og spøkelsene var sannelig ingen hjelp. Det var alltid et ekkelt sjokk når et av dem plutselig kom glidende gjennom døra en skulle til å åpne.

Hele boken gir inntrykk av å være et overskuddsprosjekt, og er en bok man blir glad av å lese. Som jeg nevnte for noen uker siden, tror jeg likevel at jeg ville fått mye større utbytte av å lese boken hvis jeg selv var yngre, eventuelt sammen med et barn. Mye skyldes at skillet mellom god og ond blir så ekstremt tydelig, men i hovedsak skyldes det at det tross alt er en bok som først og fremst er beregnet for barn, med en elleveårig gutt i hovedrollen. Da blir det litt vanskelig å leve seg ordentlig inn i historien, selv om det var en smal sak å la seg underholde. Jeg er derfor ikke helfrelst etter første Harry Potter-bok, men jeg er helt klart sjarmert nok til å se frem til å lese Harry Potter og mysteriekammeret.